Ekkel opplevelse fra bup

[AnonymBruker]

Da gutten vår gikk på barnehagen, ble vi og bh bekymret for at han slet en del, klarte alldri å sitte i ro, var høyt og lavt hele tiden, reguleringsproblem osv videre.. vi fikk henvisning til ppt som skjønte godt situasjonen og så problemene som han hadde, hun anbefalte oss om å ta dette videre til bup for utredning. da vi kom til bup, fikk vi utelt 2 damer som skulle følge oss, hun ene var super kjekk menst hun andre synst vi var litt rar.. tiden gikk og vi følgte han på bup hver gang, på ene samtalen fikk jeg spørsmål om min egen oppveks og sa slik som den var og at jeg hadde fått uteolig mye hjelp for det og at jeg ikke hhadde noe problem med det idag.

og da var det ikke noe snakk om mer om det men nå opplever jeg at hun rare drar ting så langt, skal spørre meg om alt mulig som ikke har noe med utredningen å gjøre, kun om meg og min oppvekst, hun ville også ha mine barneverns dokumenter og ville at barnevernet skulle delta på sammarbeidsmøte når dem ikke er i bildet engang, vi fikk en bekymring for litt over et år siden men bv henla deg og sa at der ikke var noen omsorgsvikt og dei papira vil hun også ha.. 

Greit at hun kunne få se det og se at det ikke er vi som har skapt problemene som gutten min har,men jeg synst hun går så langt over streken at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre lenger, hun ene psykologen der som oppserverer barnet mitt sier at hun ser at han sliter med en del ting og at det kan tyde på adhd, men hun andre hun skal være så mistenksom hele tiden og jeg opplever det som ubehagelig! ikke bare nok med det så blåser hun ting så mye opp om hva skolen sier og st han trenger MER hjelp og dette må vi finne en løsning på og at ting som sønnen min gjør er ikke positivt osv, så snakker jeg med skolen og dei har aldri sakt dette og at han har godt av det opplegget som dei har og at han utvikler seg bedre men selfølgelig så har dei utfordringer men det har blitt bedre. 

Så nå sitter jeg igjenn med en følelse på at hun fra bup har dømt meg pga min fortid og at hun vrir om på ting og skal ha meg til å stresse, hun har forresten ringt meg menst jeg er på jobb for å spørre meg ut om barnevernet og ting som hun ikke har noe å gjør med og bare det opplever jeg som ekkelt siden hun ikke respekterer det at jeg srår på jobb og ikke har noen ønske om å diskutere dette der og da. jeg skjønner ikke hvorfor dei andre på bup ikke driver med alikt men med engang vi er aleine med hun så vrenger alt seg. fy søren jeg fikser ikke dette lenger!

 

Sorry( skriver fra en dårlig tlf med knust skjerm så ser ikke alt jeg skriver like bra) 😂

Anonymkode: cab81...018

[AnonymBruker]

Har vært opp i det samme.. Eller vi har vært i PPT i 5 år nå, fra h*n var 2 og BUP fra 4-5 år og nå på nytt fra 7-8 og år og dette er helt standard. Heldigvis hadde de papirene fra første gang slik at jeg slapp å dra opp alt igjen og måtte kun fylle inn fra de 2 siste årene.

Jeg har også hatt en bekymringmelding på grunn av tidligere samboer. Jeg oppga alt de spurte og svarte på alle punkter på papiret. Jeg synes alt som har med sønnen min å gjøre og om meg som (alene)mor er sårt så kan forstå følelsen din, men ikke bry deg. Mulig jeg har blitt mer hardhudet nå etter at drøssevis av mennesker har hatt med barnet mitt å gjøre i alle disse årene, men ikke la deg knekke. Rett deg i ryggen og stå opp for deg selv og barnet. Det viktigste er at de hjelper barnet og hvis du føler verre stemning senere så sier du bare i fra. Det er lov å si hva du føler også. 

