.

[Gjest Mihva]

Hvordan tror du andre ser deg? Jeg tror nemlig ikke bildet  for andre er helt slik du beskriver deg selv her. 

Hvorfor går du ikke etter de tingene du vil ha? Jeg kan forstå det til en viss grad hvis du har hatt mennesker i livet ditt som har snakket om hvor håpløst alt er, hvor vanskelig og tøft livet er, igjen og igjen, hvis du har blitt bombardert med kritikk for den minste ting at mestringsfølelsen og selvtilliten ikke akkurat vokser stort. Da kan man få et veldig negativt bilde av livet og seg selv, og muligens ikke greie å se de mulighetene som ligger der rett foran nesetippen din. 

Det du beskriver minner meg litt om en av disse voksne elefantene i fangenskap som står bundet til en tynn liten flis av en stokk som den lett kunne revet opp og løpt bort fra. Men den tror den ikke kan fordi den som liten elefantbaby stod bundet til den samme stokken, bare at tauet og stokken for en elefantbaby var umulig å frigjøre seg fra fordi den var for liten.

Så etterhvert gir elefanten opp å komme seg løs fordi den ikke har styrken, og ettersom elefanten blir eldre og vokser seg større og større, så forstår den ikke fordi den har gitt opp at den lett kan rive opp stokken for å løpe avsted fri som fuglen. 

[Nowayback]

På 18.11.2016 den 1.34, AnonymBruker skrev:

Jeg tror at mestringsfølelse ift jobben er veldig viktig. Føler du at du er på rett spor ift yrke?

Anonymkode: bd739...206

Føler litt ambivalente følelser rundt det. Føler jeg mestrer deler av jobben, men samtidig ser jeg at jeg ikke er god nok på alt (er nav-utplassert). 

Jeg trives med de små menneskene jeg jobber med, og på jobb er jeg alltid positiv og smilende. Jeg er populær blant barna, og får gode tilbakemeldinger fra de ansatte.

[AnonymBruker]

Ikke en dealbreaker for meg,men jeg har angst selv,er negativ,sliter sosialt og er "mislykket" og på etterskudd når det gjelder utdanning og jobb selv.

Driter i status og annen bullshit så mange synes er så viktig. Det som er viktig for meg er at du klarer å kommunisere med meg. Nå har jeg kjæreste som er innesluttet og vanskelig å kommunisere med,så om jeg skulle gått inn i et nytt forhold så hadde jeg ikke orket det igjen. Vet ikke om jeg orker det nå heller,men det er en nå så.

Eneste jeg tenker på er om jeg skulle gått inn i et forhold med en som var like negativ som meg er om vi hadde dratt hverandre ned. Jeg er vel sånn at jeg kan le av min egen negativitet og se humoren i det også,men jeg kan være ganske så negativ til tider. Tror jeg har like mange,om ikke flere, nevroser som deg så vi er flere der ute

Anonymkode: a39ab...c15

[Maleficenta]

Sorry mac. Hadde vært totalt dealbreaker for meg. Du oser av negativitet. Du hadde rett og slett sugd all livsglede ut av meg.

[Nowayback]

På 18.11.2016 den 12.04, AnonymBruker skrev:

Du har fått så mange fine svar, TS, men hvor ble det av deg?

Jeg håper ikke at du sitter i en krok og føler at folk ikke har forstått eller at løsningene vi skisserer er umulige. Jeg håper ikke at du OGSÅ tar det som blir sagt her som en NY bekreftelese på at ting er håpløst. Alle svarene du får er forbausende samsvarende. De benekter at det du beskriver av egenskaper er dealbreakere, men holdningen din og endringsuviljen er. 

Anonymkode: 56d14...bb1

Jeg er her, men vet ikke helt hvordan jeg skal svare. Jeg tenker at de som skriver positive ting ikke mener det de sier, men bare prøver å få meg på bedre tanker.

Nå er jeg full, og sitter forsåvidt for meg selv. Holdningen og endringsuviljen sier bare at jeg ikke vet om jeg vil leve eller ikke. For tiden er det såpass ille.

[Dianna]

 

For det første, tenker jeg at dette ikke er dealbreakere for de som ser lenger enn overfladiske ting som utdanning, jobb etc. Det er klart, at veien du har gått ikke er akkurat A4, og mange vil nok lure litt på det. Hvis jeg hadde vært singel hadde nok ikke disse tingene vært min største dealbreaker, men jeg hadde vært mer opptatt av om du hadde taklet utfordringer som et familieliv nødvendigvis fører med seg.

