PTSD uten flashbacks?

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om jeg tørr å si så mye om situasjonen min her, i og med at jeg i min situasjon er ekstra sårbar, og det alltid er en eller annen her inne som absolutt må kommentere nedverdigende kommentarer som drar andre enda lenger ned. Men kort sagt har jeg slitet med en indre uro i kroppen i 2,5 år nå. Følelsen er der konstant, og det er som en følelse av at jeg gruer meg veldig til noe, uten å vite hva det er, og pulsen er som oftest over gjennomsnittlig høy. I tillegg har selvfølelsen min blitt ekstremt lav. Jeg bekymrer meg overdrevent mye over hva andre tenker om meg, tolker ofte sosiale situasjoner til det negative, og liknende. og jeg føler meg mye "bedre" av å isolere meg mer enn jeg gjorde tidligere. Jeg føler meg ikke irritabel nå, men jeg hadde en periode hvor jeg klikka for hver minste lille ting.

Alt dette begynte etter en voldtekt. Jeg utviklet også spiseforstyrrelser ganske raskt. Dette har jeg så og si kommet meg helt ut av nå. Men den indre uroen er fortsatt der. Jeg har vært hos to psykologer. Hvor den ene mener jeg har generalisert angst, mens den andre mener jeg har PTSD. Jeg kan kjenne meg igjen i begge, men samtidig gjør jeg også ikke det.

Når det kommer til PTSD er jo et symptom at man får flashback fra det traumatiserte man har opplevd. Dette er ikke noe jeg får. Jeg tenker ikke noe særlig på voldtekten lenger. Jeg har aldri fått noe flashbacks egentlig. Jeg tenkte jo mye på hendelsen i starten, og det å vente på rettssakene var nesten verre enn selve hendelsen føler jeg. Jeg ble jo redd under hendelsen, men jeg føler det er drøyt å si at jeg har blitt "traumatisert" etter dette. Kanskje det har skadet meg mer enn det føles som? Altså, jeg føler at dette går mye utover livskvaliteten min, og at jeg har det vanskelig nå. Det er bare vanskelig å se alle sammenhengende mellom voldtekten og alle problemene mine.

Og når det kommer til generalisert angst har jeg heller ikke disse symptomene hvor jeg bekymrer meg over andres sikkerhet, ulykker, økonomi, osv. Det jeg bekymrer meg over er mest hva andre tenker om meg, om noen er sure på meg, om noen får vite noe som kan gi meg konsekvenser (selv om det er svært usannsynlig at noen får vite det) og liknende.

Er det noen her med erfaringer som kjenner seg igjen i noe av dette? Jeg har alltid tenkt at PTSD er mye drøyere eller at man har det enda vanskeligere enn det jeg har. Vet ikke hvordan jeg skal forklare det. At man må bli mye mer traumatisert enn det jeg har blitt?

Er det slik at man kan ha PTSD uten å ha flashbacks?

Jeg vet man ikke skal gi noen diagnose her inne, men man gir ingen diagnose ved å svare på spørsmålet mitt ovenfor. og jeg håper bare det er noen her som vil dele sine erfaringer med meg! Er det noen her inne med PTSD som kan forklare litt om sin situasjon?

Anonymkode: de682...47e

[AnonymBruker]

Etter voldtekt gikk det mange, mange år før symptomene kom opp ordentlig. I starten var det veldig viktig for meg at ting var så "normalt" som mulig og at "alt sammen er fint!". Jeg tenkte aldri, og da mener jeg aldri, på voldtekten. Jeg kunne stå å fortelle at jeg hadde blitt voldtatt - men da som en robot som snakket på autopilot og som om jeg snakket om det fra et manus som ikke handlet om meg. Jeg følte ikke at jeg snakket om meg når jeg snakket om det. Senere opplevde jeg noe som minnet kroppen min på traume, som førte til at jeg gikk i kollaps. 

