Doges dystre deppedagbok

[Doge]

37 minutter siden, JosefineH skrev:

Har du prøvd å svare på noen av venneannonsene på KG?

http://forum.kvinneguiden.no/forum/13-finn-en-venn/

Ja, men det dør ut. 

[Doge]

Nok en søvnløs natt enda så trøtt og sliten jeg er. Tenkte å lese en bok eller noe for å få tankene over på noe annet, men jeg klarer ikke å konsentrere meg om noen ting. Fikk sjokk da jeg så meg selv i speilet nå og så hvor herpa jeg ser ut. Triste, sløve øyne med mørke ringer under. Gråhvit hud. Ser mer død enn levende ut. Dundrende hodepine, kvalm og vondt i magen.
Gruer meg til jeg må stå opp fordi roomien min har dama si på besøk og jeg bli kvalm bare av tanken på å skulle hilse på henne. Se hvor lykkelig de er sammen. Høre på at de fniser og ler...  

Endret 17. juli 2017 av Doge

[navier]

[Doge]

35 minutter siden, navier skrev:

Takk, wonderwoman

[Doge]

Igjen får jeg ikke sove fordi jeg er anspent og urolig. Prøvde å ta det opp hos psykologen, som viste seg å ikke være psykolog, men psykiatrisk sykepleier. Nevnte at jeg alltid er anspent og urolig, at jeg ikke føler noen spesiell tilhørighet noe sted, at jeg aldri klarer å slappe av. Og hun bare "javel? Men tenk om du alltid kommer til å være anspent og urolig da. Tenk om du aldri finner tilhørighet noe sted. Tenk om du aldri kommer til å klare å slappe av " Så da begynte jeg jo så klart å tenke på det. Som gjorde med mer demotivert og deprimert. Ble så nedstemt at jeg ikke klarte å ordlegge meg noe mer den timen. Og nå gruer jeg meg til neste time. Føler jeg kaster bort tid på å prøve å kommunisere med den dama, når vi ikke kommer noen vei. Vil bytte henne ut, men aner ikke hvordan uten å måtte stå i kø hos noen andre i mange mnd igjen

[Doge]

Har ikke skjedd så ekstremt mye mentalt siden sist. Er like deppa som før, klarer ikke å slappe av, er så anspent at jeg har vondt i kroppen. 

Jeg ringte DPS og ba om en annen behandler. Dama som svarte telefonen var veldig hyggelig, månedens ansatt, vil jeg si. Hun mente at det ikke skulle være et problem og så at de skulle kontakte meg for mer info. Forhåpentligvis til uken. Jeg ble litt letta etter samtalen, men det gikk ikke lang tid før jeg ble bekymret for at det samme skal skje med en ny behandler. Tenk om jeg ikke klarer å snakke med ham/henne heller? Skal jeg bare sitter der time etter time å være tilnærmet stum?  

Jeg har begynt på treningsprogrammet jeg fikk av min tidligere PT. Det har vært og er fortsatt tungt. Jeg sliter mest med plutselig lavt blodtrykk som jeg får av en del øvelser som gjør at jeg blir demotivert og så svimmel og kvalm at jeg ikke klarer å gjøre noen øvelser bra. Har allikevel klart å trene 2-3 ganger i uka de siste 2-3 ukene, så det er jo bra. Men det er svært skremmende hvor mye muskelkraft jeg har mistet siden sist jeg trente fast  

Ellers så har roomien begynt å ta med seg dama si hjem til oss. Føles som om hun bor her, og jeg klarer ikke å slappe av. Jeg klarer ikke å ha en normal samtale med noen av dem for tiden. Jeg klarer av en eller annen grunn ikke å svare annet enn kort og monotont. Dama virker kjempekoselig, men mine sosiale evner dør helt når de er tilstede. Det er nesten verre enn hos DPS. På kveldene er de klistra til hverandre og jeg sitter der og bare: 

Det føles litt som om jeg har mistet sen ene vennen jeg har, for nå har jeg absolutt ingen å henge med. Føler meg ennå mer ensom sammen med dem. 

