Flytte fra by til bygd

[AnonymBruker]

Jeg fant ikke helt ut hvor jeg skulle poste dette, så hvis det ikke passer inn her må den bare flyttes av admin. 

Det har seg sånn at jeg i løpet av det neste året kommet til å flytte til en liten bygd i Hordaland. Jeg har alltid vært en by jente og er vell mer glad i asfalt enn det jeg er i skog og fjell, så jeg kjenner at jeg er litt engstelig for å flytte ut på landet. Jeg er en typisk by jente som heller kjøper kaffe på Esspresso house enn å lage den selv, mat på døren er min beste venn, shopping med venninner og elsker å ha alt i nærheten. Jeg har bodd i Oslo sentrum de 5 siste årene og er selv fra en av de store byene i Norge. 

Samboeren min er fra den lille bygden vi har tenkt til å flytte til. Vi skal kjøpe oss hus og det er betraktelig billigere å kjøpe hus der enn det er i Oslo. Jeg tror faktisk ikke vi får en leilighet i Oslo sentrum for den summen vi kan få et stort hus der nede. Bygden er veldig liten, det er verken kjøpesenter eller andre butikker i nærheten annet enn en matbutikk. "Sentrum" består av denne matbutikken, en kafe som fungerer som utested innimellom, en frisør og det er vell alt. Nærmeste bensinstasjon ligger 20 minutter unna og nærmeste klesbutikker og andre slags butikker ligger 30-40 minutter unna. Dere skjønner tegningen. 

Så spørsmålet mitt er om det er noen andre byjenter her som har flyttet til et lite sted og trivdes? Hva var vanskelig og hva var lett med å flytte til et sted som har så stor kontrast til hva du er vandt til? Noe du savnet? Og sist men ikke minst, ble du boende eller endte dere/du med å flytte tilbake til en by igjen? 

Anonymkode: 65a7d...c13

[Daria]

Det jeg syntes var vanskeligst da jeg flyttet fra Oslo, hvor jeg er født og oppvokst og til en liten vestlandskommune var hvor gjennomsiktig alt var. Det er alltid noen og ser og vet og gjerne forteller det videre. Ikke for å spre rykter eller fordi de hadde ondt i sinne (stort sett...), det bare blir sånn når det er små forhold og de fleste kjenner (til) hverandre, men for meg som er vant til å knapt kjenne de nærmeste naboene føles det fort litt i overkant å treffe vagt bekjente på butikken og få kommentarer av typen "Så du var en tur i Oslo i helgen? Mona så deg vente på bussen på torsdag, så vi regnet med at det var dit du skulle" eller "Har du hatt besøk? Så det sto en bil utenfor hos deg." Jeg savnet anonymitet og privatliv...

Jeg flyttet vekk igjen etter drøyt halvannet år, men jeg flyttet alene til et sted jeg ikke kjente noen og ikke hadde noen tilknytning til pga jobb, så utgangspunktet var jo et annet.

[cmd]

Det kommer til å bli stor overgang med kjedelig i begynnelsen. Det vil virke som du har mer tid til overs og ikke vet hva du skal finne på i fritiden etc.

Det kan spare i økonomi men men hobby, privatlivet blir litt annerledes om du ikke har noen kjente der.

 

[AnonymBruker]

6 minutter siden, Daria skrev:

Det jeg syntes var vanskeligst da jeg flyttet fra Oslo, hvor jeg er født og oppvokst og til en liten vestlandskommune var hvor gjennomsiktig alt var. Det er alltid noen og ser og vet og gjerne forteller det videre. Ikke for å spre rykter eller fordi de hadde ondt i sinne (stort sett...), det bare blir sånn når det er små forhold og de fleste kjenner (til) hverandre, men for meg som er vant til å knapt kjenne de nærmeste naboene føles det fort litt i overkant å treffe vagt bekjente på butikken og få kommentarer av typen "Så du var en tur i Oslo i helgen? Mona så deg vente på bussen på torsdag, så vi regnet med at det var dit du skulle" eller "Har du hatt besøk? Så det sto en bil utenfor hos deg." Jeg savnet anonymitet og privatliv...

Jeg flyttet vekk igjen etter drøyt halvannet år, men jeg flyttet alene til et sted jeg ikke kjente noen og ikke hadde noen tilknytning til pga jobb, så utgangspunktet var jo et annet.

