Må jeg invitere svigerdatter hver gang?

[Gjest Sprettballen]

14 minutter siden, Fluttershy skrev:

Ah... Beklager!  

Ingenting å beklage, jeg bare lurte fordi trådstarter har snakket i mot seg selv flere ganger i løpet av tråden.

Først var det at det ikke var noe galt med svigerdatteren, men at hun ville være alene, bare hun sammen med sønnene:

På 14.11.2016 den 17.40, AnonymBruker skrev:

 Jeg har ingenting i mot min "svigerdatter",men ofte har jeg behov for å bare være meg og sønnene mine.

Anonymkode: c37f8...0c2

Her likte hun plutselig ikke svigerdatteren:

På 15.11.2016 den 18.36, AnonymBruker skrev:

Litt av problemet mitt er at hverken jeg eller mannen min liker svigerdatter, og det er derfor slitsomt å se henne ofte.

Anonymkode: c37f8...0c2

Og her er det ikke tiden alene sammen med sønnene som er viktig, men familietid sammen med ny mann og sønnene.

På 15.11.2016 den 19.00, AnonymBruker skrev:

 Jeg tolererer henne ofte,men har også behov for alenetid med sønnene mine og mannen min, de er den eneste familien jeg har i nærheten. TS

Anonymkode: c37f8...0c2

Med så mange selvmotsigelser ønsket jeg å høre hva hun egentlig vil.

Endret 16. november 2016 av Sprettballen

[AnonymBruker]

Nei,dette er ikke selvmotsigende. Mulig jeg tok for gitt at dere skjønte hva jeg mente hele veien, men tydeligvis ikke. Alenetid er inkludert mannen min,ja. Han er min ektefelle ved lov, og en av mine nærmeste her i livet. Vi har vært et par i 12 år. Jeg har vel kanskje både noe i mot min sønns samboer, men samtidig ikke. Hun har ikke gjort noe som galt eller slik,så derfor ønsker jeg ikke å bli uvenn med henne eller å lage noe konflikt. Samtidig er det vel slik at det ikke er alle mennesker man har kjemi med, og jeg har aldri hatt kjemi med mennesker som har lignende personlighet som min sønns samboer. TS

Anonymkode: c37f8...0c2

[AnonymBruker]

På tide å klippe navlestrengen! Alenetid med sønner i tjueårene, ærlig talt! Kan du ikke finne deg en egen mann så du slipper å dele med andre damer?

Anonymkode: e904e...015

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nei,dette er ikke selvmotsigende. Mulig jeg tok for gitt at dere skjønte hva jeg mente hele veien, men tydeligvis ikke. Alenetid er inkludert mannen min,ja. Han er min ektefelle ved lov, og en av mine nærmeste her i livet. Vi har vært et par i 12 år. Jeg har vel kanskje både noe i mot min sønns samboer, men samtidig ikke. Hun har ikke gjort noe som galt eller slik,så derfor ønsker jeg ikke å bli uvenn med henne eller å lage noe konflikt. Samtidig er det vel slik at det ikke er alle mennesker man har kjemi med, og jeg har aldri hatt kjemi med mennesker som har lignende personlighet som min sønns samboer. TS

Anonymkode: c37f8...0c2

Men kan du ikke oppføre deg voksent?

Når man er voksen så lærer man seg å glede seg over mennesker man ikke nødvendigvis liker så godt i utgangspunktet, rett og slett fordi de gjør mennesker man er glad i lykkelige. Man sitter ikke der som en prippen matrone, kun omgitt av de man selv velger ut. Holder du på slik med andre par også, velger ut bare den ene av de som du liker best? Det er som å spise kjøttet og sausen, men spytte ut grønnsakene, litt som et barn gjør.

Og dessuten, alle vet at menn gjerne finner seg kjærester som ligner litt på mødrene sine. Kanskje han har funnet seg en riktig selvopptatt dame, ikke rart du ikke liker henne da.