Det blir (dessverre) ikke enklere å takle ting som jobb, å omgås andre etc., etter at man får barn, og for barnets skyld hadde jeg vært opptatt av å vite at faren taklet disse tingene. Jeg hadde også ønsket å vite at en eventuell partner kan forsørge seg selv. Ikke nødvendigvis for min egen del - jeg mener at alle er "sin egen lykkes smed", men slik skillsmissestatistikkene er i dag, kan det være at han ender opp som alenefar en eller annen gang, og da er det essensielt at han klarer å ta vare på barna alene også.

For det andre, tenker jeg at det avhenger litt av hvor "høyt" du sikter. Om du mener at en kvinne bør akseptere dine mangler, antar jeg at du ikke er av typen som sikter etter en modellpen advokat, for å sette ting på spissen. (Ikke at en modellpen advokat nødvendigvis er bedre enn en normalt pen butikkarbeider i mine øyne, men har inntrykk av at utseende er en viktig faktor blant menn). Så, jeg er ganske sikker på at den rette er der ute, men klart, det er mulig at du vil ha litt færre kvinner å velge blant, uten at jeg skal påstå det. 

Videre skriver du om selvtillit. Her tenker jeg at du har en jobb å gjøre, om ikke med selvtilliten, så iallfall selvfølelsen. God selvfølelse er i mine øyne nødvendig for å ha en sunn tilnærming til partner og eventuelle barn. 

Slik du beskriver situasjonen nå, hadde jeg nok neppe datet deg, men hvis disse tingene er på plass (som bør være overkommelig), hadde jeg ikke sett noe problem med det. Jeg kunne selvfølgelig skrevet at du er "god nok som du er (for det er du, uavhengig av hva enkelte kvinner måtte mene)", og ferdig med det, men siden du beskriver situasjonen din i detalj, og etterspør konstruktive tilbakemeldinger, håper jeg dette kan være en liten pekepinn.  

 

[GammelKaktus]

25 minutter siden, mann_86 skrev:

Jeg er her, men vet ikke helt hvordan jeg skal svare. Jeg tenker at de som skriver positive ting ikke mener det de sier, men bare prøver å få meg på bedre tanker.

Nå er jeg full, og sitter forsåvidt for meg selv. Holdningen og endringsuviljen sier bare at jeg ikke vet om jeg vil leve eller ikke. For tiden er det såpass ille.

Slike tanker vil uansett ikke føre noe positivt med seg, så de må du bare kvitte deg med. Tenk på det du kan gå glipp av hvis du ikke hadde vært her, man vet aldri hva dagen bringer. 🤗 

[Linnea27]

På 11/17/2016 den 21.13, mann_86 skrev:

Siden mange uansett vil kjenne meg igjen på min velformulerte skrivemåte, dropper jeg ab-funksjonen.

Sitter med følelsen av at jeg er for nevrotisk og har for lite attraktive sider for å få meg kjæreste. Det er bare å se på hva jenter krever av potensielle partnere idag, så ser jeg at jeg oppfyller lite av disse egenskapene.

Skal si litt om hva jeg har problemer med.

For det første vil jeg si at jeg har generell angst (moderat), og tidvis negative tanker om meg selv, verden og fremtiden. Negativitet liker selvsagt ingen. Men personlig opplever jeg særdeles lite som gjør meg glad og lykkelig, og det er isåfall kortvarige følelser. Jeg kan ikke huske at jeg har vært lykkelig siden jeg var barn, egentlig. Livet har vært mørkt og trist helt siden min far døde.

Angsten varierer veldig fra dag til dag. Noen ganger er det bare som om jeg blir trykket ned rent fysisk, og at et svart teppe legger seg over sinnet mitt. Alt er bare mørkt og deprimerende. Andre dager har jeg det ok+.

Jeg er ganske stille og lukker meg ofte inne sosialt. Føler jeg har svært lite fornuftig å komme med, og jeg føler jeg bare er sosialt uintelligent. Jeg mangler noe. Noen personer greier jeg å snakke mer løssluppent med.

Det kan være et ork å finne på ting med venner, og jeg backer veldig ofte ut av det. Ikke fordi jeg har angst for å gå på byen osv, men fordi det gir meg fint lite. Nå som jeg er den eneste single i min krets, blir det vel stillere fra det kanten også.

