Sosialt uavhengig

[AnonymBruker]

I høst har jeg lest litt psykologi (og seriøst, jeg mener litt). I den forbindelse har jeg lest at noen målet med psykoterapi handler om at pasienten skal bli sosialt uavhengig. 

Er bare så nysgjerrig på hva andre mener dette innebærer? Er det liksom at selvfølelsen skal være så stabil og trygg at man kan "nesten okke som" være trygg på at man reagerer med den man liksom "er". Eller wtf....

Anonymkode: f5daf...d11

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

I høst har jeg lest litt psykologi (og seriøst, jeg mener litt). I den forbindelse har jeg lest at noen målet med psykoterapi handler om at pasienten skal bli sosialt uavhengig. 

Er bare så nysgjerrig på hva andre mener dette innebærer? Er det liksom at selvfølelsen skal være så stabil og trygg at man kan "nesten okke som" være trygg på at man reagerer med den man liksom "er". Eller wtf....

Anonymkode: f5daf...d11

Det betyr at man ikke er avhengig av andre mennesker rundt seg for å ta valg, eller for å oppnå mestringsfølelse eller glede. 

Eksempel, en sosial avhengig person vil alltid være avhengig av å ha noen eller bestemte mennesker rundt seg for å føle seg vell, og for å ha en bra psyke. Så fort denne personen mister eller kobles fra disse menneskene vil de føle depresjon, ensomhet eller maktesløse.

Det å være sosialt uavhengig vil si at man er blitt selvstendig, klarer å ta egne valg, og oppnå tilfredshet uavhengig av hvem man har rundt seg, eller om man er alene.

Anonymkode: 1631d...8e4

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det betyr at man ikke er avhengig av andre mennesker rundt seg for å ta valg, eller for å oppnå mestringsfølelse eller glede. 

Eksempel, en sosial avhengig person vil alltid være avhengig av å ha noen eller bestemte mennesker rundt seg for å føle seg vell, og for å ha en bra psyke. Så fort denne personen mister eller kobles fra disse menneskene vil de føle depresjon, ensomhet eller maktesløse.

Det å være sosialt uavhengig vil si at man er blitt selvstendig, klarer å ta egne valg, og oppnå tilfredshet uavhengig av hvem man har rundt seg, eller om man er alene.

Anonymkode: 1631d...8e4

Tusen takk for et godt svar. Det var noe sånt jeg har tenkt også. Det er bare det, hvordan er det mulig for et menneske å føle seg vel eller å ha en bra psyke uten å ha bestemte personer rundt seg? Det blir så pibolart, eller svart-hvitt. De "velfungerende" menneskene jeg kjenner, har i stor grad overtatt sine foreldres holdninger og livstil, det er en slags harmoni i det. Så jeg forstår bare ikke hvordan "sosialt uavhengig" kan bety noe annet enn "vellykket sosial assimilasjon". 

Anonymkode: f5daf...d11

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for et godt svar. Det var noe sånt jeg har tenkt også. Det er bare det, hvordan er det mulig for et menneske å føle seg vel eller å ha en bra psyke uten å ha bestemte personer rundt seg? Det blir så pibolart, eller svart-hvitt. De "velfungerende" menneskene jeg kjenner, har i stor grad overtatt sine foreldres holdninger og livstil, det er en slags harmoni i det. Så jeg forstår bare ikke hvordan "sosialt uavhengig" kan bety noe annet enn "vellykket sosial assimilasjon". 

Anonymkode: f5daf...d11

Det blir ikke helt riktig å dra inn diagnosen bipolar, fordi en med bipolar vil slite med mani (type 1) eller hypomani (type 2), og selv om man blir depressiv eller sliter med sosial avhengighet så trenger man nødvendigvis ikke å ha maniske personlighetstrekk. 

Mange "velfungerende" mennesker har nok adaptert holdninger og livsstil fra sine foreldre, eller mennesker de har en nær relasjon til, men det betyr ikke nødvendigvis at man er sosial avhengig. Alle holdninger og all livsstil vi tilegner oss i livet har vi adaptert gjennom erfaringer og personer vi har møtt på livets vei, men det betyr ikke at vi er sosialt avhengig av alle disse menneskene som har åpnet øynene våre for nettopp den holdningen, eller de verdiene vi har. 

Et eksempel er om man vokser opp i et religiøst (la oss si kristent) hjem. Fra vi er små så vil det være naturlig å tilegne seg og adaptere denne livsstilen fra sine foreldre, men ettervert som vi vokser og blir større møter vi nye mennesker som åpner øynene våre for andre religioner, vi kan da velge å enten holde fast på våre foreldre sin livsstil, eller vi kan velge å bytte livsstil. Uansett hva valget blir så gjør det oss ikke sosialt avhengig av de personene som har gitt oss de holdningene og livssynene vi måtte ha. De har vi fått gjennom en egen vurdering, hvor vi har valgt en annen holdning, eller et annet livssyn, basert på den overbevisningen noen har gitt oss.

