angst for å forlate hjemmet

[AnonymBruker]

Jeg sliter med angst og nå etter 3 uker med jul og juleforberedelser hvor jeg kun har vært på kjøpesenteret og hjemme så må jeg ut av huset første uka i januar og kan ikke sitte hjemme lenger. hvordan kan jeg liksom bygge meg opp til å få det til, psyke meg opp? Noen som har noen metoder for å psyke seg opp til å gjøre ubehagelige ting som å gå ut i offentligheten?

Anonymkode: fdd84...5d3

[Gjest Hold the door]

-

Endret 12. mai 2017 av Hold the door

[AnonymBruker]

hm. jeg tenkte kanskje på om det er noen tanker jeg kunne øvd på mens  jeg er ute og gjør ting jeg hater så jeg liksom kan stenge meg inne i min egen verden som jeg gjør hjemme da. hm.

Anonymkode: fdd84...5d3

[Gjest Hold the door]

-

Endret 12. mai 2017 av Hold the door

[AnonymBruker]

Nå har nok ikke jeg samme angsttrekk som deg, så det jeg gjør vil muligens ikke hjelpe deg noe særlig. Det som hjelper meg med å takle min angst er å forberede meg mentalt noen dager i forveien. I disse dagene går jeg gjennom i hodet mitt hva som kommer til å skje og planlegger det steg for steg (så langt det lar seg gjøre). Dette er noe jeg må gjennom, så min vanlige unnvikelsesatferd må tilsidesettes (selv om jeg noen gang må krype til korset). I selve situasjonen prøver jeg å distansere meg så langt det er mulig. Noen ganger fungerer det, andre ganger ikke. Det avhenger av hva det er jeg trigges av.

For noen måneder siden hadde jeg en periode der jeg unngikk å gå ute blant folk. Det som gjorde det bedre for meg var å begynne å gå på kveldstid når det hadde blitt mørkt, særlig når det regnet. Da var jeg mer usynlig (hvis du skjønner). Dersom du har en generell angst for å forlate huset ditt er jo ikke dette noe som hjelper deg, men dersom angsten din henger sammen med hva du vil møte utenfor huset ditt kan det kanskje hjelpe deg. Nå er det jo mørkt nesten hele tiden, men tidlig på morgenen eller sent på kveld er det ikke så mange mennesker ute. Dersom du i tillegg hører på musikk i ørene kan det hjelpe å blokke ut det rundt deg. 

Ellers hjelper det å sette seg små mål før man går løs på de store. 

Jeg håper du klarer å psyke deg opp og gjennomføre det du skal gjøre. Det er ikke lett, særlig når man har gått en lang periode uten å møte triggerne. Det kan hende det ikke går som du planlegger, og det er greit det også. Det er noen dager det rett og slett ikke går, og dette må man gi seg selv rom for. 

Anonymkode: e46ee...4be

[AnonymBruker]

ja det var lurt å se det for seg at man får det til. det skal jeg prøve på. takk!

Anonymkode: fdd84...5d3

[AnonymBruker]

Det som har hjulpet meg er å ha klart noe jeg sier til meg selv når jeg merker angsten: F.eks folk flest er mest opptatt av seg selv. Eller om jeg føler at jeg har dummet meg ut: -Jaja, da fikk vedkommende noe å le av i dag også. Og så bestemmer jeg meg når jeg går hjemmefra at hvis folk glor (vanligvis gjør de jo sikkert ikke det, det bare føles sånn), så er det fordi de synes jeg er fin.

Noen ganger er det egentlig verre når angsten liksom ligger helt utenpå huden, når det kjennes som jeg får et angstanfall når som helst. Da kan det hjelpe å rett og slett finne nærmeste toalett og la angstanfallet komme. Det føles forferdelig der og da, men så lenge jeg minner meg selv på at dette dør jeg ikke av, det er bare noe som vil ut- så går det bra og så går det over. Så tar jeg en pust i bakken og går videre med dagen min. Men her må du kjenne selv hva som funker for deg. Det kan jo hende det blir helt feil for deg, og det er helt ok. Tror det viktigste er å teste ut forskjellige metoder og forkaste det som ikke funker.

Du skriver "stenge deg inne i din egen verden". Igjen så må du kjenne på dine egne grenser og hva som funker for deg, men det jeg har funnet ut hjelper er å rett og slett vende blikket utover- se rundt meg. Har jeg f.eks reist eller gått samme veien flere ganger, så kan jeg finne en trygghet i å se de samme tingene, eller jeg kan tenke at jeg skal være våken og suge til meg inntrykk om jeg går p en ny vei.

Ofte så går jeg jo litt i min egen verden når angsten er der, jeg er ikke helt til stede. Uten at jeg vet det, strammer jeg hele kroppen, ser ned.. Kort sakt: Sender signaler til kroppen om at jeg ikke har det bra, at det kanskje til og med er fare på ferde. Så uten å være det bevisst, uten å ville det. forsterker jeg min egen angst. Så det du kan gjøre er rett og slett kjenne etter- når du er klar for det- om du er klar for det, hvordan det føles i kroppen. Klarer du å puste ned i magen? For noen kan det være kjempeskummelt, kjenn etter hva som kjennes bra og ta deg god tid. Men det å bli mer bevisst på hvordan du bærer kroppen din kan gi deg en mulighet til å sende signaler til kroppen din om at nå kan du slappe mer av. Har du ikke den typen problemer som jeg skisserte i dette avsnittet, så blås i alt jeg skrev i det  Jeg ble bare litt revet med. Tror vel det at hvis man på et vis kan ha en litt sånn undrende innstilling til hva denne angsten er for noe, så kan det føles mindre skummelt å skulle nærme seg den og leve med den.

Om jeg føler for å psyke meg litt opp med humor, så setter jeg gjerne på "We are the champions" eller liknende power-sanger og løfter hendene over hodet. (Gjerne når jeg kommer hjem etter å ha utfordret meg selv også! Viktig å skryte av seg selv!)

Håper du finner noen metoder som hjelper for akkurat deg!

 

Anonymkode: 75036...c90

[WubWub]

Det er individuelt. Selv så pleier jeg koble ut ved å tenke utelukkende på klassisk musikk rett før noen ubehageligheter, der finner jeg roen. Men det som hjelper for meg hjelper ikke nødvendigvis for deg.

Jeg kan derimot anbefale mindfullness og meditasjon slik at du kan lære deg selv til å stresse ned - finne roen på egne premisser. Pusteteknikker er også ganske nyttig i kampen mot angst og stress

[AnonymBruker]

Høre etter skumle lyder og innbille seg at det spøker hjemme. Hjalp for meg. Nå vil jeg ikke være hjemme

Anonymkode: 9c5b8...35c

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

hm. jeg tenkte kanskje på om det er noen tanker jeg kunne øvd på mens  jeg er ute og gjør ting jeg hater så jeg liksom kan stenge meg inne i min egen verden som jeg gjør hjemme da. hm.

Anonymkode: fdd84...5d3

Jeg pleier å gå med hodetelefoner...banalt, jeg vet, men da er det ingen som prater med meg iallfall. Også trøster jeg meg med at folk stort sett er veldig opptatt av seg selv og sitt, så de legger mest sannsynlig ikke merke til meg engang.

Anonymkode: 06053...1ad