Gruer meg til psykologtimene... alltid...

[sol87]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Synes det er så krevende. Jeg blir utmattet av dem. Men det verste er at jeg gruer meg så lenge i forkant. Hvis jeg har time om 4-5 dager, så gruer jeg meg såpass lenge i forveien. Planlegger alt i minste detalj; hvor jeg skal gå, hva jeg skal gjøre i forkant og i etterkant. Merker den sosiale angsten kommer for fullt (det er dog ikke årsaken til at jeg går til psykolog), selv om jeg har kjent psykologen i 1 år. Når jeg først er der går det OK, bortsett fra at psykologen stirrer på meg endel. Sitter bare og gliser og ser på meg, da blir jeg usikker. På vei opp må jeg gå forbi tiggere og da blir jeg redd, for de er pågående noen ganger. Tror det også spiller litt inn. Men jeg forsøker å utfordre meg selv ved å gå forbi folk jeg er redd for. Bare så det er sagt. 

Men hvordan lære meg å ikke grue meg, da? Noen som har noen tips? 

Anonymkode: 6d147...fbf

Si det til psykologen! Du kan også se på mulighetene for å bytte psykolog! <3

[AnonymBruker]

Dette høres slitsomt ut for deg! Jeg kjenner meg veldig igjen i dette å bli så sliten og pågående tiggere. Og stirringen. Det jeg tenker, er at selv om det ikke er disse tingene du nevner her du går til psykolog for, så virker det som dette er ting som tar energi fra deg. Stemmer det? I så fall ville jeg sett på det som en verdifull investering å fortelle psykologen om dette.

Jeg tror ikke du kommer bort fra at du gruer deg. Kan du heller bare akseptere det- at du gruer deg? Om du kjenner at du gruer deg fire dager før du skal på time, hva med å si til deg selv at oj, nå kjenner jeg at jeg gruer meg til å gå til psykologen. Det er normalt, det er greit- Jeg får ikke noe ut av å tenke på det nå. Jeg har kontroll på hva jeg skal gjøre før og etter. Og så fokuserer du på det du gjør der og da  eller på pusten din. Kommer denne følelsen igjen, så registrer at den er der, ikke forsøk å jage den bort eller kjempe imot. Om det hjelper, så tenk på den som en tegneseriefilm eller en forside på en bok kalt "Jeg gruer meg til psykologtimen". Den boka har du lest før, så du trenger ikke gjøre mer enn å registrere den.

Jeg vil oppfordre deg til å si ifra om stirringen, selv om det virker som du ikke vil. Kjenn litt på det. Hadde det ikke vært godt å si ifra? Hva med å bare si det som at nå føles det som om du stirrer på meg, og det er ubehagelig. Jeg blir "sett inn hva du kjenner her". Om stirringen er en av grunnene til at du gruer deg, så er det igjen en investering å si ifra, å stå opp for deg selv.

Når det gjelder tiggerne: Hvordan er kroppsspråket ditt? Oppnår du øyekontakt med dem? Er det lettere å unngå dem om du har musikk i ørene? Kjenn på hvilken type avvsining du kan leve med, og hva som innskrenker din bevegelsesfrihet. Gjør deg selv bredskuldret og bestemt i kroppssråket, om du ikke gjør det allerede. Om det hjelper, kan du tenke på en sang som gir deg litt guts idet du går forbi dem. 

Skjønner veldig godt den følelsen av å bare ville bli ferdig med timen. Det kan jo være direkte vondt å gå til psykolog. Likevel tror jeg at man kan komme mer i kontakt med vonde følelser og våge å stå i dem om man er mer tilstede i seg selv, på et vis. Det hørtes litt "alternativt" ut, jeg vet  Håper likevel noe av det jeg skrev kan være til hjelp!

Anonymkode: 468e5...e4b

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke psykologen synes det er irrelevant for behandlingen din at du gruer deg mange dager i forkant. Selv om du ikke ønsker at dere skal dvele ved dette, er det viktig at du sier i fra om hva du føler. Poenget med terapi er at man ikke skal undertrykke følelser, og mest sannsynlig henger redselen din sammen med problemstillinger du jobber med hos psykolog. Få det ut, så kan det hende det føles mindre ille etterpå. 