Et annet stort problem er jobb/utdannelse/status/økonomi. Mens alle jevnaldrende er i ferd med å etablere seg med hus, utdannelse, trygg jobb og kanskje familie, er jeg ikke kommet lenger enn en som nettopp gikk ut av videregående. Jeg kom ut på et sidespor etter videregående, og der har jeg ikke kommet meg ut ifra. Jeg kom solid på etterskudd; et etterskudd som stadig bare har økt. Jeg har noen års jobberfaring, men alt er gjennom nav. Aldri en eneste normal jobb som ansatt. Har gått litt på skoler, men sluttet.

Er utplassert i dag, og kan ta fagbrev om to år. Jeg må prøve å klare det, i det minste. Men jeg kan aldri helt hente meg inn igjen.. Og jeg føler ikke jeg er direkte dyktig jobben, jeg er nervøs og av og til litt handlingslammet. Lærlinger kommer inn og gjør en bedre jobb enn meg. Det er ikke få dager jeg går hjem og føler meg direkte mislykket. Utrolig nok gleder jeg meg til hver dag på jobb, pga barna.

Jeg kjenner ingen som har flere nevroser enn meg. Kanskje ikke dette er direkte dealbreakere for mange, men jeg føler det er så latterlige ting å mangle i repertoaret sitt, eller være redd for.

En ting er svømming. Jeg har direkte vannskrekk, mye grunnet en traumatisk opplevelse som liten. I sjøen tør jeg kun å svømme mot land, og jeg går kun så langt at jeg kan stå. I basseng hadde jeg nok turt dypet, men har ikke vært i et siden ungdomsskolen. Jeg makter kun brystsvømming.

Vegrer meg også for bilkjøring. Kan kjøre litt, men bare på kjente veier, med automatgir og ikke når det er glatt. Det blir liksom så innsnevret.

Jeg føler alle andre menn er praktiske mennesker. Jeg er helt hjernedød på området. Kan absolutt ingenting, og finnes ikke en kreativ celle i kroppen. Kan til en viss grad utføre det som blir sagt på en grei måte, hvis noen forklarer det ekstremt nøye.

Utseendet er jeg ikke fornøyd med. Jeg begynner å bli tynn i håret, har et underutviklet skjelett, og eier ikke skjeggvekst. Så jeg ser ut som en liten drittunge, egentlig

Jeg syns ikke fremtidsutsiktene er noe gode. Jeg sitter i min lille, vante boble og kommer ikke ut av den. De mentale sperrene er altfor store. Selv til å ta kontakt med psykolog.

Det bisarre oppi dette er at jeg ønsker meg barn, og ser på det som det viktigste å oppnå. Det vrenger seg i magen på meg når jeg ser andre jevnaldrende får barn, og nå også de som jeg trodde kom til å bli evig single som meg.

Det er bare ekstremt jævlig å føle at alle andre er vinnere i livet, mens man selv per definisjon er en taper. På alle områder.

Hvor mye av dette er dealbreakere for deg? Alle? Det som har med det psykiske å gjøre? Andre ting? Er det noe slags håp for meg, eller må jeg innse at dette ikke går? Vær ærlige; jeg tåler det.

 

 

Jeg er helt sikker på at det kommer til  å ordne seg for deg. Du er reflektert, du har gode holdninger (i hvert fall det jeg har lest av deg i andre tråder) og du har selvinnsikt. Dette er egenskaper som kvinner finner attraktive.

[AnonymBruker]

8 timer siden, mann_86 skrev:

Jeg er her, men vet ikke helt hvordan jeg skal svare. Jeg tenker at de som skriver positive ting ikke mener det de sier, men bare prøver å få meg på bedre tanker.

Nå er jeg full, og sitter forsåvidt for meg selv. Holdningen og endringsuviljen sier bare at jeg ikke vet om jeg vil leve eller ikke. For tiden er det såpass ille.

Du har to valg. Du kan prøve å endre deg, gjøre det beste ut av ting eller fortsette å sitte og deppe og fortsette å gjøre livet surt for deg selv.

Anonymkode: e851b...a5a

[Rosaboble15]

Ingenting av dette er egentlig dealbreakere, forutsatt at det ville vært jeg som dro deg opp, og ikke du som dro meg ned. 

Angående angsten vil jeg anbefale eksponeringsterapi. Jeg hadde i perioder så mye sosial angst at noen måtte handle for meg, at jeg ikke greide å gå på bussen (og greide jeg det, tok jeg den hjem igjen, fremfor å gå av der jeg skulle) og alt jeg sa til folk jeg møtte kvernet i hodet mitt i månedsvis etterpå. Jeg gikk til psykolog, men følte meg aldri trygg på noen av dem, før de av ulike årsaker sluttet og jeg måtte få en ny. Til slutt bestemte jeg meg for at jeg måtte prøve selv, ellers føltes jeg at jeg aldri ville komme unna angsten.

