Hvordan godta meg selv som jeg er? Stille og sjenert

[Alvea]

Jeg er en jente som alltid har vært stille og forsiktig. Når jeg blir trygg på folk blir jeg mer selvsikkert, prater mer og mer glad i å være sosial. 

Men stort sett stenger jeg meg helt inne. Jeg sitter bare å tenker å tenker på hva jeg kan si, at det er unaturlig og teit at jeg er så stille. Altså, når jeg er med folk så tenker jeg alt for mye på hva de andre tenker om meg.  Og nå i helga fikk jeg dette bekreftet at det stemmer.

 

Vi var en vennegjeng samlet på 8 samlet. Kjenner kun to godt fra før av. Alle pratet i munnen på hverandre og jeg prøvde å bidra, altså jeg snakket litt jeg også. Men når jeg hører noen begynner å prate samtidig som meg så stopper jeg med en gang og lar de andre heller snakke. Så blir sånn halve setninger hele tiden. Jeg hadde vært oppe på do og kom ned til stuen igjen. Praten går fortsatt. Så sier hun jeg kjenner, venninna mi "Jeg liker ikke folk som aldri prater, jeg greier de ikke." Folk er enige og det blir sagt ting som "Ja, det er så slitsomt å alltid måtte være den som må slite for å holde samtalen i gang" og alle sier seg enige. Jeg blir kvalm og føler at JEG er jo sånn. Jeg er stille og sliter med å prate. 

Jeg tror problemet mitt er at jeg tenker for mye på hvordan andre oppfatter meg. Jeg blir så fort usikker. Sier jeg noe så tenker jeg lenge på hvordan det ble oppfattet og hva folk tenker om meg. Tankene kværner konstant. Sier jeg ingenting er det også feil, føler at jeg blir oppfattet som kjedelig. 

Hva jeg vil med denne tråden? Jeg vil vel egentlig høre litt om det er flere der ute som har det slik? Er jeg et prosjekt for en psykolog, kunne det ha hjulpet? Vil ikke leve livet mitt slik. Jeg vil ikke være slik, jeg vil være selvsikker. 

Jeg trenger gode venner som forstår at folk er ulike og liker meg for den jeg er. Men hvor finner man slike da. Trodde jeg hadde funnet, men det fikk jeg bevist når i helgen at det har jeg absolutt ikke. 

[Ginny]

Jeg tror det de mente var folk som ikke tok initiativ i det hele tatt, som at hvis man prøver å snakke med dem så svarer de kort på spørsmålet, og sier deretter ikke noe mer. Her virker det jo som om du prøver, men de du hang med var litt vel brautende. Det kan være vanskelig å komme til orde når det er mange i gjengen, særlig hvis flere av dem er mer dominerende. 

Folk er forskjellige. Noen mennesker er så glade i sin egen stemme at de aldri holder kjeft, mens andre igjen er mer rolige og sier ikke all verden før man får dem på tomannshånd. Hvis det plager deg at du ikke når fram i større gjenger, kan du oppsøke en psykolog for å få hjelp med tankene du har omkring det. Et lite tips som kanskje kan hjelpe: veldig mange er så fokusert på seg selv at de ikke har tid til å tenke på deg. De aller fleste har størst fokus på seg selv, de går ikke rundt og tenker og kverner på den minste ting du sier. Og om de skulle finne på og tenke ekstra på noe du har sagt, so what? Kanskje du sa noe meningsfylt 😊 

[AnonymBruker]

Kjære deg  Folk er forskjellige, og vennegjenger trenger både utadvendte og litt roligere mennesker! Personlig så trives jeg best sammen med slike som du beskriver deg! Litt roligere og nedpå, men alikevel sosiale 😊 

Vennene dine snakket nok ikke om deg, men mer generelt når man blir kjent med andre og skal prate om "vær og vind " . 

Stol på deg selv og vær den du er!  😊

Anonymkode: f5e99...28a

[Lanista1984]

26 minutter siden, Alvea skrev:

Jeg er en jente som alltid har vært stille og forsiktig. Når jeg blir trygg på folk blir jeg mer selvsikkert, prater mer og mer glad i å være sosial. 

Men stort sett stenger jeg meg helt inne. Jeg sitter bare å tenker å tenker på hva jeg kan si, at det er unaturlig og teit at jeg er så stille. Altså, når jeg er med folk så tenker jeg alt for mye på hva de andre tenker om meg.  Og nå i helga fikk jeg dette bekreftet at det stemmer.

