Når ingen mennesker i livet ditt liker deg, hva gjør du da?

[AnonymBruker]

Og den derre fake it til you make er så gjengjennelig 😅.  Jeg tror at når det ikke kommer fra hjertet og en ikke "eier " det så blir det rett og slett ikke troverdig. Det der har jeg gitt opp, bare vær deg selv, så enkelt og så vanskelig 😕

Anonymkode: 8ea72...029

[fuglekvitter__]

På 7.1.2017 den 0.07, AnonymBruker skrev:

Er du muslim?

Anonymkode: d1c85...6a0

Nei. Jeg vet ikke hvor noen tar det i fra en gang...  

[AnonymBruker]

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har hatt nytte/glede av denne boken jeg fikk anbefalt av en psykolog i en vanskelig periode av livet, men du må jobbe med den verdt et forsøk kanskje

Anonymkode: e00e7...8fb

Jeg glemte å legge ved denne http://www.angst-depresjon.no/

Anonymkode: e00e7...8fb

[AnonymBruker]

Da må jeg kikke nøyere etter min egen oppførsel og evt endre denne

Anonymkode: b6fea...9f0

[ViljaH]

Høres utrolig slitsomt ut!

Jeg tror du trenger psykolog for å være mer i balanse. Akseptere hvem du er, like deg selv slik du er. Bygge selvfølelse og selvtillit. Det er ikke noe feil på deg, så du trenger ikke være paranoid.

[AnonymBruker]

Kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver, men jeg er 37 nå og har hatt det som du i perioder siden jeg var på din alder. Det er utrolig slitsomt, og det ødelegger så mye fordi du klarer ikke å se klart. Når jeg har det sånn, så er alt veldig svart/hvitt og jeg klarer ikke å skjønne at de fleste mennesker er ganske nøytrale, de hverken elsker meg eller hater meg. På en god dag klarer jeg å forstå at mange sikkert kan like meg, men på en dårlig dag er det helt umulig. Jeg har ikke noe universal-råd å komme med, men det er noen ting som har hjulpet meg i alle fall: Psykolog. Trening (å bli skikkelig svett, ofte). Å ta det til meg når jeg får et ektefølt kompliment. Gode bøker (romaner og selvhjelpsbøker).

Hvis du er typen som lar andre folk tråkke på deg uten at du sier i fra, så prøv å begynn i det små. Hvis noen sniker foran deg i køen, f.eks, kan du kremte høyt og demonstrativt. Kommer ikke på noen flere eksempler, men det er verdt å prøve, det kan faktisk være veldig befriende! Selv om man føler seg litt dum der og da. 

Anonymkode: 6606b...06a

[AnonymBruker]

På 8.1.2017 den 1.13, AnonymBruker skrev:

Og den derre fake it til you make er så gjengjennelig 😅.  Jeg tror at når det ikke kommer fra hjertet og en ikke "eier " det så blir det rett og slett ikke troverdig. Det der har jeg gitt opp, bare vær deg selv, så enkelt og så vanskelig 😕

Anonymkode: 8ea72...029

Du har så rett! Kommer det ikke fra hjertet er det så utrolig lite troverdig! Jeg har dog lagt merke til at de gangene jeg sminker meg, retter håret og kler meg fint så klarer jeg faktisk å tro. Men har jeg en dag jeg ikke rekker å ordne meg så bare daler hele selvtilliten ned på bunn.

På 8.1.2017 den 16.54, AnonymBruker skrev:

Da må jeg kikke nøyere etter min egen oppførsel og evt endre denne

Anonymkode: b6fea...9f0

Jeg kikker nøye på min egen oppførsel hele tiden, og jeg har forandret meg mye. Jeg tenker ikke negativt om folk, baksnakker ikke, smiler itl alle, prøver å være positiv hele tiden, er oppmuntrende... Men føler meg så falsk, fordi jeg føler meg for snill liksom...

På 8.1.2017 den 23.00, ViljaH skrev:

Høres utrolig slitsomt ut!

Jeg tror du trenger psykolog for å være mer i balanse. Akseptere hvem du er, like deg selv slik du er. Bygge selvfølelse og selvtillit. Det er ikke noe feil på deg, så du trenger ikke være paranoid.

Har tenkt mye på psykolog, men syns det virker så skummelt... Har heller ikke penger til å betale psykolog akkurat for øyeblikket...

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver, men jeg er 37 nå og har hatt det som du i perioder siden jeg var på din alder. Det er utrolig slitsomt, og det ødelegger så mye fordi du klarer ikke å se klart. Når jeg har det sånn, så er alt veldig svart/hvitt og jeg klarer ikke å skjønne at de fleste mennesker er ganske nøytrale, de hverken elsker meg eller hater meg. På en god dag klarer jeg å forstå at mange sikkert kan like meg, men på en dårlig dag er det helt umulig. Jeg har ikke noe universal-råd å komme med, men det er noen ting som har hjulpet meg i alle fall: Psykolog. Trening (å bli skikkelig svett, ofte). Å ta det til meg når jeg får et ektefølt kompliment. Gode bøker (romaner og selvhjelpsbøker).

Hvis du er typen som lar andre folk tråkke på deg uten at du sier i fra, så prøv å begynn i det små. Hvis noen sniker foran deg i køen, f.eks, kan du kremte høyt og demonstrativt. Kommer ikke på noen flere eksempler, men det er verdt å prøve, det kan faktisk være veldig befriende! Selv om man føler seg litt dum der og da. 