I morgen ville de visstnok at vi skal sole oss i parken, så jeg har konkludert med at dette er slik mitt liv er og kommer til å være: 

 

[Gjest supernova_87]

Å få tillit til en behandler skjer ikke over natta. Noen går årevis i behandling før de tør å åpne opp om den virkelige dyptgående dritten. Det betyr ikke at de ikke tar behandlingen seriøst eller ikke får utbytte. Det betyr bare at det å skulle grave opp i de verste tingene er vanskelig, vanskelig i seg slev, å erkjenne for seg selv, å måtte konfronteres med, men også den delen der man viser det til noen andre.  Det krever mye tillit. Og selv om psykologer er profesjonelle er de ikke magiske til å skape tillit og trygghet.  Gi det tid. Men vær ærlig. Naturlig at du ikke deler alt med det første eller ikke alltid vet hva du skal si, men ikke lyver heller med å si at det går bedre enn det gjør f.eks. 

Bra du fikk bytta. Hun forrige hørtes helt rar ut. Hva for en ting var det å si liksom? Her-re-gu-UD!  Liksom. 

Gjør du avspenningsøvelser og strekker og tøyer liksom? Angst setter seg virkelig i kroppen, og selv om det er et psykisk problem hjelper det også å prøve å jobbe litt med de fysiske smertene. Å svømme i terapibassenget kan også hjelpe. Få opp blodsirkulasjonen ved å svinge på armene og deretter tøye litt kan også hjelpe. 

Du kommer ikke til å ha det sånn for alltid. Hun sykepleierdama kan heller ha det sånn HUN har det for alltid! 

Kos og klem!

[Doge]

12 timer siden, Rainstorm skrev:

Å få tillit til en behandler skjer ikke over natta. Noen går årevis i behandling før de tør å åpne opp om den virkelige dyptgående dritten. Det betyr ikke at de ikke tar behandlingen seriøst eller ikke får utbytte. Det betyr bare at det å skulle grave opp i de verste tingene er vanskelig, vanskelig i seg slev, å erkjenne for seg selv, å måtte konfronteres med, men også den delen der man viser det til noen andre.  Det krever mye tillit. Og selv om psykologer er profesjonelle er de ikke magiske til å skape tillit og trygghet.  Gi det tid. Men vær ærlig. Naturlig at du ikke deler alt med det første eller ikke alltid vet hva du skal si, men ikke lyver heller med å si at det går bedre enn det gjør f.eks. 

Bra du fikk bytta. Hun forrige hørtes helt rar ut. Hva for en ting var det å si liksom? Her-re-gu-UD!  Liksom. 

Gjør du avspenningsøvelser og strekker og tøyer liksom? Angst setter seg virkelig i kroppen, og selv om det er et psykisk problem hjelper det også å prøve å jobbe litt med de fysiske smertene. Å svømme i terapibassenget kan også hjelpe. Få opp blodsirkulasjonen ved å svinge på armene og deretter tøye litt kan også hjelpe. 

Du kommer ikke til å ha det sånn for alltid. Hun sykepleierdama kan heller ha det sånn HUN har det for alltid! 

Kos og klem!

Jeg prøvde å gi tid med hun på DPS, men det ble dessverre bare verre og verre. Håper jeg klarer meg bedre med en ny behandler. 

Gjør ingen avspenningsøvelser, men det burde jeg nok. Har ikke undersøkt det så mye. Takk for tips

[Doge]

Var så trøtt da jeg la meg litt etter kl23, men plutselig kom bekymring etter bekymring rasende ned i hodet på meg. Så mange tanker jeg ikke vil ha. Når moren min dør er jeg redd søskenet mitt vil ta livet sitt, og det er ingenting jeg kan gjøre for å stoppe det. Da vil jeg ikke ha noen familie lenger. Alle jeg noensinne har blitt kjent med i livet forsvinner før eller siden. De aller færreste har dødd, men de finner bedre folk enn meg å være med. Jeg gruer meg allerede til neste frihelg, for jeg har ingen å ha det gøy med lenger. Sikker fordi jeg ikke er gøy å være med. Roomien min kommer sikkert til å ville flytte sammen med dama si snart, så da må jeg også flytte for jeg har ikke råd til å bo her alene. Så da må jeg flytte til et ukjent sted der jeg ikke kjenner noen og ikke kommer til å bli kjent med noen nye, for jeg blir dårligere og dårligere på det for hvert år som går. Osv, osv, osv...

