Jeg er ensom

[AnonymBruker]

Jeg skulle ønske jeg hadde flere venner. Jeg har noen venninner, men de er svært opptatte med andre ting i livet (jobb, mann, barn, hus++) og har ikke tid til å finne på ting så ofte. Hun jeg ser på som min beste venninne møter jeg max en gang i måneden, men ofte går det enda lengre tid mellom hver gang. Vennene mine vet at jeg ikke har noe særlig å drive med, men de spør nesten aldri om vi skal finne på noe. De gangene jeg spør, blir det som regel ikke noe av. Derfor har jeg nesten sluttet å spørre, fordi jeg er redd for å føle meg avvist.. Uansett føler jeg meg alltid utenfor når jeg er sammen med de, fordi de har liksom så mye mer som skjer i livene sine. Jeg har bare meg selv.. 

Jeg er ikke i jobb, og bor på et lite sted uten noe særlig aktiviteter for folk på min alder. Når jeg har prøvd å delta på ting som angår interessene mine, er det stort sett bare eldre folk der og selv om det er koselig er det jo ikke grunnlag for å lage noe videre vennskap. I tillegg virker det som om alle på min alder (er i slutten av tjueårene) er på et helt annet sted i livet enn meg, de er etablerte med samboere og barn. Og da virker det som om de helst vil  ha kontakt med andre i samme situasjon.

Når folk skriver om venninneturer og venninnejulebord og sånt så kjenner jeg at jeg blir litt lei meg, for jeg har aldri vært med på noe sånt. Jeg er liksom ikke med i noen vennegjeng, har liksom ei venninne her og ei venninne der, og blir ikke inkludert i ting fordi jeg ikke kjenner de godt nok. Feks ble jeg ikke invitert i 30årsdagen til ei venninne (stor feiring).. 

Når folk spør her inne om hvordan de får venner i voksen alder så blir folk oppfordra til å melde seg på aktiviteter. Men de få tingene jeg vet om her jeg bor vet jeg at det bare er eldre folk (50+) som deltar på, og det blir jo ikke det samme som å være sammen med folk på sin egen alder.. Jeg har noen internettvenner, men det gjør meg egentlig noe mindre ensom.

Det er vel ingen som kan løse dette for meg, men trengte bare å skrive litt om det. Det er bare så sårt å ha et så lite sosialt nettverk, jeg føler meg jo veldig utenfor fra før siden jeg verken har kjæreste eller jobb, og da blir det ekstra sårt å mangle enda en ting som "normale" folk har..

Anonymkode: 6f936...43d

[AnonymBruker]

Hei, dette var vondt å lese. Jeg kjenner på noe av d samme selv om jeg har kjæreste og noen venner. Jeg skulle ønske det ikke var slik. Hvor I norge bor du? Kanskje du kan melde deg inn i en vennegruppe på face ? Eller kanskje vi bor I nærheten av hverandre, da kan vi jo bli kjent. 

Anonymkode: b42eb...8ae

[AnonymBruker]

Leit at det er flere som føler det på samme måte. Det finnes ikke noen slik gruppe på facebook, verken for min kommune eller noen av nabokommunene. Ønsker ikke å skrive hvor jeg bor.. 

Anonymkode: 6f936...43d

[AnonymBruker]

Kjenner meg veldig igjen - det å bo på et lite sted kan være bra på mange måter, men de store møteplassene finnes ikke. Savner å bo i byen

Anonymkode: a3347...343

[AnonymBruker]

Har du mulighet til å flytte?

Du trenger ikke fortelle hvorfor du ikke er i jobb, men hvis du er sykemeldt eller lignende så er det vel begrenset hvor mye du har overskudd til å jobbe frviillig. Men det er helt sikkert noen muligheter for det, så får du fylt dagene litt. 

Ellers kan du prøve å være veldig tøff og opprette en Facebook-gruppe hvor folk som vil finne på ting, trene, etc, kan skrive meldinger. De har vist seg å være veldig populære, fordi det finnes så mange i din situasjon. 

Anonymkode: d322a...27d

[Mari Y]

På 26.12.2016 den 18.28, AnonymBruker skrev:

Jeg skulle ønske jeg hadde flere venner. Jeg har noen venninner, men de er svært opptatte med andre ting i livet (jobb, mann, barn, hus++) og har ikke tid til å finne på ting så ofte. Hun jeg ser på som min beste venninne møter jeg max en gang i måneden, men ofte går det enda lengre tid mellom hver gang. Vennene mine vet at jeg ikke har noe særlig å drive med, men de spør nesten aldri om vi skal finne på noe. De gangene jeg spør, blir det som regel ikke noe av. Derfor har jeg nesten sluttet å spørre, fordi jeg er redd for å føle meg avvist.. Uansett føler jeg meg alltid utenfor når jeg er sammen med de, fordi de har liksom så mye mer som skjer i livene sine. Jeg har bare meg selv.. 