Takk for svar. Jeg skjønner godt hva du mener, jeg har bodd i samme leilighet i Oslo i 3 år og aner ikke hvem naboene mine er enda. Ja jeg har jo sett de, men noe relasjon til hverandre har vi ikke. Liker godt anonymiteten og kunne gå "hvor jeg vil" uten at noen vet det eller at noen ser meg. Dette kan nok bli vanskelig, men jeg flytter jo som sagt ikke helt alene som du sa. Kjenner jo til familien hans på dette stedet, men kjenner ikke noen andre. TS 

Anonymkode: 65a7d...c13

[AnonymBruker]

Jeg flyttet fra by til bygd, ikke fra noen stor by, men likevel en by med folk og "kaos". Jeg ser meg som både by og bygd jente så hadde store forventninger. Men har aldri misstrivdes så mye en plass før. Som vedkommende lengre oppe skrev det er veldig hvor mye folk får med seg, alle vet alt om alle, og jeg savner anonymiteten. Flytter tilbake til byen om noen måneder. Tror det kan bli en stor forandring hvis du i tillegg kommer fra Oslo (storby). Men hvis du flytter sammen med kjæresten kan det sikkert veie opp for mye. 

Anonymkode: 402bb...a74

[Alice123]

Jeg kjenner en som kommer fra en av de større norske byene, bodde i oslo i mange år og så flyttet til en bitteliten vestlandskommune av samme type som du beskriver TS. Odda er New York i forhold, liksom.

Det gikk IKKE bra. Hun har bodd der i 12 år nå, og aldri har jeg møtt et tristere menneske.

Det er vanskelig å finne jobb, for det er kun tre steder (butikk, gamlehjem, barneskole) å jobbe med mindre man skal pendle. Når man først får jobb blir man der for alltid, for det er jo ikke alternativer.

Alle kjenner alle, og bygdedyret styrer samfunnet.

Det gikk visst greit da barna var små, men nå som de er halvstore og krever mindre har hun tid til å kjenne på hvor små forhold det er der borte og hvor lite bygda har å gi henne.

Hun venter bare på at ungene skal bli store slik at hun kan flytte til byen.

[AnonymBruker]

Hvorfor velger dere å flytte dit, og ikke heller til det nærmeste større stedet i Hordaland (Bergen, Voss, Knarvik el.l)? Er samboer odelsgutt eller skal han overta et firma eller noe? Synes du er sporty, men tror det kan bli veldig "dødt". Vet om flere småsteder der der ikke er SÅ gjennomsiktig, det kommer litt an på hvordan du bor og hvordan bygden er utformet; det er jo ikke alle som bor slik at man ser huset fra hovedveien feks. Jeg er glad o naturen og landet men trives best med by, tror jeg ville kjeder meg et bittelite sted. Og har dere bodd der i 10-20 år er det ikke lett å selge huset og få råd til noe i byen.. det hadde bok skremt meg litt, at det ikke er så lett å flytte igjen senere. Men er par år kunne jeg vel prøvd, da ville jeg forsøkt å bruke naturen og utbytte st vi hadde råd til flott bolig etc. Tenker også at Hvilken jobb du får vil kunne være veldig viktig.

Anonymkode: c9cd1...bde

[AnonymBruker]

Jeg ville vært litt skeptisk med mindre det er _solide_ jobbmuligheter i egen bransje i ei lita bygd, rett og slett fordi de generelle jobbmulighetene gjerne er langt mindre på de minste stedene. Bygdedyret er heller ikke noe jeg har lyst til å lære å kjenne. 

Ville heller satset på et kompromiss dere dere flytter til et større tettsted som kanskje ikke er så langt unna denne bygda. 

Anonymkode: 85146...3b4

[AnonymBruker]

Ikke gjør det! Hilsen en som flyttet fra bygden til byen (eller flyktet vil jeg heller si). Du vet ikke hva du går til

Anonymkode: f6596...2a9

[AnonymBruker]

Tenk også på at hvis dere får barn så er du uansett nødt til å bo der de neste 20 årene....

Anonymkode: 6fd81...7d9

[AnonymBruker]

Skal jeg være helt ærlig syns jeg det høres ut som en skikkelig utfordring å trives på et lite sted når du er såpass bymenneske. Hvilke interesser har du som ikke omhandler by, ála friluftsliv, sport, etc? Kan du tenke deg å få en hund? 

Anonymkode: 464f2...511

[AnonymBruker]

Hvis du flytter med åpent sinn vil du se at dette blir veldig bra :-) Ikke tenk på det du ikke får på det nye hjemstedet, se heller mulighetene. Du vil kanskje etterhvert verdsette en kopp kaffe ved et rolig kjøkkenbord fremfor en støyete cafè 

Anonymkode: 023be...018

[AnonymBruker]

Har bodd i by og bygd og trives bestpå bygda. Kommer kanskje litt an på hvordan du er som person. Naboene vet navnet mitt og hvem jeg er, men det er ingen av de som kommer bort og legger seg opp i hva jeg driver med. Jeg er en privat person og dette gjenspeiles i personligheten min. Folk respekterer grenser.