Skulle ønske det fantes en pille jeg kunne ta som fikk meg bort fra dette mørke dypet, men det gjør det ikke. Drukner bare litt hver for hver dag som går. Og så tenker jeg på alle de som har det mye verre enn meg og at jeg derfor ikke har lov til å klage eller deppe, og det gir meg skyldfølelse og får meg til å føle meg enda verre.  

[Doge]

Nå har jeg ferie i noen uker og merker allerede at det kommer til å bli noen laaaaaaange uker. Jeg våkner opp med å være trist. Tårer i øynene, klarer ikke bruke dagene til noe fornuftig. De bare forsvinner. Jeg har planer i ferien, men jeg klarer ikke å glede meg over dem. Gruer meg heller. Jeg kommer til å være omgitt av lykkelig folk overalt. Jeg er verre en Karl i "An idiot abroad".

Tidligere denne uka var jeg hos både legen min og hos frisøren og begge sa at jeg virket stille og medtatt, så depresjonen har tydeligvis begynt å vise seg utenpå hos meg. Ser det selv også. Mørkere ringer under øynene, huden ser død ut, skjegget er bustete, kroppen synker sammen så fort den får anledning. Sliter virkelig med å se hvordan "det ordner seg" som folk alltid sier. Finner ingen løsninger på noen ting. Klarer ikke å gjøre hverdagslige ting uten at det tar latterlig lang tid. Håpløst

[Gjest Winza]

4 timer siden, Doge skrev:

Nå har jeg ferie i noen uker og merker allerede at det kommer til å bli noen laaaaaaange uker. Jeg våkner opp med å være trist. Tårer i øynene, klarer ikke bruke dagene til noe fornuftig. De bare forsvinner. Jeg har planer i ferien, men jeg klarer ikke å glede meg over dem. Gruer meg heller. Jeg kommer til å være omgitt av lykkelig folk overalt. Jeg er verre en Karl i "An idiot abroad".

Tidligere denne uka var jeg hos både legen min og hos frisøren og begge sa at jeg virket stille og medtatt, så depresjonen har tydeligvis begynt å vise seg utenpå hos meg. Ser det selv også. Mørkere ringer under øynene, huden ser død ut, skjegget er bustete, kroppen synker sammen så fort den får anledning. Sliter virkelig med å se hvordan "det ordner seg" som folk alltid sier. Finner ingen løsninger på noen ting. Klarer ikke å gjøre hverdagslige ting uten at det tar latterlig lang tid. Håpløst

Blir veldig trist av å lese dette  Du virker som en så hyggelig og kul fyr, veldig trist st du har det slik  Har hatt det litt slik i perioder selv, det er ikke lett  Man føler ikke noe positivitet og livet føles meningsløst, det beste jeg har kunnet gjort da er å gjøre noe jeg liker som å spille eller se klipp på YouTube. Og prate med mamma om det, jeg vet ikke om du har nært forhold til mor/far eller har folk du kan prate med om alt? Jeg håper virkelig at ting blir lysere for deg, du er en flott person og du fortjener å ha det bra

[Salka]

Tenker på deg, Doge. Jeg sliter jo med depresjon selv også og vet alt om hvor vondt det er. Uansett hvor vondt ting er og hvor håpløst alt virker, husk at du ikke er alene!   Klem til deg  

[Doge]

9 timer siden, Winza skrev:

Blir veldig trist av å lese dette  Du virker som en så hyggelig og kul fyr, veldig trist st du har det slik  Har hatt det litt slik i perioder selv, det er ikke lett  Man føler ikke noe positivitet og livet føles meningsløst, det beste jeg har kunnet gjort da er å gjøre noe jeg liker som å spille eller se klipp på YouTube. Og prate med mamma om det, jeg vet ikke om du har nært forhold til mor/far eller har folk du kan prate med om alt? Jeg håper virkelig at ting blir lysere for deg, du er en flott person og du fortjener å ha det bra