Anonymkode: 8a664...b2c

[AnonymBruker]

Leste litt for raskt slutten her og hvis du synes hun går frem på en feil måte så gi beskjed om telefon tider hvis de skal ha kontakt med deg. Hun vil nok bare ha alt på plass slik at ingenting står på vent. Jeg får telefoner hele tiden om ting de lurer på da skole ringer, sfo, ppt, sykehuset, lege, bup, fyioterapaut og alt annet vi er innom så tror kanskje ikke jeg tenker over hva de graver om :-) men selvfølgelig er det viktig at du føler deg trygg med den personen som har saken til barnet ditt så gi det litt tid og hvis ikke så må du gi beskjed. Det verste som kan skje er at du trekker deg tilbake i stede for å holde ut for da går det bare utover barnet 

Anonymkode: 8a664...b2c

[AnonymBruker]

Har hatt en lignende opplevelse, dog ikke like ille, men ekkelt var det!
Vi gikk på Bup i ett år, med datteren vår på 4. De så ingen av problemene, og mente det var vi som var overbeskyttende foreldre, siden hun var født prematur. Ble skrivd ut etter ett år, og på utskrivingssamtalen sa hun ene rett ut at det var vi foreldrene som var problemet.

Det er flere ting som bekymrer meg oppi alt dette, det ene er at vi også var innom barnepsykiatrisk, der så de mye av det vi som foreldre bekymret oss over, men de mente hun var for liten til å konkludere noe, noe jeg kan forstå. Men hvordan Bup ikke kunne legge merke til noe er bekymringsverdig!
Det andre som bekymrer meg er at hvis de opprinnelig mente at vi foreldre var problemet, eller årsaken til problemene, så burde de jo ikke skrevet oss ut. De burde fulgt det opp, og gjerne meldt det til barnevernet også!

Nå er hun 9 år, problemene er tydelig fortsatt. Fastlege henviste til Bup, men vi fikk avslag fordi vi har vært innom der tidligere uten funn. Vi fant da en barne og ungdumspsykolog som ikke var tilknyttet bup. Etter en del utredning har hun nå henvist oss til Bup igjen, for utredning innenfor autismespekteret.

Heldigvis skal vi nå til noen andre på bup enn det vi var første gang, men jeg kan ikke si jeg hverken gleder meg eller har veldig tiltro til at det skal komme noe fornuftig ut av det. Men jeg forsøker og ha ett åpent sinn og være positiv innstilt.

Det er en fryktelig ekkel følelse når man blir misstrodd på den måten! Og når det i tillegg sies rett ut helt i siste samtale....

Anonymkode: ec75a...13b

[AnonymBruker]

Har også opplevd noe av det samme . De leter etter tegn på relasjonsforstyrrelse som forklaring på barnets utfordringer.  Noe som I for seg er nødvendig ,  det som er skummelt er når de tolker alt som et svar på det de allerede har tenkt seg uten å ha et åpent sinn. Barnet var inne til utredning til Bup. For å gjøre en lang historie kort så ble det skrevet i utrednings rapporten at det var muligens relasjonsforstyrrelse ,  alstå foreldrene har skylden. Ingen videre oppfølgning.  10 år senere sa gutten var 16 fikk han "diagnosen " aspergers altså det man kaller nå for høytfungerende autisme. Synd at barn ikke får den behandling de trenger fordi enkelte ser seg blind på saker som er irrelevante som f.eks at en av foreldrene har hatt dårlige oppvekstvilkår. Du kan fint si ifra ts på en saklig måte at du er på jobb og det passer ikke å svare på slike spørsmål nå og at du føler det er irrelevant .  Problemet er at hvis du setter deg for mye på bakbeina så blir det du som er problemet fra dem side hvis du skjønner og da forsterker du bare antagelsen dem har ( om at barnet har en relasjonsskade fremfor adhd ) og da får ikke barnet hjelpen han trenger. Ikke gi deg !

 

 

Anonymkode: 64d9c...6a9

[jauda]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har også opplevd noe av det samme . De leter etter tegn på relasjonsforstyrrelse som forklaring på barnets utfordringer.  Noe som I for seg er nødvendig ,  det som er skummelt er når de tolker alt som et svar på det de allerede har tenkt seg uten å ha et åpent sinn. Barnet var inne til utredning til Bup. For å gjøre en lang historie kort så ble det skrevet i utrednings rapporten at det var muligens relasjonsforstyrrelse ,  alstå foreldrene har skylden. Ingen videre oppfølgning.  10 år senere sa gutten var 16 fikk han "diagnosen " aspergers altså det man kaller nå for høytfungerende autisme. Synd at barn ikke får den behandling de trenger fordi enkelte ser seg blind på saker som er irrelevante som f.eks at en av foreldrene har hatt dårlige oppvekstvilkår. Du kan fint si ifra ts på en saklig måte at du er på jobb og det passer ikke å svare på slike spørsmål nå og at du føler det er irrelevant .  Problemet er at hvis du setter deg for mye på bakbeina så blir det du som er problemet fra dem side hvis du skjønner og da forsterker du bare antagelsen dem har ( om at barnet har en relasjonsskade fremfor adhd ) og da får ikke barnet hjelpen han trenger. Ikke gi deg !

