Mamma tålte ikke å høre sannheten! Selv om hun sier at jeg kan fortelle henne alt!!!!

[AnonymBruker]

Jeg er så lei! Av å sitte å føle den angsten, redselen, paranoian til mamma selv om det er milevis mellom oss! Jeg er et individ, jeg må også lære av mine feil. Ja, jeg føler seriøst redselen hennes på kroppen, fysisk! 

Jeg har altid vært et barn som har vært redd for å betro meg til andre, derfor hatt vanskelig for å få venner. Hele tiden måtte jeg se farene i folk. I mange andre jevnaldrede sine øyne, var jeg sikkert bare en rar redd unge.

Jeg har stengt følelser inni meg, pga nettopp det, at jeg ikke vet om hun takler høre dem, selv om hun sier at jeg kan si alt til henne. Hun vet jo alt om meg, hva jeg har slitt med i livet, hun har vært min viktigste støttespiller. Hun er ikke en dårlig person. Men slitsomt bekymret. Hun har aldri gått i behandling for dette. Hun mener selv at hun er veldig frisk. hun er jo det, men tanken streifer meg mer og mer, om hun kan ha angstlidelser. 

Og i kveld, sa jeg noe jeg tydeligvis ikke skulle sagt. Jeg har nemlig lenge hatt følelser for en norsk mann, på min egen alder. Etter 3 års forelskelse(er ofte forelska i 3 år til det går videre).. visner de. Vi har vært sammen ofte, nesten som kjærester. Men han måtte flytte langt vekk pga studier. Jeg flyttet også, pga jobb, så det ble jo enda lenger unna. Og her....har jeg truffet en, med utenlandsk bakg. Jeg sier ikke at jeg dater han, jeg har bare fått følelser for han. Og jeg snakker med mamma om dette, at følelsene gikk over til en annen, og at det plager meg at jeg ikke lenger liker så godt han jeg nesten ble sammen med. Og jeg sa at min nåværende forelskelse er fra Pakistan. Og mamma reagerer selvfølgelig med å få ett egg til å bli flere høns (er det ikke det man sier?). Jeg sitter her nå, og bare føler at hun ligger i senga og ikke får sove. Jeg angrer nesten på at jeg sa det. Hun sa at jeg ikke skulle være sint på meg selv for at følelsene var borte, og at man ikke styrer følelser. Helt til hun får høre ting hun ikke er så glad for. Jeg sa ikke at jeg datet han, jeg sa at jeg hadde fått følelser!! Og hun; "nei?!!!!" Jeg er så skeptisk til de muslimene! Kunne det ikke i det minste vært fra et vestlig land? ". 

Jeg er litt lei meg. På ene siden føler jeg meg som en naiv jente/kvinne som forelsket meg i en muslim. På en annen side, så burde jeg tørre mer. 

Anonymkode: 7b7c7...1d9

[fuglekvitter__]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er så lei! Av å sitte å føle den angsten, redselen, paranoian til mamma selv om det er milevis mellom oss! Jeg er et individ, jeg må også lære av mine feil. Ja, jeg føler seriøst redselen hennes på kroppen, fysisk! 

Jeg har altid vært et barn som har vært redd for å betro meg til andre, derfor hatt vanskelig for å få venner. Hele tiden måtte jeg se farene i folk. I mange andre jevnaldrede sine øyne, var jeg sikkert bare en rar redd unge.

Jeg har stengt følelser inni meg, pga nettopp det, at jeg ikke vet om hun takler høre dem, selv om hun sier at jeg kan si alt til henne. Hun vet jo alt om meg, hva jeg har slitt med i livet, hun har vært min viktigste støttespiller. Hun er ikke en dårlig person. Men slitsomt bekymret. Hun har aldri gått i behandling for dette. Hun mener selv at hun er veldig frisk. hun er jo det, men tanken streifer meg mer og mer, om hun kan ha angstlidelser. 

