Doges dystre deppedagbok

[Gjest supernova_87]

Hallaien badaien! 

Hva liker du å gjøre på da? Hvilke ting ser du for deg å gjøre med andre? 

Jeg har funnet ut at jeg ville hatt en turvenn!  Kanskje jeg kunne fått gått tur med deg i bånd om du er lydig? (Beklager jeg glemmer av og til at du ikke virkelig er er en hund.) Nå prøver jeg å være aktiv og så tar jeg bilder av naturen og steder jeg har dratt til. Har svært lite bilder av meg med folk jeg også. 

Jeg har funnet ut at inntil jeg får utvidet nettverket litt skal jeg prøve å gjør tingene jeg ville likt å gjøre med andre alene. Ikke la meg stoppe av at jeg ikke har noen å ta med meg. Det har av og til blitt ensomt (okok, ofte!), men samtidig har jeg vært på litt av noen eventyr. Jeg liker deg. Du er så reflektert. Har du lest Stille: introvert styrke i en verden som aldri slutter å snakke av Sudan Cain? Den synes jeg var nyttig. Du har rett i at ikke alle er eller skal være ekstroverte. Kanskje du rett og slett er flinkere til å reflektere på papiret enn nå noen sitter og presser deg. Har du vurdert om det også kommer av at du ikke er trygg med denne psykologen? Kjemi er svært viktig. 

God natt! 

[Doge]

På 5.4.2018 den 4.11, Rainstorm skrev:

Hallaien badaien! 

Hallois! 

Hva liker du å gjøre på da? Hvilke ting ser du for deg å gjøre med andre? 

Jeg liker å høre på musikk, spille spill, se på film og serier. Det som "alle andre" gjør. Gå ut, på konsert, kino, bare henge på et utested, oppdage mye ting. 

Jeg har funnet ut at jeg ville hatt en turvenn!  Kanskje jeg kunne fått gått tur med deg i bånd om du er lydig? (Beklager jeg glemmer av og til at du ikke virkelig er er en hund.) Nå prøver jeg å være aktiv og så tar jeg bilder av naturen og steder jeg har dratt til. Har svært lite bilder av meg med folk jeg også. 

Jeg kan gå tur uten bånd Men jeg går helst bare ute når det er fint vær. 

Så flink du er som går ute i naturen. Tror det er godt for sjelen. I hvertfall noen ganger.

Jeg har funnet ut at inntil jeg får utvidet nettverket litt skal jeg prøve å gjør tingene jeg ville likt å gjøre med andre alene. Ikke la meg stoppe av at jeg ikke har noen å ta med meg. Det har av og til blitt ensomt (okok, ofte!), men samtidig har jeg vært på litt av noen eventyr. Jeg liker deg. Du er så reflektert. Har du lest Stille: introvert styrke i en verden som aldri slutter å snakke av Sudan Cain? Den synes jeg var nyttig. Du har rett i at ikke alle er eller skal være ekstroverte. Kanskje du rett og slett er flinkere til å reflektere på papiret enn nå noen sitter og presser deg. Har du vurdert om det også kommer av at du ikke er trygg med denne psykologen? Kjemi er svært viktig. 

Håper jeg blir like flink til å gjøre mer alene som du er. 

Det er jo litt lettere å reflektere på papiret, ja. Jeg har jo så mye tid på å reflektere over alt mulig. Jeg syns ikke jeg har en superkjemi med psykologen, men den kunne helt klart vært verre. Har ikke lest den boken, har bare hørt om den. 

God natt! 

God dag! 

 

[Rumle]

På 2.4.2018 den 2.27, Doge skrev:

På hvilken måte hjelper det? Kommer du videre i tankene? Har prøvd noen ganger å skrive ned det jeg tenker på, men klarte ikke å sortere så jeg ble bare enda mer nedstemt  

Har du snakket med psykologen om å konkret sortere tanker når du er der? Jeg har brukt skjema og også bare å skrive ned helt fritt, det er absolutt det som er mest naturlig for meg. Ofte hjelper det veldig å bare få satt ord på alt kaoset som er i hodet. For meg handler det ikke så mye om å komme videre i tankene, mer om å akseptere at de er der uten at det skal absorbere meg helt, om det gir noen mening? Men, det blir jo forskjellig ut i fra hva en sliter med, så jeg ville tatt det opp med henne.

