Hvordan klarte du å tilgi dine foreldre?

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dette var veldig sårt og fint å lese, samtidig. De så meg nok som en flerrende tiger, og jeg vet de på et punkt var redd meg. 

Jeg vil jo egentlig bare at de skal tvinge armene sine rundt meg likevel, og fortelle meg at de er stolte av meg. Jeg kan aldri huske at de har sagt det. 

Anonymkode: 5fb1f...31d

Ja det er nettopp det, du ønsket at de til tross for ditt sinne og avvisning av dem, skulle holde rundt deg og elske deg for det.
Jeg tror de elsket og elsker deg, men det er fryktelig vanskelig å vite hva man skal gjøre med sinte mennesker. 
Og hvis de var redde for deg og ditt sinne er det forståelig at de ble usikre og ikke visste hvordan de skulle håndtere situasjonen. Du vil forstår bedre den dagen dine egne barn står og hyler i sinne til deg og uansett hva du sier og gjør så er det feil.
Prøv om du ikke klarer å tilgi, så prøv å forstå. Ingen er feilfrie.

Og vi er så flinke til å tenke på våre foreldre som nettopp det, VÅRE foreldre, og ikke selvstendige mennesker med egne tanker og følelser. For foreldre kan også bli såre og lei seg og skuffet og sinte.

Anonymkode: 7e62a...34a

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

"Du er ikke voksen før du tilgir dine foreldre" sa en lærer til meg da det stormet som verst. 

Anonymkode: 6f35c...cd1

Mens jeg føler at jeg er voksen nå fordi jeg har brutt med mine foreldre. De er ikke slemme mennesker som vil meg vondt, de er mennesker som ikke ser meg som person, som ikke klarer å se hva som er best for MEG. De ser bare seg selv. Og det må jeg akseptere.

Anonymkode: 33af4...e03

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mens jeg føler at jeg er voksen nå fordi jeg har brutt med mine foreldre. De er ikke slemme mennesker som vil meg vondt, de er mennesker som ikke ser meg som person, som ikke klarer å se hva som er best for MEG. De ser bare seg selv. Og det må jeg akseptere.

Anonymkode: 33af4...e03

eller trassig.

Anonymkode: 6a3f3...b26

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mens jeg føler at jeg er voksen nå fordi jeg har brutt med mine foreldre. De er ikke slemme mennesker som vil meg vondt, de er mennesker som ikke ser meg som person, som ikke klarer å se hva som er best for MEG. De ser bare seg selv. Og det må jeg akseptere.

Anonymkode: 33af4...e03

Ser du dem som personer, klarer du å se hva som er best for dem? Og du ser bare deg?

Anonymkode: 617b3...bb2

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Mens jeg føler at jeg er voksen nå fordi jeg har brutt med mine foreldre. De er ikke slemme mennesker som vil meg vondt, de er mennesker som ikke ser meg som person, som ikke klarer å se hva som er best for MEG. De ser bare seg selv. Og det må jeg akseptere.

Anonymkode: 33af4...e03

Ser du dem som egne individer da? ser du hva som er best for dem? Eller ser du bare deg selv?

Anonymkode: 332e7...bdd

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja det er nettopp det, du ønsket at de til tross for ditt sinne og avvisning av dem, skulle holde rundt deg og elske deg for det.
Jeg tror de elsket og elsker deg, men det er fryktelig vanskelig å vite hva man skal gjøre med sinte mennesker. 
Og hvis de var redde for deg og ditt sinne er det forståelig at de ble usikre og ikke visste hvordan de skulle håndtere situasjonen. Du vil forstår bedre den dagen dine egne barn står og hyler i sinne til deg og uansett hva du sier og gjør så er det feil.
Prøv om du ikke klarer å tilgi, så prøv å forstå. Ingen er feilfrie.

Og vi er så flinke til å tenke på våre foreldre som nettopp det, VÅRE foreldre, og ikke selvstendige mennesker med egne tanker og følelser. For foreldre kan også bli såre og lei seg og skuffet og sinte.

Anonymkode: 7e62a...34a

I går tok jeg med meg meldingene dine, og sendte mine foreldre en lang, og ærlig melding. Vi hadde endelig en oppriktig prat..