Jeg er ikke i jobb, og bor på et lite sted uten noe særlig aktiviteter for folk på min alder. Når jeg har prøvd å delta på ting som angår interessene mine, er det stort sett bare eldre folk der og selv om det er koselig er det jo ikke grunnlag for å lage noe videre vennskap. I tillegg virker det som om alle på min alder (er i slutten av tjueårene) er på et helt annet sted i livet enn meg, de er etablerte med samboere og barn. Og da virker det som om de helst vil  ha kontakt med andre i samme situasjon.

Når folk skriver om venninneturer og venninnejulebord og sånt så kjenner jeg at jeg blir litt lei meg, for jeg har aldri vært med på noe sånt. Jeg er liksom ikke med i noen vennegjeng, har liksom ei venninne her og ei venninne der, og blir ikke inkludert i ting fordi jeg ikke kjenner de godt nok. Feks ble jeg ikke invitert i 30årsdagen til ei venninne (stor feiring).. 

Når folk spør her inne om hvordan de får venner i voksen alder så blir folk oppfordra til å melde seg på aktiviteter. Men de få tingene jeg vet om her jeg bor vet jeg at det bare er eldre folk (50+) som deltar på, og det blir jo ikke det samme som å være sammen med folk på sin egen alder.. Jeg har noen internettvenner, men det gjør meg egentlig noe mindre ensom.

Det er vel ingen som kan løse dette for meg, men trengte bare å skrive litt om det. Det er bare så sårt å ha et så lite sosialt nettverk, jeg føler meg jo veldig utenfor fra før siden jeg verken har kjæreste eller jobb, og da blir det ekstra sårt å mangle enda en ting som "normale" folk har..

Anonymkode: 6f936...43d

Hei:) du kan søke om besøksvenn i Røde Kors:) eller så har du Aktivitetsvenner.no:) håper det hjalp litt på vei:) 

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har du mulighet til å flytte?

Du trenger ikke fortelle hvorfor du ikke er i jobb, men hvis du er sykemeldt eller lignende så er det vel begrenset hvor mye du har overskudd til å jobbe frviillig. Men det er helt sikkert noen muligheter for det, så får du fylt dagene litt. 

Ellers kan du prøve å være veldig tøff og opprette en Facebook-gruppe hvor folk som vil finne på ting, trene, etc, kan skrive meldinger. De har vist seg å være veldig populære, fordi det finnes så mange i din situasjon. 

Anonymkode: d322a...27d

Jeg er uføretrygdet. Har dessverre ikke anledning til å jobbe frivillig, da formen min er veldig varierende. Det var ingen dum idé å opprette en slik gruppe, men jeg vet ikke om jeg tør.. Det er liksom litt tabu å være ensom, og jeg føler meg ganske mislykket som ikke har et likt sosialt liv som mine jevnaldrende. 

3 timer siden, Mari Y skrev:

Hei:) du kan søke om besøksvenn i Røde Kors:) eller så har du Aktivitetsvenner.no:) håper det hjalp litt på vei:) 

Takk for tips. Jeg har sjekket aktivitetsvenner, men jeg bor på et lite sted og det er ikke lagt inn noen annonse der på veldig lenge. Besøksvenn eller støttekontakt vil bare understreke at jeg er annerledes, så det blir helt feil for meg..

Anonymkode: 6f936...43d

[WubWub]

Har ingen venner selv, har ikke hatt det på rundt 10 år. Men man lærer seg til å leve med ensomheten.

Det er intet annet enn å gjøre det beste ut av situasjonen

[Sidsel]

Vennene dine må jo ikke nødvendigvis bo i nabolaget, man kan ha det vel så hyggelig når man sitter og skravler på Skype. Kanskje har du noen gamle venner andre steder som du kan ta initiativ til å Skype med? Hvis ikke får du se om du kan finne noen nye Skype-venninner. Du kan søke etter ei Skype venninne her.

[Mari Y]

8 minutter siden, WubWub skrev:

Har ingen venner selv, har ikke hatt det på rundt 10 år. Men man lærer seg til å leve med ensomheten.