 

Håper du har en fin helg

 

[Doge]

3 timer siden, Rumle skrev:

Har du snakket med psykologen om å konkret sortere tanker når du er der? Jeg har brukt skjema og også bare å skrive ned helt fritt, det er absolutt det som er mest naturlig for meg. Ofte hjelper det veldig å bare få satt ord på alt kaoset som er i hodet. For meg handler det ikke så mye om å komme videre i tankene, mer om å akseptere at de er der uten at det skal absorbere meg helt, om det gir noen mening? Men, det blir jo forskjellig ut i fra hva en sliter med, så jeg ville tatt det opp med henne.

 

Håper du har en fin helg

Jeg har flere ganger fått sånne tankeskjemaer, der jeg skal skrive ned situasjoner, hva jeg tenkte da og om det er noe annet jeg kunne tenke istedenfor. Men det funker dårlig. Jeg tenker bare mer på det jeg tenker på.

Jeg håper jeg en dag får ro i både i hodet og kroppen, sånn at jeg klarer å slappe av

Helgen hittil har vært grei

[Rumle]

2 timer siden, Doge skrev:

Jeg har flere ganger fått sånne tankeskjemaer, der jeg skal skrive ned situasjoner, hva jeg tenkte da og om det er noe annet jeg kunne tenke istedenfor. Men det funker dårlig. Jeg tenker bare mer på det jeg tenker på.

Jeg håper jeg en dag får ro i både i hodet og kroppen, sånn at jeg klarer å slappe av

Helgen hittil har vært grei

Ser den, det er ikke enkelt

Men, grei helg så langt, høres bra ut

[Doge]

16 timer siden, Rumle skrev:

Ser den, det er ikke enkelt

Men, grei helg så langt, høres bra ut

Nei, det er det ikke. 

Har du hatt en fin helg da?

[Rumle]

Ikke så verst! Men, har ikke fått gjort så mye

 

[Doge]

Ugh hvor skal jeg starte? Føler meg sikkelig dritt, selv om det er knallfint vær ute. Siden sist har jeg søkt på nye jobber og prøvd å være mer sosial. I tillegg har jeg sakte, men sikkert prøvd å trene.
Treningen går greit, syns jeg. Tungt, men samtidig godt å bruke kroppen. Så det vil jeg si er positivt. Jo, også har jeg skaffet meg Tinder...

Tinder er i all hovedsak triste greier. Jeg har visstnok en grei profil, ut ifra hva de få jeg har spurt har sagt. De eneste gangene jeg matcher med noen er når jeg har "likt" alle på en kveld. Matcher da alltid med jenter jeg ikke har noe til felles med. Samtalene blir kjedelige og stopper opp. Klarer ikke å fortsette. Det sliter litt på selvbildet, og det går lengre og lengre tid før hver gang jeg åpner appen.

Jobbsøkingen tærer på. Finner få jobber jeg er kvalifisert for, og har hittil ikke fått napp noen steder til tross for at jeg har en bra CV og skriver gode søknader. Det er liksom alltid noen som er bedre enn meg.

Siden sist jeg skrev har jeg også forsøkt å være mer sosial og utvide nettverket mitt mer. Har deltatt på noen lokale arragementer og tatt noen småjobber på Finn. Men jeg klarer liksom ikke å bli kjent med folk. Vet ikke hva jeg skal si, så jeg bare sitter der og hører på de andre. Føler meg som en alien som ikke kan språket, selv om jeg er født og oppvokst her. 

