Venninne med sosial angst som ikkje vil bli betre?

[AnonymBruker]

Eg har ei venninne med sosial angst som klager ein del over at ho ikkje får seg kjærast, ho har få venner, ho tør ikkje gå ut osv. Eg har blitt lei av dette og har byrja å komme med tips til korleis ho kan bli meir komfortabel i sosiale situasjoner, nemlig å sette seg i situasjoner utanfor komfortgrensen hennes. Men sjølvsagt ta det med museskritt. I tillegg foreslår eg at ho går til psykolog for å få hjelp med angsten.

Men dette vil ho ikkje gjere og berre fortsetter å klage over dei same tingene om att og om att. Eg har høyrd om folk med angst som har klart å nedkjempe mykje av angsten ved å utfordre seg sjølv. Bestevennen min var på folkehøgskule og kom tilbake ein mykje meir sosial og komfortabel person. Så eg har stor tro på at ho klarar å bli mykje meir velfungerende i samfunnet viss ho berre vil kjempe for det. Eg håpar at viss eg fortsetter å gjenta det så går det inn til slutt. Og det er rett og slett tungt å snakke med ho når ho berre fortsetter å snakke om det negative med angsten sin. Ho snakkar sjølvsagt om andre ting, men når me kjem inn på emnene kjærastar, venner osv. så går det mykje i det same sporet.

Spørsmålet er då om eg skal fortsette å oppmuntre ho til å utfordre seg sjølv, berre gje opp og fortsette å høyre på masinga hennes (eller kanskje berre sei at når ho ikkje vil forbetre situasjonen sin så vil ikkje eg høyre på maset hennes) eller noko anna?
Hjelper det at eg prøver å pushe ho litt eller forverrer det saken? Kanskje eg bør spørre ho om dette når eg tenker meg om.

Anonymkode: c10f1...4f7

[AnonymBruker]

Hun vil ikke ha råd, hun vil ha trøst og støtte.

Anonymkode: 26522...5cb

[Gjest Bossa Nova]

Spør hva du kan gjøre for henne/om det er noe du kan gjøre for henne. Hun liker sannsynligvis ikke rådene og vil, som ab over skriver, bare ha trøst og støtte. Det kan bli en belastning for deg, for da fungerer du kun som søppelbøtte til slutt. 

[AnonymBruker]

Vil sikkert bli ufør og sitte hjemme i stua og glo på TV. Slik er samfunnet blitt. Skylder på angst. Må være en angstfull generasjon som vokser opp nå.....

Anonymkode: 4b78f...45d

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vil sikkert bli ufør og sitte hjemme i stua og glo på TV. Slik er samfunnet blitt. Skylder på angst. Må være en angstfull generasjon som vokser opp nå.....

Anonymkode: 4b78f...45d

Tviler på det er så ille, jeg kjenner ingen som er ufør grunnet angst. Kjenner to som er ufør og begge er grunnet fysiske sykdommer. Tror du har feil inntrykk av hvor mange som er ufør grunnet angst. Tviler egentlig på at du finner en eneste en som har bare angst som diagnose og ingenting annet

Anonymkode: 26522...5cb

[Gjest Coolaid]

Hun kommer til å gjøre noe med angsten sin når eller om hun er klar for det. 

Jeg forstår at det er vanskelig når man vil hjelpe noen og personen ikke er villig til å gjøre noe med det. Det er heller ikke bare å "ta seg sammen" dersom man har psykiske vansker. Jeg syns du har vært en god venninne og det skal du fortsette med. Vær glad i venninnen din akkurat som hun er, akkurat nå er hun ikke helt klar - hennes motivasjon må komme innenfra, hun er ikke klar akkurat nå. Du har helt rett i at det kan være bra for henne å utfordre seg på de tingene som er vanskelig. Fortsett med å være klar på at hun kan dra nytte av hjelp fra en fagperson uten at du maser om det. Vær en god lytter og en god samtalepartner uten at du faller for fristelsen for å "mase" på henne - noe som ikke vil gi fremgang. Still også spørsmål når dere snakker sammen om hva hun tror og tenker om sin egen situasjon. Hele tiden skal du være ærlig om hva du mener kan hjelpe henne - vær klar på akkurat dette. Og så bør du vise henne at det er lov å ta ting med litt humor selv om det gjelder alvorlige ting som angst/depresjon.

Du er en god venninne som tydeligvis bryr deg - fortsett med det. 

