Angst eller bare tenker jeg for mye? :(

[AnonymBruker]

Hei alle. 

Har slitt med et problem i flere år etter mange år med mobbing på skolen som barn/ungdom. Jeg har tidligere vært så redd for å møte blikkene til folk at jeg har stått og sett i bakken hele friminutt på skolen (30-40min i strekk).. 

Gennom videregående tok jeg grep, og tvang meg selv til å snakke med andre og være 100% meg selv. Der fikk jeg mange venner og hadde tre flotte år. 

Da jeg flyttet og begynte på høgskole tok jeg meg selv i å se mye bort og snakke fort og nervøst når jeg snakket med personer som jeg av en eller annen grunn følte var bedre enn meg (enten penere, smartere eller rett og slett mer dominant i oppførsel). Dette gjorde at jeg virkelig slet med å få venner, og de som snakket med meg kuttet meg ut etterhver - trolig pga jeg føyer meg mer enn jeg klarer å være meg selv. 

Jeg er redd for å si noe dumt, at folk skal studere feilene i ansiktet mitt og dømme meg.. og jeg er livredd for pinlig stillhet, så derfor prøver jeg som regel å tvinge frem et samtaleemne..(bable om alt og ingenting). 

 

I den siste tiden har jeg også opplevd 2 ganger å bli akutt dårlig i magen ute på middag da jeg ikke tåler laktose. Dette har ført til at jeg blir dødsnervøs når jeg skal ut steder jeg ikke vet hvor toalettet er - og jeg blir til og med så nervøs at jeg faktisk blir dårlig og flyr på do.. Tabletter som imodium kan ta det værste men jeg kan jo ikke spise tabletter HVER gang jeg skal ut på sammenkomster eller ut på middag med kjæresten  

Jeg prøver å ikke tenke noe særlig i begge disse to situasjonene.. men hjertet banker og jeg begynner å kaldsvette og få mageplager med en gang.. UTROLIG frustrerende å ikke kunne tvinge det bort  

 

Noen som har opplevd noe liknende? Noen tips eller er henvisning til psykolog det eneste som kan hjelpe meg?

 

På forhånd takk.. 

hilsen bekymret 20-åring

Anonymkode: 945b6...85d

[Edalokojs]

Har selv slitt en del med sosial angst. Brukte å stirre i bakken hele tiden, og det verste var øyenkontakt. Livet mitt forandra seg da jeg gikk jeg inn for å gi en blank f* i hva folk tenkte om meg. I disse dager må jeg faktisk passe på å ikke stirre for intenst når jeg prater med folk Det kan kanskje hjelpe deg å lage en liste med ting over hvorfor du ikke bør bry deg, hvorfor du er redd, hva positivt kan komme av å snu tankene dine. Hva gjør at du føler deg ukomfortabel? Hvordan føles det? Hva gjør du? Hva tror du folk legger merke til, hvorfor? Du kan prøve å sette ord på hva du føler og hvorfor.  

Det kan kanskje hjelpe å sette seg ned med kjæresten og snakke sammen om det? Veldig greit å bare ha en som hører på og nikker