Det er intet annet enn å gjøre det beste ut av situasjonen

Det er hva man gjør det til, ja. Men jeg tenker uansett at det ikke skader å gjøre et forsøk. Jeg gjør noe for å komme i kontakt med nye mennesker, men det tar litt tid. Og å ha noen mennesker å ha litt kontakt med, skader ikke. Men for mange venner tror jeg ikke jeg orker. 

[WubWub]

1 minutt siden, Mari Y skrev:

Det er hva man gjør det til, ja. Men jeg tenker uansett at det ikke skader å gjøre et forsøk. Jeg gjør noe for å komme i kontakt med nye mennesker, men det tar litt tid. Og å ha noen mennesker å ha litt kontakt med, skader ikke. Men for mange venner tror jeg ikke jeg orker. 

Det er ikke så lett for alle, men flott tiltak uansett

[Mari Y]

18 minutter siden, WubWub skrev:

Det er ikke så lett for alle, men flott tiltak uansett

Jo takk:)

[AnonymBruker]

2 timer siden, Sidsel skrev:

Vennene dine må jo ikke nødvendigvis bo i nabolaget, man kan ha det vel så hyggelig når man sitter og skravler på Skype. Kanskje har du noen gamle venner andre steder som du kan ta initiativ til å Skype med? Hvis ikke får du se om du kan finne noen nye Skype-venninner. Du kan søke etter ei Skype venninne her.

Jeg har flere venner som jeg skriver med på messenger, og selv om det er greit så fjerner det ikke det savnet etter å ha noen å treffe, noen som inkluderer meg og inviterer meg med på ting..

Anonymkode: 6f936...43d

[Sidsel]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har flere venner som jeg skriver med på messenger, og selv om det er greit så fjerner det ikke det savnet etter å ha noen å treffe, noen som inkluderer meg og inviterer meg med på ting..

Anonymkode: 6f936...43d

Det er klart det er bedre å ha noen du kan møte i virkeligheten, men noen å skravle med på videochat er bedre enn ingenting. Vennene du skriver med på messenger er en god start. Begynn å avtale å møte dem på videochat, det er mye koseligere å snakke sammen og å se hverandre enn å bare skrive tekst. I perioder du føler deg i bedre form kan du jo også reise og besøke dem.

[Gjest Edorf]

På 26.12.2016 den 18.28, AnonymBruker skrev:

Jeg skulle ønske jeg hadde flere venner. Jeg har noen venninner, men de er svært opptatte med andre ting i livet (jobb, mann, barn, hus++) og har ikke tid til å finne på ting så ofte. Hun jeg ser på som min beste venninne møter jeg max en gang i måneden, men ofte går det enda lengre tid mellom hver gang. Vennene mine vet at jeg ikke har noe særlig å drive med, men de spør nesten aldri om vi skal finne på noe. De gangene jeg spør, blir det som regel ikke noe av. Derfor har jeg nesten sluttet å spørre, fordi jeg er redd for å føle meg avvist.. Uansett føler jeg meg alltid utenfor når jeg er sammen med de, fordi de har liksom så mye mer som skjer i livene sine. Jeg har bare meg selv.. 

Jeg er ikke i jobb, og bor på et lite sted uten noe særlig aktiviteter for folk på min alder. Når jeg har prøvd å delta på ting som angår interessene mine, er det stort sett bare eldre folk der og selv om det er koselig er det jo ikke grunnlag for å lage noe videre vennskap. I tillegg virker det som om alle på min alder (er i slutten av tjueårene) er på et helt annet sted i livet enn meg, de er etablerte med samboere og barn. Og da virker det som om de helst vil  ha kontakt med andre i samme situasjon.

Når folk skriver om venninneturer og venninnejulebord og sånt så kjenner jeg at jeg blir litt lei meg, for jeg har aldri vært med på noe sånt. Jeg er liksom ikke med i noen vennegjeng, har liksom ei venninne her og ei venninne der, og blir ikke inkludert i ting fordi jeg ikke kjenner de godt nok. Feks ble jeg ikke invitert i 30årsdagen til ei venninne (stor feiring).. 

Når folk spør her inne om hvordan de får venner i voksen alder så blir folk oppfordra til å melde seg på aktiviteter. Men de få tingene jeg vet om her jeg bor vet jeg at det bare er eldre folk (50+) som deltar på, og det blir jo ikke det samme som å være sammen med folk på sin egen alder.. Jeg har noen internettvenner, men det gjør meg egentlig noe mindre ensom.

