Føler meg mislykket

[AnonymBruker]

På 18 November 2016 den 20.01, AnonymBruker skrev:

Har ikke økonomi til å starte på høyere utdanning. Må arbeide 100%, om ikke hadde det vært en fristende ide. Problemet mitt er vel at jeg føler jeg ikke har kommet dit jeg burde på snart 40år. Alt begynner bli for sent. Flere barn, høy utdanning, bedre partner osv.. Kunne ønske jeg var mer målbevisst da jeg var yngre. Men hvem visste vel hvor fort livet gikk. 

TS

Anonymkode: 0485f...c2c

100% selvforskyldt, altså.

Anonymkode: 593d3...0f5

[AnonymBruker]

Er ett år yngre enn deg og tenkte ganske likt som deg helt til jeg fikk livets realiteter slengt i trynet i form av en hjernesvulst. Kan love deg at de tankene du kaster bort tiden din på er helt meningsløse. Sett pris på det du har mens du har det, og blås i alt det du tror andre har. 

Anonymkode: e4036...40f

[AnonymBruker]

Jeg er like gammel som deg og måtte velge bort barn pga kronisk sykdom. Jeg er singel. Bor i en liten leilighet fordi jeg ikke har energi til å vedlikeholde et stort hus. Jeg har ikke tid til å date og være sosial fordi jeg er sliten og må samle energi etter jobb. Og vet du hva? Jeg syns synd på deg. Det må være nitrist å være så materialistisk og utakknemlig.

Anonymkode: e1ab6...87f

[AnonymBruker]

Det er selvsagt "selvforskyldt" og mitt eget valg at jeg idag sitter uten utdanning, uten en mann som er engasjert og dedikert til familien ++

Og det er ingen her inne som vet noe om meg og min helse, livserfaring eller andre store utfordringer jeg måtte ha i mitt liv. 

Tråden handler om hvor viktig alle valg i livet er, og at det plutselig er for sent realisere drømmer. Om det er for sent pga alder, helse, eller andre ting er uvesentlig.

Og gjentar at denne tråden ikke handler om utakknemlighet. Men å sammenlikne seg med andre.

Mitt største ønske er en mann som er der for meg og barna. Jeg er alene i dette forholdet. Og misunner de som har en mann som bryr seg om familien sin. Men, jeg er vel fortsatt overfladisk og materialistisk. 

TS

Anonymkode: 0485f...c2c

[AnonymBruker]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg sammenlikner meg med andre på min egen alder, tror det er naturlig? Setter veldig pris på det jeg har, ikke minst mine barn, er vel noe av grunnen til at jeg ønsker fler. Har gode og jordnære grunnverdier. Er vel der jeg og min mann er mest forskjellig. Han dyrker fritidsaktiviter uten familien, noe jeg ikke skjønner. Han jobber ikke for at FAMILIEN skal få høyere livsstandard, men er veldig selvsentrert, og vi har ulike verdier. Derfor er jeg misunnelig på de rundt meg som har ektemenn som står på for barn og familie for å få et godt liv. Føler meg alene om det ansvaret her. 

Så de som valgte riktig partner i tyve, tredve årene er nå kommet veldig mye lengre enn hva min familie har. Fordi de jobbet mot samme mål. Hjem og familie.

TS

Anonymkode: 0485f...c2c

Ok, forstår deg litt bedre nå. Og jeg føler med deg på det punktet. Jeg har selv vokst opp med en sånn far(tror neppe din mann er like ille da), og prioriteringen hans er seg selv først, så seg selv, og tilslutt seg selv. Min mor døde for noen år tilbake, så nå har han enda mer tid til sine ting. Tar kontakt med oss barna bare når han trenger hjelp til noe. Håper mannen din ikke er av samme slaget.

Snakk med han om hva du tenker, få han med på ekteskapsrådgivning hvis det trengs. Få han over på tanken å finne fritidsaktiviter dere alle kan være med på. (ikke alltid da, gi han litt fritid ) 

Men dropp ideen om større, bedre, finere hjem. Det er IKKE viktig. Hvis dere har råd er det bedre å gå inn for en ekstra sparekonto/fond, hvor dere sparer til egenandel for deres barns fremtidige boliger. Evt. uforutsette fremtidige sykdommer. 

Ønsker deg alt godt, håper du klarer å få orden på tingene.