Det jeg gjorde var følgende: Jeg bestemte meg for å hoppe uti det med begge ben, så jeg søkte jobb på bensinstasjon. Der visste jeg at man var nødt til å møte mennesker og omgås kollegaer hele tiden, uten at det behøvde å bli veldig "nært". De første 3-4 månedene var det forferdelig slitsomt, jeg jobbet og sov og brukte MYE tid på å tenke over alt det teite jeg sa/gjorde. På dette punktet var jeg egentlig i ferd med å gi opp, da jeg ikke følte det ble fremgang uansett. Jeg bestemte meg allikevel for å gi det èn siste sjanse, og det er jeg veldig takknemlig for nå. Fremfor å alltid fokusere på dumme/teite ting jeg sa/gjorde, fokuserte jeg mer på hvordan kunder/kollegaer oppførte seg. Da skjønte jeg etter hvert at jeg ikke var alene om disse tingene, og at ingen faktisk reagerte på det. Da jeg sluttet etter 3 år, hadde jeg aldri disse tankene mer på jobb (privat hender det fortsatt de kommer, men det er aldri så intenst som før, og langt ifra like ofte).

Jeg har også øvet mye på å ta buss/tog. I begynnelsen sov jeg stort sett gjennom turen, slik at jeg ikke fikk tenkt så mye. Jeg hadde også et belønningssystem for meg selv, der jeg f.eks. kunne unne meg noe ekstra godt til middag, dersom jeg faktisk kom meg dit jeg skulle og hjem. Forrige uke tok jeg toget to dager uten problemer, og det var en fantastisk følelse. 

Jeg tror du undervurderer deg selv mye, og det burde du jobbe med. Du er kanskje ikke akkurat der du skulle ønske du var i livet, men fremfor å fokusere på alt du burde ha gjort, burde du fokusere på hva du faktisk har oppnådd og hvor langt du har kommet på veien til å oppnå mer. Tenk mer på at du er god nok som du er, og mindre på at Per/Arne/Kristian kanskje har oppnådd mer/eier mer/tjener mer. Dette er for mange ubetydelig, og det burde være det for deg også. Ha gjerne mål for deg selv, men unngå å gå i kjelleren om du ikke oppnår dem akkurat når du vil.

Lykke til på veien videre, forhåpentligvis skriver du etter hvert et innlegg om den fantastiske dama du er sammen med, og hvor bra dere har det sammen!

[AnonymBruker]

Kom over denne blogger og ville dele dette innlegget. https://hovedvern.wordpress.com/421-2/ her står det litt om selvinnsikt(som du virker til å ha mye av) lengre nede på siden, samt en del andre ting.  Selvinnsikt er en veldig god og viktig egenskap å ha. Du er nok en veldig god venn mange ville satt pris på å ha.

Anonymkode: e851b...a5a

[Nowayback]

På 17.11.2016 den 21.27, AnonymBruker skrev:

Jeg tror ikke at noe av dette ville vært en dealbreaker for meg, selv om det sikkert kunne blitt utfordrende til tider. Men jeg ville også hatt noen kriterier. Kommunikasjon er veldig viktig for meg, så jeg ville gjerne blitt informert de dagene det ikke går så bra, og eventuelt få vite hva jeg kan gjøre for å hjelpe litt. Uansett om det er å lage en kopp te eller om det er å gi litt rom. Jeg ville også helst sett at du prøvde å jobbe med dette. Blandt annet ved å oppsøke psykolog. Og prøve å være med på litt nye ting, selv om det kan være ukomfortabelt. 

Forresten, det med et sterkt ønske om barn kunne blitt en dealbreker. Vet ikke om jeg ønsker barn  

Anonymkode: 43839...47c

Høres greit ut det du sier, bortsett fra det siste da

På 17.11.2016 den 21.27, AnonymBruker skrev:

Du kan skrive, da, det skal du ha. Teksten din formidlet veldig tydelig hvordan du opplever verden, det er ikke alle forunt å ha så mye selvinnsikt. Problemet her er jo at, ja, noe av dette er egenskaper som vil være en dealbreaker for mange, men ikke for alle. Noen jenter har ikke så store kravlista egentlig, de ønsker seg kanskje mest av alt en mann som er snill. For det handler jo ofte om hva du kan bidra med til andre. Du skriver mye om hva som er dine svakheter, men hvor er lista over det som er positivt. Du er mye mer enn det du beskriver her. 