Dersom du ikke liker stillhet og alenetid, så høres den bygda litt liten ut? Jeg kan bruke en kveld på å spille pc spill, gå fjelltur eller lese, så jeg krever ikke så mye aktiviteter. Men dersom du er vant til å gå ut, bowle osv så vet jeg ikke helt hva du kunne likt på et slikt sted

By er for mye bråk og kaos for min del, vil aldri flytte tilbake dit

Anonymkode: 28634...a7e

[AnonymBruker]

Jeg "flyktet" fra Oslo til en pitteliten bygd. Beste valget jeg har gjort i hele mitt liv. Barna mine kan gå alene ute, bikkja mi går fritt og jeg kan forlate huset og bilen ulåst. Skal aldri flytte tilbake til drittbyen Oslo  

Anonymkode: cff05...f12

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg "flyktet" fra Oslo til en pitteliten bygd. Beste valget jeg har gjort i hele mitt liv. Barna mine kan gå alene ute, bikkja mi går fritt og jeg kan forlate huset og bilen ulåst. Skal aldri flytte tilbake til drittbyen Oslo  

Anonymkode: cff05...f12

Jeg bor 30 min utenfor Oslo og lever slik... låser ikke utgangsdøra en gang, med mindre jeg skal være borte i flere døgn.

Anonymkode: 52843...1df

[AnonymBruker]

IKKE GJØR DET. Var i din situasjon og flyttet til et "høl", såkalt bygd. Helt forferdelig. Var og alene, ble mer akseptert hos menn enn kvinnene. Når jeg ene og alene gangen takket ja til å finne på noe med han ene gutten som jeg så på som en kompis. Fikk jeg hørt meg. At kvinnene burde passe på sine menn ellers stjal jeg dem blabla. Ja, er i 20 åra og singel men jeg er OVERHODET ikke interessert i noen av dem svina som kun tenkte med sin kuk!! For å ikke glemme jentenes blikk og skuling mot meg. 

Anonymkode: 588cd...363

[strawberry]

Er selv fra bygda, har bodd noen år i en mindre by og har nå flyttet tilbake til bygda. Jeg lengtet tilbake til bygda, fordi jeg trives med å ta en kopp kaffe med venner hjemme, jeg trives i eget selskap, jeg liker naturen her og føler meg generelt mye bedre psykisk her enn når jeg bodde i by. Følte meg vel innstengt når jeg bodde i byen. 

Tror helt ærlig at det kan bli vanskelig for deg ettersom det vil bli en annen måte å leve på, og du allerede virker skeptisk. Å bli kjent med folk kan kanskje bli litt vanskeligere på bygda, fordi det i større grad er slik at "alle kjenner alle", og folk holder seg nok mer til de de kjenner og er ikke så interessert i å bli kjent med nye, kanskje litt mer skeptisk. Merker iallefall det her jeg bor. Samtidig vil jo personligheten din ha litt å si her, om du aktivt prøver å bli kjent med folk eller ikke. Kanskje samboeren din har noen kompiser som har damer som du kan bli kjent med? Det er gjerne letteste måten, da har man liksom en fot innenfor. 

Endret 28. desember 2016 av strawberry

[Gjest wildfig]

Dere får nok mye mer for pengene der enn i Oslo ja. Men penger er ikke alt :-) 

[AnonymBruker]

Jeg er byjente, og bodde noen år ganske landlig til, men like ved storby.

Jeg elsket å ha hestene rundt meg, jeg elsket våkne til lyden av gaupe og rev,  jeg elsket at det var overkommelig leiepris, jeg elsket at jeg kunne tusle rundt i shorts og bh varme dager, og jeg hatet alt annet.
Jeg hatet at naboene kunne vite om jeg forsov meg fordi jeg plutselig tok en annen buss, jeg hatet at naboene viste når jeg var på byen, og om jeg faktisk kom hjem på kvelden. Jeg hatet at jeg alltid måtte dra hjem tidlig fordi bussene ikke gikk. Jeg hatet at jeg aldri kunne stikke en snartur til venner for å ta en kaffe, for det gikk lang tid i transport.

Anonymkode: cf1c7...439

[Alice123]

På 12/27/2016 den 14.13, AnonymBruker skrev:

. Og har dere bodd der i 10-20 år er det ikke lett å selge huset og få råd til noe i byen.. det hadde bok skremt meg litt, at det ikke er så lett å flytte igjen senere

Anonymkode: c9cd1...bde

Dette er også noe du må tenke på, boligmarkedet er helt annerledes enn i byen og bynære områder. På godt og vondt.

Og hva med jobb? Må du pendle mye og langt? Er det flere muligheter for deg i området? Hun jeg skrev om øverst er nå husmor på heltid. Hun hadde samme jobb i 12 år, men trivdes ikke med verken arbeidsoppgaver, ledelse eller miljø. Alle som har misstrivdes i en jobb vet hvor fælt det er over lengre tid. Der hun bor er det ikke flere arbeidssteder relevant for henne (med mindre hun skal pendle langt, med ferge, hvilket er uforenelig med å ha barn da mannen henned pendler på den måten).