Behandler blir morsfigur ?

[AnonymBruker]

Lurer på hva dere her inne tenker om følgende sak, da jeg og ei venninde kom inn på temaet om behandlere (psykologer, leger, behadlere, fysioterapeuter, osv) som av og til  følger barn tett fra dem er små til behandleren går av med pensjon. Ofte er jo dette pga av at pasienten har konisk sykdom som må behandles. 
Vi satt og diskuterte om det er greit eller vanlig at en behandler som ser pasienten sin 1-2 ganger i uken  over så mange år utvikler "morsføelser" for denne personen ? Altså, ikke slik at det går utover profesjoalitete til behandlere med pasienten.
Hadde det vært greit for deg om behandleren viste at han eller hun så på barnet ditt som sitt eget "extra" barn når dere kom til behandling ? Vil anta det kanskje er litt valig at det skjer, og skjønner det jo godt. Jobber selv i barnehage og føler meg jo kyttet til barna så lenge dem går i barnehage jeg jobber i    

Anonymkode: 97a67...175

[AnonymBruker]

Er det barnet ditt som går i behandling og du er med, eller er det du som går i behandling og har barnet ditt med? Slike ting har jeg ingen erfaring med.

Det jeg har erfaring med, er å føle at behandler har vist meg en morsomsorg på en måte, som jeg har savnet, og derfor knyttet meg. Sikkert bare vanlig profesjonell omsorg, men det har betydd mye for meg. Da var jeg i tjueårene.

Har begynt i behandling igjen nå mange år senere, og nå føler jeg ikke den tilknytningen i det hele tatt. Veldig bra tone mellom oss, og jeg opplever at behandler bryr seg om meg, men ikke den tilknytningsfølelsen (noe jeg er litt glad for egentlig).

For min del, så tror jeg det har med alder å gjøre. At jeg har blitt litt mer voksen og ikke føler behov for den morsomsorgen. Ikke på en negativ måte, bare det at barndommen er enda lenger siden, og hekter seg ikke så lett på. Sånn opplever jeg det, ta det med en klype salt, jeg går til psykolog en gang i uka...

Anonymkode: 85d84...3ec

[AnonymBruker]

Ts her !
Mener at barnet har en behandler (ikke psykolog) som har sett uketlig siden barnet var rundt 5 års alder. Nå har barnet blitt eldre og snart klar for og flytte ut. Barnet har en kjempegod tone med behandleren og di kan snakke sammen som mor og datter under behandlingen.
Barnet har også kjempegodt forhold til begge foreldrene sine. 
Lurer egentlig bare på om dere ser på dette som uprofesjonelt, eller helt greit `? Dette er bare et tema som kom opp under masse veninde sakk, så lurer på hva andre mener også  
 

Anonymkode: 97a67...175

[Teriyaki]

Synes det høres fint ut. Det et ikke sånn at en behandler MÅ holde seg kald og distansert hele tiden. Jeg har feks hatt en terapeut som la en del ekstra innsats i meg og som nok brydde seg om meg på et litt dypere nivå enn de andre han møtte i løpet av uken. For meg var dette godt av diverse grunner. Samtidig gjorde jo det at jeg følte meg så knyttet til han at det var veldig vanskelig i starten da vi begynte å redusere kontakten, meb gradvis ble jeg mindre avhengig. Nå har vi bare sporadisk kontakt og det føles helt greit å ikke snakke så ofte lenger. 

[AnonymBruker]

Ok. Litt greit for meg at du oppklarte det, fordi jeg forsto ikke helt hva du mente i HI.

Jeg har ikke barn selv, og jeg er heller ikke utdannet på området. Synes umiddelbart at det ikke er noe galt i dette her. Jeg "spekulerer i", har så veldig lite lyst til å trå i salaten her, at det kanskje er litt vanskelig for deg at barnet ditt har fått en så nær relasjon til en utenforstående. Og at det faktisk er helt normalt. Huff, skulle ønske noen andre mødre eller profesjonelle kunne svare deg, men jeg har så lyst... Jeg kan tenke meg at det på et eller annet nivå oppleves som sårt, samtidig som det også er for en avgrenset periode. Hvis barnet ditt opplever en god og trygg relasjon til denne behandleren, så er jo det helt prima for ungen. Jeg kan tenke meg at du synes det er litt "ekkelt". Håper ikke jeg skrev noe som sårer, jeg har ikke peiling. Det eneste jeg er klar over er at morsinnstinktet og kjærligheten er så sterk, at man bekymrer seg for alt mulig.

