Spørsmål til dere med angst.

[Gjest Lykke_]

Hei!

Har slitt med angst siden jeg var liten og den eskalerte da jeg var i begynnelsen av tyve årene. Jeg går fortsatt den dag idag i terapi og er 29 år gammel. Har tatt Cipralex siden jeg var 23 år gammel. Har vært i jobb over flere år, men da jobbpresset økte kraftig så eskalerte angsten min, jeg ble sykmeldt ett år og er nå på arbeidsavklaring.  Det å jobbe for ISS anbefales strengt tatt ikke hvis du har angst. 

Jeg har innfunnet meg med at angsten er noe jeg kanskje aldri helt blir kvitt, men heller må lære meg å leve med. Fra tid til annen kan jeg bli litt nedfor når jeg tenker på fremtiden, angst er hardt å leve med og jeg ser for meg hvordan det blir å gå med den resten av livet. Uansett om jeg får jobb og kjæreste så føler jeg at angsten vil være der og gjøre livet litt ekstra vanskelig.

Noen ganger kan jeg være så nedfor at jeg kan tenke at jeg heller ville ha feilet noe fysisk. Tenker at det er noe jeg enklere kunne ha levd med. 

Hvordan har dere andre det? Hvordan er hverdagen og hva er tankene om fremtiden? 

[Forundret..]

Angsten er en del av meg. Har aldri gått på medisiner, jeg leste vedlegget om bivirkninger.. Løy til legen om at jeg tok dem. Jeg bruker skjønn, som oftest gjør jeg alt som må gjøres mens noen få ganger så ser jeg mitt snitt til å '' snike'' meg unna. Da kun ting som kan gå ut over meg selv og ikke noen andre.

[AnonymBruker]

10 minutter siden, Lykke_ skrev:

Hei!

Har slitt med angst siden jeg var liten og den eskalerte da jeg var i begynnelsen av tyve årene. Jeg går fortsatt den dag idag i terapi og er 29 år gammel. Har tatt Cipralex siden jeg var 23 år gammel. Har vært i jobb over flere år, men da jobbpresset økte kraftig så eskalerte angsten min, jeg ble sykmeldt ett år og er nå på arbeidsavklaring.  Det å jobbe for ISS anbefales strengt tatt ikke hvis du har angst. 

Jeg har innfunnet meg med at angsten er noe jeg kanskje aldri helt blir kvitt, men heller må lære meg å leve med. Fra tid til annen kan jeg bli litt nedfor når jeg tenker på fremtiden, angst er hardt å leve med og jeg ser for meg hvordan det blir å gå med den resten av livet. Uansett om jeg får jobb og kjæreste så føler jeg at angsten vil være der og gjøre livet litt ekstra vanskelig.

Noen ganger kan jeg være så nedfor at jeg kan tenke at jeg heller ville ha feilet noe fysisk. Tenker at det er noe jeg enklere kunne ha levd med. 

Hvordan har dere andre det? Hvordan er hverdagen og hva er tankene om fremtiden? 

Så leit å høre. Men jeg har vært inne på samme tanken! Kanskje det er noe fysisk? Det hender at kjemiske eller hormonelle ubalanser gjør en deprimert, eller gir angst.

Men normale blodprøver er i hvert fall fine. 

Jeg sliter med litt diverse typer, og blir utmattet av det. Det er gode og dårlige perioder, er i en dårlig periode akkurat nå... Mye angst, nervøs etc. Ble utløst av noe spesielt. Aldri hatt så mye angst, så lenge, som det jeg har hatt nå. 

Hverdagen er med andre ord strevsom. Jeg gjør så godt jeg kan for å fungere normalt. 

Anonymkode: 5f631...951

[Gjest Lykke_]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Så leit å høre. Men jeg har vært inne på samme tanken! Kanskje det er noe fysisk? Det hender at kjemiske eller hormonelle ubalanser gjør en deprimert, eller gir angst.

Men normale blodprøver er i hvert fall fine. 

Jeg sliter med litt diverse typer, og blir utmattet av det. Det er gode og dårlige perioder, er i en dårlig periode akkurat nå... Mye angst, nervøs etc. Ble utløst av noe spesielt. Aldri hatt så mye angst, så lenge, som det jeg har hatt nå. 

Hverdagen er med andre ord strevsom. Jeg gjør så godt jeg kan for å fungere normalt. 

Anonymkode: 5f631...951

Er du i jobb eller går på skole?

Det er mye psykiske problemer i familien min, så det virker som dette går i arv. Jeg har tanter på begge sider av familien min son har angst. 

I likhet med deg har jeg gode og dårlige perioder. Senest igår fikk jeg jeg angstanfall da jeg tok taxi. Det er veldig ubehagelig da dette står på og hvert fiber i kroppen min roper: "Løp!" 

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Lykke_ skrev:

Er du i jobb eller går på skole?

Det er mye psykiske problemer i familien min, så det virker som dette går i arv. Jeg har tanter på begge sider av familien min son har angst. 

I likhet med deg har jeg gode og dårlige perioder. Senest igår fikk jeg jeg angstanfall da jeg tok taxi. Det er veldig ubehagelig da dette står på og hvert fiber i kroppen min roper: "Løp!" 

