Deprimert far?

[AnonymBruker]

Min mor/ min fars kone døde for ca. et halvt år siden. De første ukene/måneden var alle vi i nærmeste familie veldig triste selvfølgelig, ettersom hun døde av sykdom alt for ung. Problemet er at min far nå virker å være deprimert, vi barna (meg på 19, og to søsken på 15 og 23 år) har kommet oss videre og akseptert at vår mor ikke kommer tilbake. Grunnen til at jeg er bekymret for min far er at han ved hver eneste anledning prøver å lure samtalen om til noe om min mor, som om han tenker på henne 24/7. Han bor nå alene med min bror på 15, og jeg er redd det begynner å gå utover min bror også. Hele huset har gjenstander som kan minne han om min mor, så det er ikke så lett å bare "rydde henne ut av huset" heller. Jeg har prøvd å ta bort mye, men jeg har gjort det litt diskre slik at han ikke skulle merke det så godt. Han vil i grunn ikke kaste tannbørsten hennes engang... Når jeg prater med han om å rydde bort klærene hennes osv. vil han ikke høre på meg. 

Det som bekymrer meg aller mest er at han ikke har noen nære venner å snakke med. Han bruker for det meste tiden når han ikke er på jobb til å sitte fremfor tv'en. Han har ingen sosialt liv. 

Jeg forstår jo selvsagt at alle har sin egen sorgprosess. De har tross alt vært gift i over 20 år, så det er så klart et stort sjokk for han å nå plutselig bo alene med min bror. Men hva kan jeg gjøre for å hjelpe han med å komme seg videre og akseptere at hun ikke kommer tilbake?? 

Anonymkode: 9df09...5cc

[sonush]

Jeg vet ikke om din far er deprimert eller ikke, men 6 mnd kan være altfor tidlig, når man sorger. Jeg mistet mamma da jeg var 37, hun var 61 og døde av sykdom. Jeg visste at hun kom til å dø, men når det skjedde så var det for tidlig. Jeg opplevde ihvertfall det første året at mamma var det første jeg tenkte på når jeg våknet, og siste jeg tenkte på før jeg sovnet. Jeg levde i en boble, hvor mamma var død. Jeg måtte minne meg selv om at hun var død, når jeg ikke hadde sett henne på en uke, en mnd, seks måneder, et år siden. Så gikk flere måneder hvor jeg tenkte på henne HVER DAG, men ikke som det første eller den siste jeg tenkte på. Det er først de siste to årene hvor jeg har tatt meg selv i å ikke ha tenkt på henne på flere dager. 

Jeg klarte hverdagen, kom meg tilbake på jobb etter noen dager/et par uker. Jeg sorget, men jobben ble redning, hvor jeg fikk annet å tenke på enn en mamma som fortsatt var død. 

Broren min (en attpåklatt), var 22 når hun døde, og klarte det mye bedre enn meg. Ellers så var han kanskje ikke så veldig flink til å dele med meg. 

Poenget mitt er at noen bruker lengre tid, og trenger den tiden til å bearbeide sorgen, uten at de er medisinsk deprimert av den grunn. De er bare i sorg.

La han få den tiden han trenger. Det vil hjelpe seg. Istedenfor for at han skal fremskynde bedring i raskere tempo enn det han trenger, så kan dere søsken heller gjøre det lettere for broren deres. 

[Gjest Epiphany]

6 måneder er veldig lite, når den du verdsetter mest i verden, plutselig går bort. Gi han litt tid, foreslå psykolog og gi han en skulder å gråte på, om han trenger dette. 

[sonush]

Jeg ryddet ikke bort etter mamma de første par årene, og klikket på både mann og barn, om de så mye som hintet. 

Det beste dere kan gjøre er å gi han tid. Han vet hun er borte, en påpekning fra dere vil bare være en påminnelse om det, i de få minuttene han kanskje har glemt at hun er borte. Ellers så er jeg enig med dere om en diskré opprydding, ting jeg ikke merket, plaget meg heller ikke. 

Har en kamerat mulighet til å komme over for å finne på noe hjemme hos han. Jeg kjenner jo ikke faren din, men om han var litt som meg, så er sjansen for at kameraten får med han ut, liten. 

[Gjest Axl Rose]

Det er helt normalt reaksjon når noen dør. Selv hadde ikke jeg taklet at ei jeg elsket så høyt døde. Hadde sikkert dødd selv. Ihvertfall hvis det var kjæreste/kone eller mitt barn. Måtte takle pappas død men er enda ikke over det. Savner han hver dag og skulle ønske han kom tilbake. Jeg vil alltid være deprimert av å ikke få sagt hvor glad jeg var i han. Selv om han ikke alltid var god mot meg. Gråter ofte pga savnet. Hvordan går det egentlig an å komme over noe sånt? 

[♥Missy♥]

Hei, og kondolerer så mye. Jeg vet ikke om dette er aktuelt for din far. Men det er bestandig en stor sorg å miste noen som står en nær. Folk sørger så forskjellig og noen klarer aldri å få bearbeidet denne, spesielt ikke om man sitter mye alene. Å bearbeide en sorg handler ikke om å glemme, men å kunne stå stødig for seg selv og sine selv om det gjør vondt. Jeg anbefaler å ta kontakt med støtte grupper for enker/enkemenn. Jeg er sikker på at med tid og stunder vil en slik løsning være like mye helbredende som givende, og folk i samme situasjon slipper å stå med sorgen alene. 

 

Klem til deg og din familie❤

[AnonymBruker]

Huff så leit! er nok bare å han få tid, og evt. prøve å ta han med noen koselige ting sammen med deg.

min svigermor døde brått og bruttalt for snart 8 år siden, og enda ser det ut som hun fortsatt bor der. Klærne hennes henger i skapet, jakke og sko står fortsatt i gangen. Tannbøsten på badet, og neglekakken står forsatt på bordet....

folk er forskjellig. Noen ønsker å "rydde ut" alle spor, for å klare å begynne på nytt, mens andre ønsker å la det stå.

Anonymkode: 4f7d8...18a