Du har definert noen utfordringer, men er du villig til å prøve å endre noe av det som er mest hemmende for en normal livsførsel? Hvis dine hemminger blir til hinder for en evt partner sin mulighet til normal livsutfoldelse så har du reelt sett ikke en sjanse. Men kan du jobbe for å endre noe av dette så vil du kunne øke sjansen betraktelig. Jeg ville tatt det første skrittet mot å få hjelp.

Anonymkode: 56d14...bb1

Takk for det! Noen ganger er det ikke bare bare å ha selvinnsikt. Hadde hatt det bedre om jeg var naiv og ikke så på dette som problemer.

Hva tenker du på når du mener normal livsførsel? 

På 17.11.2016 den 21.45, AnonymBruker skrev:

Alle har problemer men du burde ikke la dem definere deg! Det viktigste er at du jobber med å etablere deg selv. Få deg fagbrev, få deg jobb, prøv å gjøre noe med problemene dine. Dersom du møter noen så må du presentere deg selv på en best mulig måte! Disse "dealbreakerne" trenger ikke å være det, så lenge du jobber med dem. Gå til psykolog, bruk ulike verktøy til å endre tankegangen din, kanskje medisiner hvis psykolog syntes det er hensiktsmessig. Du må ikke la angsten "vinne" over deg ved at du unngår alt som du er engstelig for. Det er helt jævlig å slite med angst, men du må ikke la det hindre deg i hverdagen. Kjør en annen rute enn den du egentlig vanligvis tar, kjør på glatta (men pass på å ha vinterdekk som ikke er slitt osv.) Eksponeringsterapi! Det kommer til å være grusomt, men pass på at du hele tiden utvider "komfortsonen" din. Ved angst blir den bare mindre, aldri større av seg selv. Jeg tror du må begynne å fokusere på at du er på riktig vei nå! Ting vil falle på plass etterhvert. Lykke til  

Anonymkode: 41f38...fac

Alle har problemer ja, det er riktig.

Fagbrev er fremdeles 2,5 år unna, hvis alt går knirkefritt. Tenker også på min egen alder, og jeg vil ikke være gammel når (hvis) jeg får barn. Det føles også egoistisk å ville ha barn, og av og til tenker jeg at mine gener ikke er verdt å reprodusere. 

Vet ikke om jeg er på riktig vei, ting har vel aldri vært mer ille enn nå hva gjelder sårbarhet. Det er vanskelig å erkjenne at man selv har ødelagt livet sitt etter videregående. Og det blir jo bare mer og mer tydelig ettersom alle jevnaldrende er ferdig med mange års universitetsutdannelse, og kanskje attpåtil flere års arbeidserfaring. Mange har et etablert liv med barn og familie.

På 17.11.2016 den 21.46, FrøkenMånestråle skrev:

Så lenge du jobber med utfordringene dine og får opp selvtilliten din så tror jeg nok du kan få deg ei bra dame. 🤗 Men du må jobbe med deg selv og passe på at du ikke blir bitter på alle som "får det til". Og som den ene her sier så er du utrolig flink til å uttrykke deg, og det er det ikke alle menn som kan. 😊

Følelsene ligger på overflaten hele tida, og det er helt umulig å ikke bli påvirket når andre oppnår gode ting i livet, mens det ikke skjer meg.

På 17.11.2016 den 21.47, Ananas. skrev:

Jeg finner heller ingen soleklare dealbreakere i det du skriver, men jeg finner den i holdningen din. Du har havnet på feil spor og "erklært" at du ikke kommer på nivå med de andre igjen, og ser deg selv som en taper. Jeg orker ikke å gå hele tiden og forsøke å overbevise en bra person om at vedkommende er bra. Du må snu tankegangen din og livet ditt bit for bit. Du klarer ikke alt på en gang, og alt skal ikke snus, men noe skal snus, og da vil hjernen din sakte men sikkert følge etter.

