AnonymBruker Skrevet 19. november 2016 #1 Skrevet 19. november 2016 Hei. Jeg er alvorlig deprimert, har sterk angst og utredes for PTSD. Jeg har opplevelser som er vonde, men som selvfølgelig ikke er av de verste tingene man kan oppleve heldigvis. Likevel har jeg slitt til og fra siden 6 klasse, og det siste året har vært helt uutholdelig. Jeg går i VG3 nå, og skjønner ikke hvordan jeg skal komme meg igjennom dette. Jeg går til psykiater igjennom BUP 2t i uka, har vært tvangsinnlagt og skal egentlig gå på antidep. Valgte å slutte på disse da bivirkningene nesten tok knekken på meg. Alt jeg vil er å dø, jeg orker ikke mer. Det er så ufattelig vanskelig å forklare hvor vondt jeg faktisk har inni meg. Jeg klarer ikke sove, spise, eller være tilstede "her og nå" i det hele tatt. Jeg har gått ned 1,5kg på to døgn - får ikke i meg noe. Har dere noen gode råd? Jeg er så lei av å høre: "bare hold ut, det blir bedre" for det har jeg hørt nå i 8 år - og det blir jo faen ikke noe bedre. Anonymkode: 5511f...93d
AnonymBruker Skrevet 19. november 2016 #2 Skrevet 19. november 2016 Sånt skjer når man avslutter medisinering. Hva med å lære av det og ta medisinene du er foreskrevet? Anonymkode: adeed...38f 3
AnonymBruker Skrevet 19. november 2016 #3 Skrevet 19. november 2016 4 minutter siden, AnonymBruker skrev: Sånt skjer når man avslutter medisinering. Hva med å lære av det og ta medisinene du er foreskrevet? Anonymkode: adeed...38f Nei, sånt skjer ikke når man avslutter medisinering. Jeg har snakket med psykiateren min om det, og han sa det var helt greit ettersom bivirkningene var så ille. Har tidligere planlagt å slutte fordi jeg ikke har følt det har hjulpet meg, og derfor har jeg ikke ønsket å ta medisiner for det heller. Anonymkode: 5511f...93d
Gjest incognita Skrevet 19. november 2016 #4 Skrevet 19. november 2016 Snakk med behandleren din om dette, legg alle kortene på bordet. Sammen må dere finne en løsning, enten den involverer medisinering eller ikke - det du gjør nå kommer ikke til å fungere i lengden.
AnonymBruker Skrevet 19. november 2016 #5 Skrevet 19. november 2016 3 minutter siden, incognita skrev: Snakk med behandleren din om dette, legg alle kortene på bordet. Sammen må dere finne en løsning, enten den involverer medisinering eller ikke - det du gjør nå kommer ikke til å fungere i lengden. Det skal jeg selvfølgelig gjøre, men det er det å komme seg gjennom helga og uka. Har ikke time der før til fredag. Anonymkode: 5511f...93d
Gjest incognita Skrevet 19. november 2016 #6 Skrevet 19. november 2016 Akkurat nå, AnonymBruker skrev: Det skal jeg selvfølgelig gjøre, men det er det å komme seg gjennom helga og uka. Har ikke time der før til fredag. Anonymkode: 5511f...93d Ring mandag morgen. Er det for ille i mellomtiden benytter du legevakt. Og snakk med noen, foreldrene dine eventuelt.
AnonymBruker Skrevet 19. november 2016 #7 Skrevet 19. november 2016 Du må gå på medisin 6-8 uker før du kutter ut, bivirkninger er ofte midlertidige og verst de første ukene. Ville prøvd en annen type medisin om du har det så ille nå, du kommer nok ikke til å bli bedre ved bare samtalebehandling. Anonymkode: 15783...09a
AnonymBruker Skrevet 19. november 2016 #8 Skrevet 19. november 2016 Akkurat nå, AnonymBruker skrev: Du må gå på medisin 6-8 uker før du kutter ut, bivirkninger er ofte midlertidige og verst de første ukene. Ville prøvd en annen type medisin om du har det så ille nå, du kommer nok ikke til å bli bedre ved bare samtalebehandling. Anonymkode: 15783...09a Det er jeg veldig klar over Har prøvd 4 ulike typer og føler ingenting hjelper meg, så har gitt opp litt på den fronten.. Anonymkode: 5511f...93d
AnonymBruker Skrevet 19. november 2016 #9 Skrevet 19. november 2016 21 minutter siden, AnonymBruker skrev: Det er jeg veldig klar over Har prøvd 4 ulike typer og føler ingenting hjelper meg, så har gitt opp litt på den fronten.. Anonymkode: 5511f...93d Har du spurt om å få utskrevet brintellix? Anonymkode: 15783...09a