Anonymkode: e904e...015

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Syns det er litt bemerkelsesverdig at alle automatisk antar at jeg har lyst på barnebarn og bruker dette mot meg. Jeg er faktisk i en alder hvor jeg syns småbarn er veldig slitsomme,og noe jeg ikke hadde orket å sitte med alene (dvs.sitte barnevakt). For min del har jeg ikke noe behov for å bli bestemor,det er tilfredsstillende nok å være mor. Jeg tror heller ikke min sønn en gang har tenkt tanken på barn enda, han må tross alt leve og oppleve litt før den tiden eventuelt kommer. TS

Anonymkode: c37f8...0c2

Jeg antar ikke det. Barnebarn kommer til å legge ytterligere beslag på dine eiegode sønner så hvorfor skulle du ønske deg det? Egentlig burde du sørget for å kastrere disse sønnene dine og lære de å ikke bevege seg ut av huset, for lenge siden. Nå er det dessverre for sent.

Du høres ekstremt kontrollerende ut, tilfredsstillende nok å være mor (grøss!). Jeg håper at sønnene dine klarer å finne noen som ikke holder et så stramt grep om de.

Men jo mer jeg leser av det du skriver, jo mer begynner jeg å lure på om du troller. 

Anonymkode: e904e...015

[Gjest Sprettballen]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nei,dette er ikke selvmotsigende. Mulig jeg tok for gitt at dere skjønte hva jeg mente hele veien, men tydeligvis ikke. Alenetid er inkludert mannen min,ja. Han er min ektefelle ved lov, og en av mine nærmeste her i livet. Vi har vært et par i 12 år. Jeg har vel kanskje både noe i mot min sønns samboer, men samtidig ikke. Hun har ikke gjort noe som galt eller slik,så derfor ønsker jeg ikke å bli uvenn med henne eller å lage noe konflikt. Samtidig er det vel slik at det ikke er alle mennesker man har kjemi med, og jeg har aldri hatt kjemi med mennesker som har lignende personlighet som min sønns samboer. TS

Anonymkode: c37f8...0c2

Jeg skjønte ikke det, mest sannsynlig fordi du ikke nevnte mannen din i første innlegg, men at det bare skulle være deg og dine sønner.

For all del, jeg forstår behovet for å være alene med barna sine fra tid til annen.  Man snakker friere på tomannshånd, og når det er noe spesielt å snakke om er det godt å være alene med dem.
Jeg har selv det behovet med min mann, min mor, min svigermor, og mine barn.
Min mor og min svigermor har også det behovet med sine barn.
Men da er jeg alene med dem, en til en, der vi snakker om ting vi vanligvis ikke snakker om når vi er flere i rommet.
(Ingen hemmeligheter, bare at vi snakker friere)
Og jeg har ikke det behovet flere ganger i måneden.

Men du snakker ikke om alenetid, du snakker om familietid. 
Vi har ulike behov, men jeg kan ikke forstå at det handler om behov her. 
Du ønsker familietid med deg, din mann, og dine barn, og du ønsker at deler av familien regelmessig blir utelatt.  (Din sønns samboer er en del av hans familie, og din, selv om de ikke er gift).
Og så er det hyppigheten da.  Regelmessig en dag i uken, kanskje to, og da er sønnens samboer av og til med.
Det er ofte, og jeg forstår at hun føler seg ekskludert, for når du ikke ønsker å ha henne der under familietiden, har du jo ikke inkludert henne som en del av familien.

 

Og vedrørende kjemi. Av og til møter vi mennesker vi ikke har kjemi med, men som vi likevel må omgås.  Vi kan møte dem på en arbeidsplass, eller vi kan ha dem i nær familie, men uansett må vi lære å omgås dem på en måte som fungerer. 
Og plutselig en dag kan det være at du ser noe som gjør at kjemien endrer seg, og du blir godt nok kjent med henne til at du ser de sidene ved henne din sønn ser, og elsker.

Endret 17. november 2016 av Sprettballen

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Når man er voksen så lærer man seg å glede seg over mennesker man ikke nødvendigvis liker så godt i utgangspunktet, rett og slett fordi de gjør mennesker man er glad i lykkelige. Man sitter ikke der som en prippen matrone, kun omgitt av de man selv velger ut. Holder du på slik med andre par også, velger ut bare den ene av de som du liker best? Det er som å spise kjøttet og sausen, men spytte ut grønnsakene, litt som et barn gjør.