Tusen takk for fine ord

Jeg har ingen jeg føler jeg kan prate om alt med, men jeg prøver å gjøre ting jeg liker, men jeg merker at interessen og motivasjonen for å gjøre noe synker. Jeg vil se på serier, jeg vil spille gitar, jeg vil masse, men av en eller annen grunn gjør jeg det ikke. Klarer ikke på en måte

 

7 timer siden, Salka skrev:

Tenker på deg, Doge. Jeg sliter jo med depresjon selv også og vet alt om hvor vondt det er. Uansett hvor vondt ting er og hvor håpløst alt virker, husk at du ikke er alene!   Klem til deg  

Hvorfor må noen av oss måtte slåss så fælt med oss selv mens andre (tilsynelatende) bare lever livet? Håper det skjer et mirakel der vi begge har det bra med oss selv

 

[Rumle]

Hvordan går det med deg, Doge? 

[Doge]

På 2.1.2018 den 14.34, Rumle skrev:

Hvordan går det med deg, Doge? 

Tja, hva skal jeg si? Sliter fortsatt med motivasjonen til det meste. Har gått fra å sove veldig lite til mye, men er allikevel ikke uthvilt. Savner å trene, så mye at jeg drømmer at jeg trener. Og jeg kjeder meg stort sett hele tiden, men har null energi til å gjøre noe.

Hittil i år har jeg vært mer sosial enn de siste 4mnd, og selv om det er gøy der og da, så blir jeg så ufattelig deppa dagen etterpå. Blir helt passiv og i utrolig dårlig humør. Og selv om roomiene er mye hjemme med meg, så føler jeg ikke at jeg er sosial med dem. Så jeg føler mye ensomhet også. 

Hos psykologen står det ganske stille. Jeg prater mer, som er bra, men det virker som om psykologen mener at det jeg tenker og føler rundt ting er rett eller ok, så han bare sier seg enig. En typisk time går sånn her:

Han: Hm det må være slitsomt...
Jeg: Ja, det er jo det
Han: skjønner det...
Jeg:  

Håper det går bra med deg, Rumle

[Rumle]

Kjenner meg godt igjen i å slite med motivasjonen for selv det som jeg har virkelig lyst til i perioder, det er så underlig hvordan akkurat det fungerer

Kanskje du kan finne en måte å si til psykologen at du trenger litt mer tilbakemelding? 

Jeg har det ok, takk

 

 

[Doge]

1 time siden, Rumle skrev:

Kjenner meg godt igjen i å slite med motivasjonen for selv det som jeg har virkelig lyst til i perioder, det er så underlig hvordan akkurat det fungerer

Kanskje du kan finne en måte å si til psykologen at du trenger litt mer tilbakemelding? 

Jeg har det ok, takk

 

 

Hadde vært enklere om man automatisk fikk energi når man fikk lyst til å gjøre noe konkret. Det som er enda rarere er at når jeg kjenner at "ååå nå skulle jeg gjerne ha gjort *aktivitet/hobby*, men jeg er for sliten til det nå. Kanskje etterpå når jeg har slappet av litt" så er det som om den lille energien jeg har blir enda mindre

Har tenkt på det, men jeg er usikker på hva slags type tilbakemelding jeg trenger. 

[Rumle]

På 9.1.2018 den 1.44, Doge skrev:

Hadde vært enklere om man automatisk fikk energi når man fikk lyst til å gjøre noe konkret. 

---

Ja, ikke sant?  

 

 

[Rumle]

Har du funnet en brødoppskrift? 

[Doge]

12 timer siden, Rumle skrev:

Har du funnet en brødoppskrift? 

Njaaaaa. Jeg fant en pose med brød-blanding, så jeg må egentlig bare spise opp det brødet jeg har nå og så følge instruksjonene på posen