 

Vi var en vennegjeng samlet på 8 samlet. Kjenner kun to godt fra før av. Alle pratet i munnen på hverandre og jeg prøvde å bidra, altså jeg snakket litt jeg også. Men når jeg hører noen begynner å prate samtidig som meg så stopper jeg med en gang og lar de andre heller snakke. Så blir sånn halve setninger hele tiden. Jeg hadde vært oppe på do og kom ned til stuen igjen. Praten går fortsatt. Så sier hun jeg kjenner, venninna mi "Jeg liker ikke folk som aldri prater, jeg greier de ikke." Folk er enige og det blir sagt ting som "Ja, det er så slitsomt å alltid måtte være den som må slite for å holde samtalen i gang" og alle sier seg enige. Jeg blir kvalm og føler at JEG er jo sånn. Jeg er stille og sliter med å prate. 

Jeg tror problemet mitt er at jeg tenker for mye på hvordan andre oppfatter meg. Jeg blir så fort usikker. Sier jeg noe så tenker jeg lenge på hvordan det ble oppfattet og hva folk tenker om meg. Tankene kværner konstant. Sier jeg ingenting er det også feil, føler at jeg blir oppfattet som kjedelig. 

Hva jeg vil med denne tråden? Jeg vil vel egentlig høre litt om det er flere der ute som har det slik? Er jeg et prosjekt for en psykolog, kunne det ha hjulpet? Vil ikke leve livet mitt slik. Jeg vil ikke være slik, jeg vil være selvsikker. 

Jeg trenger gode venner som forstår at folk er ulike og liker meg for den jeg er. Men hvor finner man slike da. Trodde jeg hadde funnet, men det fikk jeg bevist når i helgen at det har jeg absolutt ikke. 

Det er nok folk som kakler deg huden full og enda færre som lytter. 

Folk burde i større grad sette pris på den du er.

Jeg tror og håper det vil skje:)

[AnonymBruker]

Det er mulig det blir litt bedre når du blir eldre. Jeg var som dev helt til jeg ble ca 26-27. Nå sier folk at jeg er utadvent! Jeg har faktisk blitt det. Skravler i vei om alt og ingenting. For meg var det selvtilliten som kom med årene. Og jeg fikk flere samtaleemner etter at jeg fikk barn. Kjenner fortsatt på at jeg ikke vet hva jeg skal si innimellom. Men da er det temaet som ikke interesserer meg. 

Anonymkode: 7fe1a...7ef

[AnonymBruker]

Jeg føler så med deg! Jeg er veldig lik deg. Bortsett fra at jeg er ett verre eksempel. Jeg blir bare sittende og sier INGENTING. Jeg hater det. Hvert minutt føler jeg meg helt grusom. Tror det er fordi jeg så gjerne vil, men får det ikke til. Har det med mennesker jeg ikke kjenner så godt. Med folk jeg kjenner er jeg ofte den som snakker mest. Så jeg er enten eller. Har vært i mange sosiale sammenkomster og tenkt det er noe alvorlig feil med meg. For jeg møter aldri mennesker som sier så lite som meg. Som sagt, jeg kan ende opp med å ikke si noenting. Jeg gikk på universitetet for ett par år siden og det var forferdelig. Det var gruppearbeid og jeg bare satt der. Sa ingenting, om ingen snakket til meg da. Vær glad for at du får fram noen ord og at du fortsatt prøver. Jeg har egentlig gitt opp... 

Anonymkode: b4aca...aa6

[Alvea]

Fælt å si det, men det er godt å vite at det er flere som føler det slik.

Savner å ha venner som forstår meg egentlig, og som ikke ser på det som noe negativt. For er det feil? Det er jo i grunnen ikke det, man må vel egentlig bare akseptere seg selv. 

Tror dessverre det ikke blir bedre med alderen. Jeg er 27 nå og føler ikke det har blitt noe bedre. Jeg må vel lære meg at det er slik jeg er og slutte å tenke for mye på hvordan andre ser meg. Men når jeg har hadd denne tankegangen så lenge så er det automatikk for meg å alltid tenke negativt om meg selv. Jeg er min aller verste fiende sånn egentlig, jeg hadde blitt kvalm om noen hadde tenkt så stygge tanker og vært så nedlatende mot noen andre som jeg er mot meg selv. 

[fuglekvitter__]

5 timer siden, Alvea skrev:

Jeg er en jente som alltid har vært stille og forsiktig. Når jeg blir trygg på folk blir jeg mer selvsikkert, prater mer og mer glad i å være sosial. 

Men stort sett stenger jeg meg helt inne. Jeg sitter bare å tenker å tenker på hva jeg kan si, at det er unaturlig og teit at jeg er så stille. Altså, når jeg er med folk så tenker jeg alt for mye på hva de andre tenker om meg.  Og nå i helga fikk jeg dette bekreftet at det stemmer.

