Når du gir for mye

[AnonymBruker]

Bare hold dere saklige i tråden ok ?

jeg føler at jeg alltid gir 110 %. Når noen har bursdag i nære relasjoner så jobber jeg på spreng til jeg finner den perfekte gaven. Jeg har til å med laget overraskelses fest. Samma er det med de som har blitt gravide. Jeg har stått for hele 4 babyshower. Men i min siste bursdag var det ikke en eneste gave fra venner. Ikke engang private samtaler. Kun meldinger og Facebook hilsner. Jeg prøver ikke å si at jeg gir gaver for å få gaver. Jeg blir veldig glad for et besøk eller et kort osv. Men jeg gir og gir og føler at jeg aldri blir sett på samme måte. 

Burde jeg bare la være å gjøre så mye ? Jeg trives veldig godt med å være gavmild men vil jo også føle at andre setter meg like høyt. 

Anonymkode: 425ae...7eb

[AnonymBruker]

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Man gir så mye av seg selv og føler man ikke blir verdsatt tilbake😏🙄. 

Anonymkode: 3c05e...088

[fuglekvitter__]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Bare hold dere saklige i tråden ok ?

jeg føler at jeg alltid gir 110 %. Når noen har bursdag i nære relasjoner så jobber jeg på spreng til jeg finner den perfekte gaven. Jeg har til å med laget overraskelses fest. Samma er det med de som har blitt gravide. Jeg har stått for hele 4 babyshower. Men i min siste bursdag var det ikke en eneste gave fra venner. Ikke engang private samtaler. Kun meldinger og Facebook hilsner. Jeg prøver ikke å si at jeg gir gaver for å få gaver. Jeg blir veldig glad for et besøk eller et kort osv. Men jeg gir og gir og føler at jeg aldri blir sett på samme måte. 

Burde jeg bare la være å gjøre så mye ? Jeg trives veldig godt med å være gavmild men vil jo også føle at andre setter meg like høyt. 

Anonymkode: 425ae...7eb

Jeg forholder jeg nesten alltid saklig her, hvis det er usaklige ting som er skrevet så svarer man rett og slett ikke.
Dette hørtes ikke bra ut selvklart. Når du gir og gir av deg selv så virker det fort som om at du er en som lett kan bli brukt og utnyttet av vennene dine?
Altså, jeg er ikke synsk eller noe, så det er begrenset med hva man vet ut i fra det lille du skriver om dere, men det virker overhode ikke som et godt venninneforhold. Ja, la vær - så slipper du å få så mye å gjøre. Du får se det positive ved det.  
 

[AnonymBruker]

Jeg skjønner veldig godt hva du mener og jeg gjør sånn jeg også. Ikke for alle og ikke alltid, men jeg har gjort det for flere venninner og familiemedlemmer. Får aldri noe særlig tilbake og det sårer litt. Jeg forventer ikke, men hadde vært hyggelig. 

Og det dumme er jo at det er vanskelig å slutte å gjøre ting fordi jeg vil jo virkelig gjøre det for venner og familie. De blir jo glade og det er det jeg ønsker.

Har derfor ingen tips eller råd, siden jeg er der selv. Eneste jeg kan bidra med her er forståelse. 

Anonymkode: 1589b...16b

[smygende_lodde]

Jeg slet mye med dette selv, og fikk et fint råd en gang: "Aldri gi mer enn hva du kan tåle å ikke få tilbake".

Endret 20. november 2016 av smygende_lodde

[Lammelåret]

Men sånn vil det alltid være! Noen er mer initiativrike enn andre. Vær heller glad for at du har disse ressursene. Kanskje du trenger å øve deg på å være tydelig på egne behov? Kanskje vennene dine blir litt skremt av deg siden du er så flink på organisering? Og kanskje du skulle legge bort tanken på å "få noe tilbake" for det du gjør, for når du ser at andre setter pris på det du gjør, da får du vel noe igjen for innsatsen? Skjønner at det kan føles litt sårt å ikke få den ønskede oppmerksomheten, altså. Alle trenger å bli sett.