[AnonymBruker]

Vel, om hun virkelig ikke VIL forsøke å bedre situasjonen, så trekk deg unna. Jeg snakker av erfaring. Min mor har sosialangst, og nekter å utfordre seg selv. Jeg har innsett at å hjelpe henne bare er en bjørnetjeneste. Dersom man gjør henne en tjeneste, forventer hun at man skal fortsette med det, og attpåtil gjøre mer. Og så baller det på seg, til hun selv sitter med 0% ansvar for det som skjer i sitt eget liv. Jeg har mine egne utfordringer, og kan ikke ta på meg ansvar for hennes i tillegg. Og tro meg, alle de bjørnetjenestene hun har mottatt fra familien rundt har ikke hjulpet henne, tvert imot. Hun er sykere nå enn hun var da hun var yngre, og har grodd fast i dette destruktive mønsteret fordi ingen har gitt henne et sårt tiltrengt spark i ræva.

Tenk på deg selv først og fremst. Hjelp henne så lenge du har overskudd, men er hun ikke mottakelig for hjelp og viser seg å være en energivampyr, så ta grep så du ikke blir trukket ned i dragsuget sammen med henne.

Du er på ingen måte forpliktet til å være hennes søppelbøtte. Nekt å høre på klaginga hennes, og krev at hun går til psykolog dersom hun trenger å lette på trykket.

Anonymkode: 89cd9...821

[AnonymBruker]

Det er så enkelt som: "søk hjelp, eller slutt å klage".

Det er ikke riktig fremgangsmåte i alle sammenhenger, men ut i fra det du har skrevet her er det eneste mulighet.

Anonymkode: 8b8ae...f0d

[Gjest Lykke_]

Uff, vet hvordan venninna di har det, men hun skal ha skryt for at hun tør å snakke med deg om dette. For meg satt det veldig langt inne. 

En ting er hvertfall sikkert og det er at venninna di må oppsøke hjelp. Hun risikerer å bli sykere av å holde på som dette. Det er også forståelig at du blir sliten, du er jo som klagemuren hennes. Tror det vil ta en stor bør fra dine skuldre når hun endelig får noen andre å prate med. 

Vet at dette kan høres brutalt ut, men jeg hadde sagt rett ut til henne at hun må oppsøke hjelp, du har gitt henne alle råd du kommer på, men hun lytter ikke. 

[AnonymBruker]

På Monday, November 28, 2016 den 14.16, AnonymBruker skrev:

Eg har ei venninne med sosial angst som klager ein del over at ho ikkje får seg kjærast, ho har få venner, ho tør ikkje gå ut osv. Eg har blitt lei av dette og har byrja å komme med tips til korleis ho kan bli meir komfortabel i sosiale situasjoner, nemlig å sette seg i situasjoner utanfor komfortgrensen hennes. Men sjølvsagt ta det med museskritt. I tillegg foreslår eg at ho går til psykolog for å få hjelp med angsten.

Men dette vil ho ikkje gjere og berre fortsetter å klage over dei same tingene om att og om att. Eg har høyrd om folk med angst som har klart å nedkjempe mykje av angsten ved å utfordre seg sjølv. Bestevennen min var på folkehøgskule og kom tilbake ein mykje meir sosial og komfortabel person. Så eg har stor tro på at ho klarar å bli mykje meir velfungerende i samfunnet viss ho berre vil kjempe for det. Eg håpar at viss eg fortsetter å gjenta det så går det inn til slutt. Og det er rett og slett tungt å snakke med ho når ho berre fortsetter å snakke om det negative med angsten sin. Ho snakkar sjølvsagt om andre ting, men når me kjem inn på emnene kjærastar, venner osv. så går det mykje i det same sporet.

Spørsmålet er då om eg skal fortsette å oppmuntre ho til å utfordre seg sjølv, berre gje opp og fortsette å høyre på masinga hennes (eller kanskje berre sei at når ho ikkje vil forbetre situasjonen sin så vil ikkje eg høyre på maset hennes) eller noko anna?
Hjelper det at eg prøver å pushe ho litt eller forverrer det saken? Kanskje eg bør spørre ho om dette når eg tenker meg om.

Anonymkode: c10f1...4f7

Jeg tror ikke det hjelper eå mye å bare snakke, at du kommer med råd, veiledning å trøst har du nå gjort, det neste som skal til er handling!

Viss hun ønsker kjæreste hvorfor drar dere ikke ut på byen sammen? Viss hun ikke tørr, si at dere skal være sammen og at du alltid er der og at dere kan dra hjem når hun føler for det.

Anonymkode: f8fbe...574