Det er vel ingen som kan løse dette for meg, men trengte bare å skrive litt om det. Det er bare så sårt å ha et så lite sosialt nettverk, jeg føler meg jo veldig utenfor fra før siden jeg verken har kjæreste eller jobb, og da blir det ekstra sårt å mangle enda en ting som "normale" folk har..

Anonymkode: 6f936...43d

TS har her skrevet et langt og følelsesladet brev om hvordan han opplever å vera ensom....Ensomhet  i befolkningen er eit sykdomstegn,og er  er idag en av de største utfordringene samfunnet  vårt står overfor,og som stadig brer om  seg ,og  som mange sliter med idag... Nå har eg  "levd en stund" og kan dermed bekrefte at  folk flest brydde seg mer om hverandre tidligere,og det var ikkje så ille før....Og ein kan saktens spørre seg sjølv hva som er årsaken til at det er blitt slik...Kanskje ligg forklaringen i at  folk flest er blitt sjølvopptatt,kravmentalitet,og sosiale medier.

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hvor mye vi har til felles, TS da min situasjon kan være annerledes enn din, men jeg var i alle fall helt håpløst ensom da jeg flyttet fra byen til bygda. Kjente veldig få, men måtte dit da jeg ikke fikk jobb i byen, ganske god stilling også.

Jeg merket med en gang at terskelen for å få venner og bekjente var høyere på bygda enn i byen. For det første så har jeg en stilling hvor jeg jobber mye alene - få kolleger jeg er tett på og de jeg er det med er mye eldre enn meg og etablert i egne kretser. I starten viste mange litt interesse og jeg ble raskt "på hils" med folk, men fordi vi mangler kafeer, puber, kollektivtilbud og andre offentlige rom så var det ikke så mye å finne på. Å dra på besøk til folk man knapt kjenner når de bor med sin egen familie blir også litt vanskelig, særlig det å skulle initiativ gang på gang. 

Det som ble redningen for meg var da jeg ble med i bygdelaget, ironisk nok siden de fleste medlemmene var eldre enn meg og litt utenfor det jeg vil kalle min målgruppe for venner. Men da kom jeg jo i kontakt med barna deres (på min alder) og ble invitert med når det skjedde felles aktiviteter slik at jeg hadde noen å dra med og fikk muligheten til å bidra selv med å bake kake på juletrefest, sitte vakt på bygdefest osv. 

Da kom jeg også over et gammelt ungdomshus som lenge hadde vært i grendelagets eie uten at det var blitt brukt i det siste. Jeg fikk da ideen og tillatelsen til å gjøre litt enkel oppussing og lansere huset på nytt. Vi lagde en slags klubb med meg og et par frivillige til hvor vi prøvde å arrangere ulike hendelser i dette huset. 

Vi startet med de klassiske bygdearrangementene, som bingo (hadde utstyret klart allerede, haha) og slike ting, men etter hvert som flere fikk øynene opp for stedet og mulighetene så kom det flere ideer.

Til nå har vi hatt nesten alle slags typer arrangementer som:

- Spleisefest (gratis inngang, men alle tar med noe mat/snacks)

- "Bygdekino" (fikk ordnet en prosjektor og diverse utstyr for å vise film)

- "Kreativ kveld" (Scrapbooking, håndarbeid, origami osv)

- Familiefest med barnevennlige leker og konkurranser

- "Pubquiz"

- Sosial søndag - at lokalet åpner hver søndag for alle som vil drikke kaffe, være sosiale osv.

Ikke bare har dette huset og aktivitetene blitt en attraksjon i seg selv, men ideen om at alle kan arrangere det man vil (innenfor rimelighetens grenser) så lenge man bidrar selv har gjort at ikke bare jeg, men alle i bygda og omlandet har blitt bedre kjent med hverandre og finner på ting utenom også. I sommer var vi en stor gjeng fra bygda som dro på charterferie sammen fra en flyplass i nærheten. 

Det er ikke bare lett å kaste seg uti ting og bor man på et "traust" sted kan det være enda vanskeligere, men det er faktisk mulig å skape de tingene man selv savner så lenge man tør. Og jeg angrer i alle fall ikke på at jeg turte.  

Anonymkode: 989b1...0b9

[Gjest Edorf]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet ikke hvor mye vi har til felles, TS da min situasjon kan være annerledes enn din, men jeg var i alle fall helt håpløst ensom da jeg flyttet fra byen til bygda. Kjente veldig få, men måtte dit da jeg ikke fikk jobb i byen, ganske god stilling også.

