Slettet, takk for svar :-)

[barføtt]

--

Endret 21. desember 2016 av barføtt

[AnonymBruker]

Du må jo ta utgangspunkt i hvordan DITT barn takler ustabiliteten.

Anonymkode: daa3b...4ee

[AnonymBruker]

Jeg får minstebidrag, har barnet omtrent hele tiden. Barnet vil ikke være så ofte hos den andre, så det går egentlig bra. Men det er gale om du TS må gå å måle dager opp mot hvor mye betalt du skal ha. Tror du skal si ifra hva du mener til han, også skal dere sammarbeide for barnets skyld. Ikke krangle. Penger er ikke så viktig.

Anonymkode: b9865...5ec

[MapleSirup]

Det eneste viktige her er hvordan far er når han er hjemme.

Barn takler jo det de vokser opp med når det gjelder foreldrenes jobbrutiner.

 

[Gjest Sorbus]

Det KAN jo hende TS har lyst til å kunne planlegge litt. Ferie med barn. Ferie uten barn. Venninnekvelder. Weekend-turer ned/uten barn, konsert.... Kanskje hun har lyst til å basere seg på at pappa skal ha barnet i en bestemt periode. Kanskje pappa ønsker å ha barnet i de periodene han er hjemme, men siden han ikke vet når, kan mor ha lagt andre planer for barnet.... Jeg synes det høres uforutsigbart ut, både for mor og barn.

[AnonymBruker]

Har erfaring med slik reising, men vi bor sammen. Er ikke barna vant til det fra før? Altså at far noen ganger er bortreist, noen ganger lange perioder, noen ganger korte? Det beste er selvsagt de planlagte fraværene, da vet jeg hva jeg har å forholde meg til, med hensyn til logistikk, mat, om jeg trenger barnevakt osv. Styr blir det jo når det er lengre reiser, kort/ikke varsel, man må arrangere bursdag eller annet uten hjelp. Ustabiliteten minimeres jo ved at jeg og barna har nogenlunde vanlige rutiner uansett. I praksis i din situasjon må du vel belage deg på å være alenemor, og planlegge deretter. Hvilken samværsordning har dere da? Og hvor vanskelig er det rent praktisk at de er hos far annenhver helg for eksempel, men så forskyves det noen helger? Hvis dere har 50/50 blir det jo mye forskyvninger, men sånn er det jo, da bør kanskje brøken endres? Hvordan barna tar det avhenger jo av hvor avhengige de er av forutsigbarhet og klare avtaler, det kan jo gå bedre med små barn enn store for eksempel, da store barn gjerne legger egne planer for helger og ukedager. Så spørs det også hvor avhengig DU er av klare avtaler, din jobb. Men situasjonen er som den er, og bidraget bør jo gjenspeile virkeligheten.

Anonymkode: 13ef2...69b

[Biloba]

3 timer siden, Sorbus skrev:

Det KAN jo hende TS har lyst til å kunne planlegge litt. Ferie med barn. Ferie uten barn. Venninnekvelder. Weekend-turer ned/uten barn, konsert.... Kanskje hun har lyst til å basere seg på at pappa skal ha barnet i en bestemt periode. Kanskje pappa ønsker å ha barnet i de periodene han er hjemme, men siden han ikke vet når, kan mor ha lagt andre planer for barnet.... Jeg synes det høres uforutsigbart ut, både for mor og barn.

Svært forståelig at mor blir frustrert, men hun har ingen rettigheter i forhold til å få far til å endre praksis. Hun må derfor belage seg på å safe med å ha noen som kan passe barnet, eller risikere at alle planer går i vasken. Hvis far ikke samarbeider om å planlegge sikre samværstider, må mor dessverre bare ta konsekvensen.

[Gjest Sorbus]

36 minutter siden, Biloba skrev:

Svært forståelig at mor blir frustrert, men hun har ingen rettigheter i forhold til å få far til å endre praksis. Hun må derfor belage seg på å safe med å ha noen som kan passe barnet, eller risikere at alle planer går i vasken. Hvis far ikke samarbeider om å planlegge sikre samværstider, må mor dessverre bare ta konsekvensen.