Jeg er sykemeldt. Jeg har ikke særlig psykisk sykdom i familien, annet enn i eldre generasjoner (oldeforeldre f.eks). 

Ekkelt med angstanfall ja.. jeg får ikke sånn "løp", jeg får sånn at jeg holder på å besvime og faller sammen. Mister kontroll over kroppen liksom.

Anonymkode: 5f631...951

[Gjest Lykke_]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er sykemeldt. Jeg har ikke særlig psykisk sykdom i familien, annet enn i eldre generasjoner (oldeforeldre f.eks). 

Ekkelt med angstanfall ja.. jeg får ikke sånn "løp", jeg får sånn at jeg holder på å besvime og faller sammen. Mister kontroll over kroppen liksom.

Anonymkode: 5f631...951

Hvor lenge har du angst og hva slags jobb har du?

Jeg sliter med å finne en jobb jeg takler siden jeg både har sosial og generalisert angst. Kunne aldri ha jobbet i butikk eller som servitør. Siden jeg ikke har utdanning så er det ekstra vanskelig. I tillegg vet jeg at det er veldig lite sannasynlig at jeg hadde klart å fullføre utdanning, så den tanken vurderer jeg ikke. 

[AnonymBruker]

Jeg er i samme situasjon som deg, bare ca. 5 år yngre. Har nok hatt sosial angst hele livet, når jeg tenker tilbake til barnehage og førskole. Angsten har blitt bare verre etter noen traumatiske erfaringer, og nå har jeg nok både sosial angst, generell angst og agorafobi.

Akkurat som deg har jeg heller ikke klart å ta utdannelse. På en måte trist, da enkelte jobber som frister meg krever høyere utdannelse, men jeg klarer ikke å se for meg at jeg skulle takle år i klasserom/forelesningssal med alle menneskene. En dag med så mye mennesker rundt meg, og jeg sliter med søvnløshet, panikkanfall etc. Hvordan står man da ut med flere år? 

Hvordan fungerer du sosialt, kan jeg spørre om det? Og hvis du fungerer ok med venner etc tross angsten, har du noen råd å gi?

Anonymkode: c84b1...426

[AnonymBruker]

Det er lenge siden jeg avklarte dette med angst med meg selv og innså at jeg må leve med den. Den forsvinner aldri, den er en del av min personlighet. I noen perioder har den fullstendig tatt fra meg alt av glede ved livet og gjort meg helt hjelpesløs og passiv. I andre perioder har jeg levd helt greit med den.

Noen ganger kan jeg gråte over den. Andre ganger kan jeg glede meg over den. Jeg tror nemlig ingen feirer en seier over å klare ting jeg frykter slik jeg gjør nettopp pga angsten 😀 De adrenalinkickene går jo de glipp av som ikke har angst 😉

Anonymkode: c4669...2e3

[Gjest Lykke_]

På 1.1.2017 den 20.52, AnonymBruker skrev:

Jeg er i samme situasjon som deg, bare ca. 5 år yngre. Har nok hatt sosial angst hele livet, når jeg tenker tilbake til barnehage og førskole. Angsten har blitt bare verre etter noen traumatiske erfaringer, og nå har jeg nok både sosial angst, generell angst og agorafobi.

Akkurat som deg har jeg heller ikke klart å ta utdannelse. På en måte trist, da enkelte jobber som frister meg krever høyere utdannelse, men jeg klarer ikke å se for meg at jeg skulle takle år i klasserom/forelesningssal med alle menneskene. En dag med så mye mennesker rundt meg, og jeg sliter med søvnløshet, panikkanfall etc. Hvordan står man da ut med flere år? 

Hvordan fungerer du sosialt, kan jeg spørre om det? Og hvis du fungerer ok med venner etc tross angsten, har du noen råd å gi?

Anonymkode: c84b1...426

Formen min varierer, jeg har dårlige og gode perioder. Er det mye stress rundt så blir jeg fort dårligere, da kan jeg fort reagere fysisk også og får lett feber. Sist jeg var i arbeidsutprøving så fikk jeg feber to ganger etter hverandre og var borte i nesten to uker. Kroppen reagerer fysisk når psyken ikke har det bra. 

Jeg liker faktisk best å handle alene, siden jeg blir engstelig for å få angstanfall foran noen jeg kjenner. Hvis jeg f.eks får anfall i butikken med noen jeg kjenner til stede, så føler jeg jo at det blir litt pinlig å legge fra meg varer og komme meg ut av butikken uten å ha fått kjøpt det jeg skal ha. Angsten min går veldig utpå angsten jeg har for å vise angsten. Jeg får litt lett presentasjonsangst. Dette har vært veldig vanskelig med tanke på dating. Også sex. Da jeg gikk lenge uten sex etter mitt siste forhold så merket jeg at jeg fikk mer og mer angst for det også. Plutselig ble det så skummelt å være naken og hengiven overfor noen. 

Mitt beste råd er å omgås mennesker så ofte som mulig, gå ofte i butikken og på andre offentlige plasser. Snakk om det med noen hvis du har perioder du er ekstra dårlig. Unngå for mye koffein og alkohol.