 

TS

Anonymkode: 5fb1f...31d

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

I går tok jeg med meg meldingene dine, og sendte mine foreldre en lang, og ærlig melding. Vi hadde endelig en oppriktig prat..

 

TS

Anonymkode: 5fb1f...31d

Hvordan gikk det ts?  Jeg håper dere fikk ordnet opp og at dere tross alt kan ha kontakt med hverandre. Jeg er glad at jeg kunne hjelpe til. Klem fra meg

Anonymkode: 7e62a...34a

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan gikk det ts?  Jeg håper dere fikk ordnet opp og at dere tross alt kan ha kontakt med hverandre. Jeg er glad at jeg kunne hjelpe til. Klem fra meg

Anonymkode: 7e62a...34a

Vi fikk pratet godt ihvertfall. Det er en start. Jeg vet ikke helt hvor vi går herfra

 

TS

Anonymkode: 5fb1f...31d

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vi fikk pratet godt ihvertfall. Det er en start. Jeg vet ikke helt hvor vi går herfra

 

TS

Anonymkode: 5fb1f...31d

Lykke til, ja det er en start. Håper det ordner seg. Kommunikasjon er første skritt videre.

Anonymkode: 7e62a...34a

[AnonymBruker]

På 21.11.2016 den 14.44, AnonymBruker skrev:

Jeg var et sint barn. Det begynte da jeg var veldig ung og opplevde meg urettferdig behandlet. Som yngstemann over alt, og ikke den mest taktfulle fikk jeg ofte skylda. Urettferdig må ha vært mitt første ord.

Slik fortsatte barndommen min. Jeg følte meg ikke hørt, ikke sett, ikke forstått. Jeg ble en sint tenåring. Og krigen ble et faktum.

Innen foreldrene mine innså at de hadde gjort noen alvorlige feil var det for sent. Jeg flyttet ut da jeg ble 18.

De siste årene har jeg hatt et relativt greit forhold til foreldrene mine. Ved en anledning forsøkte jeg å ta opp et særlig tema med min far som har vært sårt og gnagende en stund. Svaret hans sendte meg rett i kjelleren, og jeg har ikke våget å ta opp minnene i ettertid.

Nå er det et år siden jeg har sett foreldrene mine selv om vi har hatt kontakt. De bor svært kort unna meg, så de har så absolutt forstått at jeg har stengt dem ute. De har bare ikke hatt noen anelse om hvorfor.. Ikke har de spurt, ikke har de ringt, ikke har de uttrykket savn dette året. Da farsdag kom og gikk uten at de hørte fra meg, og uten at de stusset over det tok jeg kontakt. Jeg trengte oppvask Nå har det eksplodert totalt. Jeg skrev ned alt, var sårbar og ærlig og liten og redd igjen. Og igjen møtte jeg døra og avvisningen. Jeg ble rett og slett så skuffa og så sint av jeg fortalte dem at jeg ikke ønsker å ha noe mer med dem å gjøre. 

Det eneste jeg ønsker, og dette har jeg sagt, er at de skal anerkjenne at de dreit seg ut, og at dette er mine følelser og mine minner. Jeg vil at de skal være oppriktig lei seg, at de skal ringe meg, stå på døren, vise at de bryr seg, vise at de er der. Det er vondt å oppleve en barndom hvor jeg var fienden, hvor de dro på ferie uten meg fordi jeg var så vanskelig. Det er vondt, når jeg mener jeg var et sint barn på grunn av dem, og at de ikke tar noe ansvar for det. Et barn blir ikke født med kommunikasjonsevner, og hjemme var det aldri noen åpen dør for kommunikasjon og likeverdig respekt.

 

Så, til dere andre som ikke har hatt en barndom dere husker som strålende. Dere som bare har valgt å glemme og gå videre, hvordan?
Jeg føler meg for øyeblikket ensom

Anonymkode: 5fb1f...31d

Jeg gikk mange år uten kontakt med noen av foreldrene mine. Så når jeg fikk kontakt med pappa igjen pratet vi mye om det som var. Han har bevist i ettertid at han har forandret seg. Det gjorde at jeg klarte å legge det bak meg. Han er nå en av mine beste venner. 