Hjemme er det vanskelig å slappe av, for jeg er som regel alene. Når roomien kommer hjem fra jobb er det som regel bare klaging over hvor fæl dagen har vært. Det var visstnok fælt å være på den koselige jobben, og fælt å ta kollektivt hjem fordi det var andre passasjerer som også skulle hjem fra jobb. Fælt at flere folk skulle handle mat på veien hjem. Fælt at sola varmet så mye forrige uke, men fælt at den ikke varmet så mye i dag. 
Hver gang jeg prøver å lette stemningen med en spøk blir alt tatt 100% bokstavelig og jeg får bare surt svar tilbake Så roomien som var en god venn føles ikke som en god venn lenger heller. Ingenting jeg prøver funker, selv de få positive tingene som skjer får en bitter ettersmak når jeg ikke har noen (positive) å dele det med

[Doge]

Jeg må bare få ut noe av den enorme frustrasjonen jeg har over meg selv. Skjønner ikke hvorfor jeg ikke bare kan få ut fingern og gjøre noe. Det har vært dritfint vær i mange uker nå, men har jeg fått antydning til farge på huden? Nope, for jeg kommer meg ikke ut. Står opp, setter meg i sofaen med litt frokost og så plutswlig er dagen over. Treningen har dabbet av fordi jeg ikke har motivasjon til noen ting, jeg sover dårlig, og det er for varmt ute. Jeg kunne ha gått ut og satt meg i gresset med musikk på ørene eller med en bok, men nei. Det klarer jeg visstnok ikke. Jeg kunne dratt på tur til et nytt sted, men nei, klarer ikke finne et sted jeg vil reise. Bare sløser bort den fine sommern på ingenting. Ingenting å fortelle om til kollegaer om de spør meg om jeg har gjort noe fint i sommer. "Nei, altså jeg bare satt i sofaen og glodde i veggen, og følte meg ensom" er liksom det eneste jeg har å fortelle.
"Jeg vet ikke" er svaret mitt på alt. Hvor vil jeg reise? Jeg vet ikke. Hva vil jeg gjøre idag? Jeg vet ikke. Skal jeg finne en film å se på? Jeg vet ikke. Hodet er helt tomt for positive ting... møkkahodet. Helt håpløst. 

 

[Doge]

Lenge siden jeg har skrevet noe her nå. Har ikke orket. Flytteplaner og ny jobb har tatt meste parten av tiden min.

Jeg hadde håpet at nytt arbeidssted skulle gjøre meg kjent med nye folk og at det ville dempe ensomheten min, men det har det ikke. Føles som om den har blitt verre. 
Jeg klarer ikke å sosialisere meg med mine nye kollegaer. Jeg vet hva de heter og de vet hva jeg heter, men det er det. Alle virker supergreie og alle er sosiale med hverandre der. Tar seg kaffepauser sammen, tuller og ler sammen, finner på ting etter arbeidstid. Jeg burde gledet meg til jobb! Jeg vil glede meg, jeg vil være sosial, jeg bli prate og bli kjent med folk, men det går ikke. Jeg bare sitter der stille, nesten usynlig. Klarer ikke ta initiativ til noe, og de få gangene andre prøver å ha en samtale med meg svarer jeg kort og klarer ikke bidra i samtalen. Får språklig kortslutning. Føler meg helt fjern. 

Lunsjen er helt klart verst. Nå har det blitt så ille at jeg gruer meg til den. 30-45 minutter der alle rundt meg skravler om alt mellom himmel og hav, og jeg bare sitter der stum, helt blank i hodet med et tomt ansiktsuttrykk. Aner ikke hva jeg skal si, og om jeg kommer på noe jeg kan si så vil ikke kjeften samarbeide. Føles som om tunga sitter fast i ganen. Jeg kan spise alene, men det føles ikke noe godt heller.
I starten spurte de meg av og til om jeg skulle bli med på ditt og datt, og da klarte jeg å svare «eh.. ja" eller «ok", men siden jeg ikke klarer å si så mye mer så virker det som om jeg ikke er interessert, så jeg blir ikke spurt om sånne ting lenger. 
I dag var det noen som snakket om å ha en spillkveld, men at det var litt kjedelig at de bare var 5 som ville være med siden de må være minst 6 for at det skal blir gøy. Hadde lyst til å si at jeg ville bli med, men... det klarte jeg ikke. Leppene var som limt igjen  Istedenfor så bare satt jeg der «uinteressert» og så på dem med tomt blikk. 

