Stesønn

[lirot!!!]

 Jeg og kjæresten min har vært sammen i 6 år. Jeg er skilt og har tre døttre på nå 14,17, 20 fra ekteskapet(delt omsorg). Kjæresten min har en sønn på 12 år, med full omsorg (moren er ikke i stand til å ta seg av ham).                                                Gutten har hele veien hatt adferdsproblemer. Problemer med å omgås andre barn, i barnehage og skole, i tillegg andre sosiale sammenhenger. Han blir ofte sint, bryter inn i andres lek på en brå måte og har problemer med å ta hensyn og forstå hvordan man leker med andre. Noen ganger springer han bare rundt, mens de andre keker sammen.                                                                      Både faglig og sosialt har han oppfølging på skolen. Men problemene vedvarer likevel. Han har også vært til utredning, men kun blitt påvist en forsinket utvikling i alder.                                 Hjemme er det ofte det samme problemet, dette kan være slitsomt, slitsomt for meg og for mine egne barn.                                                                   Kjæresten min ser ikke problemet på samme måte som meg og det gjør det vanskelig å ta det opp og snakke om det. Vi har bodd sammen 3,5 år og denne biten sliter på meg.                                                Kjæresten min lar ham ofte sitte mange timer på dataen (da er han rolig), jeg mener at så mye data ikke er bra for ham. Ofte får han det han peker på, av leker, ting, brus, godteri, kaker og får lov å bruke alle pengene han får i gave på alt han selv vil, uten å veilede ham eller forklare at han bør spare litt. Får komme å gå som han vil til måltidene og slipper unna de fleste gjøremål. Innimellom kan kjæresten min være konsekvent og prøver å gjennomføre noe av det vi har snakket om. Men så glir det over igjen.    Jeg er strengere på slikt og dette gjør det vanskelig oss imellom. Jeg synes det er viktig å lære barna mine sunn pengebruk, bordskikk og det å bidra i hjemmet osv.                                               Det blir konflikt når sønnen skal behandles på en annen måte og jeg ikke får ta del. Jeg mener at vi bør samarbeide og gjøre likt her, i tillegg mener jeg at det er spesielt viktig i sønnens tilfelle.                      Kjæresten min er vanskelig å snakke med ang dette. Prøver å si at sønnen "utvikler" seg ikke eller får det bedre ved å få viljen sin i "alt". Jeg har prøvd å snakke med ham om at sønnen bør kanskje utredes mer, mener at han har kanskje noe mer komplisert diagnose. Men dette er vanskelig å ta opp, og han er ikke enig i det.

Blir rådløs og dette er slitsomt. For vi har det så bra ellers.

Er det noen andre som har opplevd lignende? Eller har gode råd?

Endret 8. februar 2017 av lirot!!!

[AnonymBruker]

Jeg har i alle fall erfart at tilnærmede like regler for alle barna i samme hus fungerer best. Mine og dine barn har nå flyttet ut, og jeg vet at de synes at det var vanskelig i starten siden de var vant med ulike regler fra før, men at det gikk seg til etter et år eller to. Vi voksne satt oss ned og snakket sammen om hvordan vi ønsket ting skulle være, og deretter satt vi oss ned sammen med alle barna og diskuterte litt hvordan vi skulle løse dette med regler, hvordan alle kunne bidra osv. 

Som stemor er det ikke lett å vite hvor mye man kan få bestemme, men jeg mener at selv om man "bare" er stemor er det visse grunnregler som bør gjelde for alle i huset. Jeg synes far i huset virker litt tafatt og lite interessert i å ta tak i ting. På en annen måte kan jeg skjønne at han kanskje synes det er tungt og vanskelig siden han har foreldreansvaret alene da mor er ute av bildet, men han har jo deg! 

Jeg skjønner at dere har flere hensyn å ta i forhold til guttens utvikling, og her bør også far ta grep - for sønnens del. 

Anonymkode: ef3bb...135