For meg er det viktigere at du er på vei mot et fagbrev og at du fullfører det enn at du ikke har klart det tidligere. På samme måte er det viktigere for meg at du begynner å ta deg i nakken og oppsøker en psykolog enn at du sliter med psyken. At du ikke er handy spiller null rolle, og at du ikke liker svømming gir jeg fullstendig blaffen i. Er det en ting man lærer av å jobbe lenge i en matbutikk så er det at folk med alle, absolutt alle, typer utseende kan få seg kjæreste. Du skriver en rekke tråder som dette, og får gjennomgående beskjed om å oppsøke en psykolog - gjør det! Du sier at de mentale sperrene er for store, men jeg mistenker at det er det eneste som kan begynne å bygge dem ned igjen, det bør du prioritere, og det klarer du hvis du graver opp det du har av vilje. 

Jeg skjønner dette godt. Holdningen min, som du refererer til, er forøvrig ikke noe jeg uttrykker til noen andre og er ikke noe som andre ser ved personligheten min. Samtidig tror jeg ganske mye (men ikke alt) av problemene forsvinner hvis jeg har kjæreste, og hun ønsker et liv med meg.

På 18.11.2016 den 5.25, FrøkenC skrev:

Kjære TS. Først og fremst; du er langt i fra en taper, du er ikke i nærheten av å være en taper heller. Du er tapper! Å bære med seg traumer er en vanvittig kamp. Det står respekt av at du er der du er i dag, og de som ikke klarer å like den du er for den du er - fuck dem a.

For det andre; noen kvinner vil finne deg uattraktiv, og noen kvinner vil finne deg meget attraktiv. Sånn er det med alle. Du finner den rette kvinnen når du minst venter det.

Ta det til deg fra ei som har flere dealbreakere enn deg. Likevel har livet en fantastisk måte å overraske deg på til tider.

Takk for det

På 18.11.2016 den 17.16, AnonymBruker skrev:

Ingenting av dette er dealbreakere for meg, men jeg er litt som en kvinnelig versjon av deg. Spørsmålet er da om du hadde holdt ut det, eller om du selv sikter "høyere"? For det er helt riktig at det nok er mange jenter som ikke hadde orket å forholde seg til alt dette og heller hadde valgt noe enklere/mer attraktivt for dem.

Anonymkode: 3fa88...f1a

Vanskelig å si, egentlig. Hvis vedkommende hadde vært "nede" absolutt hele tida, kunne det blitt vanskelig, for det er ikke jeg. Humøret varierer fra dag til dag og uke til uke.

[Nowayback]

På 19.11.2016 den 6.51, Mihva skrev:

Hvordan tror du andre ser deg? Jeg tror nemlig ikke bildet  for andre er helt slik du beskriver deg selv her. 

Hvorfor går du ikke etter de tingene du vil ha? Jeg kan forstå det til en viss grad hvis du har hatt mennesker i livet ditt som har snakket om hvor håpløst alt er, hvor vanskelig og tøft livet er, igjen og igjen, hvis du har blitt bombardert med kritikk for den minste ting at mestringsfølelsen og selvtilliten ikke akkurat vokser stort. Da kan man få et veldig negativt bilde av livet og seg selv, og muligens ikke greie å se de mulighetene som ligger der rett foran nesetippen din. 

Det du beskriver minner meg litt om en av disse voksne elefantene i fangenskap som står bundet til en tynn liten flis av en stokk som den lett kunne revet opp og løpt bort fra. Men den tror den ikke kan fordi den som liten elefantbaby stod bundet til den samme stokken, bare at tauet og stokken for en elefantbaby var umulig å frigjøre seg fra fordi den var for liten.

Så etterhvert gir elefanten opp å komme seg løs fordi den ikke har styrken, og ettersom elefanten blir eldre og vokser seg større og større, så forstår den ikke fordi den har gitt opp at den lett kan rive opp stokken for å løpe avsted fri som fuglen. 

Det er vanskelig å si. Tror at de fleste ser på meg som rolig og hyggelig, men litt vanskelig å komme inn under huden på.

Er ikke slik at jeg hadde dårlige mennesker rundt meg da jeg var liten, men ros ble det lite av. Det var derimot lettere å ty til negativitet hvis jeg gjorde noe galt. Kanskje det og i tillegg til at jeg er en sårbar person har gjort utslaget. Jeg har et eldre søsken som er direkte suksessfull og har skyhøy selvtillit, så det kan ikke bare være miljøet heller.

På 19.11.2016 den 23.09, AnonymBruker skrev:

Ikke en dealbreaker for meg,men jeg har angst selv,er negativ,sliter sosialt og er "mislykket" og på etterskudd når det gjelder utdanning og jobb selv.

