Gå til innhold

Sørger 6 år etter. Normalt??


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Jeg er ei jente på 20 år. 

Rett etter jul for 6 år siden så døde farmoren min. Jeg gikk da siste på ungdomsskolen og slet med sterk depresjon pga mobbing som foregikk hele ungdomsskolen som vil si i 2 og et halvt år. Jeg kjempet meg gjennom dagene og jeg hadde selvmordstanker det siste året på ungdomsskolen. Jeg tenker kanskje at jeg hadde så mye annet å komme meg gjennom på skolen og at jeg måtte skyve sorgen litt bort for og komme meg gjennom dagen og gikk i fult beredskap hele tiden og at jeg først etter ungdomsskolen at jeg tok det mer innover meg.  
 

Julen er ikke lenger det samme som før. Det er noe som mangler. Farmor betydde så utrolig mye for meg, jeg har fortsatt enkelte dager som jeg tenker ekstra på hun og jeg lar meg ta meg tid til å gråte fordi jeg føler jeg fortsatt trenger det. Jeg føler meg utrøstelig. Det hender jeg får noen dager som jeg ikke klarer å tenke på noe annet sånn at jeg rett og slett må litt bort fra familien og venner og alle andre rundt meg, men det er sjeldent nå. Sist det var sånn er for litt over et år siden. 

Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette her, men jeg ville lufte tankene mine. 

Sørger jeg enda? Er det noen som har det på samme måte som meg? Det virker som andre i familien ikke sørger lenger og har kommet over det for lengst, men det går ikke en dag uten at jeg tenker på farmor. 

 

Anonymkode: 37fa5...775

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Helt vanlig å bli ekstra trist nå før jul. Da tenker man gjerne på gamle, hyggelige julefeiringer og det som var.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vel, jeg er dobbelt så gammel som deg og mistet min mormor for 8 år siden. Jeg er mor selv, har samboer og veldig tilstedeværende foreldre. Men allikevel tenker jeg på mormor så å si hver dag, ofte med klump i halsen. Jeg var så veldig, veldig glad i henne. 

Jeg prøver å fortelle meg selv at jeg er glad for at vi hadde et så nært forhold, at jeg setter pris på minnene osv. Og jeg GJØR det. Også håper jeg at dersom det er "noen" ved siden av meg, så er det henne. Enda jeg overhodet ikke tror på noe i den stilen...

Hun har satt et avtrykk hos meg som aldri forsvinner. Og det er jeg takknemlig for. Jeg skulle bare ønske datteren min hadde blitt kjent med henne... Hun var 2,5 år da hun døde, og husker henne ikke. Det innebærer at minnet om henne dør med mine søskenbarn og meg.... DET synes jeg er trist.... Jeg forteller jo om henne, men det blir ikke det samme.

Skjønner altså hva du mener. Ta med deg de gode minnene om farmor! 

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Jacklost

Sorgen forsvinner aldri desverre :( Mistet morfaren min for 10 år siden og jeg sørger fortsatt og har stunder hvor jeg blir deppa og trist, det viktigste er å tenke på alle de gode minnene og stundene du hadde henne :klem1:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 6 måneder senere...
AnonymBruker

Jeg sørger fortsatt etter at jeg mistet min bestefar for 13 år siden, og det føles som om det var i fjor. 

Som de andre sier her er det viktige å huske på de fine minnene man hadde sammen :)

Men det er sunt å få lov til å gråte innimellom. 

Når jeg tenker på min bestefar, så kan jeg begynne å hylgrine innimellom. 

God klem til deg :kghjerte:

Anonymkode: 578ac...a84

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker
5 minutter siden, QQbaby skrev:

Nei, unormalt.

Det blir for dumt å skrive det.

Folk sørger på forskjellige måter. 

Hvis man har mistet en man stod veldig nært, så varer sorgperioden lengre eller går aldri bort. 

Anonymkode: 578ac...a84

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenker at hvis du sto din farmor veldig nær, så blir det litt som å miste en forelder. Og kanskje spesielt siden du var ung da det skjedde, gjorde det veldig inntrykk. Jeg tenker at hvis du sliter mye, kan det være lurt å få hjelp, men så lenge du klarer å leve livet ditt ellers er det ikke noe "rart" å sørge. Jeg tror ikke jeg var mer enn vanlig nær mine besteforeldre, men jeg sørger fortsatt over de jeg var nærmest, selv om det er over 15 år siden de døde. Jeg tenker liksom på hva de ville gjort og det er et savn, spesielt i høytider. Men det tror jeg andre i familien også føler på, så jeg tenker ikke på det som rart eller uvanlig. Det virker som jula for deg "samler opp" sorgen, sånn at du får ut litt akkurat det. Det kan være en fin måte å konsentrere det på, tenker jeg. Jeg tenker mye på mine når vi er på hytta de bygde, så det sprer seg litt mer utover for min del. Vi har alle våre måter. Kjærlighet er å ha noe som er verdt å miste, og jeg tenker det er fint at du kjenner på sorgen så lenge gleden også er til stede i livet.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg forstår sorgen du snakker om og tror selv den nesten aldri kommer til å gå vekk. Selv føler jeg at jeg aldri ble den samme. 
Helt normalt å bli trist rundt juletider når du forbinder en koselig jul med henne. Også vanlig å være trist ellers. Ikke la noen fortelle deg at det ikke er normalt, for da har de bare ikke opplevd det likt selv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...
AnonymBruker

Sorgen kommer aldri til å bli borte, den blir bare en del av deg. 

Jeg har mistet min kjære oldemor for 10 år siden og min bestemor for bare noen måneder siden. Jeg tenker på begge to nesten hver eneste dag. Jeg tenker ikke på dem med sorg, men med glede over minner fra den tid. Noen ganger gråter jeg med tanken på dem, skulle ønske de var her og at mine barn fikk kjenne disse personene som betydde så mye for meg i min oppvekst. Men det viktigste jeg gjør for min egen del er å fremkalle gamle minner for å ikke "miste" dem og ikke minst fortelle om dem til mine barn. Gjennom fortellinger blir personene litt levende igjen og dette hjelper meg i min sorg. 

Du må finne din vei i sorgen, men husk på at ingenting er "feil" eller "galt" i en sorgprosess. Du vil nok alltid savne farmoren din og det er ingenting galt med å savne henne og sørge over henne, TS. 

Anonymkode: 29413...e0e

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker

Det er ikke galt eller riktig i sorgprosess. Jeg sørger fortsatt over tapet av min mormor. Hun døde for seks år av kreft. Og noen i min familie sørger fortsatt over tapet av en bror som døde for 40 år siden. Dette må respekteres. :) Klem :) 

Anonymkode: b132c...52b

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Winza

Man slutter aldri å sørge over noen man har mistet, jeg sørger fortsatt over morfaren min sin død nesten 11 år etter :(

Endret av Winza
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...