Best friends forever

[Gjest Anonymous]

Har vært på KG en stund nå, men hele tiden unngått denne siden...

Føler litt at det var da, og nå er nå. Har vel på en måte kommet videre, livet går sin vante gang igjen. Men likevel så sitter det så dypt!

Bestevenninnen min gjennom mange år tok livet av seg.Det skjedde for 2 1/2 år siden, 3 dager før hun hun fylte 18 år!

Vi var veldig nære, og var sammen det meste av tiden. Og delte alt.

Både av det gode og det vonde...

Når to personer tilbringer så mye tid sammen blir det ofte at man former seg etter hverandre.Sånn var vi. Vi visste hva den andre følte, og så ofte var ord unødvendig- da et blikk sa alt. På den tiden kunne jeg ikke forestille meg at et liv kunne leves uten henne.

Alt startet veldig tidlig. Vi eksprimenterte ofte med det farlige. Utfordret skjebnen. Lekte med dop. Utallige ganger rømte vi hjemmefra.

Sammen var vi sterke...

Noen ganger snakket vi om å ta livet av oss. Stikke av til et ukjent land, leve på kanten til vi følte at det var nok. Men innerst inne visste jeg at jeg ikke ville klare å gjøre det . Og jeg var 100 % sikker på at dette gjaldt henne også.

Hun hadde det vanskelig, bodde på flere barnehjem da familien bodde i utlandet.Hun bodde hos dem i perioder, bestandig med det resultat at hun rømte tilbake hit. Hun nektet de voksne som ikke var hennes foreldre å bestemme over hennes liv. Men det resultat at barnevernet besluttet å sende henne bort til institusjon langt vekk, tross hun nå ville bli 18.

Jeg skjønte vel egentlig at dette ville gå galt.

Kjente hennes stahet- og stolthet. Det siste året hadde jeg selv roet meg ned, og håpet jo at dette kanskje ville hjelpe henne også. Jeg visste at det kunne gå, med hennes egen vilje. Men ikke med barnevernets tvang.

Få dager før rettskjennelsen skulle iverksettes, fortalte hun meg at hun ville stikke av. Vi hadde vår avskjedskveld sammen. Hun fortalte meg også at hun ikke ville mer - som så mange ganger før.

Men jeg ville ikke høre. For det var jo ikke sant.Klart det ikke ville skje min kjæreste venn!

Hadde jeg nå ennå bare turt å se virkeligheten...Kanskje jeg kunne gjort ting annerledes.

Måten hun gjorde det på er vel det som gjør vondest. Og er vanskeligst å takle. Hun hengte seg. På badet på et hotell.

I barnevernets varetekt. Hun ble hentet etter noen dager på rømmen, og på vei til institusjonen overnattet de. De ble også varslet om at hun ville gjøre dette. Likevel skjedde det.

Jeg vet hun gjorde det for å stikke kniven i ryggen på barnevernet. Til ingen nytte.

Den verste sorgprosessen er nok over,men jeg vil nok aldri bli kvitt raseriet jeg føler, hvor urettferdig det er at det ble slik. Når jeg vet at det kunne vært unngått!

Og ikke minst alle spørsmålene jeg har. Hva skulle jeg gjort annerledes?

For jeg skulle ike ha viket fra hennes side, trodd på hennes ord, vært der!

At jeg også i ettertid ikke har klart å satt søkelyset på, at barnevernets behandling av min beste venninne, førte til at hun ikke lenger så livet sitt verdt å leve...

[Gjest Nathalie]

Huff, dette var trist lesning...

Vet ikke riktig hva jeg skal si, men... Livet er bare så urettferdig noen ganger! Det er helt jævlig på tenke på at noen faktisk har det så ille at de tar livet sitt. Jeg prøvde en gang for maaaange år siden, men jeg er så glad i dag for at det mislyktes!

Men jeg tror venninna di visste at du var glad i henne og var hennes beste venninne, men jeg tror ikke du kunne gjort noe annerledes. Det er ofte sånn med de som tar livet av seg, de har bestemt seg og da er det ingen som kan forhindre det uten å fotfølge dem 24timer i døgnet...

Minn henne på en god måte, og prøv å ikke tenk på de vonde stundene. Siden hun tydeligvis ikke hadde det særlig godt med alt barnevernstyr og sånt, så får du prøve å trøste deg med at hun antageligvis har det bedre der hun er nå...

La livet gå videre, men glem henne aldri!

[yes]

La minnene leve videre, de gode minnen om din veninne og deres vennskap.

Du virker som en sterk jente, som vet hva du vil...tillat deg og sørge, savne og gråte over tapet av din veninne.

Tiden leger alle sår heter det, tro ikke det er riktig, men tiden vil gjøre smertene mindre...men arret i sjelen vil for altid være der.

Ta vare på deg selv, din veninne viste nok veldig godt at du er glad i henne!! Livet går videre, og bare du kan fylle det med innhold, gjør noe posetivt. Ta vare på deg selv.

Klemmer fra meg.