sunne verdier i forholdet.

[ceacea]

Hei,

Noen som har klare meninger om hva et sunt og godt forhold i kjærligheten er? Verdier,regler,grenser..osv.

Hvordan er egentlig forholdet ditt og hva føler du i ulike situasjoner dere står i? Noe du lukker øynene for eller noe du aksepterer fordi det liksom bare kreves av deg?

Er det mulig å ha et forhold som bare er godt trygt og fint,og bli behandlet som den eneste store kjærligheten for din partner? 

 

 

[Callisto83]

Jeg har tenkt mye på dette i og med at min mor og far møttes når de var 15, ble gift, og levde lykkelig sammen i mange år før min far gikk bort av sykdom. Aldri noe porno i hus, eller fyll, eller vold, utroskap og annet. Ja KG, det finnes faktisk sånne mennesker. Føler nesten det er vanskelig for meg å gjenskape et slikt "glansbilde", for mange andre har aldri opplevd denne tryggheten i oppveksten, pluss at moralen i dag er kanskje ikke like viktig som den var før.

Det jeg har kommet fram til er at man ihvertfall er KLAR på hva man vil og hva man ikke vil ganske tidlig i forholdet. Kommunikasjon er nøkkelordet, og det å gi og ta. Med alderen har jeg nok blitt flinkere til å si ifra, og ikke la ting spise meg opp innvendig fordi jeg ikke tør å uttrykke det. Det har hjulpet meg ganske mye ihvertfall. 

[Pås]

7 minutter siden, ceacea skrev:

Er det mulig å ha et forhold som bare er godt trygt og fint,og bli behandlet som den eneste store kjærligheten for din partner? 

Jepp, et sånt forhold har jeg hatt i 30 år! Stikkordene vi lever etter er gjensidig respekt, tillit til hverandre, forståelse for at ikke alle dager er like, rom til å utvikle oss selv og dyrke egne interesser, humor, osv. Den eneste kamelen jeg må svelge er at vi ikke er helt på linje politisk, vi står ikke milevidt fra hverandre, men ikke helt på linjen heller... 

[AnonymBruker]

Jeg har vært i et forhold som føles slik de siste 12 årene. Trygghet og kjærlighet, og vissheten om at den andre er der for deg uansett hva. 

Vi ser hverandre og forstår hverandre. Det er nesten umulig å sette ord på det, men vi etterstreber å forstå hvor mye noe betyr for den andre, og tar beslutninger basert på at begge to skal ha det best mulig. Som eksempel hvis han vil ut med guttene og vi ikke har hatt en alenekveld på lenge - da har vi god dialog om hva den enkelte tenker og føler, og er ikke uenig i prioriteringen som til slutt gjøres. 

Vi er tålmodige i forhold til hverandre. Jeg er tidsnok 9 av 10 ganger, så han kjefter ikke den ene gangen jeg kommer sent. Han er håpløs på å legge ting på plass - jeg kjefter ikke, og han gjør sitt beste for å huske det. Er det uenigheter (om rydding, overtid, prioriteringer) snakker vi sammen om det. 

Vi legger oss aldri som uvenner. Det kan bli høylytte diskusjoner, men de er alltid saklige. Det er ingen smelling med dører eller ord vi angrer på. Og likevel er det ofte unnskyldninger og ydmykhet. 

Vi har felles verdier. Mye av dette var på plass allerede da vi traff hverandre, resten har vi arbeidet oss frem til sammen. 

Vi arbeider for forholdet, og for det å være kjærester. Gode middager, en teateropplevelse, en romantisk utenlandskweekend, små gaver og overraskelser i hverdagen. Klesvask som er brettet og lagt på plass i skapet, skitne tallerkner som blir ryddet bort for en. Disse små tingene som gjør at vi føler oss tatt vare på, og at vi er kjærester og ikke bare venner. 

Anonymkode: 130b8...024

[ceacea]

Takker for svar ☺ det er viktig å få frem hva et godt forhold er. Kan ikke bare snakkes om de dårlige tingene,er nok av vonde erfaringer i kjærligheten.

Hvilke verdier og regler har dere,dere imellom da? Trygghet og tillit skal føles og gå gjensidig, er disse faktorene alltid tilstede i et godt forhold?

[AnonymBruker]

Ja, jeg tror det er mulig. Men det krever ulike tiltak i ulike forhold. 

Jeg tenkte i mange år at vi(meg og min mann) var så forskjellig at det ALDRI I VERDEN kom til å ende godt. 

Men så løsnet det plutselig bare, etter mye opp og ned, frem og tilbake.

Vi er fortsatt veldig forskjellig. Men i bunnen ligger oppriktige ønsker om den andres vel, et godt samliv og en god hverdag. Vi trengte rett og slett bare noen år på å bli riktig godt kjent, da vi på hver vår måte er ganske lukkede sjeler. For oss handlet det mye om å gi hverandre rom til å være slik vi er, på godt og vondt. Nå kommuniserer vi bedre, vi har tillit til hverandre og vi avviser aldri den andre - hva enn det måtte være; sex, bekymringer, konstruktiv kritikk osv. Lidenskapen og gnisten har alltid vært der, det var liksom alt det andre som krevde en del jobb. 

