Når ingen mennesker i livet ditt liker deg, hva gjør du da?

[Spiteful]

Skal være kort, presis og ærlig. Jeg har siden vg1 slitt med følelsen av at folk ikke liker meg. Disse folkeme kan være mine foreldre, søsken, andre familiemedlemmer, lærere, venner, bekjente. Ja til og med fremmede på gata.

Alt som skal til for at jeg skal føle det slik er for eksempel at jeg ikke får et smil tilbake når jeg smiler, eller kanskje at noen jeg kjenner bare går rett forbi meg uten å ense meg, eller at jeg ikke får ønsket respons på noe jeg sier. Ofte holder et blikk i massevis - Bare ved et blikk kan jeg tenke at "Shit, den personen syns jeg er dritstygg, dritrar og ekkel" 

Jeg har foreldre, søsken og andre familiemedlemmer som sier de er glad i meg, og at jeg er en flott jente. Likevel tror jeg ikke på den, jeg tenker at de bare lyver for å være hyggelige.

Jeg ble mye psykisk mobbet i barndommen, og da jeg startet på vg1 mistet jeg alle vennene mine. Jeg er veldig sjenert og har derfor ikke klart å skaffe meg så mange venner på vgs (går vg3 nå). I tillegg til alt det så opplever jeg ofte at venner avlyser avtaler fordi de ikke kan likevel. De foreslår da en annen dag, men fordi jeg blir så flau så sier jeg at jeg ikke kan de dagene de foreslår. Jeg får følelsen av at venner avlyser fordi de ikke vil være med meg. Dette tror jeg har mye å gjøre med denne følelsen av at ingen liker meg... Og jeg er så utrolig lei! Jeg har jo venner, er med i russegruppe... Likevel skal det så lite til før jeg blir overbevist om at "Faen, den personen liker meg egentlig ikke". De minste ting gir meg skikkelig selvtilitt (et smil, et hei, en liten varsel på sm, et nikk), men samtidig kan det minste også få meg til å tenke at jeg er verdens verste person, at jeg er verdiløs og uønsket... 

Jeg har flere ganger prøvd å skjerpe meg. Fete vet "Fake it til you make it", men jeg er vist blitt komfortabel i denne usiknerheten min, så jeg vet ikke hvordan jeg skal vise selvtillit - Viser jeg selvtillit føler jeg meg med en gang overlegen, bitchy og frell. Jeg kar meg ofte derfor også tråkke på.

Noen som kan hjelpe meg litt? Vil ikke snakke med psykolog eller lege...

[AnonymBruker]

Er du muslim?

Anonymkode: d1c85...6a0

[Spiteful]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Er du muslim?

Anonymkode: d1c85...6a0

Hva har religion med saken å gjøre?

[Gjest gjesteniluka]

En psykolog eller spesialist på kognitiv terapi kan hjelpe deg mye mer enn brukere på kg kan. Selv om det er flott å lese andres erfaringer og få tips, så håper jeg at du ikke utelukker terapi som en del av veien til å få det bedre med deg selv. 

[Mari Y]

1 minutt siden, Spiteful skrev:

Hva har religion med saken å gjøre?

Ingen verdens ting. 

[Spiteful]

1 minutt siden, Solsikk skrev:

En psykolog eller spesialist på kognitiv terapi kan hjelpe deg mye mer enn brukere på kg kan. Selv om det er flott å lese andres erfaringer og få tips, så håper jeg at du ikke utelukker terapi som en del av veien til å få det bedre med deg selv. 

Du har sikkert rett, men jeg er svært følsom og hater å vise min svake side til folk i virkeligheten. Jeg kommer bare til å begynne å gråte og dumme meg ut. Psykologen vil jo tro jeg er helt gal... (Der kommer de fæle tankene igjen. De er ikke logiske, men frykten er der og hindrer de rasjonelle tankene i å komme frem). Jeg har prøvd å snakke med mine foreldre, men bare begynt å gråte i løpet av noen minutter. Jeg gråt da jeg skrev HI innlegget liksom. Da klarer jeg iaf ikke snakke med noen om dette.

[AnonymBruker]

Det viktigste er at du lærer deg å like deg selv og setter pris på deg selv. Denne usikkerheten kan du få hjelp med, og det oppfordrer jeg deg til også. Denne usikkerheten kan potensielt skyve folk som faktisk liker deg bort. 

Dette er ikke en rask og enkel prosess, bare så det er sagt, og det kan til tider være frustrerende. På langsikt vil du nok imidlertid ha god nytte av det. 

