Dere som er mødre...

[Gjest Runforit]

Da jeg fikk Mini på brystet mitt så var det som om verden rundt meg opphørte. Alt rundt meg ble til støv og aske. Han var den vakreste skapningen jeg noensinne hadde sett og da blikket vårt møttes så opplevde jeg en kjærlighet så sterk at det gjorde vondt. Han er solen og månen i livet mitt. Jeg hadde ofret mitt eget liv uten å blinke. 

Noen spurte meg en gang om jeg ville reddet mannen eller barnet mitt om jeg måtte velge. Jeg svarte jeg ville valgt barnet fordi det er det rette å si og fordi det er et barn. Men jeg elsket mannen min så innmari høyt at jeg egentlig ikke trodde på det. Jeg visste jo ikke hvordan det var å ha barn.

Spør du meg i dag så hadde jeg valgt Mini uten tvil. Så lenge han er trygg så er det det eneste som betyr noe. Jeg kan ikke leve uten han, jeg kan ikke puste, le, spise, sove eller være lykkelig uten sønnen min i livet mitt. Hadde han dødd så hadde jeg fulgt etter. 

Jeg gleder meg til å stå opp hver morgen fordi ha står og hopper og danset i sengen sin og venter på at jeg skal komme og løfte han opp. Hans smiler som om jeg er det beste han vet i hele verden og hjertet mitt brister nesten over av kjærligheten han gir meg. Så ren, ubetinget og absolutt kjærlighet. 

Hans lykke er mitt eneste fokus. At han hver dag føler seg trygg, elsket og beskyttet. 

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Som flere skriver her: Det kan ikke forklares, det må oppleves. Du kan gange den kjærligheten du føler for kjæreste og annen familie som foreldre og søsken med 10. Og den bare vokser med årene.

Så en gang en hundeelsker som hadde denne "signaturen" på facebook: "Ja, jeg elsker hunden min akkurat like høyt som du elsker dine barn". Vedkommende hadde selvfølgelig ikke barn selv. Man kan bli veldig glad i kjæledyr, og kanskje kan de til en viss grad "erstatte" barn. Men jeg har hatt både hund og katt selv som jeg har vært veldig glad i, men det kan ikke måle seg med de følelsene man får for egne barn i det heletatt.

Anonymkode: 0f311...58b

Hm, jeg har hund, og føler absolutt det er i nærheten at kjærligheten jeg føler for barnet mitt. Jeg mistet den første hunden min, og føler at livet ikke har blitt det samme etter det. Neste hund har jeg ikke fått like sterke følelser for, men den første, minner veldig om morskjærligheten. 

Anonymkode: cb84d...11c

[Gjest Runforit]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hm, jeg har hund, og føler absolutt det er i nærheten at kjærligheten jeg føler for barnet mitt. Jeg mistet den første hunden min, og føler at livet ikke har blitt det samme etter det. Neste hund har jeg ikke fått like sterke følelser for, men den første, minner veldig om morskjærligheten. 

Anonymkode: cb84d...11c

Du hadde nok ofret hundre uten å blinke for barnet ditt(?)

 

*Håper jeg*

[AnonymBruker]

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

... hvordan vil dere beskrive morskjærligheten dere har til barna/barnet deres, hvordan føles det?

Anonymkode: 12be0...548

Som den største kjærligheten i verden, større enn forelskelse. Større enn alt! Jeg sier ofte at jeg visste ikke hva kjærlighet var før jeg fikk barn. Det var nesten så jeg så hjerter strømme ut, varmen........... ahhhhhhhhhhhhhhhh

Men nå har jeg et sterkt morsinstink: Ikke alle forunt. 

Anonymkode: 9c93f...de4

[Gjest antbug]

Morskjærligheten er vanskelig å beskrive, synes jeg. Den er helt uten forbehold. En renere og sterkere kjærlighet enn jeg noen gang har følt for et annet menneske.

[Zienna]

Jeg stusser litt over at du bare spør mødre, og ikke fedre? 

Selv hadde jeg knapt vært i nærheten av spebarn da jeg fikk min første, og jeg var veldig usikker. Heldigvis hadde mannen min den sikkerhet jeg manglet.  Det første stellet etter hjemkomst tok han.  Jeg bare så på, og lærte.  Det var godt å være to som kjente den samme kjærlighet og ansvar for den lille.  

Mine er voksne nå, og jeg vet at mors- og farskjærlighet er nøyaktig den samme.  Den følger barna livet ut, og fortsetter med barnebarna. 

 

[AnonymBruker]

5 timer siden, Zienna skrev:

Jeg stusser litt over at du bare spør mødre, og ikke fedre? 