Har fått diagnose PTSD nå etter ørten tester og undersøkelser. Anbefaler deg å snakke med legen din om dette, psykolog. 

Anonymkode: 0d6b0...b47

[AnonymBruker]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Etter voldtekt gikk det mange, mange år før symptomene kom opp ordentlig. I starten var det veldig viktig for meg at ting var så "normalt" som mulig og at "alt sammen er fint!". Jeg tenkte aldri, og da mener jeg aldri, på voldtekten. Jeg kunne stå å fortelle at jeg hadde blitt voldtatt - men da som en robot som snakket på autopilot og som om jeg snakket om det fra et manus som ikke handlet om meg. Jeg følte ikke at jeg snakket om meg når jeg snakket om det. Senere opplevde jeg noe som minnet kroppen min på traume, som førte til at jeg gikk i kollaps. 

Har fått diagnose PTSD nå etter ørten tester og undersøkelser. Anbefaler deg å snakke med legen din om dette, psykolog. 

Anonymkode: 0d6b0...b47

Tusen takk for svar! Jeg skal kontakte legen min når jeg har mulighet. Det eneste som har stoppet meg for dette er fordi jeg har flyttet, og da må jeg få en ny psykolog som ikke kjenner meg. Jeg har lite lyst til å snakke om dette helt på nytt.

Kan du utdype hva du mener med den opplevelsen som minnet kroppen din på traume? Jeg har nok ikke opplevd dette enda i hvert fall. og håper ikke jeg gjør det heller!

Anonymkode: de682...47e

[AnonymBruker]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet ikke om jeg tørr å si så mye om situasjonen min her, i og med at jeg i min situasjon er ekstra sårbar, og det alltid er en eller annen her inne som absolutt må kommentere nedverdigende kommentarer som drar andre enda lenger ned. Men kort sagt har jeg slitet med en indre uro i kroppen i 2,5 år nå. Følelsen er der konstant, og det er som en følelse av at jeg gruer meg veldig til noe, uten å vite hva det er, og pulsen er som oftest over gjennomsnittlig høy. I tillegg har selvfølelsen min blitt ekstremt lav. Jeg bekymrer meg overdrevent mye over hva andre tenker om meg, tolker ofte sosiale situasjoner til det negative, og liknende. og jeg føler meg mye "bedre" av å isolere meg mer enn jeg gjorde tidligere. Jeg føler meg ikke irritabel nå, men jeg hadde en periode hvor jeg klikka for hver minste lille ting.

Alt dette begynte etter en voldtekt. Jeg utviklet også spiseforstyrrelser ganske raskt. Dette har jeg så og si kommet meg helt ut av nå. Men den indre uroen er fortsatt der. Jeg har vært hos to psykologer. Hvor den ene mener jeg har generalisert angst, mens den andre mener jeg har PTSD. Jeg kan kjenne meg igjen i begge, men samtidig gjør jeg også ikke det.

Når det kommer til PTSD er jo et symptom at man får flashback fra det traumatiserte man har opplevd. Dette er ikke noe jeg får. Jeg tenker ikke noe særlig på voldtekten lenger. Jeg har aldri fått noe flashbacks egentlig. Jeg tenkte jo mye på hendelsen i starten, og det å vente på rettssakene var nesten verre enn selve hendelsen føler jeg. Jeg ble jo redd under hendelsen, men jeg føler det er drøyt å si at jeg har blitt "traumatisert" etter dette. Kanskje det har skadet meg mer enn det føles som? Altså, jeg føler at dette går mye utover livskvaliteten min, og at jeg har det vanskelig nå. Det er bare vanskelig å se alle sammenhengende mellom voldtekten og alle problemene mine.

Og når det kommer til generalisert angst har jeg heller ikke disse symptomene hvor jeg bekymrer meg over andres sikkerhet, ulykker, økonomi, osv. Det jeg bekymrer meg over er mest hva andre tenker om meg, om noen er sure på meg, om noen får vite noe som kan gi meg konsekvenser (selv om det er svært usannsynlig at noen får vite det) og liknende.

