Erfaringer med antidepressiva?

[AnonymBruker]

Vil dere anbefale antidepressiva? Eller burde man unngå det så langt det er mulig?

Jeg er 30 år gammel og har de siste årene ikke hatt det spesielt bra. Kan egentlig ikke huske å ha hatt det bra noen gang. Jeg sliter med mye forskjellig. Det meste bunner nok i seksuelle overgrep av min far i barndommen, som preger mitt syn på meg selv. Jeg ønsker ikke å snakke om dette, så psykolog er ikke aktuelt.

Jeg har få venner, og de vennene jeg har har egne liv, så jeg er mye alene. Jeg har ikke selvtillit nok til å gjøre ting alene, som f.eks reise og andre hobbyer.

Jeg misliker jobben min, og "holder" ut hver dag. Jeg søker aktivt på andre jobber, men det er vanskelig tider.

Jeg er singel, og har aldri hatt kjæreste. Har aldri vært på så mye som en date en gang. Jeg ser ikke at noen skal like meg, utseendet er ok, men jeg har ingen personlighet.

Jeg er helt likegyldig til alt. Jeg kunne liksågodt ikke levd. Ikke misforstå, selvmord er ikke et alternativ. Men om jeg hadde dødd i en ulykke eller noe hadde det vært helt greit (mener ikke å støte noen med dette, ser selv at det er drøyt å si). Da hadde jeg sluppet å gått å ventet på at livet skal være over. Hverdagen er et ork, og i helger og ferier har jeg ingen å være sammen med.

Jeg synes jo dette er litt trist. Man har det ene livet, og jeg bare eksisterer. Havner i kjelleren av den minste ting. Jeg vil bare ligge under dyna, droppe jobb, og la livet passere. Jeg bryr meg ikke.

Men jeg vil ikke ha det sånn. Jeg ser folk rundt meg ha det så fint. De er forelsket, kjøper hus, får barn, reiser verden rundt, har mange opplevelser.

Er noen i samme situasjon? Eller har vært i samme situasjon? Har begynt å tenke tanken på at dette kommer jeg meg ikke ut av selv. Kan antidepressiva være en mulighet? Eller burde jeg ikke rote inn piller?

Setter pris på alle erfaringer:)

Anonymkode: eda0b...e08

[AnonymBruker]

En god lege vil ikke gi noen antidepressiva uten at de går i terapi. Jeg skjønner du ikke vil snakke om det, men noen ganger må man bare bite tenna sammen og snakke dersom det er det som skal til for at man får det bedre. Antidepressiva er ikke magiske lykkepiller. 

Anonymkode: a2748...f1a

[AnonymBruker]

Med seksuelle overgrep i bagasjen bør du få henvisning til psykolog med en gang. Snakk med legen din om antidepressiva, det reddet livet mitt da livet ble for tungt for meg å leve.

Anonymkode: a9c7b...e5a

[Hjertefisk]

Hvorfor skal man sitte og ha det fælt og holde ut lengst mulig, når man ikke trenger det? Det sa min lege til meg.  Høres virkelig ut som om du er deprimert ja. For å bli frisk trenger du å vite årsaken til depresjonen og hvordan du skal komme deg ut av den. Anti depressiva er fint å støtte seg på i prosessem. Det hjalp meg kjempemasse! 

[AnonymBruker]

Jeg kommer aldri til å fortelle om overgrepene, det er ikke et alternativ. Da vil jeg heller lide i det stille. 

Er det ikke noe poeng i å ta medikamenter dersom jeg ikke er villig til å snakke om det?

jeg ønsker bare å være normal  

Anonymkode: eda0b...e08

[jaro]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kommer aldri til å fortelle om overgrepene, det er ikke et alternativ. Da vil jeg heller lide i det stille. 

Er det ikke noe poeng i å ta medikamenter dersom jeg ikke er villig til å snakke om det?

jeg ønsker bare å være normal  

Anonymkode: eda0b...e08

Dessverre vil ikke medikamentene hjelpe alene nei... Medikamentene hjelper kun (og bare litt forsåvidt) på det kjemiske. Slik historien din er ser det IKKE ut som du kun er kjemisk deprimert, her er det årsaker til det.