[AnonymBruker]

Samme her. Stiller alltid opp for andre, men når jeg selv har bursdag/er gravid/trenger hjelp er det absolutt ingen som stiller opp, bortsett fra familie såklart. Har ikke tall på hvor mange jeg har hjulpet med flytting og planlegging av bursdag osv. Jeg har sluttet å stille opp når jeg ikke får noe tilbake og bruker samme unnskyldinger som de som alltid sier nei selv. 

Anonymkode: c039c...251

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Bare hold dere saklige i tråden ok ?

jeg føler at jeg alltid gir 110 %. Når noen har bursdag i nære relasjoner så jobber jeg på spreng til jeg finner den perfekte gaven. Jeg har til å med laget overraskelses fest. Samma er det med de som har blitt gravide. Jeg har stått for hele 4 babyshower. Men i min siste bursdag var det ikke en eneste gave fra venner. Ikke engang private samtaler. Kun meldinger og Facebook hilsner. Jeg prøver ikke å si at jeg gir gaver for å få gaver. Jeg blir veldig glad for et besøk eller et kort osv. Men jeg gir og gir og føler at jeg aldri blir sett på samme måte. 

Burde jeg bare la være å gjøre så mye ? Jeg trives veldig godt med å være gavmild men vil jo også føle at andre setter meg like høyt. 

Anonymkode: 425ae...7eb

Dette var meg, før. Jeg hadde det sånn helt frem til jeg var 25, da fikk jeg nok.  Jeg brukte så mye tid, tanker, energi, penger og gi alt av meg selv til folk jeg var venn med, og det var en så stor skuffelse å aldri føle seg verdsatt tilbake. Det raknet litt for meg, da en venninne jeg alltid hadde stilt opp for, plutselig sa en dag "Du er så egoistisk!" når jeg ikke hadde råd til å låne henne 2000 på øyeblikket, da snakket jeg rett fra levra for å si det slik.. Etter det så klarte jeg å kvitte meg med de som bare tok av meg (det var så ille at noen spurte ikke en gang, de bare krevde alt av meg og jeg var livredd for å ikke "oppfylle deres krav") så jeg er så glad for at jeg tok meg selv i nakken og forstod at jeg ikke hadde et godt liv av å ha så forferdelig dårlige venner! Aldri la noen ta deg forgitt på slike ting, vennskap handler om å gi og ta, det skal ikke være slik at den ene bare tar - mens den andre bare gir!

Anonymkode: 40e68...71c

[AnonymBruker]

Jeg var også sånn. Helt til jeg bestemte meg for å slutte. 

Anonymkode: 4c401...d69

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar alle sammen. Jeg lurer på en ting. Dere som har bestemt dere for å slutte å være sånn. Hvordan ble dynamikken i deres relasjoner da ? Jeg vurderer å bare la vær å gi julegaver. Og spesielt julekalender til voksne som mest sannsynlig ikke setter pris på meg 

Anonymkode: 425ae...7eb

[FrkIA]

Åh, jeg føler deg. Er akkurat sånn selv. Har en venninne jeg sto en hel fredag kveld og malte leiligheten til, jeg hadde tilbudt meg frivillig å hjelpe henne. måtte betale maten vår, litt maleustyr jeg måtte kjøpe med og 350 kr i taxi hjem på natten fordi det tok så lang tid at bussen ikke gikk. Skulle ha jentelunsj hjemme hos meg dagen etter og jeg sa det eneste jeg ville ha i gjengjeld var at hun kom 1,5 time før de andre og hjalp meg dagen etter, siden jeg hadde brukt hele kvelden før på å male hos henne og derfor ikke hadde så god tid til å rydde. Det sa hun ja til. Når dukket hun opp? 30 min etter de andre kom. I tillegg var hun frekk nok til å spørre noen helger etter når hun skulle ha innflytningsfest om jeg kunne komme noen timer tidligere og hjelpe henne med å lage mat/bake kake... Da sa jeg nei. Og det føltes utrolig godt, men det satt laaaangt inne. Jeg kunne godt ha hjulpet til og synes egentlig det bare er hyggelig, men jeg følte faktisk at jeg måtte markere at for å få hjelp så må man gi litt også, ellers blir jeg tatt litt for gitt...

