Deprimert venninne.

[AnonymBruker]

 

I går ringte venninnen min meg. 

Jeg vet at hun har hatt det ganske tøft det siste året, men det har ikke påvirket henne i nevneverdig grad. Hun er en fantastisk mamma for sine to barn, og er et pedagogisk og kreativt forbilde for ca hele venninnegjengen. Hun er alene med barna ca 60% av tiden, og har et godt samarbeid med BF.. Hun har strukket seg veldig langt og jobbet hardt for at barna skal ha foreldre som er gode venner, noe hun også har lykkes med.

Men igår ringte hun helt oppløst i tårer og fortalte at hun hadde det helt jævlig. Hun visste ikke om hun var deprimert eller bare sliten, men hun bar så enormt mange tanker inni seg fordi hun ikke turte å fortelle noen hvordan hun hadde det. Dels fordi hun ikke følte at hennes nedstemthet var alvorlig nok til å sløse med andre sin tid, og dels fordi hun var redd for hvordan det kunne påvirke barna.

Hun fortalte videre at når barna var lagt gråt hun hele tiden, og at hun det siste året hadde tenkt at hun ikke kunne forlate livet pga barna. Men nå hadde tankene hennes begynt å legitimere å velge det. At hun føler kanskje barna får det bedre uten henne, og at de fortjener mer i livet enn det økonomiske rotet hun har havnet i.

Jeg er helt knust. Min fantastiske venninne ser ikke lenger noe positivt i seg selv. 

 

Noen som har tips til hva jeg kan gjøre? Evt hva som er gangen i dette hvis hun tør å be om hjelp? For hun MÅ få hjelp.

Jeg tror rett å slett hun er redd ungene automatisk blir barnevernsbarn dersom mor er psykisk syk.

Anonymkode: c15c5...8ea

 0

•  
• Siter

Anonymkode: 966a0...ab6

[Teriyaki]

Fastlegen er første steg for å få hjelp. Jeg vet dessverre hvordan hun har det, men jeg får allerede oppfølging. Det har jeg fått i noen måneder allerede uten at det har blitt sendt inn noen bekymringsmelding. Det er ingen automatikk i at barnevernet kobles inn med en gang mor sliter psykisk. Derimot kan det skje dersom det blir vurdert slik at de tror det påvirker barna at hun er syk eller at hun feks har mye destruktiv og utagerende atferd når barna er hos far. 

Uansett må hun jo søke hjelp. 

[dillyduzit]

Nå kjenner jeg ikke til det å være deprimert og en mor, men depresjon kjenner jeg godt til. 

Det første er legen, få hun til legen og begynn der. Det du eventuelt kan gjøre for hun, dersom du har tid, er å la hun få litt tid for seg selv. Om du kunne ha passet på barna, fått laget et lite hjemmespa og eventuelt kanskje hjulpet hun med en å lage middag en dag, tror jeg hun ville ha satt stor pris på det. 

Det å også vise at du er der for henne, er alfa omega. Det å være sliten og deprimert, med ansvar for to barn, tror jeg ville ha kunne tatt knekken på de fleste. 

Men i korte trekk; Lege - vis at du er der - hjelp dersom hun vil ha en kveld "fri" i sin periode med samvær. 

[AnonymBruker]

Du må skaffe henne hjelp, og fastlegen er som nevnt første steg på veien. Men du gjør lurt i å følge henne dit dersom hun er så nedkjørt som du beskriver. Man mister evnen til å se løsninger når man er deprimert. Og man mister tiltaket. Det å bestille time og så komme seg dit kan virke som en helt uoverkommelig oppgave. Derfor må du hjelpe henne dit.

Er hun suicidal er jeg usikker på om det er lurt å la henne være alene, altså uten barna. Det å overlate dem til andre en time eller to kan virke som enda et nederlag lg enda mer vann på mølla for å være en dårlig mor. Da er jo veien kort til den enkleste løsningen. 

Dere er en venninnegjeng sier du. Kan dere sammen lage en plan for hvem som hjelper til med hva? 

Og hva med familie? Har hun en mor eller far som kan bidra?

Jeg mener ikke å skremme vannet av deg, TS, det kan godt være at situasjonen ikke er så prekær, det må du nesten vurdere og så sette i gang tiltak.

Barnevernet tar ikke barna med mindre det er fare for deres ve og vel. Hvis mor er innstilt på å ta i mot hjelp slik at BV ser at hun kan blir bedre, så kan BV faktisk bidra med støtte i den periode dersom det er nødvendig. 

Anonymkode: bf961...096

[AnonymBruker]

Barna har det utrolig bra, og de vet ikke noe om hva moren sliter med. På nåværende tidspunkt er det bare jeg som vet.. Hun sier selv at all glede, kjærlighet og omsorg hun viser for barna er ekte, og at det tar helt knekken på henne og elske noen så mye samtidig som hun egentlig ikke har lyst å leve. 

Jeg har barn selv, og klarer ikke forestille meg hvor vondt hun må ha det når tanken på å dø fra barna ikke skremmer henne lenger. Er også redd for at all jobben hun har lagt i å bli venner med eksen og få til et godt samarbeid har vært ett slags "forarbeid".. 

Jeg vet at det har vært vanskelig for henne etter at faren hennes fikk en terminal sykdom, og at moren hennes har forandret seg veldig etter det. I tilegg har ei annen av jentene i gjengen kreft, og venninnen  dette gjelder har liksom vært hennes klippe. Vært med på sykehuset, tatt ansvar for datteren hennes når hverdagen ikke går opp osv.. Hun er liksom alltid der for alle andre på alle måter, og så har ingen av oss sett hvor jævlig hun har det selv.

Men skal prøve å enten få henne til å fastlegen selv, eller ringe fastlegen for henne! 

Takk for tilbakemeldinger.

TS

 

 

Anonymkode: 966a0...ab6

[AnonymBruker]

Eg forstår at ho er fortvila, men dersom depresjonen er så ille at ho ikkje fungerer i kvardagen – du refererer til «økonomisk rot» –, er det ikkje garantert at det faktisk er best for ungane at ho har hovudomsorg for dei akkurat no. Oppi denne situasjonen er det viktig at dei også blir ivaretekne. I slike situasjonar er det vanleg å bedyre at «hun er jo verdens beste mor», men faktum er at det er negativt for barn å oppleve (alvorleg) depresjon på nært hald. Det er viktig, men litt vrient for mange å hugse på at ønsket om å vere ei god mor og evna til å vere det – det kan vere to forskjellige ting når ein står oppe i noko så vanskeleg som dette. Det treng ikkje bety at dei blir barnevernsbarn – kanskje barnefar, hans foreldre eller hennar foreldre kan ta litt større ansvar i ein overgangsperiode?

Slike plutselege telefonsamtalar som den du fortel om kan vere teikn på at ein har fått nok og treng hjelp ganske med ein gong. Prøv å finne ut om venninna di er akutt suicidal. I så fall bør de dra på psykiatrisk legevakt/akuttmottak straks.

For øvrig bør ho dra til fastlege og få henvisning til DPS. Ikkje la henne bli avspist med «henvisning til psykolog» – det kan ta fleire månader; venninna di treng hjelp her og no. Dersom du vurderer at ho ikkje får det til aleine, kan du kanskje bli med henne til legen.

Anonymkode: b4076...f55