Er dette vanlig?

[AnonymBruker]

Jeg har før skrevet innlegg på kg hvor folk har påpekt jeg muligens sliter med depresjon, og jeg tror dette kan ha en sammenheng med "depresjonen" min... Men altså, det jeg lurer på er om det er vanlig å gå rundt med følelsen av at folk ikke liker meg?

Jeg tror ikke jeg var sånn før, men nå går jeg rundt med følelsen av at de fleste folk ikke liker meg... Det kan være fra familie til venner til lærere til bekjente til fremmede på gata... Husker en gang på ungdomsskolen da en vennine og jeg kranglet; da kalte hun meg falsk, og selvom jeg mente jeg ikke var det da, lurer jeg ofte på om jeg er det nå... Tenk om jeg uten at jeg vet det er skikkelig falsk, og at folk lett kan se det og derfor ikke liker meg???

Foreldre: Jeg får ofte følelsen av at mine foreldre, spesielt min far, ikke liker meg. Jeg er talentsløs og dum, og føler meg som en skikkelig skuffelse for dem. Jeg har i noen krangler sagt ting som har gjort min far sint i ukesvis, og da jeg var liten var jeg så mye syk (innlagt på sykehus type syk) at min mor faktisk håpet jeg skulle dø fordi jeg hadde det så fælt og hun var så sliten...

Tanter/onkler/besteforeldre/søskenbarn: Jeg har skikkelig følelse av at mine tanter og onkler ikke kan fordra meg... De skryter hele tiden av at til tenåring å være så er jeg en flott tenåring med lite problemer. Jeg hjelper mye til hjemme, mer enn de fleste tenåringer, og jeg er som en mor for lillesøsteren min. De skryter liksom av meg hele tiden og sier mine foreldre er heldige som har meg. De klemmer neg og sier de er glad i meg. Likevel får heg følelsen av at alt bare er et spill... Jeg har besteforeldre som sier de er utrolig glad i meg. De syns jeg er en flott jente og det får jeg høre, likevel føler jeg de liker søskenbarna mine mer enn meg... Husker en gang det var nyttår. Min bestemor har en "tradisjon" hvor hun gir penger til alle barnebarna hvert nyttår. Ikke store summen; 50kr ca... Vel det første nyttåret (og det siste) som jeg feiret med hebbe, ga hun penger til absolutt alle søskenbarna mine, men jeg ble glemt. Nå driter jeg i pengene, det var/er liksom følelswn av å ha blitt glemt... Jeg var jo det barnebarnet som hun tok mest vare på da jeg var liten. Jeg var mye syk og hun var som en mor nr2 for meg... Følelsen av at bestemora mi som jeg elsker så mye skal ha glemt meg er uutholdelig... Og ofte føler jeg hun ikke liker den personen jeg har blitt. Jeg tilbyr meg ofte å rydde og vaske huset hennes, og hun tar imot hjelpen, men det virker likevel som om hun liker søskenbarna mine som ikke gjør en dritt bedre enn meg...  Også søskenbarna mine da... 3 av oss er alle sammen 17 år. Vi er en triogruppe - bare jenter. Vi kødder mye og snakker ofte sammen, men når de to andre er sammen uten meg, tekster hverandre og tagger hverandre mens jeg blir utelatt, får jeg følelsen av at jeg er femte hjul på vogna... Og jeg føler fetterne mine har bedre kontakt med de andre kusinene mine enn meg... Har nå besøk av en fetter og det føles ut som om alt jeg gjør er å prøve for hardt... 

Lærere: Jeg kan ikke noe for at jeg føler at lærerne mine syns jeg er dum og udugelig. Jeg spør mye om hjelp og de smiler, oppmuntrer og er positive hele tiden med meg, men likevel føler jeg at de ikke liker meg...

Venner: Føler at vennene mine bare er med meg for å være med noen... Føler meg alltid som siste valget... Når en venn tar kontakt om å finne på no i fritiden føler jeg alltid det er fordi de kjeder seg og jeg er reservevennen... 

Fremmede: Dette kan være ansatte i butikker, bussjåfører, folk på gata... Føler at så fort de ser meg så sender de et stygt blikk som liksom "æsj se på den stygge jenta det"

Når jeg blir kjent med nye mennesker føler jeg de dømmer meg, og jeg føler grunnen tim at jeg mister venner er fordi jeg er en fæl venn... Er ganske stille og sjenert om en ikke kjennet meg, så er vanskelig å bli kjent med meg også... Kan fremstå som bitchy pga. ansiktet mitt, men selvom jeg er 17 ser jeg ut som 14, så tror ikke jeg stråler "bitchiness" og overlegenhet...