Anonymkode: 85d84...3ec

[AnonymBruker]

Jeg tror det uansett barn eller voksen er positivt om behandlere viser omsorg og gir uttrykk for at de synes om pasienten.

Anonymkode: 5bb50...982

[AnonymBruker]

Ts her. Dette er bare et tema som jeg og min vinnende begynte og diskutere. Jeg har ikke barn. Det ble plutselig bare et samtaleemne

Anonymkode: 97a67...175

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ts her. Dette er bare et tema som jeg og min vinnende begynte og diskutere. Jeg har ikke barn. Det ble plutselig bare et samtaleemne

Anonymkode: 97a67...175

Ja da så, luringer... 

Da kan dere bare fortsette å reflektere utover kvelden, det er jo faktisk ganske gøy. Og jeg som var så redd for å si noe galt... har litt å reflektere over her også

Anonymkode: 85d84...3ec

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror det uansett barn eller voksen er positivt om behandlere viser omsorg og gir uttrykk for at de synes om pasienten.

Anonymkode: 5bb50...982

Ikke nødvendigvis. Det er faktisk slik at mange pasienter (og også behandler) lett kan få "feil" følelser pga slik omsorg så man må ha noe distanse/være obs på det som behandler. Men det er seff mer i voksen-voksen forhold og ikke barn-voksen, i TS sitt tilfelle høres det mer naturlig ut og kanskje også nødvendig for å opprettholde tilstrekkelig tillit for å få til en god behandling det som høres ut som en tenåring. Men hva vet jeg? Har verken barn eller er behandler, men lest en del om emnet i det siste fordi jeg selv sliter med noen hersens følelser overfor en behandler jeg har - men det er en helt annen sak.

Anonymkode: 8a621...5ad

[AnonymBruker]

Ts her!
Ja, det er jo litt gøy og begynne å reflektere over slike ting. En dag får vi jo begge barn selv og kanskje det faktisk blir virkelig  Jeg trur at hadde dette vært meg som hadde vært mor til en som trengte behandling ville jeg synes det var veldig ålreit at dem hadde slikt forhold, så lenge det ikke gikk utover meg og min datters forhold. 

Anonymkode: 97a67...175

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ts her!
Ja, det er jo litt gøy og begynne å reflektere over slike ting. En dag får vi jo begge barn selv og kanskje det faktisk blir virkelig  Jeg trur at hadde dette vært meg som hadde vært mor til en som trengte behandling ville jeg synes det var veldig ålreit at dem hadde slikt forhold, så lenge det ikke gikk utover meg og min datters forhold. 

Anonymkode: 97a67...175

Det er derfor det hadde vært fint for unge mennesker å høre på andres erfaringer, ingen moralsk formaning. Men, flere av slike historier fra foreldre som har barn med hjelpebehov.  For å få en slags livskompetanse på forhånd som det ikke har vært så altfor mye åpenhet om. Hvis jeg hadde fått barn da jeg var ung, hadde jeg sikkert møtt mennesker med utfordringer jeg aldri hadde tenkt på. Men, for meg som voksen uten barn nå, er jeg så takknemlig for artikler som gir meg et innblikk i en verden jeg ikke har innsikt i.

Anonymkode: 85d84...3ec

[AnonymBruker]

Jeg kan fortelle det jeg vet fra ei venninne som startet med behandling hos manuellterapaut som barn.

Venninnen min er nå godt voksen med eget barn, og går fortsatt til behandling hos samme terapeut. Siden terapeuten har fulgt henne så å si hele oppveksten har dem jo blitt godt kjent og trygge på hverandre. Hun merket også at behandleren fint kunne være litt mamma for henne, i ting hun sa og gjorde. Hun var samtidig bestemt og kom med råd om hu synes det passet. Min venninne har et supert forhold til sin mor, bare sånn at det er sagt. Men følte at hu fikk en reservemor i behandleren sin. Det gjorde også at hun sa mer til sin behandler enn hun ville ha gjort hvis di ikke kjente hverandre slik, og behandleren kunne lettere behandle henne der hun hadde vondt.  Min venninne gir den dag i dag utrykk for at det blir trist den dagen behandleren slutter, men er veldig glad i behandleren sin for alt hun har støttet opp igjennom i oppveksten. Ikke alltid det holder å prate med sin egen mor, noen ganger må en utenforstående reservemor komme med råd også J Kan legge til at hennes mor synes di hadde et fint forhold, og glad for at datteren har en god behandler som bryr seg.

Anonymkode: 97a67...175