Anonymkode: e904e...015

Exactly! Syns det er rimelig selvopptatt å bare konstatere at du ikke liker svigerdatter på den måten. Dere er i familie nå, og du har et ansvar for å inkludere henne. Hun har ikke gjort deg noe, så din jobb er å bli kjent med henne og prøve så godt du kan å få et godt forhold til henne. Det gjør du IKKE ved å invitere sønnene dine uten henne, det er faktisk temmelig uhøflig. Hvis sønnen din etterhvert opplever at han må velge mellom deg og sin samboer, er det stor sjanse for at du blir "vraket", dessverre. 

Anonymkode: c0e99...793

[AnonymBruker]

Har fulgt denne tråden med interesse en stund. Som guttemamma håper jeg jo å kunne ha et godt forhold til min sønn når han bli voksen, uansett om han får samboer og egen familie. Håper også at jeg får en svigerdatter som jeg får et godt forhold til, og som kan bli som den datteren jeg aldri fikk selv. Dette kommer ikke nødvendigvis av seg selv, så jeg håper å være inkluderende og raus. Samtidig er det noe med kjemi, all velvilje og innsats i verden hjelper ikke om det er null kjemi. Og sånn er det bare noen ganger, uten at det er noens feil. Jeg er også veldig spent og litt redd for at jeg skal "miste" sønnen min når han får samboer. I den forstand at hadde det vært en datter hadde det blitt sett på som den naturligste ting å dra på storbyferie, shopping og cafebesøk. Men med en gang det er en sønn og en svigerdatter inne i bildet, så er det både ekskluderende og hårreisende at man ønsker dette. Svigerdatter må sette ned foten, og mor må virkelig gå i seg selv og kutte navelstrengen en gang for alle. Det blir fryktelig feil synes jeg. Så jeg synes ikke svigerdatter trenger å være med til enhver tid. Og håper jeg selv får en sønn som verdsetter vårt forhold og alenetid innimellom selv om han er voksen. Og at svigerdatter er av typen som synes det er helt greit og skjønner det behovet.

Det sagt, så synes jeg når hele familien er samlet, dvs, sønner, deg og mannen, så er det kanskje ikke helt heldig å bevisst ikke ønske at hun kommer. Det er mer familietid, enn alenetid. Om hun selv er hjemme og har lyst, og sønnen også ønsker å ha henne med. Men i stedet for å kritisere deg for det, føler jeg at folk kanskje burde forstå at det kan ligge mer bak. Det å bli forlatt av noen, altså barnas far i denne sammenhengen, gjør noe med deg. Du blir beskyttende ovenfor deg og ditt. Du vokter kanskje ditt territorie i større grad. Er forsiktig med hvem du slipper innpå deg. Og ønsker kanskje å beskytte deg selv ved å ta avstand til de du ikke er så komfortable med. Det er også helt menneskelig å føle reservasjon og irritasjon når du "tvinges" til å jevnlig omgåes noen du egentlig ikke liker så godt. Det er også helt naturlig å føle motvilje mot sønnens kjæreste, som plutselig seiler inn som kvinnen i hans liv, og tar en plass du tidligere har hatt. Det ville vært lettere om hun ble en naturlig del av familien, og ikke en du måtte anstrenge deg for å like.

Poenget er, at jeg tror ikke noe av det du føler er unaturlig eller direkte feil. Det er en grunn til det, og det er bra du kan lufte slike tanker. Det er nok mange i din situasjon, som føler slik du gjør. Og det er ikke enkelt. Det er synd at du blir sablet ned her inne, i stedet for å få litt mer konstruktive råd og konkrete spørsmål på hvordan dette kan løses. Jeg tror du bør snakke med sønnen din jeg. Og høre hva han ønsker. Ønsker han virkelig at samboeren skal være med hele tiden? Eller kan dere finne en løsning der han noen ganger velger å komme alene, selv om hun også er invitert med.

Tenker også at du kanskje skal jobbe litt med å nøste opp hva disse følelsene bunner i. Og hvordan du skal håndtere det fremover. Har full forståelse for dine følelser og din situasjon. Har alltid vært familiekjær selv, og det verste er å bli nødt til å forholde seg til en svigerinne man har null kjemi med og som skal være med hele tiden. Vi er jo "familie" nå må vite. Helt til det blir slutt, og så kommer det inn en ny person som man må være like imøtekommende og inkluderende med. For plutselig så er jo vi "familie" også.

