Har jeg asperger?

[AnonymBruker]

Jeg har lest mye om Asperger, og at kvinner ofte viser andre symptomer enn menn. Jeg har gått til psykolog i mange år for depresjon og sosial angst. Mye av de sosiale problemene mine har av psykologer blitt forstått som ettervirkninger av mobbing. Asperger har aldri vært et tema. Men jeg har alltid følt at det har vært noe mer. Jeg føler meg annerledes.

Da jeg begynte på vgs trakk jeg meg unna sosial kontakt fra dag en, fordi jeg var engstelig. Mye av årsaken var også at jeg ikke ante hva jeg skulle snakke om. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle føre en normal samtale. Jeg hadde ingen anelse. Jeg søkte opp på nettet hva man kunne snakke med andre mennesker om. Jeg prøvde ut noe av dette når jeg kom i situasjoner hvor jeg måtte snakke. Men det hele ble kleint, jeg klarte ikke holde en normal samtale. Nå som jeg er litt eldre har jeg derimot blitt flinkere til dette.

Jeg har store problemer med øyekontakt. Det er ikke naturlig for meg å se andre mennesker i øynene når jeg snakker med dem, men jeg vet at jeg "må". Jeg vet ikke hvor lenge jeg skal holde blikket, når jeg skal se bort osv. Når noen ser meg i øynene blir jeg umiddelbart veldig stresset og får en trang til å se bort. 

På slutten av barneskolen spilte jeg veldig mye The Sims. Flere timer daglig, hvor jeg nærmest mistet kontakt med virkeligheten og egentlig ikke brydde meg om så mye annet. Det samme skjedde da et annet virtuelt spill plutselig fanget interessen min. Jeg brukte all fritiden min på å spille, og ble veldig oppslukt. Sosial kontakt var jeg egentlig ikke så interessert i, selv om jeg tenkte på og var interessert i visse mennesker. Nå som jeg er i tidlig tyveårene har dette endret seg til at jeg får "hangups" på mennesker. Det er ikke interessen i seg selv jeg anser som unormal, men intensiteten og fokuset på de menneskene jeg blir opptatt av. 

Jeg fungerer svært dårlig i nye situasjoner med mange mennesker. Jeg blir overveldet av sanseinntrykk og alle de nye menneskene jeg må forholde meg til. Jeg trekker meg unna hvis jeg kan, samtidig som jeg har et sterkt ønske om å ha et sosialt liv. I situasjoner hvor jeg må snakke med mennesker jeg ikke er trygg på, ender jeg ofte opp med å si dumme ting. Jeg finner ikke de riktige ordene, og klarer ikke formulere meg. Jeg er generelt veldig klønete muntlig, og uttrykker meg mye bedre gjennom tekst. Jeg føler også at mange samtaler går for fort. Folk gir så mye informasjon på kort tid, og jeg klarer ikke henge med. Ofte bare jatter jeg med fordi jeg mister tråden. Generelt sett blir jeg ekstremt sliten av sosial omgang. 

Rutiner er også et punkt jeg kjenner meg veldig igjen i. Jeg liker at alt er likt hver eneste dag. De første årene på universitetet satt jeg bare på lesesalen hver eneste dag, uten å være på forelesning eller snakke med noen, og alle dagene var helt like. Når noe kom i veien for dette ble jeg ekstremt trist, stresset og fikk nærmest sammenbrudd. 

Jeg er redd for voksenverden. Jeg studerer, men klarer ikke se for meg hvordan jeg skal takle å være i en jobb. Jeg føler ikke at jeg fungerer normalt i dagliglivet, selv om det ser sånn ut for andre. Jeg har ekstremt lav stressterskel og får lett sammenbrudd, noe jeg vet er vanlig for folk med Asperger. Samtidig er det ingenting jeg ønsker mer enn å fungere normalt! Jeg ønsker å fungere normalt i en jobb, jeg ønsker å ha glede av masse sosialt samvær. 

I det siste har jeg også lest at noe som heter "palilalia" kan være vanlig for bl.a. folk med asperger. Jeg ble helt skremt da jeg leste det fordi jeg kjenner meg igjen. Da jeg var barn gjentok jeg alle setninger rett etter jeg hadde sagt dem. Jeg husker ikke hvor gammel jeg var, men mener jeg var rundt 7-9 år. Folk i familien og medelever kommenterte dette, men jeg var ikke bevisst på at jeg gjorde det. Etter noen år sluttet jeg, sannsynligvis fordi jeg ble mer bevisst på det når folk stadig konfronterte meg.  

Jeg forstår ironi, har masse humor og empati, noe som får meg til å lure om det er helt feil av meg å tro at jeg har Asperger. På tomannshånd fungerer jeg nokså normalt dersom samtalepartneren får meg til føle meg trygg, men det er jo sjelden jeg møter slike mennesker. Jeg føler at Asperger passer i mitt tilfelle fordi jeg har lest så mye om det, sett så mye dokumenter osv. Jeg føler meg annerledes fra andre mennesker, med noen få unntak. Samtidig som jeg også føler meg normal, og at jeg er flink til å spille skuespill. Jeg vet ikke hva jeg burde gjøre med dette. Jeg har nevnt det for psykologen min før, men han sa han ikke trodde jeg hadde det. Men han har heller ikke utredet meg for det. Jeg ønsker å leve et normalt liv. Jeg er også redd for at en slik diagnose vil kunne føre negative ting med seg - at jeg vil miste studieplassen eller noe hvis det kommer frem. 