Er det noen her med erfaringer som kjenner seg igjen i noe av dette? Jeg har alltid tenkt at PTSD er mye drøyere eller at man har det enda vanskeligere enn det jeg har. Vet ikke hvordan jeg skal forklare det. At man må bli mye mer traumatisert enn det jeg har blitt?

Er det slik at man kan ha PTSD uten å ha flashbacks?

Jeg vet man ikke skal gi noen diagnose her inne, men man gir ingen diagnose ved å svare på spørsmålet mitt ovenfor. og jeg håper bare det er noen her som vil dele sine erfaringer med meg! Er det noen her inne med PTSD som kan forklare litt om sin situasjon?

Anonymkode: de682...47e

Ordet traume betyr skade eller sår. Når vi snakker om psykologisk traume, mener vi en type hendelse som fører til psykiske skader og sår i ettertid. Det finnes mange definisjoner av traumatiske hendelser. Hendelser som gjentar seg over tid eller hendelser "hvor man ikke kan komme seg unna", er særlig alvorlig. Når traumet/hendelsen blir påført av andre mennesker i verden / (eller av noen som står deg nær), er det ofte større sjanse for å få problemer i ettertid. Du har blitt påført en traumatisk hendelse!

Hvordan du reagerte da den traumatiske hendelsen rammet deg har ofte en sammenheng med symptomene du vil plages med senere. Det jeg skriver nå handler om hvordan kroppen din kanskje reagerte da du ble utsatt for hendelsen, ikke les det hvis det gjør for vondt for deg.

Eksempel: overaktivering. Alle mennesker er skapt for å overleve faresituasjoner gjennom å oppfatte faren raskt og komme seg unna situasjonen før det er for sent. For at dette skal kunne skje hurtig nok og sikre overlevelse, er det nervesystemet som styrer prosessen utenom viljens kontroll. Du har ikke tid til å tenke grundig i en slik faresituasjon. Den responsen som ofte vekkes etter at faresignalet går, kalles kamp eller fluktresponsen. Denne responsen forsøker å sikre overlevelse gjennom å flykte eller - dersom flukt ikke er mulig - å gjøre deg rede til å kjempe i mot faren.

Når hjernen, via sansene, oppfatter at du er i fare, settes en rekke prosesser i gang i kroppen din. Det slippes ut store mengder hormoner i blodbanen som virker på ulike organer. Det gir deg mer energi. Nervesystemet øker hjerterytmen, blodtrykket og pustefrekvensen. Blodforsyninger økes i de store muskelgruppene i armer og ben, slik at du skal kunne løpe fort eller slå hardt. Pupillene utvides, slik at du kan se bedre..Fordøyelsen hemmes..Dette er noe kroppen din hjelper deg med slik at du skal kunne møte fare og være klar for flukt, og er jo egentlig helt fantastisk... - Du har vært utsatt for en traumatisk hendelse hvor kroppen din måtte gjøre dette, og kroppen din har hukommelse. Det kalles overaktivering

Det er også underaktivering, da det dessverre ikke alltid ER mulig for oss å flykte eller gå opp til kamp. Dersom du er i en farlig situasjon og må overgi deg - til lidelse. 

Typiske reaksjoner på underaktivering under slike hendelser er at du føler mindre frykt og smerte, og på den måten får hjelp av nervesystemet til å gjennomleve det du opplever med så lite smerte "som mulig". Når hjernen via sansene forstår at dette er situasjonen du befinner deg i, går hjertefrekvensen din ned og pusten din blir stille. Armer og ben blir slappe og kalde, blodet omprioriteres til de indre organene dine. Hormoner gjør at du blir nummen og i mindre grad kjenner sansepåvirkning utenfra... Samtidig påvirkes bevisstheten slik at du blir fjern, likeglad og delvis forsvinner fra virkeligheten. Dette kalles underaktivering. 

