Bipolar?

[AnonymBruker]

Jeg har slitt lenge med meg selv og at det startet i begynnelsen av barneskolen. For så lenge jeg kan huske har jeg tenkt 'jeg vil bare dø' og det er forsatt tanker som popper opp et par dager i uken. Det er ikke alvorlige tanker akkurat nå, men det har vært. Jeg kan feks gå over en bro og tankene kommer tilbake, se over et rekkverk eller se en bil komme i mot meg i trafikken. Jeg føler selv jeg flyter inn og ut av depresjon, og kan i periode sove mer/mindre. Jeg er hard mot meg selv til tider, og tanker som 'du er feit' og 'ingen liker deg' dukker nok opp 4-5 ganger i døgnet. Kan skifte inn og ut av negative tanker i løpet av en arbeidsdag og noen ganger føler jeg rett og slett at alle kan se rett igjennom og avslører meg.

Jeg har i perioder opplevdt at jeg har planlagt større 'prosjekter' som massiv utdanning, kjøpt masse unødvendige lærebøker og hamstret inn mat til ulike matlagingsprosjekter. Jeg får ikke gjort noen av delene og alt blir bare bortkastet. Så tviler jeg på meg selv etterpå, for selvfølgelig kan ikke jeg bli lege med et snitt på 3 fra vgs, og jeg har heller ikke klart å fullføre en bachelor jeg startet på selv om jeg skulle bli kjempegod i finans og 'forsto' alt. Jeg har enorm studiegjeld uten å vise til noe. Jeg har i perioder brukt mye mer penger enn jeg har på masse unødvendig ræl. 

Enkelte dager vil jeg bare være alene og i sengen, og andre dager kan jeg nyte livet. Men selv de gode dagene kan snu så fort. Det kan skje en filleting eller at noen ser på meg feil eller kommenterer noe, og jeg er tilbake i kjelleren med stygge og fæle tanker.

Min mor har bipolar 2 og min bestemor på fars side har bipolar 1. Er det mulig jeg kan ha arvet det hos dem?

Har du noen gode råd til meg?

Jeg gjøre klart at dette ikke blir en tråd som handler om selvmord og fare for det, men at det vil bli nevnt som en del av historien. Please ikke steng tråden mod. 

Anonymkode: 6c4a6...668

[AnonymBruker]

Dette må påvises hos lege. Og det er en god ting: Da får du også behandling, slik at du kan mestre en eventuell sykdom når den herjer. Det er mulig å "arve" bipolar lidelse, men det er umulig å si noe om hvorvidt det du beskriver er en del av et normalt følelsesliv eller ikke. Jeg har bipolar lidelse type 2, og lever godt med sykdommen. Dette henger i all hovedsak sammen med medisinering, og at jeg har en lege å snakke med ved behov. Jeg anbefaler deg derfor virkelig til å ta steget til lege. Det har gjort all verdens forskjell for min del. Jeg har vært symptomfri leeenge, jeg har høy utdannelse og jobber 100%. Jeg må medisineres, jeg må kjenne meg selv godt, og må ta enkelte grep for å holde sykdommen i sjakk - men det funker. 

Anonymkode: 3994f...df0

[AnonymBruker]

Jeg har bipolar type 2, så hos meg er depresjon det som tynger mest. Men jeg kan kjenne meg igjen i det du skriver. Før jeg fikk diagnosen var jeg veldig opp og ned. Jeg husker at jeg skulle starte mitt eget transportfirma, jeg så på biler, priser andre transportfirma tar osv. Problemet er, jeg har NULL erfaring med å lede en bedrift, jeg har ikke penger til å starte opp noe som helst, jeg har ikke lappen osv. 

Jeg har hatt tider med tung depresjon, selvmordstanker (har aldri forsøkt på noe) å jeg har store problemer med å fullføre ting. 

Nå som jeg har fått diagnose, fått medisiner som fungerer helt supert og satt meg inn i hva denne sykdommen handler om så er det mye lettere for meg å se faresignalene om at noe er på tur til å skje og kan avverge det værste. 

 

Vil virkelig anbefale deg å ta kontakt med lege å få henvisning til psykolog  

Anonymkode: 541c2...997

[AnonymBruker]

Takk for fine svar, begge to. Setter kjempe pris på det  

Hvordan tok dere det opp med fastlegen? Kan jeg bare si rett ut hva jeg selv tror eller blir det feil?

Anonymkode: 6c4a6...668

[AnonymBruker]

TS forresten

Anonymkode: 6c4a6...668

[Nappetass1]

Hei! Vondt å lese at du har det vanskelig. Selv fikk jeg diagnostisert bipolar type to for ca ti år siden, heldigvis. Ubehandlet kan det være en veldig farlig sykdom, man er jo som kjent veldig destruktiv både i maniske og depressive faser. Jeg gikk mange år ubehandlet, nektet å erkjenne at jeg trengte hjelp. Tok nylig opp igjen tråden med ønske om bedre funksjon, jeg har nå kastet bort mange år av mitt liv. Dumme prosjekter, enorm promiskuitet og utroskap, alkoholmisbruk, skakkjørt økonomi fra helvete og utallige selvmordsforsøk. Mange forsøk på høyere utdanning, aldri klart å fullføre. 