[Gjest Lykke_]

Kjenner meg igjen. Det finnes utrolig mange som ikke verdsetter den tid, energi og penger man bruker på dem. Det finnes mange som er så bortskjemte at de tar det som en selvfølge, dem som ikke setter pris på det og dem som bare tar og tar, men aldri gir. Heldigvis har jeg ikke erfart dette med venner, jeg har gode venner som setter pris på den minste ting, men jeg har opplevd det med kjærester. Jeg er gavmild av meg, men har skjønt at dette burde jeg kanskje "dysse" litt ned neste gang jeg får en partner. Noen mennesker er slik at når du gir dem lillefingeren så tar dem hele hånda. Jeg kan gi deg et eksempel som har satt seg godt hos meg:

Min ekskjæreste ( på dette tidspunktet kjæreste ) klaget over tannverk og at han mest sannssynlig hadde hull i en av tennene. Jeg hadde også tannverk, men fortalte ikke dette til kjæresten. Istedenfor å priotere meg selv og bestille en tannlegetime så ga jeg istedenfor han 1500 kr så han kunne få kommet seg til tannlegen og slippe tannpinen. Samtidig gikk jeg og knasket Paracet i en uke til jeg hadde råd til en tannlegetime til meg selv. 

Ikke lenge etter at jeg hadde spandert denne tannlegetimen så havnet jeg i en krangel med kjæresten min og da dro han opp at jeg "hadde vært faens så frekk som hadde påmint han om at pengene han fikk var til tannlegetime og ikke skulle brukes på noe annet", ( Han var jo blakk og hadde ikke penger til tannlegetime selv, men jeg var redd han skulle bruke pengene på noe annet).

Du skal tro jeg følte meg høy i hatten og satt pris på. Dette var altså takka jeg fikk for å ha gitt han mine faktisk sårt trengte penger for at han ikke skulle gå og ha det vondt, mens jeg selv gikk og plagdes med en vond visdomstann i stillhet. 

Min lekse er: Vær kun gavmild mot dem som setter pris på det! 

[Gjest O.G.]

På 20.11.2016 den 18.58, AnonymBruker skrev:

Samme her. Stiller alltid opp for andre, men når jeg selv har bursdag/er gravid/trenger hjelp er det absolutt ingen som stiller opp, bortsett fra familie såklart. Har ikke tall på hvor mange jeg har hjulpet med flytting og planlegging av bursdag osv. Jeg har sluttet å stille opp når jeg ikke får noe tilbake og bruker samme unnskyldinger som de som alltid sier nei selv. 

Anonymkode: c039c...251

Ressurssvake folk har ikke krefter til å hjelpe seg selv en gang, og hvertfall ikke andre mennesker.

[Fyrlykt]

Dette har jeg erfart mye av TS. Ga altfor mye av både penger og tid til mine såkalte venner. Fungerte mer som sjåføren deres når de ikke hadde bil, omtenksomme jule/bursdagsgaver, ga bort klær osv. osv.

jeg klarte tilslutt ikke mer og "la meg på deres nivå". Det resulterte i at de kuttet meg ut. Dette er over 10 år siden. Jeg sitter igjen miljøskadet og uten venner. Det er veldig sårt men har tillagt meg å tenke: "viss jeg ikke har noen forhåpninger, så blir jeg heller ikke skuffet." Jeg håper at det går mye bedre for deg! Det er en bra sykt hvor egoistisk verden har blitt.

[Calleia]

Kjenner meg Så godt igjen... Jeg tar initiativ, inviterer, gir oppmerksomhet etc.. Men får sjelden noe tilbake. 

Jeg gir ikke for å få noe tilbake, bare så det er klart, jeg gjør det fordi jeg liker å glede andre.. Men noen ganger savner man selvsagt at noen gjør det samme tilbake. 

[pingeling]

De aller fleste er ikke så initiativrike.  Så da blir det ofte skjevt for de som er det. 

