Adopsjon, ikke infertil

[AnonymBruker]

Jeg synes adopsjon er en kjekk ting for et lite barn som har behov for trygge omsorgspersjoner. Jeg og kjæresten er blitt enige om at i stedet for å lage egne barn så går vi heller for å adoptere et barn som trenger foreldre. Det er et valg vi har kommet til og ikke noe infertiliet inne i bildet. Andre som har valgt adopsjon i fremfor barn via den tradisjonelle veien? 

Anonymkode: 8fc39...13e

[AnonymBruker]

Jeg er redd for å føde, så da sa mannen min at da kan vi jo "bare" adoptere... så i april 2016 ble vi foreldre til en nydelig gutt  på 1,5år fra Colombia. 

Anonymkode: d24a1...b5a

[AnonymBruker]

Tanken på å adoptere et stakkars barn som trenger foreldre er kjempefin. Jeg skulle mer enn gjerne adoptert ett av de barna som vises på TV, som hverken har familie, mat eller klær.

Men jeg har fulgt venners adopsjonsprosesser, flere faktisk, og jeg har innsett at det er ikke helt sånn adopsjonsverden virker. For det første så står ikke barn frigitt for adopsjon, i kø. Selv om det er mange trengende barn, så er det ikke alle som er klar for å bli adoptert til Norge. Å adoptere et barn er en prosess som tar mange år, faktisk kjenner jeg et par som snart har ventet i TI år!!!! (Det er så til de grader sensitivt at jeg aldri i livet hadde turt å spør om hvorfor de har ventet så lenge). Andre jeg kjenner har vel brukt ca tre år fra de begynte til barnet var i Norge.

Det er mange som ønsker å adoptere barn i Norge, som ikke kan lage egne barn, burde ikke de få slippe konkurranse fra oss som kan lage våre egne barn? Det er ikke antall søkere som bestemmer hvor mange barn som blir "reddet" til Norge, men myndighetene i giverlandet.

Om dere reiser til et land, finner et barn selv, og så kjemper gjennom en adopsjon, da blir det selvsagt annerledes. Det barnet ville kanskje aldri blitt adoptert om ikke nettopp dere ønsket det, og ut fra en sånn situasjon, så støtter jeg deg fullt ut  

Anonymkode: 3607d...a64

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tanken på å adoptere et stakkars barn som trenger foreldre er kjempefin. Jeg skulle mer enn gjerne adoptert ett av de barna som vises på TV, som hverken har familie, mat eller klær.

Men jeg har fulgt venners adopsjonsprosesser, flere faktisk, og jeg har innsett at det er ikke helt sånn adopsjonsverden virker. For det første så står ikke barn frigitt for adopsjon, i kø. Selv om det er mange trengende barn, så er det ikke alle som er klar for å bli adoptert til Norge. Å adoptere et barn er en prosess som tar mange år, faktisk kjenner jeg et par som snart har ventet i TI år!!!! (Det er så til de grader sensitivt at jeg aldri i livet hadde turt å spør om hvorfor de har ventet så lenge). Andre jeg kjenner har vel brukt ca tre år fra de begynte til barnet var i Norge.

Det er mange som ønsker å adoptere barn i Norge, som ikke kan lage egne barn, burde ikke de få slippe konkurranse fra oss som kan lage våre egne barn? Det er ikke antall søkere som bestemmer hvor mange barn som blir "reddet" til Norge, men myndighetene i giverlandet.

Om dere reiser til et land, finner et barn selv, og så kjemper gjennom en adopsjon, da blir det selvsagt annerledes. Det barnet ville kanskje aldri blitt adoptert om ikke nettopp dere ønsket det, og ut fra en sånn situasjon, så støtter jeg deg fullt ut  

Anonymkode: 3607d...a64

 

TS, dette innlegget må du ta med en klype salt. 

Aller først, så er det ikke slik at lang ventetid = mange infertile norske par i kø. Det er lang ventetid fordi det er en lang prosess, med mange variabler både i den norske og den utenlandske prosessen. Men det er faktisk flere landprogrammer i de tre adopsjonsforeningene som mangler søkere, slik at Norge ikke klarer å fylle sin tildelte kvote fra giverlandene. Gå inn på hjemmesidene til adopsjonsforeningene og klikk litt rundt. Der finner du informasjon om ventetid, kriterier, og hvilke program som har stor kapasitet og hvilke som ikke har det.

Med andre ord trenger ikke ts nødvendigvis føle noen skyld for å ta plassen fra noen andre, det er slett ikke sikkert ar hun gjør det i det hele tatt. Det er også verdt å huske på at adopsjonssystemet i bunn og grunn handler om å finne foreldre til barn, ikke omvendt. Sånn sett er det helt likegyldig om ts er infertil eller ei, så lenge hun er egnet som forelder.

At noen har ventet i ti år høres ut som de er en del av gruppen som hadde maks uflaks da et av de mest populære landene plutselig la om adopsjonssystemet sitt og ventetiden eksploderte. For de som allerede hadde søkt på dette landet fikk dette utrolig store følger, men det er ikke akkurat noe gjennomsnittall som ts trenger å bekymre seg for. Hør med adopsjonsforeningene, ventetiden varierer. 10 år er et skrekkeksempel som dessverre er helt reelt for de som havnet i den situasjonen, men det har ingen egentlig relevans til andre program.

Til det siste, å reise ut og finne seg et barn og adoptere det "på egenhånd", så er det rene galimatias og du må ikke finne på å gjøre det. Å adoptere utenom organisasjon i Norge er veldig, veldig vanskelig. Og hvis du skal gjøre det, må det gå den rette veien. Det er ikke å reise ut og ta med seg et barn fra et barnehjem i Uganda eller slummen i Calcutta og fikse papirene der. Uten å jobbe i Bufetat selv kan jeg nesten garantere at det aldri vil bli godkjent, for det er ikke sånn systemet fungerer. Norge er svært strenge på at alle internasjonale konvensjoner følges, og den jobben er det foreningene som står for på vegne av den norske stat. Ikke Ola og Kari Nordmann med et stort hjerte og gode intensjoner. Hvis du ønsker å adoptere et barn som har små sjanser og virkelig trenger familie, så hører du med adopsjonsforeningene om de har et eget system for barn med spesielle behov. De barna er det sjelden kø for.

Lykke til, ts.

Anonymkode: 043fe...dbe

[AnonymBruker]

Veldig bra og opplyst innlegg dette siste. Det forrige med advarsel synes jeg er nesten uforsvarlig.

Å dra ut og finne et barn selv, er veldig vanskelig. Det sier seg selv at risikoen for traficking - bortføring og salg av barn - vil øke om dette skulle være så enkelt. Det kan være en lang prosess å bevise at et barn faktisk er foreldreløst. Man kan regne med å ikke komme i mål. Men det går også an å forhøre seg med nordmenn som har adoptert, søk på Irene Rømmen (Kambodsja).

Ellers så synes jeg det er en fantastisk løsning å adoptere, Ts. Skulle ønske flere valgte det fremfor årevis med prøverør. Skulle gjerne adoptere, men vi er for gamle (samboer og jeg møttes sent). Men vi vurderer fosterbarn. 

Anonymkode: ba10c...cb8