Jeg tror jeg er en skikkelig dårlig venninne

[AnonymBruker]

Litt overanalysering på gang her og trenger å lufte det et sted. 

Jeg har vell egentlig alltid vært en ensom ulv og en sånn person som liker seg best alene. Å sitte hjemme på ettermiddagen og kvelden, etter skole og jobb, med enten en bok i fanget eller PC'en eller noe artig på TV'en er det jeg foretrekker. Jeg kjeder meg veldig sjeldent fordi jeg klarer å underholde meg selv. Jeg har dog slitt med en ganske alvorlig depresjon i mange år, men dette har begynt å avta - likevel er jeg inne i en litt dårlig periode nå. Jeg er derimot ikke så langt nede som jeg pleier å være i dårlige perioder, men det kan være fordi jeg er forelsket og nylig har gått inn i et nytt forhold. Dette er et avstandsforhold og vi møtes hver helg, så jeg er ikke alene i helgene lenger. 

Som kjæreste er jeg vell ganske bra. Kjæresten skryter iallefall mye av meg og kaller meg konsekvent verdens beste kjæreste, alt er perfekt og vi klikker så godt sammen. Vi er like glad i nærhet og kos, og vi har det veldig fint sammen. Jeg er veldig omsorgsfull, bryr meg mye om han og er interessert i alt som har med han å gjøre. Men slik er det ikke alltid med venner. Jeg går per nå videregående og er noen år eldre enn de fleste i klassen min. Jeg har blitt bedre venninne med to av jentene i klassen og vi snakker mye sammen og har det kjekt når vi er på skolen, vi bruker noen ganger å gå ut for å spise etter skolen og har vært på julegavehandel i år sammen også. Men så snart noen av dem får problemer i livene sine backer jeg unna. Jeg trekker meg ubevisst tilbake, jeg skjønner det først etterpå. For eksempel venninne 1 sliter en del psykisk, men er ikke så veldig åpen om det. Noen ganger åpner hun seg og forteller om det hun sliter med, og jeg kan relatere til absolutt alt men vil selv ikke være åpen om mine problemer eller min fortid. Jeg nekter å prate om det og jeg blir skremt når jeg kan relatere så godt til det, så i fare for å "avsløre" meg selv så trekker jeg meg unna. Blir rett og slett ukomfortabel. 

Venninne 2 er veldig typisk tenåring og har en del problemer med kjæresten sin. I mine øyne er dette derimot veldig enkle problemer som lett kan løses, men ingen av partene vil på en måte fikse det. Nesten som om de bare krangler for å krangle, et ytterst typisk tenåringsforhold om noen skjønner. Når hun klager over dette har jeg mest lyst til å gi råd og finne en løsning slik at de kan fortsette å være sammen, men hun går med en gang i forsvar, og vrir om alt jeg sier til å få det til å høres ut som jeg sier at alt hun gjør er galt. Jeg forstår hvordan hun får det til men det irriterer meg at hun ikke har selvinnsikt. Hun er generelt reflektert, så finner det merkelig at akkurat når hun krangler med typen så nekter hun å se på seg selv også. For hun er ikke "uskyldig" i kranglene, det er jo hun som fyrer opp under kranglingen. Dette er jo ikke vondt ment, det er jo heller bare en forklaring på hvorfor kranglingen med kjæresten aldri tar slutt. Siden hun har avvist meg flere ganger når jeg har prøvd å råde henne til å snu litt så trekker jeg meg unna hver gang hun tar opp dette også. Jeg er ikke en sånn person som sitter å sier "stakkars deg, dette høres fælt ut, han er en drittsekk" fordi jeg mener det ikke. Jeg liker jo ikke å lyve så da lyver jeg ikke. 