Anonymkode: d4903...6c3

[AnonymBruker]

💕🌺 sliter med det samme selv. Prøv å tenk positivt og at du bare inbiller deg det.

Anonymkode: 6e5d4...8f1

[Gjest gjesteniluka]

4 minutter siden, Spiteful skrev:

Du har sikkert rett, men jeg er svært følsom og hater å vise min svake side til folk i virkeligheten. Jeg kommer bare til å begynne å gråte og dumme meg ut. Psykologen vil jo tro jeg er helt gal... (Der kommer de fæle tankene igjen. De er ikke logiske, men frykten er der og hindrer de rasjonelle tankene i å komme frem). Jeg har prøvd å snakke med mine foreldre, men bare begynt å gråte i løpet av noen minutter. Jeg gråt da jeg skrev HI innlegget liksom. Da klarer jeg iaf ikke snakke med noen om dette.

Psykologer er vant til gråtende klienter, akkurat det vil de ikke tenke så mye om bortsett fra at de ser at du er sliten og trist. Det skal ganske mye til for å bli plassert i boksen merket med "gal klient" Om ikke annet, så kan du trøste deg med at å skrive ned ting slik som her og i evt dagbok, er det første steget på rett vei.

[Mari Y]

5 minutter siden, Spiteful skrev:

Skal være kort, presis og ærlig. Jeg har siden vg1 slitt med følelsen av at folk ikke liker meg. Disse folkeme kan være mine foreldre, søsken, andre familiemedlemmer, lærere, venner, bekjente. Ja til og med fremmede på gata.

Alt som skal til for at jeg skal føle det slik er for eksempel at jeg ikke får et smil tilbake når jeg smiler, eller kanskje at noen jeg kjenner bare går rett forbi meg uten å ense meg, eller at jeg ikke får ønsket respons på noe jeg sier. Ofte holder et blikk i massevis - Bare ved et blikk kan jeg tenke at "Shit, den personen syns jeg er dritstygg, dritrar og ekkel" 

Jeg har foreldre, søsken og andre familiemedlemmer som sier de er glad i meg, og at jeg er en flott jente. Likevel tror jeg ikke på den, jeg tenker at de bare lyver for å være hyggelige.

Jeg ble mye psykisk mobbet i barndommen, og da jeg startet på vg1 mistet jeg alle vennene mine. Jeg er veldig sjenert og har derfor ikke klart å skaffe meg så mange venner på vgs (går vg3 nå). I tillegg til alt det så opplever jeg ofte at venner avlyser avtaler fordi de ikke kan likevel. De foreslår da en annen dag, men fordi jeg blir så flau så sier jeg at jeg ikke kan de dagene de foreslår. Jeg får følelsen av at venner avlyser fordi de ikke vil være med meg. Dette tror jeg har mye å gjøre med denne følelsen av at ingen liker meg... Og jeg er så utrolig lei! Jeg har jo venner, er med i russegruppe... Likevel skal det så lite til før jeg blir overbevist om at "Faen, den personen liker meg egentlig ikke". De minste ting gir meg skikkelig selvtilitt (et smil, et hei, en liten varsel på sm, et nikk), men samtidig kan det minste også få meg til å tenke at jeg er verdens verste person, at jeg er verdiløs og uønsket... 

Jeg har flere ganger prøvd å skjerpe meg. Fete vet "Fake it til you make it", men jeg er vist blitt komfortabel i denne usiknerheten min, så jeg vet ikke hvordan jeg skal vise selvtillit - Viser jeg selvtillit føler jeg meg med en gang overlegen, bitchy og frell. Jeg kar meg ofte derfor også tråkke på.

Noen som kan hjelpe meg litt? Vil ikke snakke med psykolog eller lege...

Samfunnet i dag legger veldig vekt på hvor viktig det er å være 'normal' synes jeg. Kanskje i tillegg dette lykke- presset, utseende- presset, osv. Alt man MÅ gjøre for å ikke dette av lasset. Om noen mennesker skulle gjøre noe som ikke er forventet av samfunnet- så er det lett å se for seg at folk kan bli dømt for det. Det skumle er at det kan føre så vanvittig galt av sted. I USA har det vært enormt fokus på å stigmatisere alternative livsstiler, etter skolemassakren i Columbine. Også i Norge ble folk med langt hår stoppet på gaten av politiet, etter kirkebrannene på 90- tallet. Det finnes stadig nok av grupper å ta av, men jeg tenker som så at mye har med å stigmatisere det som stikker seg ut, og ikke nødvendigvis så mye med 'objektet' å gjøre som ens egne fordommer. 