Det kom en invitasjon til julebordet for noen dager siden. En side av meg sier at jeg burde dra, for å bli kjent med folk og være sosial, men så tenker jeg på om det er noen vits i å bruke penger på pentøy for å bare sitte der stille, svett og anspent mens alle de andre har det gøy

Jeg burde helt klart gått til psykolog. Jeg trenger hjelp. Men jeg ble jo dumpa av psykologen jeg gikk til i sommer fordi vedkomne mente at jeg «har mangr problemer, som burde tas tak i, men siden jeg sa så lite så var det vanskelig å hjelpe meg". Og det skjønner jeg. Jeg sa veldig lite i timene fordi jeg ikke klarte å si noe. Dessverre har jeg ikke en skravle-knapp jeg kan trykke på som gjør at jeg pøser ut med ord. Skulle gjerne hatt en sånn knapp. Så nå vet jeg ikke hvor jeg skal finne en ny, som jeg klarer å snakke med. Vanskelig å snakke med alle, selv på snap og messenger er det vanskelig

Jeg vil ha et nytt, fungerende hode. Jævla livet 
 

[visp]

Du uttrykker deg veldig bra skriftlig da, Doge? Og du har jo humor, det har jeg sett:)

Det høres ut som et veldig ungt arbeidsmiljø og det er bra det er trivelige folk, men å bytte jobb er jo gjerne en belastning- ihvertfall når du ikke har det så bra fra før. Det tar tid sånne ting.

Jeg syns at de som har vært der en stund har et ansvar for å inkludere nye og det bør ikke være noe krav til at den nye er utadvent eller supersosial. Jeg er helt sikker på at de merker at du er en alright fyr selvom du er stille. Jeg har hatt mange fåmælte folk på opplæring og passer på at de er inkludert; jeg tenker jo ikke at det er naturlig at en ny person skal være den som sitter og underholder i lunsjen akkurat. Noen sier lite og det er helt greit. Du må prøve å akseptere at du er en mann av få ord; det er mange som deg:)

Psykologen du gikk til burde virkelig være mer dreven i å få pasienten i tale. Du er nok langt fra den eneste som sliter med å snakke i den settingen. Høres helt rart ut at det ble avsluttet pga det. Følte du at det hjalp i det hele tatt?

Jeg syns det høres ut som om du bruker mye krefter og energi på å konsentrere deg om hva du skal si eller gjøre, eller hvordan du bør opptre. Prøv å fjern deg litt fra det og øv deg i å lytte til hva de andre snakker om, da blir det ikke så anspent for deg å sitte i lunsjen med alle.

Er det ikke en eneste på jobben du føler deg litt nærmere enn de andre? Kanskje en som har hatt deg på opplæring eller noe sånt? Du må nesten bare ta små skritt av gangen og prøve å ikke tenke at du er sosialt utenfor.

Klem:)

[Gjest supernova_87]

Doge, Doge, Doge. 

Jeg spør igjen jeg, hvorfor kan ikke vi gå på tur sammen? 

Men sånn ellers i juni drev du med jobbsøking, og nå har du fått ny jobb OG flyttet. Jeg synes du skal klappe deg selv litt på skuldra over de tingene du faktisk får til! Bravo for deg! 

Og ja, det er bæsj det andre, og å være så ensom, men du har litt fremgang, ser du det selv? 

Mitt beste forslag er å prøve på nytt med en ny psykolog. 