Jeg merket med en gang at terskelen for å få venner og bekjente var høyere på bygda enn i byen. For det første så har jeg en stilling hvor jeg jobber mye alene - få kolleger jeg er tett på og de jeg er det med er mye eldre enn meg og etablert i egne kretser. I starten viste mange litt interesse og jeg ble raskt "på hils" med folk, men fordi vi mangler kafeer, puber, kollektivtilbud og andre offentlige rom så var det ikke så mye å finne på. Å dra på besøk til folk man knapt kjenner når de bor med sin egen familie blir også litt vanskelig, særlig det å skulle initiativ gang på gang. 

Det som ble redningen for meg var da jeg ble med i bygdelaget, ironisk nok siden de fleste medlemmene var eldre enn meg og litt utenfor det jeg vil kalle min målgruppe for venner. Men da kom jeg jo i kontakt med barna deres (på min alder) og ble invitert med når det skjedde felles aktiviteter slik at jeg hadde noen å dra med og fikk muligheten til å bidra selv med å bake kake på juletrefest, sitte vakt på bygdefest osv. 

Da kom jeg også over et gammelt ungdomshus som lenge hadde vært i grendelagets eie uten at det var blitt brukt i det siste. Jeg fikk da ideen og tillatelsen til å gjøre litt enkel oppussing og lansere huset på nytt. Vi lagde en slags klubb med meg og et par frivillige til hvor vi prøvde å arrangere ulike hendelser i dette huset. 

Vi startet med de klassiske bygdearrangementene, som bingo (hadde utstyret klart allerede, haha) og slike ting, men etter hvert som flere fikk øynene opp for stedet og mulighetene så kom det flere ideer.

Til nå har vi hatt nesten alle slags typer arrangementer som:

- Spleisefest (gratis inngang, men alle tar med noe mat/snacks)

- "Bygdekino" (fikk ordnet en prosjektor og diverse utstyr for å vise film)

- "Kreativ kveld" (Scrapbooking, håndarbeid, origami osv)

- Familiefest med barnevennlige leker og konkurranser

- "Pubquiz"

- Sosial søndag - at lokalet åpner hver søndag for alle som vil drikke kaffe, være sosiale osv.

Ikke bare har dette huset og aktivitetene blitt en attraksjon i seg selv, men ideen om at alle kan arrangere det man vil (innenfor rimelighetens grenser) så lenge man bidrar selv har gjort at ikke bare jeg, men alle i bygda og omlandet har blitt bedre kjent med hverandre og finner på ting utenom også. I sommer var vi en stor gjeng fra bygda som dro på charterferie sammen fra en flyplass i nærheten. 

Det er ikke bare lett å kaste seg uti ting og bor man på et "traust" sted kan det være enda vanskeligere, men det er faktisk mulig å skape de tingene man selv savner så lenge man tør. Og jeg angrer i alle fall ikke på at jeg turte.  

Anonymkode: 989b1...0b9

Ja,det er nå engang  blitt slik at ein må "gjera noko sjøl" skal ein kome seg utav ensomheten,og kanskje ha en god porsjon pågangsmot....Eg er og frå ein lita bygd (øysamfunn) der alle var  mer eller mindre i slekt m/ hverandre,og  var vant å omgås hverandre på heilt annet måte en tettstedet som eg omsider  flyttet til for omlag  40 årene.... Opplevde  store kontraster i forhold til det sosiale,og en stor omstilling  å bli bli kjent med lokalbefolkningen...Hadde ein ikkje eit slektsnamn som hadde tilhørlighet til bygda,så følte ein seg ofte  utafor,og blei sett på som en bygdis....Etterhvert som hjørnesteinsbedrifta voks seg større og dei fekk behov for økt arbeidskfraft utanfrå begynte ting  å endre seg.......Dessuten  er gjerne slik at det må noen ildsjæler til skal det skapes noe,og første bud er at det nytter ikkje å bare gå rundt å snakke "om hverandre "  men,ein må  snakke  "med hverandre" ..Og ein må gjerne ha   noen felles mål,og samarbeide om ....Ensomhet i befolkningen "samtidssykdomer" er blitt helsevesenets største utfordring,og  ensomhet kan igjenn gji  grobunn for angst og andre . psykiske lidelser....Idag er det blitt slik at folk flest har fått bedre råd,men så er også mange som etterhvert har fått dårligere råd......Dei fleste av våre politikere sitter idag på en "gullkantet" løns / pensjonsavtaler og er ikkje lenger istand å sette seg inni fattige sine levekår....