Så trist

[AnonymBruker]

Den siste måneden har vært svært tung. Jeg er skikkelig langt nede for tida og vet ikke hvordan ting skal snu.
Jeg har isolert meg så mye, så jeg har egentlig ikke en eneste venn igjen. Sist jeg traff ei venninne var i november, og egentlig tror jeg hun ser på meg mer som en bekjent enn som en venninne.

Jeg har grått nesten konstant de to siste dagene. Og jeg har veldig mørke tanker. Jeg føler mer så ubetydelig, så verdiløs.

Jeg hater det jeg ser i speilet, og får angst bare av å gå på butikken, fordi jeg hater at andre skal se på meg.

Jeg går til psykolog, men jeg er så usikker på om det egentlig er håp for meg. Og det er litt vanskelig for meg å snakke om følelser. Alt låser seg og jeg vet egentlig ikke hva jeg skal si. Angsten blir for sterk.

Jeg er så alene. Jeg vet det er min egen feil at det har blitt sånn, men jeg klarer ikke endre på det. Hvis jeg forsvant kunne det sikkert tatt ukesvis før noen oppdaget det. Jeg er usikker på om noen fler enn nærmeste familie ville møtt opp i begravelsen min.

Jeg surrer meg inn i så mye negative tanker, jeg prøver av og til å holde meg opptatt med trening, tv-serier ol., men nå er det ingenting som hjelper. Så da skriver jeg her.

Jeg trenger noen gode råd...

Anonymkode: a46ee...39e

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det har ikke så mye å si hvor mange venner man har så lenge de du har rundt deg er gode mot deg og behandler deg bra, f.eks familien. Jeg forstår at du er ensom, men det finnes jo dem som har masse "venner" men som egentlig går rundt og også faktisk føler på ensomheten. Jeg tror at å gå gjennom noen tøffe perioder i livet kan gjøre deg til et mer helt menneske fordi man får øynene opp for hvor mange det er som sliter til en hver tid rundt omkring. Har du tenkt på å kanskje bli besøksvenn for røde kors for ensomme eldre? 

Anonymkode: 02af6...a8c

[AnonymBruker]

Jeg vil råde deg til å skrive til psykologen din i stedet hvis du synes det er vanskelig å prate. Du kan for eksempel skrive ut det du skrev i innlegget ditt her. Da får psykologen din vite hvor vanskelig det er for deg å snakke om følelser, og om disse vonde tankene du sitter inne med. Det er viktig at psykologen din får vite om håpløsheten du føler.

Anonymkode: 85a9c...e89

[AnonymBruker]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vil råde deg til å skrive til psykologen din i stedet hvis du synes det er vanskelig å prate. Du kan for eksempel skrive ut det du skrev i innlegget ditt her. Da får psykologen din vite hvor vanskelig det er for deg å snakke om følelser, og om disse vonde tankene du sitter inne med. Det er viktig at psykologen din får vite om håpløsheten du føler.

Anonymkode: 85a9c...e89

Gikk hun til psykolog?

Anonymkode: 02af6...a8c

[Violetta]

Ring Mental helse sin hjelpetelefon 116123

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg går til psykolog,

 

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Gikk hun til psykolog?

Ja, hun skrev det i HI.

Anonymkode: 85a9c...e89

[AnonymBruker]

48 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker at det har ikke så mye å si hvor mange venner man har så lenge de du har rundt deg er gode mot deg og behandler deg bra, f.eks familien. Jeg forstår at du er ensom, men det finnes jo dem som har masse "venner" men som egentlig går rundt og også faktisk føler på ensomheten. Jeg tror at å gå gjennom noen tøffe perioder i livet kan gjøre deg til et mer helt menneske fordi man får øynene opp for hvor mange det er som sliter til en hver tid rundt omkring. Har du tenkt på å kanskje bli besøksvenn for røde kors for ensomme eldre? 

Anonymkode: 02af6...a8c

Det er sant. Dessverre bor jeg et stykke unne familien. Jeg treffer jo folk på skolen (jeg er student), men det er ingen der jeg egentlig kjenner. Jeg vet ikke om jeg kunne vært en god besøksvenn, for jeg er ikke utadvent, og jeg blir så stille når jeg er trist.
 

 

42 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vil råde deg til å skrive til psykologen din i stedet hvis du synes det er vanskelig å prate. Du kan for eksempel skrive ut det du skrev i innlegget ditt her. Da får psykologen din vite hvor vanskelig det er for deg å snakke om følelser, og om disse vonde tankene du sitter inne med. Det er viktig at psykologen din får vite om håpløsheten du føler.

Anonymkode: 85a9c...e89

Ja, kanskje jeg skal gjøre det, for det plager meg at jeg ikke får sagt ordentlig ord på det som plager meg.


Jeg har alltid vært en unsynlig person, så det er ingen som egentlig merker når jeg ikke er stede. Jeg tror egentlig ikke noen vil savne meg om jeg dør, og det er fryktelig vondt å tenke på.

Anonymkode: a46ee...39e

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er sant. Dessverre bor jeg et stykke unne familien. Jeg treffer jo folk på skolen (jeg er student), men det er ingen der jeg egentlig kjenner. Jeg vet ikke om jeg kunne vært en god besøksvenn, for jeg er ikke utadvent, og jeg blir så stille når jeg er trist.
 

 

Ja, kanskje jeg skal gjøre det, for det plager meg at jeg ikke får sagt ordentlig ord på det som plager meg.


Jeg har alltid vært en unsynlig person, så det er ingen som egentlig merker når jeg ikke er stede. Jeg tror egentlig ikke noen vil savne meg om jeg dør, og det er fryktelig vondt å tenke på.

Anonymkode: a46ee...39e

Selvfølgelig ville noen ha savnet deg selv om det ikke føler slik i vonde perioder, det er veldig vanlig å tenke og føle det sånn når man føler seg deprimert. Har du vurdert om det er noen du kan begynne å snakke litt med på skolen i pausene? Det går jo ann å bare spørre om noen fagrelaterte ting i begynnelsen hvis du ikke helt vet hva du skal åpne med? Har du vært med på studentkro/fest? Der kan man også jobbe frivillig. 

Anonymkode: 02af6...a8c