For meg er han den eneste ene og alt jeg ønsker meg. Er ganske sikker på at han tenker det samme om meg

Anonymkode: 232ec...42f

[AnonymBruker]

For oss fungerer særbo best. Vi var først samboere i 1 år men det skjærte seg totalt, også ble det slutt. Men så fant vi tilbake til hverandre og fant ut at det passet oss bedre å bo hver for oss. Kanskje litt upraktisk siden vi har et lite barn på under to år sammen, men det fungerer greit. Vi er sammen, men han har barnet hos seg på overnatting annenhver helg og noen netter i uka slik at jeg får hente meg inn og gjøre ting jeg vil gjøre. Ellers kommer han til oss på middag nesten hver dag, gjør ofte ting sammen med barnet og koser oss. Han sover her når det passer og vi har kosekvelder når det passer. Det fungerer veldig bra  Vi har begge det behovet for å kunne være alene iblant og å gjøre hver våre ting. Noen dager fyrer vi hverandre opp ved å snappe dirty bilder og sextekster hele dagen også kommer han hit på kvelden bare for å ha sex, kose og prate litt før han drar hjem til seg og sover  Vi holder på den måten spenningen og sexlivet på topp. Det kribler enda i magen min når jeg vet at han skal komme over for sex. Og da er det ikke en dagligdags greie og da rekker vi å bli sprengkåte på hverandre. Ellers ser han ikke på porno, ikke at det hadde gjort meg så mye, men hos oss vet vi begge at vi er mer enn nok for hverandre. Det er veldig viktig for meg ihvertfall. Vi slipper å forvente så mye av hverandre og å bli skuffet om den andre ikke gjør som den ene forventer. Det var mye av problemene da vi bodde sammen.

Mulig vi flytter sammen igjen i fremtiden, men akkurat nå er ikke det et tema.

Anonymkode: 67b74...c2e

[AnonymBruker]

4 timer siden, ceacea skrev:

Takker for svar ☺ det er viktig å få frem hva et godt forhold er. Kan ikke bare snakkes om de dårlige tingene,er nok av vonde erfaringer i kjærligheten.

Hvilke verdier og regler har dere,dere imellom da? Trygghet og tillit skal føles og gå gjensidig, er disse faktorene alltid tilstede i et godt forhold?

Vel foreldrene mine er slik. 

Det jeg har observert er;

- Fundamentalt gode grunnverdier. Jeg tror begge to er de siste menneskene som kunne vært utro. Jeg kan ikke engang forestille meg hvordan det skulle skjedd. De har parvenner, og ingen single venner av motsatt kjønn på hver sin kant. De vet alltid hvor den andre er. Ingen av dem er festmennesker som oppsøker situasjoner med mye alkohol eller flørting. Og det viktigste er - ingen av disse tingene er et resultat av krav eller ultimatum fra den andres side. Det er bare slik det er. En gjensidig, felles standard. 

Det er ingen tvil, eller "hva skjer der egentlig?". Da moren min opplevde at en mann ble litt for pågående på treningen, byttet hun parti. Faren min opplevde at ekskjæresten tok kontakt for å hjelp til noe profesjonelt, i henhold til jobben de hadde hatt sammen tidligere. Han avslo. Mamma trengte aldri si noe - han skjønte at hun ville bli ukomfortabel. 

Så mitt syn her er at når det er rett, så er det ikke tvil, angst eller vondt i mange. Det er ikke irettesettelser eller kjefting. Det er en enighet om hvordan man behandler sin partner.

Når det er sagt har selvsagt mine foreldre hatt krangler som alle andre. Men de jobber seg gjennom det. Kan legge til at de er private mht. uenigheter - det deles ikke med andre, og de involverer heller ikke oss (barna). 

Anonymkode: 456cf...c3d

[AnonymBruker]

Respekt for hverandre og like moraler og verdier er nøkkelen. Blir man ikke respektert f eks av og til blir trakassert eller sett ned på, eller at en av dine viktige verdier ikke er viktig for han da er det ikke noe å kaste bort tid på. Funker ikke i det lange løp kanskje tro tre år før kranglinga overtar. 

Anonymkode: 880ca...c2a

[AnonymBruker]

5 timer siden, Callisto83 skrev:

Jeg har tenkt mye på dette i og med at min mor og far møttes når de var 15, ble gift, og levde lykkelig sammen i mange år før min far gikk bort av sykdom. Aldri noe porno i hus, eller fyll, eller vold, utroskap og annet. Ja KG, det finnes faktisk sånne mennesker. Føler nesten det er vanskelig for meg å gjenskape et slikt "glansbilde", for mange andre har aldri opplevd denne tryggheten i oppveksten, pluss at moralen i dag er kanskje ikke like viktig som den var før.

Det jeg har kommet fram til er at man ihvertfall er KLAR på hva man vil og hva man ikke vil ganske tidlig i forholdet. Kommunikasjon er nøkkelordet, og det å gi og ta. Med alderen har jeg nok blitt flinkere til å si ifra, og ikke la ting spise meg opp innvendig fordi jeg ikke tør å uttrykke det. Det har hjulpet meg ganske mye ihvertfall. 

Om det har vært utroskap vet du jo faktisk ikke. De aller fleste livslange par opplever utroskap av den ene parten i hvert fall, men dessverre er det veldig mange som aldri blir oppdaget. Det skjer selv i sabile, trygge og oppriktig gode parforhold hvor man aldri kan tenke seg at en av dem kunne funnet på å være utro. 

Anonymkode: 65c5e...ddb