Det er bare å se på amatøridretten, eller andre arenaer som krever en innsats.  Hadde det ikke vært for noen initiativrike ildsjelder ville ting aldri fungert.  Fordi minst 90% av de andre er passive detalgere som stiller opp på det som blir lagt til rette.  Visst ikke andre tvinges til å delta ved at det er et krav. 

Vi kan ikke kreve dette når vi gir gaver eller gjør noe for andre.  Så da må man ta et valg om man syns det er verdt det kun for den gleden man gir andre, og ikke fordi man håper man får noe tilbake.

 

[AnonymBruker]

57 minutter siden, Fyrlykt skrev:

Dette har jeg erfart mye av TS. Ga altfor mye av både penger og tid til mine såkalte venner. Fungerte mer som sjåføren deres når de ikke hadde bil, omtenksomme jule/bursdagsgaver, ga bort klær osv. osv.

jeg klarte tilslutt ikke mer og "la meg på deres nivå". Det resulterte i at de kuttet meg ut. Dette er over 10 år siden. Jeg sitter igjen miljøskadet og uten venner. Det er veldig sårt men har tillagt meg å tenke: "viss jeg ikke har noen forhåpninger, så blir jeg heller ikke skuffet." Jeg håper at det går mye bedre for deg! Det er en bra sykt hvor egoistisk verden har blitt.

Det der er jeg livredd for også! Har ikke så mange venninner, og egentlig ingen å miste. For min del utnytter de egentlig min mann. De er single, og det er så fint at han fantastiske  mannen min kan hjelpe. Det begynte med småting, som skifte av lyspærer osv. Nå har det eskalert til frakte død bil til verksted, legge om hjul, låne bil (uten å betale eller fylle bensin)... Og det er alltid meg de spør. Kan den fantastiske mannen din....? De har nummeret hans, og kjenner han godt. Men det er lettere å overlate smiskingen til meg.

I år sa han nei til hjulskift. Han har skadet kneet og har mer enn nok med våre egne biler. Det har også blitt et par andre nei.... Og jeg ser resultatet. 

Anonymkode: d625e...689

[AnonymBruker]

Det som er spørsmålet er jo om det er vennene som er noen snyltende egoister, eller om det er TS og dere andre som føler som henne som har lagt dere på et nivå som er høyt over hva "folk flest" synes er naturlig? Eller eventuelt en kombinasjon?

Når TS skriver at hun jobber på spreng for å finne den perfekte gave, tenker jeg at det er hun som har lagt seg på et for høyt nivå. Folk er gjerne travelt opptatt med jobb, familie, husarbeid og andre plikter, og har ikke mulighet til å sette himmel og jord i bevegelse for å få tak i den perfekte gaven. Kanskje har man heller ikke fantasi til å vite hva denne perfekte gaven skulle ha vært. Kanskje kjøper man en blomsterbukett eller en flaske vin eller noe som ikke krever all verdens planlegging og forarbeider, og som er gode nok gaver til alle andre. Men sammenlignet med hun venninna som tok taxi i to timer for å skaffe et smykke som er håndlaget spesifikt til bursdagbarnet, så blir jo en flaske vin en upersonlig og dårlig gave, for å sette ting på spissen.

Jeg tenker altså at det kan være greit å legge seg på ca samme linje som de andre i vennekretsen i stedet for å gjøre mye mer enn alle andre og så bli skuffa over at man får mindre igjen enn man gir. Prøv å få et realistisk bilde av hva de andre har lyst eller mulighet til å gi igjen. Om du er den eneste barnløse venninna i flokken har du sikkert mulighet til å lage noen heidundrende babyshowers, men det er ikke sikkert venninnene dine har samme mulighet til å gjøre dette når du blir gravid, siden de da har små barn å ta seg av. Kommunikasjon er også viktig. Bli enige om hvorvidt dere skal kjøpe julegaver til hverandre og omtrent hva de skal koste. Si fra når du trenger hjelp til noe, ikke bare forvent at vennene dine skal stille opp av seg selv siden du jo hjalp dem med noe i forrige uke. Og minn dem gjerne på at det er deres tur til å gi noe igjen om de ikke husker det av seg selv, det trenger ikke å være egoisme som ligger bak, bare at de ikke tenker så langt.