 

Vi var en vennegjeng samlet på 8 samlet. Kjenner kun to godt fra før av. Alle pratet i munnen på hverandre og jeg prøvde å bidra, altså jeg snakket litt jeg også. Men når jeg hører noen begynner å prate samtidig som meg så stopper jeg med en gang og lar de andre heller snakke. Så blir sånn halve setninger hele tiden. Jeg hadde vært oppe på do og kom ned til stuen igjen. Praten går fortsatt. Så sier hun jeg kjenner, venninna mi "Jeg liker ikke folk som aldri prater, jeg greier de ikke." Folk er enige og det blir sagt ting som "Ja, det er så slitsomt å alltid måtte være den som må slite for å holde samtalen i gang" og alle sier seg enige. Jeg blir kvalm og føler at JEG er jo sånn. Jeg er stille og sliter med å prate. 

Jeg tror problemet mitt er at jeg tenker for mye på hvordan andre oppfatter meg. Jeg blir så fort usikker. Sier jeg noe så tenker jeg lenge på hvordan det ble oppfattet og hva folk tenker om meg. Tankene kværner konstant. Sier jeg ingenting er det også feil, føler at jeg blir oppfattet som kjedelig. 

Hva jeg vil med denne tråden? Jeg vil vel egentlig høre litt om det er flere der ute som har det slik? Er jeg et prosjekt for en psykolog, kunne det ha hjulpet? Vil ikke leve livet mitt slik. Jeg vil ikke være slik, jeg vil være selvsikker. 

Jeg trenger gode venner som forstår at folk er ulike og liker meg for den jeg er. Men hvor finner man slike da. Trodde jeg hadde funnet, men det fikk jeg bevist når i helgen at det har jeg absolutt ikke. 

Nei altså, det blir jo ikke så lett når du er veldig sjenert og stille. Når man er sjenert så er det vel en slags bivirkning og ikke klare å godta andre sider ved en selv også kanskje?  

[AnonymBruker]

Er på samme måte selv, har så lenge jeg kan huske blitt tilbaketrukket og forsiktig når flere mennesker jeg ikke kjenner godt er samlet. Vil så gjerne bidra i samtalen og få kontakt med andre, men det stopper seg helt og hjernen blir blank. Det er en vond følelse, spesielt når det blir påpekt slik du beskriver. Har kommet frem til at det er bare slik jeg er, jeg er en stille person, men man er ikke en dårlig person for det om, selv om andre prøver å definere din verdi utifra det. 

Man må bare fortsette å "put yourself outthere", så vil man støte på mennesker som er lik seg selv og aksepterer deg for den du er:)

Anonymkode: ceb82...250

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg så igjen i det du sier TS, Jeg elsker å prate med folk jeg føler meg trygg på, men når det kommer til nye folk og folk jeg ikke kjenner så godt er jeg ekstremt forsiktig med hva jeg sier, og om jeg bør si noe i det hele tatt. Bruker lang tid på å tenke på akkurat hva jeg skal si, samt reaksjonene som eventuelt kommer. Og etter jeg har snakket grubler jeg lenge på hvordan det jeg sa ble tolket, og videre hva tenker de om meg nå? 

Er også 27 år ^^

Anonymkode: 6b70e...cbb

[Gjest Froning]

5 timer siden, Alvea skrev:

Hva jeg vil med denne tråden? Jeg vil vel egentlig høre litt om det er flere der ute som har det slik? Er jeg et prosjekt for en psykolog, kunne det ha hjulpet? Vil ikke leve livet mitt slik. Jeg vil ikke være slik, jeg vil være selvsikker. 

Jeg trenger gode venner som forstår at folk er ulike og liker meg for den jeg er. Men hvor finner man slike da. Trodde jeg hadde funnet, men det fikk jeg bevist når i helgen at det har jeg absolutt ikke. 

Du burde absolutt omgi deg med folk som aksepterer deg for den du er. Hvor du finner dem er vanskelig for noen å si. Det betyr ikke at du skal stoppe å strebe etter å utvikle deg som menneske. Å gjøre dette er sunt. Skal du bli mer selvsikker må du tørre å gjøre det som gjør deg usikker nok ganger til at du får et komfortabelt forhold til det. Slik er det med det beste.

Kan relatere meg til deg litt selv  

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen i å føle meg utrygg og stille blant fremmede, men hos meg har det definitivt blitt bedre med årene. Jeg har skjønt at alle går rundt med sine egne usikkerheter, og at selv den mest utadvendte og sosialt drevne menneskene kan tråkke i salaten og si ting de angrer på. Og alle har egentlig nok med seg selv, og går ikke rundt og vurderer og analyserer oppførselen til andre. 

Det har altså hjulpet meg å komme litt ut av mitt eget hode, slutte å veie alle ord, og bare være mer tilstede i sosiale settinger. Noen ganger betyr det at jeg snakker mye, andre ganger er jeg mer stille, men jeg er i hvert fall mentalt tilstede. 