Og jeg er helt enig med visp, du uttrykker deg veldig godt og tydelig skriftlig! Så kjedelig at du blir så stille IRL. Jeg kan kjenne meg delvis igjen, du sitter der og når du først trenger gjennom angsten inni der og kommer på noe å si så har alle andre gått videre i samtalen for lengst. Jeg tror det handler om å få noen erfaringer på at det ikke er skummelt å snakke i grupper. Legen min snakker om at når man har angst for noe, f.eks hvis man har blitt mobbet og synes det er ekkelt å snakke i grupper og sosiale lag, fordi man forbinder det med fare, da trenger man noen nye erfaringer på at det er OK, og trygt. Men for å få de erfaringene, må man vise STORT vågemot, og nettopp klare å åpne munnen. Det er tungt og vanskelig. Men det er mulig! 

[Doge]

På 17.10.2018 den 21.43, visp skrev:

 

Du uttrykker deg veldig bra skriftlig da, Doge? Og du har jo humor, det har jeg sett:)

Det høres ut som et veldig ungt arbeidsmiljø og det er bra det er trivelige folk, men å bytte jobb er jo gjerne en belastning- ihvertfall når du ikke har det så bra fra før. Det tar tid sånne ting.

Jeg syns at de som har vært der en stund har et ansvar for å inkludere nye og det bør ikke være noe krav til at den nye er utadvent eller supersosial. Jeg er helt sikker på at de merker at du er en alright fyr selvom du er stille. Jeg har hatt mange fåmælte folk på opplæring og passer på at de er inkludert; jeg tenker jo ikke at det er naturlig at en ny person skal være den som sitter og underholder i lunsjen akkurat. Noen sier lite og det er helt greit. Du må prøve å akseptere at du er en mann av få ord; det er mange som deg:)

Psykologen du gikk til burde virkelig være mer dreven i å få pasienten i tale. Du er nok langt fra den eneste som sliter med å snakke i den settingen. Høres helt rart ut at det ble avsluttet pga det. Følte du at det hjalp i det hele tatt?

Jeg syns det høres ut som om du bruker mye krefter og energi på å konsentrere deg om hva du skal si eller gjøre, eller hvordan du bør opptre. Prøv å fjern deg litt fra det og øv deg i å lytte til hva de andre snakker om, da blir det ikke så anspent for deg å sitte i lunsjen med alle.

Er det ikke en eneste på jobben du føler deg litt nærmere enn de andre? Kanskje en som har hatt deg på opplæring eller noe sånt? Du må nesten bare ta små skritt av gangen og prøve å ikke tenke at du er sosialt utenfor.

Klem:)

Joda, skriftlig er jeg ikke så ille og jeg har bra humor, syns jeg selv. Men å leve et bare-skriftlig liv, blir vanskelig. 

Jeg følte at den psykologen gjorde mer "skade" enn nytte. Var som om psykologen allerede jadde besyemt seg for hva som var "galt"med meg enn å faktisk høre på meg, så samtalene ble helt "God dag, mann. Økseskaft". Utifra det psykologen sa så fikk jrg inntrykk av at jeg er en følelsesløs person som unngår alt av problemer. Unnvikende, flyktende... Selv om jeg prøvde å fortelle om alt jeg har prøvd og tenkt, så virket psykologen overrasket hver gang. "Jasså? Så du så i fra om det der altså?? ", "så du følte noe da altså? Hmm ", "hender det at du føler noe når du... ? " og lignende. 

Jeg følte også mer og mer irritasjon for hver time som gikk, for samtalen gikk bare på repeat etterhvert.
Psykolog: hmm ja, hvordan går det med deg?
Jeg: (bruker masse krefter på å fortelle hvordan jeg har det 30 min, mens psykologen tar masse notater)
Psykolog: hmmm jasså...
Og alle timene etter det ble slik:
Psykolog: jaha, så var vi her igjen :gjesp: Hvordan går det med deg nå?
Jeg: det har ikke skjedd noe nytt siden sist så det er likt som forrige gang
Psykolog: hmm, likt som forrige gang? Hva mener du med det?
Jeg: (Tenker "hørte du ikke på meg sist? Skrev du ikke ned noe?") Altså det er verken verre eller bedre. Akkurat det samme som sist
Psykologen: hva mener du med det? 
Jeg: At... (begynner å gå i lås) vel... det er ikke noe nytt som har skjedd siden timen vår forrige uke, så... (Jeg blir irritert og blank i hodet. Klarer ikke å si noe særlig mer.)
REPEAT