Hvis du begynner med terapi vil følelser bli vekket til live og utrolig vonde (før det kan bli bedre) og det er da pillene skal være en krykke som ikke lar det velte helt over. De demper følelsesregisteret, de gir deg IKKE lykkefølelse.

Hvis du ikke har lyst til å snakke med psykolog/gå i terapi, som er fortidsorientert (jeg støtter deg forsåvidt litt i det), så kan du prøve light-versjonen-altså en Mentaltrener, som er fremtidsorientert :-) Der kan du jobbe med ting du ønsker å oppnå og slippe å jobbe med hva som er og hvorfor det er vanskelig. (H*n vil kanskje touche innom det, men har ikke ekspertise til å gå inn på sånne tunge ting, så er h*n profesjonell vil han ikke plukke noe mer i det)

[AnonymBruker]

Du må selv gjøre en innsats for å få det bedre, ikke tie i hjel traumer, for da vil de forfølge deg og du vil aldri få det bra. Hvorfor vil du ikke snakke om problemene?

Anonymkode: 80bf9...c13

[linsejesus]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kommer aldri til å fortelle om overgrepene, det er ikke et alternativ. Da vil jeg heller lide i det stille. 

Er det ikke noe poeng i å ta medikamenter dersom jeg ikke er villig til å snakke om det?

jeg ønsker bare å være normal  

Anonymkode: eda0b...e08

Det er helt opp til deg selv hva du vil snakke med en terapeut om. Hvis du ikke ønsker å snakke om overgrepene må du ikke det, og det er ikke sikkert det er nødvendig heller. Det var mer før i tiden at man tenkte man på død og liv skulle grave opp i alle fæle ting som har skjedd. Nå er det vanlig å benytte kognitiv terapi, som handler om hvordan du tenker her og nå. Mange har veldig god effekt av det. Så ikke slå fra deg terapi selv om du ikke har lyst til å snakke om kjipe opplevelser.

Generelt vil man nok få bedre effekt av medisiner kombinert med samtaler, men det betyr ikke at medisiner er uten virkning. Det høres ut som du vet en del om hvorfor du har det vondt, og medisiner vil ikke kurere deg, men de kan dempe symptomer og gjøre livet litt lettere. En vanlig bivirkning av mange medisiner er at man får et forflatet følelsesliv. Det kan være bra for noen, for andre er det bare plagsomt.

[AnonymBruker]

43 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kommer aldri til å fortelle om overgrepene, det er ikke et alternativ. Da vil jeg heller lide i det stille. 

Er det ikke noe poeng i å ta medikamenter dersom jeg ikke er villig til å snakke om det?

jeg ønsker bare å være normal  

Anonymkode: eda0b...e08

 

 

Medisiner uten terapi fungerer for mange. For meg, var det det beste alternativet. Jeg gikk i terapi i mange år, og prøvde ulike teknikker og personer, men det varierte mellom hyggelig selskap (greit nok en periode når jeg var sterkt isolert, men strengt tatt så var det bortkastede resurser for både meg og kommunen), til et evig mas som bare gjorde meg sliten. Om noe, så gjorde det at jeg følte meg mislykket for at det ikke virket.

Medisin derimot gjorde meg mer stabil, og med tid og stunder så roet jeg meg ned selv. 

Hva som er rett for deg er vanskelig å si, men det er ikke slik at terapi er den perfekte løsningen for alle. 

Anonymkode: b3c02...070

[Teriyaki]

Vil anbefale deg å forsøke terapi først/sammen med medisin. 

Jeg har gått på cipralex for mange år siden uten behandling ved siden av. Synes ikke det hjalp og likte ikke bivirkningene. Nå går jeg i behandling, riktig nok for noe mer alvorlig enn da jeg gikk på medisin sist, og skal på nytt begynne med medisinering. Blir et annet merke denne gangen da. Uansett så må man nesten prøve seg fram.

 

Jeg tror ikke det er noe å trakte etter å gå på medisiner resten av livet uten å faktisk gjøre noe med årsaken. På sikt fungerer det ikke.