 

Anonymkode: bb550...5f4

[strawberry]

Kanskje du kan finne en selvhjelpsbok om temaet ?

[AnonymBruker]

Anbefaler deg å jobbe med dette mens du kan. Hvis ikke får du et jævligere liv enn man kunne ha hatt. Sitter i den situasjonen selv, og fordi jeg ikke jobbet nok med det da jeg var yngre lider jeg både i privat og profesjonell sammenheng av det. Arbeidslivet er f. eks. steintøft i dag, og man blir totalt overkjørt hvis man ikke lærer seg gode taleevner og lignende. Selv om jeg har det materielt greit i dag etter en del år i jobb, er jeg totalt rævkjørt med tanke på andre aspekter av livet. 

Anonymkode: 74920...8ea

[AnonymBruker]

På 12/18/2016 den 12.24, Alvea skrev:

Vi var en vennegjeng samlet på 8 samlet. Kjenner kun to godt fra før av. Alle pratet i munnen på hverandre og jeg prøvde å bidra, altså jeg snakket litt jeg også. Men når jeg hører noen begynner å prate samtidig som meg så stopper jeg med en gang og lar de andre heller snakke. Så blir sånn halve setninger hele tiden. Jeg hadde vært oppe på do og kom ned til stuen igjen. Praten går fortsatt. Så sier hun jeg kjenner, venninna mi "Jeg liker ikke folk som aldri prater, jeg greier de ikke." Folk er enige og det blir sagt ting som "Ja, det er så slitsomt å alltid måtte være den som må slite for å holde samtalen i gang" og alle sier seg enige.

Da får de slutte med å prate i munnen på folk da, hvis de ønsker at alle skal bidra i samtalen. 

Anonymkode: 8bba4...a27

[aghj]

For en utrivelig opplevelse. Kanskje du skulle snakke med venninna di? Kan virke som de har snakket om deg mens du var på toalettet og at de hintet til deg slik at du skulle kunne endre deg. 

Blir sååå lei av sånt. Kan de ikke godta deg og være glad i deg som du er? Sånt som du opplevde kan jeg tenke meg ikke er til mye hjelp! 

Tenker du ikke noen ganger at det som det snakkes om er banalt og at det der kunne du også godt ha snakket om? Men av en eller annen grunn så legger du bånd på deg og tenker at det du har å si ikke er interessant nok eller noe , men det er altså bare tull. Slå deg løs og snakk om alt og ingenting. 

Vet det er enklere sagt enn gjort. Helt ok å være stille selv om det kan skremme vettet av enkelte he he, men det virker som om du ikke er fornøyd selv og da blir det en annen sak.

Men alle trenger ikke prate mye og høyt og i munnen på andre hele tiden. Det er god plass for de som er litt stille også, alle hører "hjemme" et sted.

[AnonymBruker]

Jeg tviler på at de snakket om deg, de mente vel heller folk som man må hale alt ut av? Som bare svarer med enstavelsesord uansett? Dessuten er det ikke sikkert at alle egentlig brydde seg så mye om det heller, men det er lett å sitte der og være sååå enig på fest.. Uansett hva det snakkes om. 

Har du lest "Stille" av Susan Cain? Hvis ikke anbefales den på det varmeste. Det er ikke en selvhjelpsbok, men den hjalp meg å forstå meg selv litt bedre. Verden trenger både ekstroverte og introverte personer, vi har ulike kvaliteter

Anonymkode: f6fa7...664

[AnonymBruker]

Jeg er ikke sjenert, men blir fort stille fordi jeg rett og slett ikke aner hva jeg skal snakke om. Føler ikke at jeg har noe tilfelles med de fleste, samtalene blir altfor korte og kjedelige om jeg nevner været... Og jeg vet ikke en gang hva jeg skal spørre om for å få samtalen i gang - jeg interesserer meg jo ikke for så mye, kan ingenting om politikk, vet lite om hva som skjer i verden rundt meg, og det jeg vet glemmer jeg. Begynner vi å snakke om noe går det ikke lang tid før det blir kleint og hjernen stopper opp. Glemmer hva jeg skal snakke om mens jeg snakker om det, klarer ikke formulere meg ordentlig, ord blir bare surr, sier feil, glemmer meningen bak det jeg snakker om, etc. 

Hater samtaler egentlig - får det aldri til.

Anonymkode: ea82b...d96

[AnonymBruker]

Dette blir bedre med alderen og med øvelse og mer erfaring. Og så godkjenner man seg selv etterhvert. Og faktisk: du får mer selvtillit av å bli mor. I mellomtiden må du prøve å gjøre nye ting innimellom; utfordre deg selv litt. Gjøre ting alene som du egentlig synes er litt utenfor komfortsonen. Bygge sten for sten. Samle på gode prestasjoner.

Anonymkode: 8c3a9...9dc