Alt i alt er jeg likevel sikker på at det er mange som føler seg annerledes uten å skille seg så mye ut i folkemengden. Synes ikke det er noe galt å stikke seg litt ut. Men jeg tror også mange føler det slik, uten å egentlig gjøre det. 

[Mari Y]

25 minutter siden, Solsikk skrev:

Psykologer er vant til gråtende klienter, akkurat det vil de ikke tenke så mye om bortsett fra at de ser at du er sliten og trist. Det skal ganske mye til for å bli plassert i boksen merket med "gal klient" Om ikke annet, så kan du trøste deg med at å skrive ned ting slik som her og i evt dagbok, er det første steget på rett vei.

I tillegg er man er aldri garantert at de er flinke til å forstå mennesker. Noen er likevel heldig, så det kan hende det går. Det kommer ann på psykologen, om h'n virkelig lytter til problemene dine eller ikke. 

[AnonymBruker]

33 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det viktigste er at du lærer deg å like deg selv og setter pris på deg selv. Denne usikkerheten kan du få hjelp med, og det oppfordrer jeg deg til også. Denne usikkerheten kan potensielt skyve folk som faktisk liker deg bort. 

Dette er ikke en rask og enkel prosess, bare så det er sagt, og det kan til tider være frustrerende. På langsikt vil du nok imidlertid ha god nytte av det. 

Anonymkode: d4903...6c3

Jeg sliter litt med noe av det. Tror det er litt fordi jeg har en utviklingsforstyrrelse, men tror også det er pga opplevelser i oppveksten. En far som ikke var til å stole på, mye alene i barndommen, bodde på barnevernsinstitusjon, mobbing, dårlig vennskap. Synes mennesker kan være direkte vanskelig å forholde seg til, noen ganger. Men er sikker på at mange har det på samme måte. 

Anonymkode: f601c...367

[AnonymBruker]

Slik hadde jeg det også, i mange, mange år. Fra vgs, og er 40 nå. Du har muligens en personlighetsforstyrrelse. Jeg begynte på Cipralex, forskjellen var helt utrolig. Folk reagerer forskjellig på det, men jeg vil anbefale å prøve. Etter en stund på dette medikamentet tror jeg faktisk at jeg er helt ok likt, og så er jeg mye mindre opphengt i det.

Anonymkode: 02f66...44b

[Sillyline]

Helt ærlig, utifra det du skriver her, virker det som du har kommet et godt steg i prosessen med å klare å endre tankegang. Du klarer å konkretisere tankene dine, og du har en viss idé om hvorfor du tenker slik. Jeg tror du vil ha nytte av kognitiv terapi. Det er ikke unormalt å tenke slik, og det er heller ikke unormalt at psykologer eller andre kyndige hjelper en til å endre tankegang. Det skal du ikke skamme deg over.

Det kan virke som at du har et lavt selvbilde, og derfor ser deg selv igjennom et filter som sier at du ikke er bra nok. Da er det også lett å tenke at andre har det samme filteret som deg. Dette er veldig vanlig å få hjelp for. Jeg håper du tør å ta steget å be om hjelp, alternativt finne måter å hjelpe deg selv på. Men jeg tror at å snakke med en nøytral person hadde passet bra.

[AnonymBruker]

Herregud, dette var som å lese meg selv. Du er ikke alene om å tenke slik i alle fall.

Anonymkode: 849cf...9e7

[WubWub]

jeg pleier ikke bry meg så veldig om hva andre mener eller føler så jeg gjør ikke noe anderledes

[QueenOfTheSidewalk]

Når du ikke vil fikse problemene ved å gå til psykolog, kan ikke vi hjelpe deg.

[AnonymBruker]

Jeg har hatt nytte/glede av denne boken jeg fikk anbefalt av en psykolog i en vanskelig periode av livet, men du må jobbe med den verdt et forsøk kanskje

Anonymkode: e00e7...8fb

[AnonymBruker]

 Dersom noen ikke liker deg, så liker ikke du dem. Enkelt og greit!      

Anonymkode: bb9bd...a44

[AnonymBruker]

Samme problem her. Har gått i kognitiv terapi,  cipralex osv men kan ikke si det ble så mye bedre av akkurat det men andre kan jo ha god effekt 😊 Jeg har bare lært meg å gi faen i om andre liker meg eller ikke for å si det slik. Det viktigste er å like seg selv så begynn å jobbe med selvbildet ditt. 

Anonymkode: 8ea72...029