Og i kveld, sa jeg noe jeg tydeligvis ikke skulle sagt. Jeg har nemlig lenge hatt følelser for en norsk mann, på min egen alder. Etter 3 års forelskelse(er ofte forelska i 3 år til det går videre).. visner de. Vi har vært sammen ofte, nesten som kjærester. Men han måtte flytte langt vekk pga studier. Jeg flyttet også, pga jobb, så det ble jo enda lenger unna. Og her....har jeg truffet en, med utenlandsk bakg. Jeg sier ikke at jeg dater han, jeg har bare fått følelser for han. Og jeg snakker med mamma om dette, at følelsene gikk over til en annen, og at det plager meg at jeg ikke lenger liker så godt han jeg nesten ble sammen med. Og jeg sa at min nåværende forelskelse er fra Pakistan. Og mamma reagerer selvfølgelig med å få ett egg til å bli flere høns (er det ikke det man sier?). Jeg sitter her nå, og bare føler at hun ligger i senga og ikke får sove. Jeg angrer nesten på at jeg sa det. Hun sa at jeg ikke skulle være sint på meg selv for at følelsene var borte, og at man ikke styrer følelser. Helt til hun får høre ting hun ikke er så glad for. Jeg sa ikke at jeg datet han, jeg sa at jeg hadde fått følelser!! Og hun; "nei?!!!!" Jeg er så skeptisk til de muslimene! Kunne det ikke i det minste vært fra et vestlig land? ". 

Jeg er litt lei meg. På ene siden føler jeg meg som en naiv jente/kvinne som forelsket meg i en muslim. På en annen side, så burde jeg tørre mer. 

Anonymkode: 7b7c7...1d9

Gjør det noe da? Er det virkelig krise? Det er ikke moren din som skal være sammen med han, så... Så dumt at han bor langt unna da. Kanskje det blir dere en gang når han og dere er ferdig med studier. Jeg vet ikke, du får bestemme selv og ikke involvere moren din i det hvis hun ikke lar dette se dagslyset.

[AnonymBruker]

Hva mener du med at hun ikke tåler å høre sannheten? Hun ga deg et godt råd.

Anonymkode: 545f1...c29

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at det er godt å betro seg til moren din, særlig siden du har vanskelig for å stole på andre, men er det virkelig sunt å ha et forhold der man betror seg om enhver forelskelse til foreldrene sine?

Jeg bare spør, for jeg har aldri vært åpen om slike ting med mine foreldre, ei har jeg hatt noe behov for det. Selv om jeg har et nært og godt forhold til mine foreldre, tenker jeg at når det gjelder kjærlighetslivet mitt, er det faktisk bare mine følelser og ønsker som er relevante. Og jeg vet at jeg respekterer mine foreldre så mye at hvis de hadde lagt seg opp i slike ting, hadde jeg hørt på dem selv om det gikk på tvers av mine egne ønsker.

Anonymkode: 5504c...730

[AnonymBruker]

Jeg tror nesten det er du som ikke tåler sannheten og bekymrer deg unødvendig. Det er jo du som ikke tålte å høre sannheten om hva din mor tenker og føler rundt din nye forelskelse og det er jo du som ligger våken og bekymrer deg over hva din mor tenker..

 

Forøvrig ser jeg ikke helt hva greia med han første mannen er. Har dere hatt ett forhold eller ikke? Eller snakker vi om 3 år med avstandsforelskelse som ikke ble noe av, slik at du nå flytter alt fokus på en ny uten å ha bearbeidet det gamle?

Anonymkode: 520bd...414

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er så lei! Av å sitte å føle den angsten, redselen, paranoian til mamma selv om det er milevis mellom oss! Jeg er et individ, jeg må også lære av mine feil. Ja, jeg føler seriøst redselen hennes på kroppen, fysisk! 