Anonymkode: 6606b...06a

Tusen takk for godt svar! Betyr veldig mye! Har faktisk prøvd å skjerpe meg litt og ikke la folk tråkke på meg, men syns det er vanskelig når jeg allerede på en måte er stemplet som svak og stille

Anonymkode: a702e...066

[AnonymBruker]

På 7.1.2017 den 1.12, Spiteful skrev:

Du har sikkert rett, men jeg er svært følsom og hater å vise min svake side til folk i virkeligheten. Jeg kommer bare til å begynne å gråte og dumme meg ut. Psykologen vil jo tro jeg er helt gal... (Der kommer de fæle tankene igjen. De er ikke logiske, men frykten er der og hindrer de rasjonelle tankene i å komme frem). Jeg har prøvd å snakke med mine foreldre, men bare begynt å gråte i løpet av noen minutter. Jeg gråt da jeg skrev HI innlegget liksom. Da klarer jeg iaf ikke snakke med noen om dette.

En psykolog kan godt være forståelsesfull. Det kommer ann på terapeuten/ psykologen☺. Om hvorvidt de er gode til å forstå mennesker eller ikke. 

Men fra en annen side tror jeg det er nokså vanlig for mange å være redd de skal bli dårlig likt. Jeg kjenner meg på noen måter også igjen. Da jeg faller mellom psykisk utviklingshemning og 'normal'. Noe som fra tid til annen er litt vanskelig. Ingen kan se på meg at jeg har en utviklingsforstyrrelse. Og det er kanskje både òg med akkurat det. De som er psykisk utviklingshemmede kan ofte ha andre interesser enn meg, som med folk flest, fordi jeg har særegne interesser som jeg tror ikke interesserer en god del. Så søker jeg plasser der det er mer 'normalt'- fungerende, fordi man synes det er vanskelig å ha kontakt med andre med lignende vansker, av nettopp av den grunn. Selv om jeg har møtt noen jeg håper jeg får mer kontakt med. Så må jeg være litt mer 'formell' blant 'normale', vil ikke vise helt at jeg er noe dårligere fungerende. Klarer litt å føre en normal samtale- i alle fall såvidt. Det verste er at noen av de som bistår meg kritiserer meg for dette, og selv om jeg setter pris på ærlighet, kan det være en litt vanskelig samtale. Fordi jeg opplever ofte at jeg må forklare meg. Og fordi jeg ikke egentlig er helt sikker selv. Når det er hjelpepleiere osv, vil jeg ofte være mer meg selv overfor.  Iom at de ikke stiller samme krav, når de er klar over de utfordringene en har. 

Anonymkode: f601c...367

[maleene]

På 7.1.2017 den 1.05, Spiteful skrev:

Skal være kort, presis og ærlig. Jeg har siden vg1 slitt med følelsen av at folk ikke liker meg. Disse folkeme kan være mine foreldre, søsken, andre familiemedlemmer, lærere, venner, bekjente. Ja til og med fremmede på gata.

Alt som skal til for at jeg skal føle det slik er for eksempel at jeg ikke får et smil tilbake når jeg smiler, eller kanskje at noen jeg kjenner bare går rett forbi meg uten å ense meg, eller at jeg ikke får ønsket respons på noe jeg sier. Ofte holder et blikk i massevis - Bare ved et blikk kan jeg tenke at "Shit, den personen syns jeg er dritstygg, dritrar og ekkel" 

Jeg har foreldre, søsken og andre familiemedlemmer som sier de er glad i meg, og at jeg er en flott jente. Likevel tror jeg ikke på den, jeg tenker at de bare lyver for å være hyggelige.

Jeg ble mye psykisk mobbet i barndommen, og da jeg startet på vg1 mistet jeg alle vennene mine. Jeg er veldig sjenert og har derfor ikke klart å skaffe meg så mange venner på vgs (går vg3 nå). I tillegg til alt det så opplever jeg ofte at venner avlyser avtaler fordi de ikke kan likevel. De foreslår da en annen dag, men fordi jeg blir så flau så sier jeg at jeg ikke kan de dagene de foreslår. Jeg får følelsen av at venner avlyser fordi de ikke vil være med meg. Dette tror jeg har mye å gjøre med denne følelsen av at ingen liker meg... Og jeg er så utrolig lei! Jeg har jo venner, er med i russegruppe... Likevel skal det så lite til før jeg blir overbevist om at "Faen, den personen liker meg egentlig ikke". De minste ting gir meg skikkelig selvtilitt (et smil, et hei, en liten varsel på sm, et nikk), men samtidig kan det minste også få meg til å tenke at jeg er verdens verste person, at jeg er verdiløs og uønsket... 

Jeg har flere ganger prøvd å skjerpe meg. Fete vet "Fake it til you make it", men jeg er vist blitt komfortabel i denne usiknerheten min, så jeg vet ikke hvordan jeg skal vise selvtillit - Viser jeg selvtillit føler jeg meg med en gang overlegen, bitchy og frell. Jeg kar meg ofte derfor også tråkke på.

Noen som kan hjelpe meg litt? Vil ikke snakke med psykolog eller lege...

Mobbing  er grusomt. Jeg ble mobbet og utstøtt som barn selv. Det var helt forferdelig tøfft. De i klassen sa til meg at ingen ville være med meg. Jeg ble skjøvet ut, og det var ufattelig tøfft. Men jeg vet at det eneste man kan gjøre i livet tross harde kneiker er å være glad i seg selv. Familien din elsker deg sikkert. Min familie er det viktigste i livet mitt.