Driter i status og annen bullshit så mange synes er så viktig. Det som er viktig for meg er at du klarer å kommunisere med meg. Nå har jeg kjæreste som er innesluttet og vanskelig å kommunisere med,så om jeg skulle gått inn i et nytt forhold så hadde jeg ikke orket det igjen. Vet ikke om jeg orker det nå heller,men det er en nå så.

Eneste jeg tenker på er om jeg skulle gått inn i et forhold med en som var like negativ som meg er om vi hadde dratt hverandre ned. Jeg er vel sånn at jeg kan le av min egen negativitet og se humoren i det også,men jeg kan være ganske så negativ til tider. Tror jeg har like mange,om ikke flere, nevroser som deg så vi er flere der ute

Anonymkode: a39ab...c15

Tror nok kommunikasjonen skulle gått greit, for min del.

På 20.11.2016 den 1.37, Maleficenta skrev:

Sorry mac. Hadde vært totalt dealbreaker for meg. Du oser av negativitet. Du hadde rett og slett sugd all livsglede ut av meg.

Ja, det må vi jo for all del unngå!

På 20.11.2016 den 6.24, FrøkenMånestråle skrev:

Slike tanker vil uansett ikke føre noe positivt med seg, så de må du bare kvitte deg med. Tenk på det du kan gå glipp av hvis du ikke hadde vært her, man vet aldri hva dagen bringer. 🤗 

Det har du forsåvidt rett i. Men tankene dukker opp igjen og igjen. Ble litt for mange kalde på lørdagsnatta, men alkoholen gjør meg i meget mye bedre humør, frem til det plutselig blir for mye. Men la meg heldigvis rett etter jeg skrev den meldinga.

På 20.11.2016 den 10.35, Linnea27 skrev:

Jeg er helt sikker på at det kommer til  å ordne seg for deg. Du er reflektert, du har gode holdninger (i hvert fall det jeg har lest av deg i andre tråder) og du har selvinnsikt. Dette er egenskaper som kvinner finner attraktive.

Tusen takk, snilt av deg

På 20.11.2016 den 15.20, Rosaboble15 skrev:

Ingenting av dette er egentlig dealbreakere, forutsatt at det ville vært jeg som dro deg opp, og ikke du som dro meg ned. 

Angående angsten vil jeg anbefale eksponeringsterapi. Jeg hadde i perioder så mye sosial angst at noen måtte handle for meg, at jeg ikke greide å gå på bussen (og greide jeg det, tok jeg den hjem igjen, fremfor å gå av der jeg skulle) og alt jeg sa til folk jeg møtte kvernet i hodet mitt i månedsvis etterpå. Jeg gikk til psykolog, men følte meg aldri trygg på noen av dem, før de av ulike årsaker sluttet og jeg måtte få en ny. Til slutt bestemte jeg meg for at jeg måtte prøve selv, ellers føltes jeg at jeg aldri ville komme unna angsten.

Det jeg gjorde var følgende: Jeg bestemte meg for å hoppe uti det med begge ben, så jeg søkte jobb på bensinstasjon. Der visste jeg at man var nødt til å møte mennesker og omgås kollegaer hele tiden, uten at det behøvde å bli veldig "nært". De første 3-4 månedene var det forferdelig slitsomt, jeg jobbet og sov og brukte MYE tid på å tenke over alt det teite jeg sa/gjorde. På dette punktet var jeg egentlig i ferd med å gi opp, da jeg ikke følte det ble fremgang uansett. Jeg bestemte meg allikevel for å gi det èn siste sjanse, og det er jeg veldig takknemlig for nå. Fremfor å alltid fokusere på dumme/teite ting jeg sa/gjorde, fokuserte jeg mer på hvordan kunder/kollegaer oppførte seg. Da skjønte jeg etter hvert at jeg ikke var alene om disse tingene, og at ingen faktisk reagerte på det. Da jeg sluttet etter 3 år, hadde jeg aldri disse tankene mer på jobb (privat hender det fortsatt de kommer, men det er aldri så intenst som før, og langt ifra like ofte).

Jeg har også øvet mye på å ta buss/tog. I begynnelsen sov jeg stort sett gjennom turen, slik at jeg ikke fikk tenkt så mye. Jeg hadde også et belønningssystem for meg selv, der jeg f.eks. kunne unne meg noe ekstra godt til middag, dersom jeg faktisk kom meg dit jeg skulle og hjem. Forrige uke tok jeg toget to dager uten problemer, og det var en fantastisk følelse. 