- Grunnen til at jeg skriver dette, er for å understreke: Hvordan du reagerte da den traumatiske hendelsen rammet deg har ofte en sammenheng med symptomene du vil plages med senere. 

Som du ser så er det et system som aktiveres når du havner i faresituasjoner. Det er svært nødvendig for oss når faren virkelig er der, men det skaper problemer for deg i ettertid. Hendelsen du har overlevd, gjør at nervesystemet lærer at det skal reagere ved lignende hendelser senere for å hindre at du blir utsatt for det samme igjen. Dette fører til at mange som har overlevd gjentatte traumatiske hendelser/eller traumatiske hendelser, lever i beredskap. 

PTSD er å leve i overaktivering og underaktivering...Andre psykiske problem som depresjon etc forekommer ofte. Du kan oppleve å tolerere og regulere sterke følelser. Negativt selvbilde og skyldfølelse/skam. Bagatalliserer hendelser og følelser. Konsenstrasjonsvansker. Søvnvansker. Dissosiasjon. Kroppslige muskelplager og forhold til livet kan ramme deg.

En voldtekt er en traumatisk opplevelse. Om du kjenner deg igjen i noe av dette på grunn den traumatiske hendelsen som ble påført deg av et annet menneske uten at du kunne flykte eller kjempe, råder jeg deg til å kontakte lege og snakke med lege.

Anonymkode: e526c...3ff

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ordet traume betyr skade eller sår. Når vi snakker om psykologisk traume, mener vi en type hendelse som fører til psykiske skader og sår i ettertid. Det finnes mange definisjoner av traumatiske hendelser. Hendelser som gjentar seg over tid eller hendelser "hvor man ikke kan komme seg unna", er særlig alvorlig. Når traumet/hendelsen blir påført av andre mennesker i verden / (eller av noen som står deg nær), er det ofte større sjanse for å få problemer i ettertid. Du har blitt påført en traumatisk hendelse!

Hvordan du reagerte da den traumatiske hendelsen rammet deg har ofte en sammenheng med symptomene du vil plages med senere. Det jeg skriver nå handler om hvordan kroppen din kanskje reagerte da du ble utsatt for hendelsen, ikke les det hvis det gjør for vondt for deg.

Eksempel: overaktivering. Alle mennesker er skapt for å overleve faresituasjoner gjennom å oppfatte faren raskt og komme seg unna situasjonen før det er for sent. For at dette skal kunne skje hurtig nok og sikre overlevelse, er det nervesystemet som styrer prosessen utenom viljens kontroll. Du har ikke tid til å tenke grundig i en slik faresituasjon. Den responsen som ofte vekkes etter at faresignalet går, kalles kamp eller fluktresponsen. Denne responsen forsøker å sikre overlevelse gjennom å flykte eller - dersom flukt ikke er mulig - å gjøre deg rede til å kjempe i mot faren.

Når hjernen, via sansene, oppfatter at du er i fare, settes en rekke prosesser i gang i kroppen din. Det slippes ut store mengder hormoner i blodbanen som virker på ulike organer. Det gir deg mer energi. Nervesystemet øker hjerterytmen, blodtrykket og pustefrekvensen. Blodforsyninger økes i de store muskelgruppene i armer og ben, slik at du skal kunne løpe fort eller slå hardt. Pupillene utvides, slik at du kan se bedre..Fordøyelsen hemmes..Dette er noe kroppen din hjelper deg med slik at du skal kunne møte fare og være klar for flukt, og er jo egentlig helt fantastisk... - Du har vært utsatt for en traumatisk hendelse hvor kroppen din måtte gjøre dette, og kroppen din har hukommelse. Det kalles overaktivering

Det er også underaktivering, da det dessverre ikke alltid ER mulig for oss å flykte eller gå opp til kamp. Dersom du er i en farlig situasjon og må overgi deg - til lidelse. 