Jeg har altid vært et barn som har vært redd for å betro meg til andre, derfor hatt vanskelig for å få venner. Hele tiden måtte jeg se farene i folk. I mange andre jevnaldrede sine øyne, var jeg sikkert bare en rar redd unge.

Jeg har stengt følelser inni meg, pga nettopp det, at jeg ikke vet om hun takler høre dem, selv om hun sier at jeg kan si alt til henne. Hun vet jo alt om meg, hva jeg har slitt med i livet, hun har vært min viktigste støttespiller. Hun er ikke en dårlig person. Men slitsomt bekymret. Hun har aldri gått i behandling for dette. Hun mener selv at hun er veldig frisk. hun er jo det, men tanken streifer meg mer og mer, om hun kan ha angstlidelser. 

Og i kveld, sa jeg noe jeg tydeligvis ikke skulle sagt. Jeg har nemlig lenge hatt følelser for en norsk mann, på min egen alder. Etter 3 års forelskelse(er ofte forelska i 3 år til det går videre).. visner de. Vi har vært sammen ofte, nesten som kjærester. Men han måtte flytte langt vekk pga studier. Jeg flyttet også, pga jobb, så det ble jo enda lenger unna. Og her....har jeg truffet en, med utenlandsk bakg. Jeg sier ikke at jeg dater han, jeg har bare fått følelser for han. Og jeg snakker med mamma om dette, at følelsene gikk over til en annen, og at det plager meg at jeg ikke lenger liker så godt han jeg nesten ble sammen med. Og jeg sa at min nåværende forelskelse er fra Pakistan. Og mamma reagerer selvfølgelig med å få ett egg til å bli flere høns (er det ikke det man sier?). Jeg sitter her nå, og bare føler at hun ligger i senga og ikke får sove. Jeg angrer nesten på at jeg sa det. Hun sa at jeg ikke skulle være sint på meg selv for at følelsene var borte, og at man ikke styrer følelser. Helt til hun får høre ting hun ikke er så glad for. Jeg sa ikke at jeg datet han, jeg sa at jeg hadde fått følelser!! Og hun; "nei?!!!!" Jeg er så skeptisk til de muslimene! Kunne det ikke i det minste vært fra et vestlig land? ". 

Jeg er litt lei meg. På ene siden føler jeg meg som en naiv jente/kvinne som forelsket meg i en muslim. På en annen side, så burde jeg tørre mer. 

Anonymkode: 7b7c7...1d9

Jeg er enig med moren din i at du bør holde deg unna muslimer. De har et stygt kvinnesyn. De kan fremstå snille, men så fort du har giftet deg så huff..

Anonymkode: 44378...787

[AnonymBruker]

Litt mange rasister i denne tråden her, gitt!

Jeg synes det høres ut som dere begge sliter med det samme og bør skille litt på mamma/venninnerelasjon.

Anonymkode: f073e...da9

[AnonymBruker]

Enig med moren din angående muslimer. Og nei, jeg er ikke rasist. Har mange utenlandske venner som også er muslimer, men jentene blir styrt av jernhånd av familien, spesielt brødrene, mens mannfolka selv knuller rundt som kaniner. 

Jeg tror også du bekymrer deg unødvendig. Jeg forventet å lese en tråd om en mor som har vært slem hele oppveksten din og som ikke turte å høre sannheten når du konfronterte henne. Men dette sitter nok i ditt hode. Jeg hadde bestilt time hos fastlegen og bedt om hjelp. 

Anonymkode: 0d58e...2c1

[Hulderen]

Når du fortalte moren din om forelskelsen, så var det vel fordi du ville høre hennes mening? Og det fikk du. Det er et faktum at det ofte er vanskelig for par med ulik kulturell bakgrunn. Det har ikke noe med rasisme å gjøre. Hun gav deg et råd ut fra hennes erfaring og bakgrunn. Ønsker du ikke oppriktige råd fra henne, så må du også slutte å betro deg til henne. Det har ikke noe med om hun tåler sannheten eller ikke. 