Ja, det er jo slik det er nå...! Men hvorfor mener du at det er mor som må ta ansvaret? Fordi hun er moren, eller fordi jobbsituasjonen allerede er slik? Det kan jo hende at mor får tilbud om en stilling med reising også. Skal hun da takke nei fordi faren allerede reiser? Eller kan si se for oss et scenarie at far bytter jobb for at mor skal få realisere sin karriere? Eller skal hun takke nei fordi hun er mor? 

Så lenge de begge skal ha ansvar (det står ikke noe om fordeling), så må begge ta like stort ansvar for at dette fungerer. Den ene kan ikke kjøre sitt eget løp, og droppe ansvaret på den andre forelderen.

[Biloba]

1 minutt siden, Sorbus skrev:

 Den ene kan ikke kjøre sitt eget løp, og droppe ansvaret på den andre forelderen.

Jo, i praksis er det akkurat slik. For man kan ikke tvinge den andre til å ta ansvar etter avtalen, hverken den ansvarsbevisste forelderen eller samfunnet har per i dag mulughet til å gjøre så mye mer enn å oppfordre den andre til å holde avtalen. Derfor må man bare svinge seg rundt, ordne og stille opp, hvis den andre er forhindret eller sluntrer unna. Alternativet er jo at barnevernet/institusjon dekker opp hull i timeplanen der mor ellers ikke får den frien hun burde, og det er jo ikke et reelt alternativ flere ganger i året i hele barnets oppvekst. 

[Gjest Sorbus]

Akkurat nå, Biloba skrev:

Jo, i praksis er det akkurat slik. For man kan ikke tvinge den andre til å ta ansvar etter avtalen, hverken den ansvarsbevisste forelderen eller samfunnet har per i dag mulughet til å gjøre så mye mer enn å oppfordre den andre til å holde avtalen. Derfor må man bare svinge seg rundt, ordne og stille opp, hvis den andre er forhindret eller sluntrer unna. Alternativet er jo at barnevernet/institusjon dekker opp hull i timeplanen der mor ellers ikke får den frien hun burde, og det er jo ikke et reelt alternativ flere ganger i året i hele barnets oppvekst. 

Jeg er helt enig i dette! Jeg bare lurte på om du mente det på generelt grunnlag, eller om det var fordi hun er moren. Jeg ser nå at du mener at det er på generelt grunnlag

Akkurat i denne saken vet vi jo ikke hvilke avtaler ts og mannen har. Men jeg synes i prinsippet at begge bør ha like stort ansvar. Hvis den ene parten har en uforutsigbar jobb, synes jeg ikke det er urimelig at han/hun bytter. Hvis det lar seg gjøre,da. Det er jo en annen sak.

[barføtt]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har erfaring med slik reising, men vi bor sammen. Er ikke barna vant til det fra før? Altså at far noen ganger er bortreist, noen ganger lange perioder, noen ganger korte? Det beste er selvsagt de planlagte fraværene, da vet jeg hva jeg har å forholde meg til, med hensyn til logistikk, mat, om jeg trenger barnevakt osv. Styr blir det jo når det er lengre reiser, kort/ikke varsel, man må arrangere bursdag eller annet uten hjelp. Ustabiliteten minimeres jo ved at jeg og barna har nogenlunde vanlige rutiner uansett. I praksis i din situasjon må du vel belage deg på å være alenemor, og planlegge deretter. Hvilken samværsordning har dere da? Og hvor vanskelig er det rent praktisk at de er hos far annenhver helg for eksempel, men så forskyves det noen helger? Hvis dere har 50/50 blir det jo mye forskyvninger, men sånn er det jo, da bør kanskje brøken endres? Hvordan barna tar det avhenger jo av hvor avhengige de er av forutsigbarhet og klare avtaler, det kan jo gå bedre med små barn enn store for eksempel, da store barn gjerne legger egne planer for helger og ukedager. Så spørs det også hvor avhengig DU er av klare avtaler, din jobb. Men situasjonen er som den er, og bidraget bør jo gjenspeile virkeligheten.

Anonymkode: 13ef2...69b

 

Endret 21. desember 2016 av barføtt