Typiske reaksjoner på underaktivering under slike hendelser er at du føler mindre frykt og smerte, og på den måten får hjelp av nervesystemet til å gjennomleve det du opplever med så lite smerte "som mulig". Når hjernen via sansene forstår at dette er situasjonen du befinner deg i, går hjertefrekvensen din ned og pusten din blir stille. Armer og ben blir slappe og kalde, blodet omprioriteres til de indre organene dine. Hormoner gjør at du blir nummen og i mindre grad kjenner sansepåvirkning utenfra... Samtidig påvirkes bevisstheten slik at du blir fjern, likeglad og delvis forsvinner fra virkeligheten. Dette kalles underaktivering. 

- Grunnen til at jeg skriver dette, er for å understreke: Hvordan du reagerte da den traumatiske hendelsen rammet deg har ofte en sammenheng med symptomene du vil plages med senere. 

Som du ser så er det et system som aktiveres når du havner i faresituasjoner. Det er svært nødvendig for oss når faren virkelig er der, men det skaper problemer for deg i ettertid. Hendelsen du har overlevd, gjør at nervesystemet lærer at det skal reagere ved lignende hendelser senere for å hindre at du blir utsatt for det samme igjen. Dette fører til at mange som har overlevd gjentatte traumatiske hendelser/eller traumatiske hendelser, lever i beredskap. 

PTSD er å leve i overaktivering og underaktivering...Andre psykiske problem som depresjon etc forekommer ofte. Du kan oppleve å tolerere og regulere sterke følelser. Negativt selvbilde og skyldfølelse/skam. Bagatalliserer hendelser og følelser. Konsenstrasjonsvansker. Søvnvansker. Dissosiasjon. Kroppslige muskelplager og forhold til livet kan ramme deg.

En voldtekt er en traumatisk opplevelse. Om du kjenner deg igjen i noe av dette på grunn den traumatiske hendelsen som ble påført deg av et annet menneske uten at du kunne flykte eller kjempe, råder jeg deg til å kontakte lege og snakke med lege.

Anonymkode: e526c...3ff

Tusen tusen takk for et så langt og godt svar! Og takk for at du definerte hva en traume er. Jeg har hele tiden sett for meg at en traumatisk hendelse er noe enda mer alvorlig enn det jeg har opplevd. Men det har vært en stor påkjenning sammen med det å vente på rettssaken som var midt i eksamenstiden min, som også gjorde at jeg strøk på eksamen, + at spiseforstyrrelsene utviklet seg. Jeg tenkte ikke på noe annet enn rettssaken og hvor mange kalorier jeg måtte spise og hvor mange jeg måtte forbrenne. Vekten raste, og det fikk meg til å føle at jeg hadde stålkontroll, og det var så sykt deilig. Nå føler jeg at jeg ikke har noe kontroll i det hele tatt, og det er nesten så jeg savner å føle den kontrollen jeg hadde under spiseforstyrrelsene, selv om jeg absolutt ikke ønsker å komme dit igjen!

Jeg satt også nettopp og tenkte på hva flashbacks egentlig er? Innimellom får jeg et bilde av han eller hendelsen som kommer opp i hodet. Men kun for et sekund, og etter det er det borte uten at jeg tenker eller føler noe om det. Men ikke noe mer enn det. Jeg har sett for meg at flashbacks er mer "levende" og at det føles traumatiserende når de kommer.

Måten jeg reagerte på var verken å flykte eller å fighte. Men mer at jeg heller bare fryste i hele kroppen. Jeg tenker nå i ettertid at hvorfor gjorde jeg ikke mer for å komme meg unna? Jeg prøvde å dytta han bort et par ganger og snu meg unna, men jeg kunne gjort så mye mer for å forsvare meg selv. Jeg begynte å gråte litt mens det skjedde, men da det var over fikk jeg løpt ut og da gråt jeg kraftigere og skalv i hele kroppen. Hvis jeg forstod deg riktig har jeg gått over i en underaktivering under hendelsen? Eller har jeg misforstått det du prøvde å si nå?

 

 

Anonymkode: de682...47e