Om alt dette er gjort og vennene bare fortsetter å ta i mot (og gjerne forvente å få) uten å gi noe igjen, vel så er de vel ikke så gode venner likevel? Da er det kanskje like greit  å kvitte seg med dem enn å bli såret og skuffet gang på gang.

 

Anonymkode: c56b5...53f

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det som er spørsmålet er jo om det er vennene som er noen snyltende egoister, eller om det er TS og dere andre som føler som henne som har lagt dere på et nivå som er høyt over hva "folk flest" synes er naturlig? Eller eventuelt en kombinasjon?

Når TS skriver at hun jobber på spreng for å finne den perfekte gave, tenker jeg at det er hun som har lagt seg på et for høyt nivå. Folk er gjerne travelt opptatt med jobb, familie, husarbeid og andre plikter, og har ikke mulighet til å sette himmel og jord i bevegelse for å få tak i den perfekte gaven. Kanskje har man heller ikke fantasi til å vite hva denne perfekte gaven skulle ha vært. Kanskje kjøper man en blomsterbukett eller en flaske vin eller noe som ikke krever all verdens planlegging og forarbeider, og som er gode nok gaver til alle andre. Men sammenlignet med hun venninna som tok taxi i to timer for å skaffe et smykke som er håndlaget spesifikt til bursdagbarnet, så blir jo en flaske vin en upersonlig og dårlig gave, for å sette ting på spissen.

Jeg tenker altså at det kan være greit å legge seg på ca samme linje som de andre i vennekretsen i stedet for å gjøre mye mer enn alle andre og så bli skuffa over at man får mindre igjen enn man gir. Prøv å få et realistisk bilde av hva de andre har lyst eller mulighet til å gi igjen. Om du er den eneste barnløse venninna i flokken har du sikkert mulighet til å lage noen heidundrende babyshowers, men det er ikke sikkert venninnene dine har samme mulighet til å gjøre dette når du blir gravid, siden de da har små barn å ta seg av. Kommunikasjon er også viktig. Bli enige om hvorvidt dere skal kjøpe julegaver til hverandre og omtrent hva de skal koste. Si fra når du trenger hjelp til noe, ikke bare forvent at vennene dine skal stille opp av seg selv siden du jo hjalp dem med noe i forrige uke. Og minn dem gjerne på at det er deres tur til å gi noe igjen om de ikke husker det av seg selv, det trenger ikke å være egoisme som ligger bak, bare at de ikke tenker så langt.

Om alt dette er gjort og vennene bare fortsetter å ta i mot (og gjerne forvente å få) uten å gi noe igjen, vel så er de vel ikke så gode venner likevel? Da er det kanskje like greit  å kvitte seg med dem enn å bli såret og skuffet gang på gang.

 

Anonymkode: c56b5...53f

Jeg er enig i at ts legger seg på et høyt nivå. Men å gidde og ringe på bursdagen krever ikke så mye penger, fantasi eller tid....

Problemet er at når vennene som lever godt på ts sin innsats, ikke får dette lenger, så er det ikke sikkert at de er venner i det hele tatt. Det er så lett å si at man skal kvitte seg med dårlige venner, men for mange er dette veldig vondt og vanskelig. Å kutte ut en venneflokk kan ha store ringvirkninger, og det er ikke gitt at det er så mange andre igjen å velge i.

Ts høres ut som en super venninne, så jeg tviler på at de kutter henne ut fordi de ikke tjener noe på henne. Men her er det kanskje rom for å redusere gavmildheten? Og det er ikke så dumt det du sier om å avtale gaverutiner. Og hvis vennene ikke er av den typen som umiddelbart føler seg krenket og tråkket på tærne, så går det kanskje an å fortelle hvordan du føler?

 

Anonymkode: d625e...689

[AnonymBruker]

Veldig glad for at jeg startet denne tråden. Fått en god del gode tips og råd som jeg må reflektere mer over. Tusen takk alle sammen. Jeg har selv 4 barn, 2 egne og 2 bonus barn. Pluss en 100% jobb. Har uansett mye å gjøre men tar jo meg likevel tid til å glede andre. 

Anonymkode: 425ae...7eb