Jeg ser hva du tenker med "vellykket sosial assimilasjon", men det du må huske her er at assimilering er et begrep som gjelder en marginalisert gruppe mennesker. Sosial assimilasjon vil aldri kunne være helt vellykket, fordi noe som er vellykket sosialt vil ofte være assosiert med hva som er normen, og da snakker vi ikke lenger om en liten marginalisert majoritet. Jeg vil nok heller prøve å se sosial uavhengighet som det å ha kontroll over eget liv, uten å være avhengig av andre sine føringer.

Kan gi noen korte eksempler på hva jeg mener sosial avhengighet kan være:

1) La oss si, man skal på kino med kjæresten og noen nære venner, men 30 minutter før filmen skal gå så får du en tekstmelding fra kjæresten som sier at hun ikke kan bli med likevel. Da blir han så lei seg at han ikke lenger ønsker å dra på kino, det blir ikke bra nok med de andre vennene, fordi kjæresten må være der. En person som hadde vært sosial uavhengig hadde ikke dette blitt en like big deal, man hadde klart å dra for og ha det gøy med de andre vennene. 

2) Det kan også være når man er nyforelsket, og man må ha kjæresten rundt seg til enhver tid. Så fort kjæresten er borte så faller man sammen og får kjærlighetssorg. Man klarer ikke spise, ikke fokusere, og alt man tenker på er kjæresten. Da har man blitt sosialt avhengig av kjæresten sin.

3) En annen vinkling kan være at man alltid må ha mennesker rundt seg. Disse menneskene er ofte utadvendte, blide, imøtekommende og veldig sosiale. Men så fort de drar hjem alene, eller skal legge seg for å sove (uten mennesker i nærheten) så begynner de å føle seg ensomme, og da kan lett medlidenhet for seg selv komme. Man får negative tanker, hvor man overbeviser seg selv om at de andre ikke bryr seg, og for noen går det så langt at de begynner å lure om de sosiale relasjonene er gjensidige; "egentlig liker de ikke meg, de er bare hyggelig med meg fordi de må".

4) Et annet eksempel er små barn, hvor man må ha tillatelse av foreldre, fordi de har ansvaret for deg. Dette er naturlig, men etterhvert som du blir eldre så er det en selvfølge at man skal bli mer selv stendig, og skal kunne ta egne valg. Om man derimot mangler denne selvstendigheten, og må alltid ha bekreftelse av andre før man handler så er man sosialt avhengig av de personene man trenger bekreftelse av. 

5) En mer alvorlig form for sosial avhengighet er sorg, hvor man har mistet noen som står seg nær, hvor man ender opp i et mønster hvor alt er negativt og mørkt. Man er så avhengig av den personen man har mistet, at alt annet blir uvesentlig, ingenting hjelper, fordi det eneste du ønsker er å få tilbake denne personen, og ingenting blir igjen før det skjer. 

Lista kan nok gå på i det uendelige, men det jeg skal frem til er at sosial avhengighet kan tolkes som å faktisk være fysisk eller psykisk avhengig av en annen person. En sosial uavhengig person ville ikke møtt den samme problematikken som jeg nevnte ovenfor. Man vil klare å slå seg til ro, og være avslappet selv om man ikke har andre mennesker rundt seg til en hver tid, man vil kunne klare å ta egne valg, og man baserer ikke livet sitt på enkelt individer. 

Er i vertfall slik jeg har forstått sosial (u)avhengighet. Sorry den store tekstveggen  

Trodde/tenkte å bare skrive et kort lite svar, men ble vist litt revet med 

 

Anonymkode: 1631d...8e4

[AnonymBruker]

Jeg er glad du ble revet med .

Jeg tenkte kanskje ikke så langt da jeg dro inn bipolart. Jeg tenkte ikke på lidelsen. Jeg mente heller det at det ble vanskelig å tenke nyansert for meg, sto litt fast i to motpoler. At sosialt uavhengig, kan (hvis man for tiden er litt sosialt avhengig, hehe) oppfattes som om målet vil være å greie seg helt uten andre. Noe som selvfølgelig er tøys. Jeg har vært deprimert i flere perioder, og vet at jeg har grublet på den måten.

Det var veldig gode eksempler du kom med. Punkt 4 ligner veldig på hva jeg har tenkt, da kan man ende opp som ganske skjør og lett føle seg invadert. 

Fint å få noen nyanser. Det var gøy å lese, tusen takk 

Anonymkode: f5daf...d11

[AnonymBruker]

På ‎28‎.‎11‎.‎2016 den 18.43, AnonymBruker skrev:

I høst har jeg lest litt psykologi (og seriøst, jeg mener litt). I den forbindelse har jeg lest at noen målet med psykoterapi handler om at pasienten skal bli sosialt uavhengig. 

Er bare så nysgjerrig på hva andre mener dette innebærer? Er det liksom at selvfølelsen skal være så stabil og trygg at man kan "nesten okke som" være trygg på at man reagerer med den man liksom "er". Eller wtf....

Anonymkode: f5daf...d11

Jeg har høyere studier i psykologi, og har aldri sett begrepet der. Sikker på at du ikke har misforstått?

Sosial dynamikk og relasjoner anerkjennes som svært viktige for mennesker i psykologien, og å være upåvirkelig og "sterk" er ikke noe mål.

Anonymkode: 34466...0a5