Det verste er at jeg har ikke dårlig samvittighet for dette heller. Og jeg ser på de andre jentene i klassen og vil helst ikke ha noen kontakt med noen av dem. Der er ingen jeg har felles interesser med, samme humor som (og humoren min er virkelig ikke spesiell, den er ganske enkel, de fleste ler av meg når jeg slår av en vits eller noe sånt) og de fleste kjeder meg. Så liker jeg heller ikke at mange av jentene baksnakker andre og har det moro på andres bekostning, uten at disse personene nødvendigvis er klar over dette. Merker at jeg blir negativt påvirket og til og med kan finne på å le av andre. DET får jeg dårlig samvittighet for. For jeg er ikke en sånn person, det blir jo som skjult mobbing. Jeg angrer på at jeg har fått så god kontakt med disse to jentene, og vil egentlig backe ut av hele greia og gå tilbake til å være hun som sitter alene hele tiden i fred og ro. Jeg liker heller ikke at venninne 2 kan finne på å kalle meg stygg og sånt på moro, da jeg har slitt med et ganske dårlig selvbilde og selvforakt, vrangforestillinger osv i flere år. Jeg lar ikke dagen min bli ødelagt når hun sier slike ting men kjenner at jeg blir jo lei meg. Er ikke kjekt å få høre at du er stygg selv om det er ment morsomt, men hvordan i huleste kan det være morsomt tenker jeg... 

Jeg har ikke turt å snakke med kjæresten min om dette fordi jeg er redd det sender ut signaler om at jeg ikke er kompetent til å holde på relasjoner. For jo, det er jeg. Men kun når det kommer til kjærlighetsforhold. Det er noe helt annet. "Venner" stoler jeg ikke på fordi jeg vet at relasjonen er kortvarig. Disse jentene jeg snakker om her kommer jeg garantert ikke til å ha kontakt med om ett år, fordi vi er i bunn og grunn for ulike til at der vil være interesse for å holde kontakten, og jeg skal jo uansett flytte neste år. En annen venninne av meg som også går i klassen vet jeg at det kommer til å bryte med fordi hun ikke har ressurser til å eventuelt besøke meg og hun kommer til å nedprioritere meg når hun allerede gjør det nå. Hver gang jeg spør henne om å finne på noe så har hun enten ikke penger om det for eksempel er snakk om kino eller å spise, og om jeg bare spør om å henge sammen så er ikke det av interesse heller. Jenta lider ingen nød økonomisk, hun bare prioriterer alt annet enn meg. Det er også veldig sårt men jeg lar det sige forbi. 

Jeg vil jo gjerne ha ei god venninne som jeg kan stole på. Hadde vært fint å ha ei venninne som er lik meg på de fleste punkt og som jeg kan diskutere alt med, alt ifra sminke til klær til verdensproblemer til bøker til alt mulig. Og som jeg kan være ærlig med og som er på samme stadiet som meg i livet. Det blir jo sagt at man kan se seg selv reflektert i vennene sine, at ens valg av venner viser hvem man selv er, men når man ser på mine venner kan man ikke se meg... Venninnene mine er ikke lik meg på noen punkt. På utsiden er vi ekstremt ulike og på innsiden er vi enda mer ulike. 

Føler meg egentlig ganske alene, det er et paradoks fordi jeg vil jo helst være alene, men samtidig vil jeg jo ha noen. Jeg kveler ikke kjæresten min, jeg gir han pusterom og jeg bomber han ikke med meldinger og telefoner, vi ringes en gang om dagen og ellers snakkes vi sporadisk i løpet av dagen. Men er redd for at når vi flytter sammen så kommer han til å merke hvor venneløs jeg faktisk er og hvor fort jeg bryter av relasjoner til andre, det er nesten som om jeg har satt opp en sperre uten at jeg er klar over det og så snart noen prøver å komme over den sperren så stenger jeg dem ute. Jeg tror kanskje det er slik men jeg er ikke helt sikker. Føler det er på vei til å skje med venninne 1 og venninne 2 nå, mest fordi jeg er jævla dritt lei av maset om kjæresten til venninne 2. Får så lyst til å si at herregud, skjerp deg, du lager problemer utav bagateller og du eier ikke et gram av selvinnsikt og det er ikke noe rart dere krangler da. Men da blir jeg satt i gapestokken, da... Så jeg holder kjeft. Jeg tror ikke at jeg har svar på alle problemene deres men jeg VET at mange av problemene kunne vært løst om de faktisk bare kommuniserte. Hvordan man gjør det kan jeg lett forklare henne men det er hun jo ikke interessert i å høre på. Virker som om hun ikke vil ha en løsning men bare godte seg i elendigheten. Nå er jeg veldig krass men jeg blir bare mer og mer irritert jo mer jeg tenker på det. Jeg føler meg for gammel for dette.. Aldersforskjellen er vell på ikke mer enn 3-4 år. 