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva mener du med at hun ikke tåler å høre sannheten? Hun ga deg et godt råd.

Anonymkode: 545f1...c29

At hun fyret seg opp over å høre det. Jeg sa da ikke at vi hadde noe gående, men at jeg har fått følelser. 

Anonymkode: 7b7c7...1d9

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er enig med moren din i at du bør holde deg unna muslimer. De har et stygt kvinnesyn. De kan fremstå snille, men så fort du har giftet deg så huff..

Anonymkode: 44378...787

Alle?? Jeg kjenner til de som også er normale.. Som viser hvor glade de er i moren og søstrene sine??

Anonymkode: 7b7c7...1d9

[AnonymBruker]

En fjær kan bli til fem høns.

Anonymkode: 0ba85...40e

[I Grosny]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er så lei! Av å sitte å føle den angsten, redselen, paranoian til mamma selv om det er milevis mellom oss! Jeg er et individ, jeg må også lære av mine feil. Ja, jeg føler seriøst redselen hennes på kroppen, fysisk! 

Jeg har altid vært et barn som har vært redd for å betro meg til andre, derfor hatt vanskelig for å få venner. Hele tiden måtte jeg se farene i folk. I mange andre jevnaldrede sine øyne, var jeg sikkert bare en rar redd unge.

Jeg har stengt følelser inni meg, pga nettopp det, at jeg ikke vet om hun takler høre dem, selv om hun sier at jeg kan si alt til henne. Hun vet jo alt om meg, hva jeg har slitt med i livet, hun har vært min viktigste støttespiller. Hun er ikke en dårlig person. Men slitsomt bekymret. Hun har aldri gått i behandling for dette. Hun mener selv at hun er veldig frisk. hun er jo det, men tanken streifer meg mer og mer, om hun kan ha angstlidelser. 

Og i kveld, sa jeg noe jeg tydeligvis ikke skulle sagt. Jeg har nemlig lenge hatt følelser for en norsk mann, på min egen alder. Etter 3 års forelskelse(er ofte forelska i 3 år til det går videre).. visner de. Vi har vært sammen ofte, nesten som kjærester. Men han måtte flytte langt vekk pga studier. Jeg flyttet også, pga jobb, så det ble jo enda lenger unna. Og her....har jeg truffet en, med utenlandsk bakg. Jeg sier ikke at jeg dater han, jeg har bare fått følelser for han. Og jeg snakker med mamma om dette, at følelsene gikk over til en annen, og at det plager meg at jeg ikke lenger liker så godt han jeg nesten ble sammen med. Og jeg sa at min nåværende forelskelse er fra Pakistan. Og mamma reagerer selvfølgelig med å få ett egg til å bli flere høns (er det ikke det man sier?). Jeg sitter her nå, og bare føler at hun ligger i senga og ikke får sove. Jeg angrer nesten på at jeg sa det. Hun sa at jeg ikke skulle være sint på meg selv for at følelsene var borte, og at man ikke styrer følelser. Helt til hun får høre ting hun ikke er så glad for. Jeg sa ikke at jeg datet han, jeg sa at jeg hadde fått følelser!! Og hun; "nei?!!!!" Jeg er så skeptisk til de muslimene! Kunne det ikke i det minste vært fra et vestlig land? ". 

Jeg er litt lei meg. På ene siden føler jeg meg som en naiv jente/kvinne som forelsket meg i en muslim. På en annen side, så burde jeg tørre mer. 

Anonymkode: 7b7c7...1d9

Muslimsk mann er risikabelt. De har andre regler enn de Norske for familierelasjoner. Barna er mannens eiendom, og blir dere skilt så kan han ta med barna til ett muslimsk land, og du får muligens aldri sett dem mer. Samliv og ekteskap er mer enn kjærlighet, det er også skrevne og uskrevne avtaler, tradisjoner osv. Ikke bare bare å gå inn i noe sånt.  Mammaen din ble skremt, og med veldig god grunn. Dette kan bli helt krise.