Jeg håper jo at de på jobben skjønner at jeg ikke er frekk eller uinteressert, men jeg skjønner dem om de gjør det.men de siste to dagene var det en forandring. Rett før jeg skulle legge meg til å sove, var jeg på Youtube og så på videoer om sosial angst og sånt, og da kom det opp en "hypnose"-video som man skal høre på mens man sover. Så da tenkte jeg "ja,ja hvorfor ikke?". Hørte på den natt til torsdag og fredag, og merkelig nok har jeg vært mye mer (sammenlignet med tidligere) sosial på jobb og fått masse ros Helt merkelig. Så jeg skal fortsette med det  

 

[Doge]

På 17.10.2018 den 22.00, Rainstorm skrev:

 

Doge, Doge, Doge. 

Jeg spør igjen jeg, hvorfor kan ikke vi gå på tur sammen? 

Men sånn ellers i juni drev du med jobbsøking, og nå har du fått ny jobb OG flyttet. Jeg synes du skal klappe deg selv litt på skuldra over de tingene du faktisk får til! Bravo for deg! 

Og ja, det er bæsj det andre, og å være så ensom, men du har litt fremgang, ser du det selv? 

Mitt beste forslag er å prøve på nytt med en ny psykolog. 

Og jeg er helt enig med visp, du uttrykker deg veldig godt og tydelig skriftlig! Så kjedelig at du blir så stille IRL. Jeg kan kjenne meg delvis igjen, du sitter der og når du først trenger gjennom angsten inni der og kommer på noe å si så har alle andre gått videre i samtalen for lengst. Jeg tror det handler om å få noen erfaringer på at det ikke er skummelt å snakke i grupper. Legen min snakker om at når man har angst for noe, f.eks hvis man har blitt mobbet og synes det er ekkelt å snakke i grupper og sosiale lag, fordi man forbinder det med fare, da trenger man noen nye erfaringer på at det er OK, og trygt. Men for å få de erfaringene, må man vise STORT vågemot, og nettopp klare å åpne munnen. Det er tungt og vanskelig. Men det er mulig! 

Rainstrom, Rainstorm, Rainstorm. 

Jeg har ikke flyttet, bare planlegger det. Ja, fikk jobben jeg hadde lyst på, og fikk starte tidligere enn jeg trodde. 

Jeg ser fremgang, men også tilbakefall. Føler jeg alltid kommer tilbake til samme dype grop, som jeg må kjempe like mye for å komme meg opp av hver gang.

Men hvordan finner man en psykolog som ikke er helt håpløs?

Jeg trenger helt klart bedre erfaringer, men sliter med å få dem. Føler jeg har en enorm personlighet inni meg, som jeg tror andre hadde likt også, men den kommer aldri fram. 

[visp]

På 20.10.2018 den 1.50, Doge skrev:

 

Joda, skriftlig er jeg ikke så ille og jeg har bra humor, syns jeg selv. Men å leve et bare-skriftlig liv, blir vanskelig. 

Jeg følte at den psykologen gjorde mer "skade" enn nytte. Var som om psykologen allerede jadde besyemt seg for hva som var "galt"med meg enn å faktisk høre på meg, så samtalene ble helt "God dag, mann. Økseskaft". Utifra det psykologen sa så fikk jrg inntrykk av at jeg er en følelsesløs person som unngår alt av problemer. Unnvikende, flyktende... Selv om jeg prøvde å fortelle om alt jeg har prøvd og tenkt, så virket psykologen overrasket hver gang. "Jasså? Så du så i fra om det der altså?? ", "så du følte noe da altså? Hmm ", "hender det at du føler noe når du... ? " og lignende. 