Blir forvirret av meg selv. Føler jeg går med en maske hele tiden. De eneste jeg kan være meg selv rundt er foreldrene mine, mine søsken og kjæresten. Foreldrene mine er jeg ikke så ofte med og mine søsken er jeg heller ikke så ofte med på grunn av jobb og skole så blir det vanskelig å time det slik at vi kan finne på noe sammen, og kjæresten bor jo langt unna. 

Anonymkode: 0fa94...2e1

[lokmeister2016]

hmm de er ikke altid lett i vennskaplige relasjoner, man må finne noen man trives med, ikke bare er med for og være med. 

kansje meld deg på kurs me noe du liker, dans, tegne male, kansje du får venner der? 

Istede for og søke på skolen.

[Gjest Anthrax]

Hvorfor finner du deg i å bli kalt stygg? Ut ifra det jeg leser er du mer moden enn disse to venninnene. Jeg er selv en ensom ulv, har få venner og er som oftest å finne hjemme i sofa i eget selskap. Det er deg og sånn er det bare. 

Og igjen... Ikke la deg bli kalt stygg. Ta tilbake.

[LiljaMarie]

Trur kanskje disse to vennene er for umodne for deg, og da orker du heller ikke involvere deg så nært i disse vennskapene, noe som er forståelig. 

Men får en liten følelse av at du ikke har samme tillit til jenter som til gutter? Om det stemmer er det jo noe du kan jobbe med. Det finnes mange flotte venninner der ute, garantert noen som er lik deg og. 

Du trenger jo ikke så mange, men vennskap som går litt dypere enn det du har idag. 

Vær åpen, plutselig møter du noen venner som du liker og ønsker å bruke mye tid på. 

[Blablab]

Et par år aldersforskjell i den alderen har mye å si. Mener du er en super venninne for nr.  2 med tanke på rådene du gir henne, hun er rett og slett for umoden til å forstå det. Jeg tipper venninne 1 føler seg ganske avvist og dum når du trekker deg tilbake etter at hun har åpnet seg for deg. Tenker også at hun ønsker å ha deg som en nær venninne når du er en av de få hun åpner seg for.  

Tror også at noe av grunnen til at du synes det er utfordrende er at du ikke er deg selv rundt dem. Er jo kjempeslitsomt å gå rundt med en maske. Så når du klarer å åpne deg for de fremtidige vennene dine tror jeg det blir mindre slitsomt

[Kvinne87Rogaland]

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Du trives i eget selskap og er ikke desperat etter å være med andre hele tiden - noe som er positivt. Det virker ikke som du sliter med å få deg venner, det er heller det at du mister interessen av å beholde de. Mest sannsynlig er det fordi du ikke har funnet de rette vennene enda. Selv gleder jeg meg til en kveld alene (er veldig sosial på jobb), og selv om jeg er singel kan jeg fint kose meg en hel helg alene sammen med hunden. Jeg har noen få, gode venner, og de er den typen jeg kan slappe av sammen med, og som ikke lager drama. Jeg har ikke noe problem med å skaffe meg nye venner, men hvorfor skal jeg det? Synes det er slitsomt å måtte vedlikeholde flere overfladiske vennskap, når jeg trives mye bedre med få venner, og mye egentid.

Poenget mitt er at vi er alle forskjellige, med forskjellige behov. Vær deg selv, ikke få dårlig samvittighet fordi du ikke passer sammen med disse venninnene. Så lenge du ikke stenger deg selv helt inne, vil du etter hvert treffe mennesker som du har bedre kjemi med (tror ikke du finner de på videregående, for å være helt ærlig).

[AnonymBruker]

Jeg tror du rett og slett er mer moden enn venninnene dine.

Anonymkode: 8e99d...38c

[AnonymBruker]

Jeg tror problemet ditt er at du faktisk setter deg selv over vennene dine, akkurat som du sitter og ser overfra og ned og vurderer hele deres atferd mens du selv tydelig er fryktelig sparsom med å dele av deg selv til dem. Det blir ikke et likeverdig venninneforhold når du ikke er personlig med andre. Det blir jo da nesten som et klient/behandler-forhold. Faktisk. Det er veldig synd for både dem og deg selv og deres vennskap at du ikkje vil åpne opp. 

Anonymkode: d85f8...b19

[AnonymBruker]

Du er vel da redd for å bli dømt hvis du deler personlige ting, fordi du selv dømmer andre hardt. 

Anonymkode: d85f8...b19