Til det positive! Har nå gått til kognitiv behandling i ca et år, prøvd gruppebehandling, hatt panikkangsteksponering og deltatt på mange hensiktsmessige aktiviteter for å få en mer lysbetont hverdag. Også justert medisiner og lagt til en del fler. Behandler har også overbevist meg om å slutte i stillingen min som innebærer alt for mye ansvar og stress, og dette var definitivt riktig valg. Skal nå legge planer for fremtiden med dps i ryggen, endelig føler jeg på trygghet og varig mestringsfølelse. Jeg kan nå se at jeg på at jeg er ressurssterk og intelligent, ikke bare et vrak og en taper. Har fortsatt dager jeg bare er tykk, dum og umulig å være glad i, og disse dagene gir jeg meg selv lov til å kjenne på disse følelsene og tankene - men dagen etter skal jeg av all min makt gå inn for å være positiv igjen. 

Anbefaler deg på det sterkeste å oppsøke hjelp og oppfølging, du har ingenting å tape! Livet er for kort til å gå gjennom det på en slik måte. 

Stor klem og lykke til til deg! 

[Nappetass1]

Åja, og til det siste spørsmålet; ja, fortell ALT til fastlegen. Ikke downplay det, få med alle detaljer og hvor vondt du har det og hvor lenge du har hatt det slik. Da kommer du mye fortere inn på dps 

[AnonymBruker]

Enig med andre her. Start med fastlege og fortell det du forteller i hi. At mor er bipolar 2 og farmor manisk depressiv/bipolar 1 er forresten en veldig vesentlig ting, ikke minst sett i sammenheng med dine depresjoner, stemningssvigninger og vanskeligheter med å finne en balanse og ro i livet.

Anonymkode: 03eea...e31

[AnonymBruker]

når du tar det opp med fastlegen kan det være lurt å på forhånd skrive ned alt du tenker på. det gjorde jeg, å det hjalp legen med å forstå litt mer av hva som skjedde oppi topplokket mitt  jeg fikk hjelp ganske fort, å de første timene var litt skumle, da jeg ikke visste hva jeg gikk til. heldigvis fikk jeg en helt fantastisk psykolog! å jeg la aldri skjul på det jeg hadde følt dagene før timen eller hva jeg tenkte der og da. jeg fikk hjelp til å sette ord på ting, noe som hjelper meg mye i dag. 

Anonymkode: 541c2...997

[AnonymBruker]

Tusen takk alle sammen

det hjelper godt at jeg ikke trenger å føle meg unormal

min mor har arvet masse fra hennes side og jeg har nok fått en del dårlige gener derfra

ts

Anonymkode: 6c4a6...668

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Takk for fine svar, begge to. Setter kjempe pris på det  

Hvordan tok dere det opp med fastlegen? Kan jeg bare si rett ut hva jeg selv tror eller blir det feil?

Anonymkode: 6c4a6...668

Bare fortell hva du tror, og skriv gjerne ned de tingene som gjør at du mistenker bipolar - og ikke glem å fortell at du har det i familien. Hos meg var det fastlegen som tok initiativ til å henvise meg til psykiater (der jeg fikk diagnosen). Han oppdaget selvskadingssår i forbindelse med en fysisk undersøkelse. 

Anonymkode: 3994f...df0

[Sulosi]

Kjære trådstarter, jeg må dessverre stenge tråden din. Årsaken til det er at vi moderatorer ikke kan passe tråden din konstant og luke ut svar du kan få som kan være skadelig for deg i den situasjonen du er i nå. En annen grunn er at vi ikke vet noe om hvilke kompetanse som ligger til grunn for de svarene du måtte få. Jeg vil oppfordre deg til å ta kontakt med Mental Helse, som er en telefon- og nettjeneste for alle som trenger noen å snakke eller skrive med noen om livets utfordringer. Du kan ringe til dem døgnet rundt på 116 123 eller benytte deg av nettsiden deres. Her vil du treffe mennesker som du kan prate med og få råd av, og du kan ta kontakt som anonym.

Du kan også ta kontakt med  Rådgivning Om Spiseforstyrrelser. De kan du kontakte på både mail og telefon. De har bred erfaring med spiserelaterte problemer, og kan være gode å snakke med når man er i en vanskelig situasjon, slik du beskriver. Snakk også gjerne med legen din eller noen du kjenner om problemene, det er vondt å sitte med slike ting alene. Hvis du synes det er vanskelig å ta opp, kan du vise dem det du har skrevet her. Håper du får hjelp til å bli frisk, ingen skal måtte ha det sånn som du har det nå.

 

Lykke til,

Sulosi, mod