Jeg følte også mer og mer irritasjon for hver time som gikk, for samtalen gikk bare på repeat etterhvert.
Psykolog: hmm ja, hvordan går det med deg?
Jeg: (bruker masse krefter på å fortelle hvordan jeg har det 30 min, mens psykologen tar masse notater)
Psykolog: hmmm jasså...
Og alle timene etter det ble slik:
Psykolog: jaha, så var vi her igjen :gjesp: Hvordan går det med deg nå?
Jeg: det har ikke skjedd noe nytt siden sist så det er likt som forrige gang
Psykolog: hmm, likt som forrige gang? Hva mener du med det?
Jeg: (Tenker "hørte du ikke på meg sist? Skrev du ikke ned noe?") Altså det er verken verre eller bedre. Akkurat det samme som sist
Psykologen: hva mener du med det? 
Jeg: At... (begynner å gå i lås) vel... det er ikke noe nytt som har skjedd siden timen vår forrige uke, så... (Jeg blir irritert og blank i hodet. Klarer ikke å si noe særlig mer.)
REPEAT

Jeg håper jo at de på jobben skjønner at jeg ikke er frekk eller uinteressert, men jeg skjønner dem om de gjør det.men de siste to dagene var det en forandring. Rett før jeg skulle legge meg til å sove, var jeg på Youtube og så på videoer om sosial angst og sånt, og da kom det opp en "hypnose"-video som man skal høre på mens man sover. Så da tenkte jeg "ja,ja hvorfor ikke?". Hørte på den natt til torsdag og fredag, og merkelig nok har jeg vært mye mer (sammenlignet med tidligere) sosial på jobb og fått masse ros Helt merkelig. Så jeg skal fortsette med det  

 

Jeg tror ikke psykolog er veien å gå egentlig, men om du bestemmer deg for å prøve en annen bør du informere om at det som var vanskelig sist var at du følte psykologen bare ventet på at du skal fortelle noe og når du ikke klarer det blir det bare bortkastet. Da kan dere teste ut et par timer også kan du si at du ikke føler det er noe annerledes enn sist så du velger å avslutte. Vil jo tro at man får mer utbytte av å snakke med en venn egentlig.

Blir jo nesten sånn at man føler det som en byrde er løftet bort når man går ut døra siste gangen og det er kanskje det som gjør at psykologer "hjelper"? Selv er jeg overbevist om at tiden som går er det som vil føles som en bedring, for alt går jo i bølger uansett.

Om hypnosevideoen hjelper deg, så fortsetter du med det.

[Doge]

Lenge siden jeg har skrevet noe her igjen. Godt jeg ikke er blogger
Akkurat nå er jeg ikke motivert til noen ting. Alt er et ork. Alt er kjedelig. Selv om jeg føler at livet burde vært bedre. Jeg har siden sist jeg skrev her flyttet., så nå bor jeg for meg selv i et område som er stille og rolig, det er pent her. 
Jobben er bra, men det sosiale er fortsatt vanskelig. Finner ingen jeg har god kjemi med. Alle snakker om barn og samboer, som jeg ikke har. Eller så snakker de om sport og "kampen i går" der jeg ikke har noe å bidra med siden jeg aldri så "kampen i går" eller noe annet innen sport. Det interesserer meg rett og slett ikke. Men det kombinert med den manglende motivasjonen gjør at jeg ikke klarer å snakke skikkelig med noen
Dagene mine består av så sove, dusje, jobbe, ligge på sofaen og så sove igjen. 