sunchilla Skrevet 19. november 2016 #10 Skrevet 19. november 2016 Kjenner meg SÅÅÅÅ igjen i det du skriver, og skulle så gjerne ha hjulpet deg der du er. For mitt vedkommende har jeg begynt på medisin for humøret (både angstdempende og antideppresiva). Begge medisinene tar jeg sammen, og det er selvfølgelig en del bivirkninger jeg ikke liker. Dette med økt matlyst er en bivirkning jeg har hatt lenge, og det er ikke akkurat positiv for min del, da jeg er overvektig og helst vil gå ned i vekt. MEN, som en lege sa til meg: "Det er ikke bivirkningene i seg selv som har skylden for den økte matlysten, men det er hvordan du tenker når du får disse symptomene". Med det mente hun at det vil komme bivirkninger, som f.eks. økt matlyst, MEN man KAN gjøre noe med det, ved å holde streng diett. Passe på porsjonene man spiser, og ikke spise mer enn nødvendig. Det som er verre bivirkninger er: kvalme, suicide tanker, tretthet, at man opplever tankegangen som treig, hodepine....etc. Som du skjønner, og som jeg ser at du skriver, så er det veldig masse negativt med det å måtte ta medisin. MEN, det er relativt "enkelt" (om jeg skal si det på en litt direkte måte). Man har alltids valg. Og i dette tilfeller har du 2 alternativer: Nr.1: Ta medisiner, tross bivirkninger, og få det bittelitt bedre. Medisiner i seg selv gjørt ikke underverker, som å ta bort de tunge tankene helt. Du vil fortsatt kunne føle deg deprimer, og ha tunge tanker, MEN forskjellen kan være (dersom medisinen funker som den skal) at du kjenner deg litt mer ovenpå. At de tunge tankene kanskje ikke fører til suicide tanker. Eller at du opplever en mildere form for angst. Nr. 2: Du kan velge å IKKE ta medisiner. Det er et fritt valg som du bestemmer helt alene. (Med mindre du blir tvangsmedisinert, noe som skal veldig mye til). Jeg skjønner veldig godt at det ikke er fristende å gå på en medisin som gjør at du får mye plager, MEN finner du og legen din en medisin som faktisk gjør det litt bedre, så er det vel verdt et forsøk? Jeg gikk lenge å hadde det slik som du. Gjorde veldig alvorlige ting, med den hensikt at jeg ikke orket mer. Jeg ville bare bort fra det vonde. MEN, til slutt var det en liten, liten del inni meg som klamret seg fast, og ville ikke gi opp. Selv om ting jeg gjorde der og da i utgangspunktet kunne ført til alvorlige etterfølger. Jeg innsåg til slutt at jeg hadde to valg: "Vil jeg ha det slik? Eller vil jeg prøve å få det bedre?": Da jeg er en person som HAAAAATER tabletter, og blir kvalm av de hver gang jeg tar de, så vet jeg at dersom jeg ikke tar det, blir alt mye verre. Så - rådet mitt: Snakk med legen din, vurder å begynn på igjen på medisinene, og be om å få prøve ut andre medisiner. Lov å spørre om hvilken diagnose du har?
AnonymBruker Skrevet 19. november 2016 #11 Skrevet 19. november 2016 3 timer siden, incognita skrev: Ring mandag morgen. Er det for ille i mellomtiden benytter du legevakt. Og snakk med noen, foreldrene dine eventuelt. Samd i dette. Det klokaste i ein situasjon som din er ofte å kombinere god psykologisk behandling med effektiv medisinering. Du skriv at du måtte slutte med antidepressiva pga. ulevelege biverknader, men vil du seie at dei hjelpte mot det dei skulle hjelpe mot? I så fall ville eg anbefale å prøve (endå) ein gong til med eit anna medikament. Eg ser du har prøvd forskjellige medikament, men spør psykiateren din om det ikkje kan finnast noko anna som fungerer. Det er veldig mykje forskjellig der ute og sjansen er god for at det finst noko som kan hjelpe deg utan for store biverknader. Uansett skal dei verste biverknadene gå over etter to til fire veker. Enkelte som har alvorleg depresjon som ikkje responderer på behandling kan ha feildiagnostisert bipolar lidelse. Eg nemner dette fordi du tilsynelatande har vore i behandling i mange år utan å ha hatt så mykje hjelp av det. Spør psykiateren din om dette og få eventuelt gjort ei utgreiing. Dersom det faktisk skulle vere sånn, kan medisinane dei gir for den lidinga ha dramatisk og ganske rask effekt! Dersom medisinering og andre former for behandling ikkje hjelper ved alvorleg depresjon, kan det vere på tide å vurdere elektrokonvulsiv terapi (ECT). Dette kan vere veldig effektivt. Anonymkode: 2f606...896
Sulosi Skrevet 19. november 2016 #12 Skrevet 19. november 2016 Kjære TS. Jeg må dessverre stenge tråden din ettersom det ikke er tillatt med selvmordstanker på Kvinneguiden. Dette er ikke for å tabubelegge disse følelsene, men fordi vi ikke kan vite hvem som har kompetanse til å hjelpe og hvilke svar som kan være skadelige (les mer her om hvorfor vi har denne regelen). Vi vil oppfordre deg til å ta kontakt med din fastlege/lege for samtale eller henvisning videre. Hvis du opplever at situasjonen er akutt, oppfordrer vi deg å kontakt med legevakt på tlf 16117 eller ringe nødnummer 113. Alternative kan du også ta kontakt med en hjelpetelefon hvor du vil treffe mennesker du kan prate med, som ønsker å hjelpe deg og som kan gi råd i den situasjonen du er i. Mental Helse: 116 123 Røde Kors: 800 33 321 Kirkens SOS: 22 40 00 40 Mvh Sulosi, mod.
Fremhevede innlegg