Med moren min gikk jeg et år uten noe kontakt. Så prøvde jeg men følte ikke hun var forandret. Fortsatt like stygg i munn mot meg, fæle krav til hvordan jeg burde være etc. Så brøyt hun kontakt. Jeg har prøvd litt etterpå, men hun lyver om alt som er. Mistet kontakt med besteforeldre pga henne. Så jeg har aldri klart å tilgi henne, kan legge bort barndommen, men alt hun gjorde de få åra vi hadde kontakt og alle løgnene i ettertid kan jeg ikke tilgi. 

Så kort fortalt tilga jeg pappa fordi han viste interesse og viste at han hadde forandret seg.

Anonymkode: b9a66...c48

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Lykke til, ja det er en start. Håper det ordner seg. Kommunikasjon er første skritt videre.

Anonymkode: 7e62a...34a

Tusen takk!

TS

Anonymkode: 5fb1f...31d

[AnonymBruker]

Etter en barndom med rus hos én forelder og total ignorering hos den andre, er jeg i dag voksen med store problemer med relasjonstilknytning, tillit og selvtillit. Har gått hos psykolog noen år nå, for å prøve å gå videre. Men det er vanskelig, når måten jeg ble behandlet på, fortsatt preger hver eneste samtale jeg har med alle mennesker jeg møter og kort og godt alle avgjørelser jeg tar i livet mitt og de fleste tankene jeg tenker. Reaksjonsmønsteret mitt er sterkt preget av mindreverdighetsfølelse og urolighet overfor alt som ikke er sterkt rutinepreget. I tillegg har et potpurri av raseri, skam, dårlig samvittighet (utrolig nok) og sorg preget meg i alle år. Nå er jeg 34.

Vi kommer nok aldri til å få de foreldrene vi skulle ønske vi hadde, og vi kommer aldri til å få de foreldrene vi så gjerne trenger. Vi kommer aldri til å få den anerkjennelsen vi så sårt trenger, den vi skulle hatt da vi var 2. og 5. Og 8 år gamle. For ikke å snakke om 14. og 17. Nå er vi voksne, og det er derfor ikke fysisk mulig for våre foreldre å gi oss det vi skulle hatt som femåringer, uansett hvor mye de kanskje skulle ønske de kunne det.

Jeg har prøvd å konfrontere den forelderen min som ruset (og fortsatt ruser) seg, det er som å snakke til en vegg. Hun forstår rett og slett ikke hva jeg mener. Hun tar det veldig ille opp og blir sint pga anklagene.

Likevel gir jeg liksom aldri opp. Jeg fatter ikke hvorfor, for det er jo åpenbart at her er det ikke mer å hente. Men det er dette ene, lille håpet da. Å gi opp innebærer at man må erkjenne overfor seg selv at ting ALDRI blir slik man trenger at de er. Det er tydeligvis for overveldende til at jeg klarer det foreløpig. En slik innrømmelse overfor meg selv føles som at jeg må erklære meg foreldreløs.

Peder Kjøs forklarte godt en gang hvorfor dårlige foreldre tilsynelatende har så lite innsikt i hva de har gjort. Han sa at for å kunne gi deg anerkjennelsen du trenger, må de samtidig innrømme for seg selv hvor mye skade de har gjort. Og det er nok der det butter for mange foreldre. De klarer ikke være ærlige med seg selv, det gjør for vondt. Og for barna blir dette bare nok et tegn på at de ikke er viktige nok til at foreldrene engang gidder å ta samtalen.

Jeg skulle ønske barn som oss greide å slutte å tolke alt i verste mening. Slutte å bruke alt som skjer som bekreftelse av den følelsen vi innerst inne frykter skal være sann: At vi ER mindre verdt, at alt som har skjedd ER vår skyld. At vi faktisk ikke fortjente bedre. For det er feil. 

Og til TS, som var så sint som liten: Det finnes ikke problembarn, bare barn med problemer. Og det ser det heldigvis ut som du skjønner

Jeg leter fortsatt etter svaret på hvordan jeg skal klare å legge dette bak meg og akseptere det som fortsatt foregår og river meg ned. Hele fundamentet mitt er jo bygget på dette. Men jeg har i hvert fall funnet ut for min egen del at jeg heldigvis er voksen nå, og det er mitt ansvar å bygge nytt fundament. Er byggesteinene for dårlige, så må man finne nye. I nye venner og andre relasjoner. Og ikke minst i relasjonen med seg selv  

Anonymkode: 82507...f68