Anonymkode: aad25...d78

[cheers1982]

Hei!

Det er veldig lett å konkludere med den ene og andre diagnosen når man er hobbylege og saumfarer nettsider om sykdommer og diverse.

Jeg er helt lik som deg, alt du beskrev passer også meg helt på flekken - helt frem til de rutinegreiene du begynte med. Øyenkontakt, samtaler med bekjente/ukjente, klønete formuleringer, har også leita opp på nett hvordan å holde samtaler med folk. Jeg har likevel veldig lett for å havne i rutiner, men dette motarbeider jeg så godt jeg kan da jeg vet at det ikke er bra for meg. Og jeg liker ulike dager da det gir meg utfordringer jeg mener er bra for meg.

Jeg har aldri følt meg normal, men har egentlig ikke heller følt behovet for å være "normal". Jeg liker meg, selv om jeg er rar i andres øyne kanskje  Og de som slipper inn på meg, de liker meg nemlig også   Jeg er dog langt unna noe Aspergerstilfelle.

Mener å ha hørt at mange med Aspergers har bra jobber, så du trenger nok ikke bekymre deg for å miste studieplass. Men jeg ville heller ikke vært for rask med å konkludere med noen diagnose. Om du går til psykolog kan vel han hjelpe deg med veien videre dersom du føler du ikke lever et normalt nok liv? Eller i alle fall hjelpe deg med misnøyen og stresset om framtiden?

 

 

[AgentFassbender]

Kan vel omtrent fastså at du bare sliter med deg selv. 

[AnonymBruker]

Angst kan føre til alt du beskriver, inkludert faste og snevre rammer, for da føler du deg tryggere. En person med Asperger diagnose har ikke nødvendigvis angst. Det er ikke angst som fører til de manglene som måtte være hos en person med en slik diagnose. Men angst kan selvsagt være en tilleggs-diagnose. I tillegg er en person med Asperger fortsatt ikke helt normal på tomannshånd med mennesker de er trygge på, for det er ikke følelsene som avgjør, slik som du beskriver at det er hos deg.

Anonymkode: 51bef...543

[AnonymBruker]

Kjenner meg også igjen i så og si alt du beskriver. Har lurt på om jeg kanskje har asperger selv, er 2 barn i relativt nær slekt som har fått denne diagnosen og jeg kjenner meg igjen i mye selv. Men er usikker på verdien av en slik diagnose som voksen, så tror ikke jeg kommer til å be om å bli utredet for det. Det er jo noe du må vurdere selv - hvordan hadde det hjulpet deg å evt. få denne diagnosen? Og hvilke negative effekter kunne det hatt? Nå vet jeg ikke om du har uføreforsikring eller planlegger å skaffe deg det, men der risikerer du å få store problemer hvis du blir ufør med en medfødt diagnose, hvis det skulle være slik at du ikke mestrer arbeidslivet.

Anonymkode: 5bab1...375

[AnonymBruker]

Heller en beskyttelsesstrategi du har utviklet pga sosial angst. Klønetheten skyldes mangel på sosial trening

 

Anonymkode: a0224...e19

[AnonymBruker]

Høres slik ut, ja. Sikkert mange her som sier at det virker normalt, men de fleste har nok ikke så intim kjennskap til diagnosen og vil ikke ha en god evne til å skille normalt og ikke-normalt. Husk at en diagnose er på papiret resten av livet og vil hindre deg fra å få enkelte jobber

Det å få meltdown når en rutine blir endret eller du må gjøre noe spontant som er nytt for deg er ganske typisk asperger. Å få hangups i ting er ganske typisk. Man kjenner at tanekjøret går og det er både en bra følelse man kan også føre til at man tenker og stresser for mye. Kommer an på hva hangupsen er.

Forstå ironi er nok ikke så uvanlig, det betyr ikke at du ikke har diagnosen. Man kan også lære seg å forstå mennesker relativt bra ved å for eks se for seg hva den andre personen må tenke og føle for å oppføre seg/ reagere på den måten den gjør. Noen aspergere knekker den koden og blir relativt gode på å forstå andre.

Dess smartere man er, dess vanskeligere for andre er det å merke at det er noe annerledes som regel. Kanskje det gjelder hovedsaklig hos kvinner da de bruker å lære seg hvordan herme etter andres oppførsel slik at de oppfører seg normalt.

Anonymkode: f3cc8...3c1

[lokmeister2016]

kansje du har de eller ikke. halvbror har det han eier ikke sosiale antenner og man kan ikke diskutere med han ..tror du din realitet er sannheten og ikke er open for nye ting? han mener alt på discovery channel er sant da, og man kan ikke diskutere med han ..

[AnonymBruker]

5 minutter siden, lokmeister2016 skrev:

kansje du har de eller ikke. halvbror har det han eier ikke sosiale antenner og man kan ikke diskutere med han ..tror du din realitet er sannheten og ikke er open for nye ting? han mener alt på discovery channel er sant da, og man kan ikke diskutere med han ..

Det har ikke noe for seg å sammenligne TS med mennesker du kjenner på denne måten. For alt vi vet kan broren din har gjennomsnittlig eller lav IQ, og de er ofte annerledes enn de med høyere IQ.

Anonymkode: f3cc8...3c1

[Gjest Timaras]

Slutt å les om sykdommer . Det er ikke bra for deg.

Òg spør du her inne så får du flere personlighetstrekk òg andre psykiske lidelser en du har.

Lykke til.