Jeg er en jente som prøver å være mye positiv, er hjelpsom, omsorgsfull, hyggelig og inkluderende... Jeg liker ikke dømme folk og baksnakker ingen. Jeg prøver å være et godt menneske hele tiden. Lojal, god lytter, til å stole på etc. og dette har jeg klart. Kan være overivrig, masete og har humøsvingniner, men føler ikke at det er stor nok grunn til at ALLE skal hate meg? Føler jeg at jeg bare prøver for hardt! Tenk om det at jeg prøver å være så god hele tiden får meg til å fremstå som falsk???

Dette begynner å ødelegge livskvaliteten min. Det er forderdelig å gå rundt med tanken om at ingen liker meg... Hva skal jeg gjøere??? Føler meg fortapt og ensom... Tenk om det faktisk er noe alvorlig galt med meg?

Anonymkode: eca21...267

[Kaffefrøken]

 

Det henger i sammen med depresjonen, ja. Normalt med sånne negative tanker om seg selv da. Det er veldig vondt, og man tør ikke stole på noen, eller noe som blir sagt. 

Det er ikke alltid bare bare å snu tankene, men om du ihvertfall har tanken i bakhodet at; vet du hva, det her er noe jeg selv tenker - dette er ikke sant. Så vil det ihvertfall hjelpe litt.

Fysisk aktivitet og noe å holde på med er viktig for å forebygge noe av den negative tankestrømmen. Og om du gjør noe du selv vet du er veldig god på - noe som gjør deg stolt over deg selv.

Når det kommer en liten djevel på skulderen din, som prøver å lure deg og si noe negativt, så børst han vekk. Si: Fysj, du hører ikke hjemme på min skulder. Se deg i speilet og smil til deg selv.

Og ikke minst ha noen å snakke med. 

Føler med deg. 

[Spiteful]

Har du snakket med psykolog/lege om hvordan du har det?

[Hjertefisk]

Du høres enormt usikker ut! Når man er så usikker så blir man ofte veldig selvsentrert. Det blir man jo også når man er deprimert. Det er ikke ment i negativ forstand. Men altså, det høres ut som om du overanalyserer og vender alt mot at det er et eller annet med DEG, i stedet for å reflektere over at kanskje det er den andre personen det er noe med? F.eks hva var det som feilte den personen som kalte deg falsk? Det er en ganske frekk ting å si. Eller Kanskje bussjåføren hadde en dårlig dag og derfor ikke var like hyggelig mot deg.

Du må begynne å vende fokuset utover, og ikke bare innover.

[Gjest ISeeYouCreep]

w

Endret 17. november 2023 av Nasse Nøff ❤

[AnonymBruker]

Slik hadde jeg det også i lang tid. Kunne tro folk lo av meg på bussen, at noen jeg ikke kjente snakket om meg når jeg gikk forbi. Familien så på meg som en taper samt familie. Vell, det hjelper å snakke med noen. I mitt tilfelle snakket jeg med en på BUP en gang i uken. Sliter ikke nå.

Anonymkode: ab4e0...f1c

[AnonymBruker]

27 minutter siden, Hypnosee skrev:

Du høres enormt usikker ut! Når man er så usikker så blir man ofte veldig selvsentrert. Det blir man jo også når man er deprimert. Det er ikke ment i negativ forstand. Men altså, det høres ut som om du overanalyserer og vender alt mot at det er et eller annet med DEG, i stedet for å reflektere over at kanskje det er den andre personen det er noe med? F.eks hva var det som feilte den personen som kalte deg falsk? Det er en ganske frekk ting å si. Eller Kanskje bussjåføren hadde en dårlig dag og derfor ikke var like hyggelig mot deg.

Du må begynne å vende fokuset utover, og ikke bare innover.

Jenta som kalte meg falsk hadde hørt vennegjengen vår baksnakke henne, og jeg hadde ikke forsvart henne (detge var 8 klasse). Grunnen til at hun ble baksnakka var fordi være felles venner mentr hun var falsk; hun hang med forskjellige jentegjenger hver uke, baksnakka alle etc. sa en gang direkte til en venninne og meg "Når jeg blir lei av dere to går jeg til gjeng A, og nær jeg er lei de går jeg til gjeng B, også kommer jeg til dere igjen når jeg er lei av de"... Hun kakte da meg falsk i en krangel hvor hun la alles skyld på meg. Dette var jo i 8 klasse og er 6 år siden, men er først nå jeg er redd det skal være sant...

Altså, er ikke så rart at jeg føler meg mislikt når jeg bare har 3 venner, og jeg er reservevenn for alle de 3... Ser disse vennene og jenter i klassen som jeg beundrer; de haramge å henge med og får hele tiden kommentarer, likes og blir tagga av vennet. Jeg på min side er helt alene. Er blitt vant til hele denne tankegangen, så er redd for p skaffe hjelp... Jeg har liksom blitt komfortabel i denne usikkerheten jeg sliter med...

Anonymkode: eca21...267