Psykisk syk forelder?

[AnonymBruker]

Jeg plasserer innlegget her, selv om det sikkert kunne blitt plassert andre steder. 

Kort fortalt vil innlegget handle om min far. En person jeg og mine søsken mener at har psykopatiske/farlige trekk. Jeg trenger noen å "sparre" med for å kunne finne ut hvordan vi skal skal forholde oss til han. 

 

Barna er voksne nå og ingen av oss bor sammen med faren vår. Vi har fremdeles kontakt, men den er sporadisk. Selv sitter jeg med mange spørsmål og også en bitterhet kanskje. 

Helt fra jeg var liten kan jeg huske en far som var autoritær, skummel, sint og av og til voldelig. Jeg har forsøkt, men klarer ikke å finne fram til gode minner sammen med min far. Han behandlet vår mor svært stygt, og jeg husker en periode på over flere år hvor han kjeftet på henne daglig. Han beordret henne til flere ting, kritiserte henne for alt hun gjorde, slo henne ved et par tilfeller og truet henne med at han skulle få barnevernet til å ta oss barna fra henne. Vår far har gjennom hele vår oppvekst og ungdomstid fortalt at vi ikke er gode nok. Karakterene på skolen var aldri gode nok, for de skulle alltid sammenliknes med de som var best i klassen. Vi var aldri spreke nok, tynne nok. Vi pustet ikke på korrekt måte. Vi tok ikke av oss skoene på korrekt måte, vi gikk feil inn i gangen, vi gikk for langt inn i gangen. Vi lukket ikke dørene korrekt, men dagen etter skulle ikke dørene lukkes likevel. Det var med andre ord regler som kunne endre seg fra dag til dag, og vi visste ikke alltid hvilke regler som var gjeldene. Når vi barna slo oss, lo han av oss og kalte oss udugelige. Når vi var syke, så var vi late. Med frykt for å avsløre hvem vi er, er det flere episoder jeg ikke kan skrive om her. Vår far forteller hele tiden at vi ikke er gode nok (vi barna). Den utdannelsen vi har er ikke bra nok, jobbene vi har er ikke gode nok. Partnerne våre er ikke bra nok. Jentene blir kalt for horer (fordi en har samboere). Samtidig er han selv en som flyr ute på byen og "har seg". Han har slått alle sine barn, flere ganger. Det har vært vondt. Selv har han truet med å ringe politiet og anmelde oss, dersom vi har forsøkt å beskytte oss mot volden fra han. 

Vår far ser ut til å hate alt og alle. Naboene liker han ikke, familien sin liker han ikke. Han snakker generelt sett nedlatende om kvinner. Og han har vansker med kvinner i maktposisjoner, men også med menn i maktposisjoner. Han har ingen venner. Han forteller at han ikke ser poenget i å ha venner, og han forstår ikke hvorfor vi barna har venner og har hatt venner. Han er opptatt av å bli sett på som en person som gjør ting på korrekt måte. Fasade er utrolig viktig for han. Han skryter ikke av barna sine. Sier aldri at noe er bra. Dersom han får høre at andre skryter av oss, f.eks. kollegaer, at noe bra blir gjort innenfor arbeidet vårt, så finner han "bevis" for at det ikke kan stemme. F.eks. at den som skryter egentlig ikke vet hva vedkommende prater om, og derfor ikke kan skryte. Vår far kan gjøre feil, men ikke vi. Han kan heve stemme og skrike, det kan ikke vi. Han kan ta dårlige valg, det kan ikke vi. 

Våre foreldre er heldigvis skilt. Vår far tok merkelig nok initiativ til det. Likevel er han redd for å være alene, og han er opptatt av å ikke være alene i høytiden f.eks. 

Jeg føler på mange måter at jeg er frarøvet barndommen og ungdomstiden, siden jeg isolerte meg. Jeg fikk ikke ha venner på besøk, jeg fikk ikke være noe særlig ute, samtidig som jeg fikk kjeft fordi jeg ikke var aktiv nok. Jeg var aldri på fest i ungdomstiden. Den tiden ble tilbragt på rommet når jeg ikke var på skolen/jobb og når jeg ikke var på kjøkkenet/badet. Den dag i dag får jeg et trykk i magen når jeg tenker på stemmen til far min (som var veldig dyp, skarp og sint). 

 

Jeg kunne ha skrevet mer, men det blir for detaljert. Vet ikke helt hva jeg vil med å skrive dette. Kanskje høre om det er andre som har vokst opp med liknende foreldre? 

 

Jeg og mine søsken lurer på om vår far er psykopat eller bare ond. For å si det sånn, dersom vår far hadde tatt livet av vår mor eller oss barna, ville ingen av oss vært overrasket. Han blir bråsint. Endrer humør og sinnsstemning på sekundet. Hele han blir forandret. Blikket hans kan "drepe". Vi har på mange måter lyst til å fortelle han, så klart som overhodet mulig, om hvordan vi har hatt det. Hvordan vi har det nå. Men vi vet ikke om vi skal. Om vi kan. Om vi våger. Og mest sannsynlig vil ikke han bry seg noe om det. Vi lurer også på om vi burde ha kontaktet helsevesenet på noe vis, fastlegen hans for eksempel, og fortalt litt. Sagt at vi er bekymret for hans psykiske helse. Han har vært slik i over 30 år. Sjansen for at det bil endre seg er vel heller liten? 

Anonymkode: 00353...58a

[Fantastica]

Med tanke på det siste du sier her, ville jeg ha vært forsiktig med å konfrontere ham direkte. Hva sier din mor oppi det hele? Hvordan har hun opplevd den tiden de var gift?

[AnonymBruker]

Hun angrer seg for at hun ikke klarte å bryte med han da vi barna var små, og også før vi ble født. Hun har ikke klart å ta ansvaret med å ta oss barna ut fra en voldelig og skummel barndom, og vi bærer også nag til henne. Men vi forstår også at hun har vært under et enormt press. Hun mener at vi ikke bør konfrontere han, og at vi bør la han seile sin egen sjø. 

Anonymkode: 00353...58a

[Fantastica]

Jeg er glad for at moren din kom seg unna uten varige men, men den oppveksten du har hatt høres grusom ut. Det er lov til kun å ha sporadisk kontakt med sin far, og som du beskriver ham er det trolig lite helsevesenet kan gjøre - med mindre han ønsker endring selv. Egentlig har din mor et godt råd, la ham seile sin egen sjø. Jeg ville i alle fall vært svært forsiktig med å ha barn i nærheten av ham, med den oppførselen.

[AnonymBruker]

Han har gått til psykolog, men sluttet etter kort tid. Aner ikke hva som kom ut av det. Det kan virke som om han forsøker å moderere seg litt når vi barna er i nærheten, men av og til sprekker han. Kan virke på oss som han er redd for å bli alene, og derfor forsøker å kontrollere seg, men det går ikke alltid. Barn rundt han er uaktuelt. 

 

Setter pris på at du kommer med innspill!  

Anonymkode: 00353...58a

[AnonymBruker]

Din mor har hatt det grusomt. 

Sånne som han får "rett" til slutt. Han blir alene og ensom. Da kan han si til verden: sånn ble mine barn, jeg som har ofret meg i alle år.

Sjekk hans egen barndom, så kan dere få svar på mye.

Å kontakte fastlegen? Hvorfor? Han vil ikke endre seg. 

 

Anonymkode: 13087...d26

[AnonymBruker]

Kontakte fastlegen fordi vi lurer på om han kan skade andre. Om han skader seg selv bryr vi oss ikke noe om. 

Barndommen hans har vært helt ok. 

Anonymkode: 00353...58a