 

 

Anonymkode: 64d9c...6a9

Gr

Endret 17. november 2016 av jauda

[jauda]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har også opplevd noe av det samme . De leter etter tegn på relasjonsforstyrrelse som forklaring på barnets utfordringer.  Noe som I for seg er nødvendig ,  det som er skummelt er når de tolker alt som et svar på det de allerede har tenkt seg uten å ha et åpent sinn. Barnet var inne til utredning til Bup. For å gjøre en lang historie kort så ble det skrevet i utrednings rapporten at det var muligens relasjonsforstyrrelse ,  alstå foreldrene har skylden. Ingen videre oppfølgning.  10 år senere sa gutten var 16 fikk han "diagnosen " aspergers altså det man kaller nå for høytfungerende autisme. Synd at barn ikke får den behandling de trenger fordi enkelte ser seg blind på saker som er irrelevante som f.eks at en av foreldrene har hatt dårlige oppvekstvilkår. Du kan fint si ifra ts på en saklig måte at du er på jobb og det passer ikke å svare på slike spørsmål nå og at du føler det er irrelevant .  Problemet er at hvis du setter deg for mye på bakbeina så blir det du som er problemet fra dem side hvis du skjønner og da forsterker du bare antagelsen dem har ( om at barnet har en relasjonsskade fremfor adhd ) og da får ikke barnet hjelpen han trenger. Ikke gi deg !

 

 

Anonymkode: 64d9c...6a9

Kunne du ikke melde ifra om dette?

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen i det dere skriver, vit at dere ikke er alene. De mangler nok kompetanse på høytfung autisme,også enkelte bokstavdiagnoser.

Blir helt oppgitt.

 

Hilsen mamma med høytf autisme sønn

Anonymkode: 34a69...267

[AnonymBruker]

Det er leit at du har en slik opplevelse, ts. Det er mange som syns det er tøft å gå gjennom utredning på BUP, fordi de nettopp må undersøke alle mulige forklaringer på barnets atferd. De vil f.eks. være mer tilbakeholdne med å gi barnet en ADHD-diagnose dersom de tror forhold i hjemmet kan forklare det hele. Og da må jo de ansatte gjøre seg opp en mening om foreldrene også, om de gir god omsorg eller om de selv sliter psykisk. Men dette må jo gjøres på en fin måte, og om de ringer deg på ubeleilige tidspunkt, så må du bare si det, for det skal de jo ha forståelse for. Jeg har selv jobbet i BUP, og spurte alltid om det passet når jeg ringte foreldre, fordi jeg vet det kan være sensitive tema å snakke om dersom man er på jobb eller i butikken. Og er det større tema som drøftes, er det ofte mer naturlig å ta dette på et møte hos BUP enn på telefonen.

Men så er jo saken at det er mange barn som henvises til BUP som ikke har ADHD, selv om barnet er ukonsentrert på skolen og har noe hyperaktiv atferd. Det kan like gjerne skyldes andre ting, eller det kan være noe barnet gjør bare sammen med foreldre og ikke i andre settinger. Det er en del foreldre som nødig vil se på seg selv og hvordan de kan bidra til et problem barnet har. Og selv om det er vanskelig, er det viktig å være åpen for at det kan være noe med familien som forårsaker barnets oppførsel. Andre ganger er det over hodet ikke det, men jeg opplevde det som en stor utfordring i min jobb å få foreldre til å se seg selv som foreldre og hvordan vi alle har noe å jobbe med som forelder, og at mange barn påvirkes av hva foreldrene gjør. Det trenger ikke bety at foreldrene er dårlige forelder, men kanskje er det ting som kan endres og kanskje er barnet mer sårbart for visse ting enn andre barn. Det er forståelig nok enklere for en del foreldre om barnet får en diagnose, fordi man kanskje da føler at man ikke selv har gjort noe "galt". Nå skal liksom "alle" barn ha ADHD, men det er ikke alt som ser ut som ADHD som er det.

Anonymkode: 7bf6a...a88