Selv hadde jeg knapt vært i nærheten av spebarn da jeg fikk min første, og jeg var veldig usikker. Heldigvis hadde mannen min den sikkerhet jeg manglet.  Det første stellet etter hjemkomst tok han.  Jeg bare så på, og lærte.  Det var godt å være to som kjente den samme kjærlighet og ansvar for den lille.  

Mine er voksne nå, og jeg vet at mors- og farskjærlighet er nøyaktig den samme.  Den følger barna livet ut, og fortsetter med barnebarna. 

 

Jeg er mest opptatt av kjærligheten mellom mor og barn, og fra mor til barn, derfor spurte jeg kun om morskjærlighet. Jeg mente ikke med andre ord å si at farskjærlighet er noe annerledes eller dårligere. :-)

Anonymkode: 12be0...548

[Irja]

Flere ganger om dagen feller jeg noen tårer, rett og slett fordi jeg er så utrolig glad i henne. Kjennes som om det bobler over. Dette er gjerne hvis hun sier noe kjempemorsomt, ler hjertelig og lenge, eller vi ligger i senga og bare koser ved leggetid. 

Hun er utrolig aktiv, og den ene stunden på kvelden rett før hun sovner og er helt rolig, den er så herlig at jeg nesten får vondt i hjertet.

å se henne når hun sover, når hun mestrer noe nytt, når hun blir kjempeglad eller faller og slår seg. Det er følelser som jeg ikke trodde det var mulig å ha for et annet menneske. 

Jeg kan se for meg ulykker i hodet. At hun går gjennom isen, faller ned fra et bratt sted, en bil kjører inn i oss der hun sitter f.eks. Man blir jo helt.. gal. 

Toppen av kransekaka er når hun spontant klemmer meg og sier "jeg elsker deg, mamma"

Hun ble nettop 4 år :-) 

[Zienna]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er mest opptatt av kjærligheten mellom mor og barn, og fra mor til barn, derfor spurte jeg kun om morskjærlighet. Jeg mente ikke med andre ord å si at farskjærlighet er noe annerledes eller dårligere. :-)

Anonymkode: 12be0...548

Det er lov   Selv synes jeg farskjærlighet er et mer spennende tema, sikkert fordi det er skrevet så lite om det.  Googlet "morskjærlighet" nå, og fikk 24.600 treff.  På "farskjærlighet" fikk jeg kun 1.110 treff.. 

[-Missi-]

Den aller sterkeste kjærligheten jeg har opplevd i hele mitt liv, det er det jeg føler for sønnen min

Han er min største motivasjon, glede og bekymring og jeg elsker han overalt på jord rett og slett

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke jeg kan beskrive det. Jeg har alltid vært en litt kald person som ikke forelsker meg eller får de sterke følelsene for noen. Jeg har et litt ikke-forhold til mennesker, og syns mye av det sosiale er unødvendig slitsomt og styrete, men jeg har alltid vært glad i barn og har alltid tatt vare på og blitt glad i barn rundt meg, så har aldri vært i tvil om at jeg skulle ha barn selv. 

Da jeg fikk barn ble jeg så overveldet. Den kjærligheten jeg har til mitt barn er ubeskrivelig sterk. Jeg gråter av stolthet flere ganger om dagen, jeg klemmer og koser bare fordi hun er så god at jeg må vise henne at hun er trygg, elsket og ivaretatt, jeg forteller henne ofte hvor mye hun betyr for meg og hun er verden min. Jeg hadde ikke klart å leve uten henne og hadde ofret hus, hund, mann og meg selv uten å blunke for å beskytte henne. Jeg tenker på henne hele dagen og bekymrer meg hvert minutt. Jeg drømmer om henne og våkner flere ganger hver natt for å forsikre meg om at hun har det bra. 

Jeg vet at jeg aldri noen gang vil føle det slik for noen andre enn eventuelt flere egne barn. 

Anonymkode: 099a3...7d5

[ViljaH]

Det er ikke en sånn intens følelse at jeg gråter av det. Men jeg har to små mennesker i livet mitt som er dem jeg liker best og elsker mest i hele verden. At jeg elsker dem og beskytter dem og har omsorg for dem i alt jeg gjør, går liksom av seg selv. Men at jeg liker dem så himla godt som personer, det vet jeg ikke om er en selvfølge? Jeg digger dem, og elsker å være sammen med dem og være mammaen deres. Elsker det sterke båndet vi har, hvor de elsker meg uten forbehold, føler seg så nære meg. Små ting som at ditt gråtende barn roer seg når det får kos av akkurat deg, er veldig fine mamma-opplevelser. I tillegg synes jeg det er stort å få oppleve et menneskes utvikling på nært hold fra nyfødt og oppover årene.. spennende, interessant, fascinerende. Og så utvikler man seg som menneske selv også, med den nye rollen og ansvaret.