Jeg tror du undervurderer deg selv mye, og det burde du jobbe med. Du er kanskje ikke akkurat der du skulle ønske du var i livet, men fremfor å fokusere på alt du burde ha gjort, burde du fokusere på hva du faktisk har oppnådd og hvor langt du har kommet på veien til å oppnå mer. Tenk mer på at du er god nok som du er, og mindre på at Per/Arne/Kristian kanskje har oppnådd mer/eier mer/tjener mer. Dette er for mange ubetydelig, og det burde være det for deg også. Ha gjerne mål for deg selv, men unngå å gå i kjelleren om du ikke oppnår dem akkurat når du vil.

Lykke til på veien videre, forhåpentligvis skriver du etter hvert et innlegg om den fantastiske dama du er sammen med, og hvor bra dere har det sammen!

Jeg har heldigvis null problemer med å ta buss, handle på butikken etc.. Godt at du klarte å komme over dette.

Og jeg har allerede en sosial jobb, så utfordringene jeg har på det planet blir jeg iallefall eksponert for. Men jeg er alltid nervøs, selv etter et drøyt år. Føles ikke som om jeg blir trygg i jobben, helt og holdent. Nervøsiteten gjør meg av og til handlingslammet og jeg må vurdere frem og tilbake hva som er riktig å gjøre.

[Nowayback]

På 17.11.2016 den 21.57, Inwe skrev:

Kjæresten min er i overkant negativ, har depresjoner, tidvis angst, ingen utdannelse (han er utdannet PT, men aldri brukt det til noe annet en egen trening) og sliter med ting fra fortiden. Dealbreakere for mange, men han har stort sett vært i forhold. Han er helt fantastisk på alle andre områder, så dette er ikke et stort problem for meg. Det viktigste er at han selv er klar over egne "feil" og det at han fortalte meg dette veldig tidlig i relasjonen. Vi jobber rundt det, jeg støtter han og trekker meg unna når det trengs. Vi kommuniserer mye rundt det når han er i dårlige perioder, og jeg passer på å fortelle han det når det går bedre. Han er redd for at dette skal ødelegge mellom oss, så når hans problemer har lager en diskusjon e.l. mellom oss passer jeg alltid å fortelle han at jeg aldri ville hatt det annerledes om det betydde at jeg ikke hadde han. Jeg hjelper han å se positivt på ting, mens han hjelper meg å se mer realistisk på ting (jeg er en evig naiv optimist). 

Du er en evig optimist, det er vel langtifra alle damer som er som deg. Du er nok en sjeldenhet.

[Nowayback]

Mitt største problem føles å være å ha et arbeidsliv som gir mestringsfølelse. Noen ganger føler jeg at ufør er det eneste jeg passer til. Idag har vel vært den tyngste dagen på måneder. ALT har gått galt. Jeg blir ikke særlig respektert, og klarer heller ikke løse konflikter.

[AnonymBruker]

På 18.11.2016 den 4.40, AnonymBruker skrev:

De problemene du har er ikke problemer. Kjærester driter langt i om du ikke kan svømme eller kjøre bil.

Anonymkode: c4981...027

Vil ikke strø salt i såret her, men for noen er det faktisk veldig viktig. Såpass viktig at de avslutter ekteskap hvor det er barn involvert. Det gjelder ikke alle, men det finnes kvinner der ute som det er så viktig for at mannen er "mann"-karikatur, at det faktisk er en dealbreaker. Og jeg har hatt flere av de samme problemene som du har, '86. 

Det har ikke fått bestemme hvor jeg havnet, dog. Og i dag er jeg på et veldig bra sted. 

Anonymkode: 8a20d...054

[Inwe]

46 minutter siden, mann_86 skrev:

Du er en evig optimist, det er vel langtifra alle damer som er som deg. Du er nok en sjeldenhet.

Nja, eller bare sykt forelsket og villig til å jobbe for kjærligheten 😉

[Nowayback]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Vil ikke strø salt i såret her, men for noen er det faktisk veldig viktig. Såpass viktig at de avslutter ekteskap hvor det er barn involvert. Det gjelder ikke alle, men det finnes kvinner der ute som det er så viktig for at mannen er "mann"-karikatur, at det faktisk er en dealbreaker. Og jeg har hatt flere av de samme problemene som du har, '86. 

Det har ikke fått bestemme hvor jeg havnet, dog. Og i dag er jeg på et veldig bra sted. 

Anonymkode: 8a20d...054

Du er mann?

Jeg kan forøvrig kjøre bil, og vil nok klare å utfordre meg mer på det etterhvert.