Er jeg eller mannen urimelig?

[AnonymBruker]

Vil gjerne høre hva dere mener... Og hvordan dere løser slike situasjoner hos dere. 

Vi har fire barn i alderen ett til 11 år. Jeg har absolutt ikke lyst til å være urimelig mot mannen min men i dag følte jeg at han var urimelig mot meg. 

Jeg er syk, skikkelig forkjølet med hodepine og feber. Har vært sammen med all barna i hele dag og laget middag til hele gjengen. Mannen skulle legge de to minste mens jeg skulle hjelpe de to største med noen vanskelig lekser. Kl 20 skulle mannen på trening.  Så skjer det selvfølgelig at de minste ikke sovner som vanlig... Mannen tenker ikke på at jeg er opptatt med leksehjelp eller at jeg ikke er i form. Han bare stikker mens jeg sitter igjen med alt alene. Vet at jeg ikke hadde gjort dette selv og blir en smule irritert.

hadde mannen deres gjort dette?

 

Anonymkode: a7e48...fb5

[AnonymBruker]

Har du kommunisert at du er i dårlig form, og ikke orker det du vanligvis gjør? Eller bare forventet at han skal forstå det? 

Min mann hadde aldri gått på trening om familien trengte han, men han er ikke alltid den som intuitivt forstår situasjonen. Dersom avtalen var at han skulle på trening, hadde han nok trengt å høre at "jeg er syk-orker ikke legging+lekser-hadde satt pris på om du ble hjemme", og da hadde han stilt opp med lekser+legging+bedt meg gå og legge meg mens han hentet te, uten en eneste sur kommentar om at han ikke kom seg på trening. 

Det å si ting rett ut har spart oss for mye frustrasjon og krangler... 

 

Anonymkode: c1aa1...6b6

[AnonymBruker]

Hadde ikke skjedd hjemme hos oss.

Med fem barn, lite barnevakt og full jobb hos begge to, hadde vi ikke fått det til hvis vi ikke hadde samme innstilling: trening, utekvelder med venner/venninner, sene jobbmiddager og hobbyer er ting vi får til hvis det passer. Vi er flinke til å gi hverandre tid og rom til å gjøre ting når det passer, men ingen av oss blir lei oss over å måtte droppe en trening eller si nei til et julebord fordi det setter den andre i en kjip situasjon. Sånn må det nesten være, ellers blir det fort krangel og bråk.

Så jeg er helt enig med deg, forutsatt at det ikke er spesielle omstendigheter rundt denne treningen da (avtalt med noen, veldig lenge siden sist etc). Synes det er urimelig å lempe alt over på partneren og løpe på trening, slik som du beskriver det.

Anonymkode: 72f35...edc

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hadde ikke skjedd hjemme hos oss.

Med fem barn, lite barnevakt og full jobb hos begge to, hadde vi ikke fått det til hvis vi ikke hadde samme innstilling: trening, utekvelder med venner/venninner, sene jobbmiddager og hobbyer er ting vi får til hvis det passer. Vi er flinke til å gi hverandre tid og rom til å gjøre ting når det passer, men ingen av oss blir lei oss over å måtte droppe en trening eller si nei til et julebord fordi det setter den andre i en kjip situasjon. Sånn må det nesten være, ellers blir det fort krangel og bråk.

Så jeg er helt enig med deg, forutsatt at det ikke er spesielle omstendigheter rundt denne treningen da (avtalt med noen, veldig lenge siden sist etc). Synes det er urimelig å lempe alt over på partneren og løpe på trening, slik som du beskriver det.

Anonymkode: 72f35...edc

Glemte en ting: reaksjonen min ville nok vært avhengig av om dette var en one off eller et mønster. Det første er kanskje irriterende, men da kan du jo fortelle ham at du ble skuffet over prioriteringen eller noe sånt, uten å lage det til en big deal. Alle bommer av og til og tar noen dårlige vurderinger.

Er det derimot typisk mannen din at han lar deg sitte igjen med det meste og går og koser seg, er det større grunn til å ta det på alvor.

Anonymkode: 72f35...edc

[Gjest chisandra]

Du er urimelig hvis du ikke har kommunisert at du er dårlig, han er urimelig hvis du har kommunisert at du er dårlig.

[Ruccula]

Veldig urimelig! 

[Saphyria]

Mannen min hadde ikkje gjort noe sånt, nei. Han har nemlig lyst til å leve i noen år til

Mannen din var ein smule tankeløs, du får gi beskjed når han kommer tilbake. I morgen kan han ta alt med barna, mens du slapper av dersom du fortsatt føler deg dårlig.

[AnonymBruker]

4 minutter siden, chisandra skrev:

Du er urimelig hvis du ikke har kommunisert at du er dårlig, han er urimelig hvis du har kommunisert at du er dårlig.

Skjønner hva du mener, men uansett om formen til TS var dårlig kommunisert ville jeg ikke gjort som mannen hennes. For man trenger ikke være dårlig for at to overtrøtte, hylende småunger, pluss to store som trenger hjelp med hver sine lekser, skal være en utfordring.

Kan jo bare snakke for meg selv, men hvis jeg hadde løse planer for en kveld "etter leggetid", og leggetid ikke kom til vanlig tid og alt ble kaos, ville jeg uansett ikke dratt ut og latt mannen min sitte igjen i infernoet  

Anonymkode: 72f35...edc

[Zess]

Har hatt noen slike runder med mannen min. Ikke spesifikt i forbindelse med at jeg har vært syk, men tilfeller som handler om hans egentid. Han er bare rett og slett mer ego og tenker ikke automatisk selv at han skal ofre egentiden sin hvis det går en kule varmt hjemme. Jeg må si klart fra til ham at han må endre planene sine. Da har det hendt at han blir sur eller skuffet.

Så blir jeg sur fordi han blir sur, og han sier at han selvsagt ikke har noen problemer med å stille opp for meg og barna. Det er bare selve endringen som gjør ham så sur. Han har sett for seg og kanskje gledet seg til at noe skal skje. Så skjer det ikke, og det går inn på ham. Hvorpå jeg sier at "Du, det må du bare innse at kan skje nå - livet med barn kan rett og slett være uforutsigbart og du må bare akseptere at planer noen gang kan endre seg."

Etter tre-fire slike tilfeller tror jeg at det endelig begynner å synke inn hos ham at han er blitt tobarnsfar