Jeg tror psykologen vil ta det helt fint om du også sier at du blir ukonsentrert og føler deg ukomfortabel med det du opplever som stirring og latter for ting som ikke er morsomt for deg. Kanskje er ikke psykologen klar over dette selv engang. Vi har jo alle større og mindre ting ved oppførselen vår som vi ikke selv er oppmerksom på. Kanskje psykologen uten å mene det speiler dine ansiktsuttrykk og fakter, evt gjør h*n det bevisst. Noen psykologer gjør det. Spør. Si i fra. Rydd opp i ting som ikke er positivt for behandlingen og din opplevelse av den. Det er IKKE farlig!

Anonymkode: 09838...d5d

[Pringle]

Blikkontakt og smil er i vinden for tiden - man skal vise at man er oppmerksom og vennlig. Jeg antar at psykologen ikke mener å gjøre deg ubekvem. Likevel, det du ser som stirring og glising, opplever du som så vanskelig at du nevner det i hovedinnlegget. En del av behandlingen går antagelig ut på å si ifra. Jeg synes du skal gjøre det, selv om det bare er en liten ting blant mange store. 

[AnonymBruker]

Om det hjelper deg, kan du jo se på det å si ifra om stirring som en tilbakemelding på en tjeneste du har betalt for som du ikke er helt fornøyd med. På den måten kan det gjerne virke mindre skummelt å si ifra?

Anonymkode: 468e5...e4b

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Men hvordan lære meg å ikke grue meg, da? Noen som har noen tips? 

Anonymkode: 6d147...fbf

Hjelper det å gå til psykologen da? 

(Hvis ikke det hjelper, og du gruer deg 4-5 dager i forkant for å gå til en psykolog som stirrer hadde jeg sluttet eller byttet psykolog hvis jeg var deg..)

Anonymkode: 54b2d...7f2

[AnonymBruker]

Jeg mener bestemt at dette med stirringen er joe du må prioritere. Det er fordi uten full tillit til psykologen så får du ikke max effekt av å gå dit. I tillegg så kan det der være en god vei inn i problemene dine. Du har jo issues som gjør at det virker helt umulig å snakke med en person om slikt, så hva er vel bedre enn å øve deg på psykologen. Du skal slett ikke se bort fra at dette har delvis sammenheng med det du sliter med ellers.

Jeg går også til psykolog, og ja hun stirrer på meg. Slik jeg har forstått det så handler det om flere ting:

1. Hun prøver å lese hele meg og da samler hun informasjon på alle mulige slags vis. Mye av psyken fir seg uttrykk i kroppens posisjon og bevegelse.

2. Hun venter på at jeg skal snakke, fordi behandlingen min handler om at jeg skal ta initiativ og ikke blir styrt av spørsmål.

3. Hun prøver å fremstå vennlig.

Men altså, seriøst, du må bruke psykologen riktig. Vær åpen om alt. Det er vanskelig og det tar til å tørre å å slippe folk innpåseg, men der ER verdt det.

 

Anonymkode: d64d0...805

[Gjest ISeeYouCreep]

w

Endret 17. november 2023 av Nasse Nøff ❤

[AnonymBruker]

En ting er å gi terapeuter en sjanse, men etter et år, og kjemien ikke er der? Bytt. Om det ikke er mulig, eventuelt ta en vurdering om du kanskje klarer deg bedre uten.

Anonymkode: 882b7...77c

[AnonymBruker]

Ja akkurat sånn har jeg det å når jeg skal til lege eller gynekolog. Gruer meg i flere dager. ligger våken om natta å tenker på hva som blir sagt og gjort. Hva jeg må si og gjøre.Når jeg kommer dit å er der så er alt greit. Å etterpå så er alt glemt... til neste gang igjen. Da er det akkurat det samme om igjen.

Anonymkode: 182d0...177

[AnonymBruker]

Hvor er det psykologen stirrer? 

Går du "utfordrende" kledd? Tettsittende klær eller store utringninger?

Du kan prøve å ta med deg et sjal eller noe du kan dekke deg til med. Sier ikke  at det din skyld, men at det kan være psykologen ikke selv er klar over at han/hun stirrer og siden du ikke vil ta det opp direkte.

Anonymkode: 0dab0...f5e