Hilsen en som misunner deg, men som prøver å forstå. (muligens to/tre år yngre enn deg, uten barn, uten familie, leier leilighet, dårlig økonomi.. prøver å la være å sammenligne meg med andre, først da føles det ekstra tungt) 

Anonymkode: f2ce3...63d

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er selvsagt "selvforskyldt" og mitt eget valg at jeg idag sitter uten utdanning, uten en mann som er engasjert og dedikert til familien ++

Og det er ingen her inne som vet noe om meg og min helse, livserfaring eller andre store utfordringer jeg måtte ha i mitt liv. 

Tråden handler om hvor viktig alle valg i livet er, og at det plutselig er for sent realisere drømmer. Om det er for sent pga alder, helse, eller andre ting er uvesentlig.

Og gjentar at denne tråden ikke handler om utakknemlighet. Men å sammenlikne seg med andre.

Mitt største ønske er en mann som er der for meg og barna. Jeg er alene i dette forholdet. Og misunner de som har en mann som bryr seg om familien sin. Men, jeg er vel fortsatt overfladisk og materialistisk. 

TS

Anonymkode: 0485f...c2c

Det er problemet med å lufte tanker på kg. Folk dømmer og tror de kjenner hele historien - og så vet de jo egentlig så lite om totalen. En ting er å komme med velmenende råd og gi noen innspill du kanskje ikke var forberedt på. En annen ting er når folk slenger regelrett dritt og skriver at du er egoistisk pga et kort innlegg. 

Anonymkode: 90877...865

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er selvsagt "selvforskyldt" og mitt eget valg at jeg idag sitter uten utdanning, uten en mann som er engasjert og dedikert til familien ++

Og det er ingen her inne som vet noe om meg og min helse, livserfaring eller andre store utfordringer jeg måtte ha i mitt liv. 

Tråden handler om hvor viktig alle valg i livet er, og at det plutselig er for sent realisere drømmer. Om det er for sent pga alder, helse, eller andre ting er uvesentlig.

Og gjentar at denne tråden ikke handler om utakknemlighet. Men å sammenlikne seg med andre.

Mitt største ønske er en mann som er der for meg og barna. Jeg er alene i dette forholdet. Og misunner de som har en mann som bryr seg om familien sin. Men, jeg er vel fortsatt overfladisk og materialistisk. 

TS

Anonymkode: 0485f...c2c

Du har fått flere gode innspill rundt det vi alle ser hver dag. At folk lager en fasade som viser det livet de ønsker å presentere til andre. Det skjer hver eneste dag. På FB, instagram og når bekjente møtes og standardspørsmålet stilles: "Går det greit med dere?" - det spørsmålet har bare ett riktig svar, det vet alle.

Dette innlegget ditt forteller at du har lest svarene du har fått. Mange av dem er ganske tullete. Mange er som svar skrevet av 10-åringer. Bær over med akkurat det, det er dagens KG. Du har kanskje også tenkt litt på de spørsmålene flere har stilt.

Du har kommet frem til kjernen i problemet: Det handler egentlig ikke om at han ikke tjener nok penger. Det handler ikke om at huset ikke er stort nok eller barna mange nok, - det handler til syvende og sist om at fellesskapet er borte. Dere lever parallelle liv som kanskje bare en gang iblant berører hverandre.

Hadde dere engang et fellesskap hvor livene deres snodde seg som girlander om hverandre og i samme retning? Et liv hvor man snakket sammen, lekte og lo, diskuterte og fant løsninger som begge syntes var helt topp? Ikke alltid enige, men med evne og vilje til å "gi litt" og finne løsninger som passet begge? 

Dette er det jeg kaller "drømmen om det som kunne vært". Ta den drømmen. Sett lys på den. Legg anklagene i en skuff med lås på, og spør din mann om han savner det fellesskapet som var. Hva er hans drømmer, hans håp, hans ønsker for resten av livet? Mange menn prøver å drukne en sorg over "drømmen om det som kunne blitt", og den kvinnen han forelsket seg i, ved å legge all energi i andre aktivteter. Hobbier og særinteresser.

Fortell ham at du savner den mannen du giftet deg med, og spør ham om dere sammen skal gå veien for å finne tilbake til hverandre og fellesskapet. Det vil kreve endringer og prioriteringer av dere begge, for ikke heller du er den samme i dag som den du var da dere møttes.

Anonymkode: bdb23...c8c