Endret 22. desember 2016 av I Grosny

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror nesten det er du som ikke tåler sannheten og bekymrer deg unødvendig. Det er jo du som ikke tålte å høre sannheten om hva din mor tenker og føler rundt din nye forelskelse og det er jo du som ligger våken og bekymrer deg over hva din mor tenker..

 

Forøvrig ser jeg ikke helt hva greia med han første mannen er. Har dere hatt ett forhold eller ikke? Eller snakker vi om 3 år med avstandsforelskelse som ikke ble noe av, slik at du nå flytter alt fokus på en ny uten å ha bearbeidet det gamle?

Anonymkode: 520bd...414

Tre år avstandsforelskelse, til jeg flyttet til hans by. Så måtte han flytte, og jeg. Til hver våres by, omvent side av landet. Nå visner følelsene. Jeg har blitt betatt av en muslim, men går mye med gråten i halsen fordi jeg vet det nok ikke blir oss og at det kanskje er som dere sier. Ingen kjærlighet eksisterer hos dem, at jeg kanskje bare er nok et dumt og naivt kvinnfolk. Er jo sikkert den typiske taktikken han har brukt på meg, muslimer sies jo å vite bedre hvordan de skal kapre damer. Så skjer det, ser det dumme kvinnfolket jeg er, så forelsket som vi blir. Barnslige forelskelser. Er helt sikkert en av mange han har skrevet med.

Anonymkode: 7b7c7...1d9

[AnonymBruker]

7 minutter siden, I Grosny skrev:

Muslimsk mann er risikabelt. De har andre regler enn de Norske for familierelasjoner. Barna er mannens eiendom, og blir dere skilt så kan han ta med til ett muslimsk land, og du får muligens aldri sett dem mer. Samliv og ekteskap er mer enn kjærlighet, det er også skrevne og uskrevne avtaler, tradisjoner osv. Ikke bare bare å gå inn i noe sånt.  Mammaen din ble skremt, og med veldig god grunn. Dette kan bli helt krise.

Vil ikke ha barn. Hvorfor skal han uansett få med et evt barn til utlandet?  Makten er vel hos meg der.

Anonymkode: 7b7c7...1d9

[I Grosny]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Vil ikke ha barn. Hvorfor skal han uansett få med et evt barn til utlandet?  Makten er vel hos meg der.

Anonymkode: 7b7c7...1d9

Er det ikke bare å reise med dem?  At du ikke vil ha barn, er det noe du er sikker på for alltid, eller er det i din nåværende situasjon og de nærmeste årene?  Husk at det kan være vanedannende å elske med en fyr. Du kan bli avhengig på livstid.

[Hulderen]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Vil ikke ha barn. Hvorfor skal han uansett få med et evt barn til utlandet?  Makten er vel hos meg der.

Anonymkode: 7b7c7...1d9

Hvis dere får barn og det blir slutt, så kan ikke du hindre ham i å ta med barnet når han flytter hjem til sitt land. Der har du ingen makt.

[AnonymBruker]

57 minutter siden, I Grosny skrev:

Er det ikke bare å reise med dem?  At du ikke vil ha barn, er det noe du er sikker på for alltid, eller er det i din nåværende situasjon og de nærmeste årene?  Husk at det kan være vanedannende å elske med en fyr. Du kan bli avhengig på livstid.

Avhengig av å elske med en fyr generelt, eller at jeg kan bli avhengig av han?

Anonymkode: 7b7c7...1d9

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er så lei! Av å sitte å føle den angsten, redselen, paranoian til mamma selv om det er milevis mellom oss! Jeg er et individ, jeg må også lære av mine feil. Ja, jeg føler seriøst redselen hennes på kroppen, fysisk! 