Også er jeg irritert. Særlig etter at Ari Behn døde og alle snakker om at det finnes hjelp og alle ønsker å hjelpe. Min erfaring er at folk flest har mer enn nok med sitt. De syns det er slitsomt å snakke med noen som sliter, så da ender det med at de sier "ja, ja, det ordner seg". Og noen annen hjelp finnes ikke med mindre man har rik og kan betale 1500kr timen for en eller annen psykolog eller terapeut. Jeg kom på at det er ca 3 år siden jeg fikk henvisning til psykolog, og jeg henvendte meg flere steder og ble satt på venteliste både her og der, men jeg har fortsatt ikke fått time noen steder fordi de enten ikke har tid. Bortsett fra DPS da, som var waste of time og som bare har gjort meg negativ til å snakke med noen om noe da det virker som om de ikke hadde peiling på noe Godt mulig jeg hadde hatt mer utbytte av å snakke med en venn, men jeg vil ikke være en sånn fyr som bare klager, og jeg kuttet ut en del av de få jeg hadde i høst pga shitty oppførsel fra deres side. Så nå har jeg faktisk ingen i nærheten. Og jeg er elendig på å holde å kontakten med de få jeg har/kunne hatt kontakt med, for jeg har så lite å snakke om.
Jeg ser at folk flest anbefaler at man begynner med noe nytt. En ny hobby eller noe sånt. Men det tar tid, energi og koster ofte penger. Jeg har grei økonomi, men jeg vil ikke kaste bort penger på noe jeg ikke har energi eller motivasjon til, så jeg skjønner ikke hva jeg skulle ha funnet på. Finner ikke engang noe å se på Netflix lenger
 

Livet mitt er, og har mesteparten av livet vært, slik:

[Sola de]

Du er en fantastisk flott mann du Doge. Det vil komme bedre tider for deg og. Selv om ting kan se mørkt ut, så vil det bli bedre. Ting vil bli bedre. Hva interesserer du deg for? Er det noe du har lyst til å lære deg? Alt trenger ikke koste penger. Er det noen steder du kan tenke deg å reise til? Lære litt av språket eller sette deg inn i historien til det stedet om du har interesse for det? Er det noe du alltid har drømt om å oppleve?

[Doge]

19 timer siden, Sola de skrev:

Du er en fantastisk flott mann du Doge. Det vil komme bedre tider for deg og. Selv om ting kan se mørkt ut, så vil det bli bedre. Ting vil bli bedre. Hva interesserer du deg for? Er det noe du har lyst til å lære deg? Alt trenger ikke koste penger. Er det noen steder du kan tenke deg å reise til? Lære litt av språket eller sette deg inn i historien til det stedet om du har interesse for det? Er det noe du alltid har drømt om å oppleve?

Føles ikke sånn, men takk

Akkurat nå så interesserer jeg meg ikke for så mye. Det er litt litt av problemet nå. Var interessert i film, musikk, dyr, natur, trening og andre ting, men jeg orker ikke følge med på filmer når jeg først finner en som jeg tenker kan være ålreit å se. Er lei musikken jeg har hørt på tidligere, men finner ikke noen ny musikk jeg har lyst til å høre på. Og sånn er det med alt. Alt er bare til nød ok. Jeg liker egentlig å lære meg nye ting, men når motivasjonen er null så har jeg ikke fokus til å lære noe nytt. Og jeg aner ikke hva jeg skulle lært meg.

Føles som om jeg stter fast i livet 

[Sola de]

4 timer siden, Doge skrev:

Føles ikke sånn, men takk

Akkurat nå så interesserer jeg meg ikke for så mye. Det er litt litt av problemet nå. Var interessert i film, musikk, dyr, natur, trening og andre ting, men jeg orker ikke følge med på filmer når jeg først finner en som jeg tenker kan være ålreit å se. Er lei musikken jeg har hørt på tidligere, men finner ikke noen ny musikk jeg har lyst til å høre på. Og sånn er det med alt. Alt er bare til nød ok. Jeg liker egentlig å lære meg nye ting, men når motivasjonen er null så har jeg ikke fokus til å lære noe nytt. Og jeg aner ikke hva jeg skulle lært meg.

Føles som om jeg stter fast i livet 

Hva med å få deg en hund? Da kommer du deg jo både ut på tur og alt?

[Rumle]

26 minutter siden, Sola de skrev:

Hva med å få deg en hund? Da kommer du deg jo både ut på tur og alt?

Enig!