Jeg har altid vært et barn som har vært redd for å betro meg til andre, derfor hatt vanskelig for å få venner. Hele tiden måtte jeg se farene i folk. I mange andre jevnaldrede sine øyne, var jeg sikkert bare en rar redd unge.

Jeg har stengt følelser inni meg, pga nettopp det, at jeg ikke vet om hun takler høre dem, selv om hun sier at jeg kan si alt til henne. Hun vet jo alt om meg, hva jeg har slitt med i livet, hun har vært min viktigste støttespiller. Hun er ikke en dårlig person. Men slitsomt bekymret. Hun har aldri gått i behandling for dette. Hun mener selv at hun er veldig frisk. hun er jo det, men tanken streifer meg mer og mer, om hun kan ha angstlidelser. 

Og i kveld, sa jeg noe jeg tydeligvis ikke skulle sagt. Jeg har nemlig lenge hatt følelser for en norsk mann, på min egen alder. Etter 3 års forelskelse(er ofte forelska i 3 år til det går videre).. visner de. Vi har vært sammen ofte, nesten som kjærester. Men han måtte flytte langt vekk pga studier. Jeg flyttet også, pga jobb, så det ble jo enda lenger unna. Og her....har jeg truffet en, med utenlandsk bakg. Jeg sier ikke at jeg dater han, jeg har bare fått følelser for han. Og jeg snakker med mamma om dette, at følelsene gikk over til en annen, og at det plager meg at jeg ikke lenger liker så godt han jeg nesten ble sammen med. Og jeg sa at min nåværende forelskelse er fra Pakistan. Og mamma reagerer selvfølgelig med å få ett egg til å bli flere høns (er det ikke det man sier?). Jeg sitter her nå, og bare føler at hun ligger i senga og ikke får sove. Jeg angrer nesten på at jeg sa det. Hun sa at jeg ikke skulle være sint på meg selv for at følelsene var borte, og at man ikke styrer følelser. Helt til hun får høre ting hun ikke er så glad for. Jeg sa ikke at jeg datet han, jeg sa at jeg hadde fått følelser!! Og hun; "nei?!!!!" Jeg er så skeptisk til de muslimene! Kunne det ikke i det minste vært fra et vestlig land? ". 

Jeg er litt lei meg. På ene siden føler jeg meg som en naiv jente/kvinne som forelsket meg i en muslim. På en annen side, så burde jeg tørre mer. 

Anonymkode: 7b7c7...1d9

Disse delene var som å høre seg selv. Jeg har derfor sluttet å fortelle noe som helst rett og slett fordi min mor har funnet på å ringe meg opp fordi hun har dannet seg fantasibilder om ting jeg har fortalt. Det har blitt så slitsomt at det har gått ut over min psyke slik at det har blitt bedre å holde ting inne så jeg forstår veldig godt hva du snakker om, hva du mener når du sier at du går og tenker veldig mye over dette.

Mitt råd til deg er å ikke dele slike ting med henne når det heller er til belastning enn hjelp. 

Anonymkode: 02c64...c7a

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Disse delene var som å høre seg selv. Jeg har derfor sluttet å fortelle noe som helst rett og slett fordi min mor har funnet på å ringe meg opp fordi hun har dannet seg fantasibilder om ting jeg har fortalt. Det har blitt så slitsomt at det har gått ut over min psyke slik at det har blitt bedre å holde ting inne så jeg forstår veldig godt hva du snakker om, hva du mener når du sier at du går og tenker veldig mye over dette.

Mitt råd til deg er å ikke dele slike ting med henne når det heller er til belastning enn hjelp. 

Anonymkode: 02c64...c7a

Takk, godt å se at jeg ikke er alene. Men, det er kanskje en viss sannhet i det mange over skriver. En muslim vil kanskje aldri bli en god mann?

Men nå har mamma livet sitt stort sett på bygda og da. Jeg har bodd lenge i by og kjenner verden på en litt annen måte. Litt slitsomt er det å være uerfaren med livet

Anonymkode: 7b7c7...1d9