Anonymkode: ec753...cd6

[AnonymBruker]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Syns det er litt bemerkelsesverdig at alle automatisk antar at jeg har lyst på barnebarn og bruker dette mot meg. Jeg er faktisk i en alder hvor jeg syns småbarn er veldig slitsomme,og noe jeg ikke hadde orket å sitte med alene (dvs.sitte barnevakt). For min del har jeg ikke noe behov for å bli bestemor,det er tilfredsstillende nok å være mor. Jeg tror heller ikke min sønn en gang har tenkt tanken på barn enda, han må tross alt leve og oppleve litt før den tiden eventuelt kommer. TS

Anonymkode: c37f8...0c2

Tilfredsstillende nok å være mor? Du er på ingen måte først og fremst mor i dag. Du er ektefelle, og mor, svigermor og et familiemedlem til alle. Hun er din svigerdatter. I din familie. Morsrollen trumfer ingen av disse, tvert i mot. Din sønn er først og fremst seg selv, så samboer, sønn av deg er han kun som et hvilken som helst voksent menneske. Du vet ingen ting om hvilke tanker han har om barn eller hva han bør oppleve. Blir han far er han først og fremst far, i ca 20 år. Da kan du få en viktig bestemorsrolle, eller ikke. Uansett vil du aldri mer være din sønns aller nærmeste. Aldri. Blir det slutt mellom han og samboer, er det bare et tidsspørsmål før han finner en annen, eller han velger bort å ha en livsledsager, eller han vil alltid ha et savn etter en. Men du vil aldri fylle den rollen.

Som svar på hovedspørsmålet ditt: Ja, du må alltid invitere med svigerdatter når du inviterer, og særlig fordi sønnen selv og hun ber deg om det. Sønn kan selvsagt komme alene hvis han har behov for det, men det er ikke noe du kan styre.

Anonymkode: 041a3...fdd

[Kontormus]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tilfredsstillende nok å være mor? Du er på ingen måte først og fremst mor i dag. Du er ektefelle, og mor, svigermor og et familiemedlem til alle. Hun er din svigerdatter. I din familie. Morsrollen trumfer ingen av disse, tvert i mot. Din sønn er først og fremst seg selv, så samboer, sønn av deg er han kun som et hvilken som helst voksent menneske. Du vet ingen ting om hvilke tanker han har om barn eller hva han bør oppleve. Blir han far er han først og fremst far, i ca 20 år. Da kan du få en viktig bestemorsrolle, eller ikke. Uansett vil du aldri mer være din sønns aller nærmeste. Aldri. Blir det slutt mellom han og samboer, er det bare et tidsspørsmål før han finner en annen, eller han velger bort å ha en livsledsager, eller han vil alltid ha et savn etter en. Men du vil aldri fylle den rollen.

Som svar på hovedspørsmålet ditt: Ja, du må alltid invitere med svigerdatter når du inviterer, og særlig fordi sønnen selv og hun ber deg om det. Sønn kan selvsagt komme alene hvis han har behov for det, men det er ikke noe du kan styre.

Anonymkode: 041a3...fdd

Nei, det kan man jo ikke vite hvis mor ikke får lov til å snakke med sønnen alene.

Slutt å tøv! En mor kan være like nærme sin sønn, som en datter!  Slutt å blande sammen rollene, dere klarer det jo fint når det gjelder dere selv og egne familie.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Kontormus skrev:

Nei, det kan man jo ikke vite hvis mor ikke får lov til å snakke med sønnen alene.

Slutt å tøv! En mor kan være like nærme sin sønn, som en datter!  Slutt å blande sammen rollene, dere klarer det jo fint når det gjelder dere selv og egne familie.

Selvfølgelig kan en sønn være like nær sin mor som en datter, men neppe nærmere sin mor enn sin samboer. Jeg har da ikke alenetid med min mor og far en gang  i uka, og verken jeg eller hun har da BEHOV for det? Vi har behov for å snakkes og møtes av og til, men gjerne med min mann tilstede? Og vi/jeg blir aldri invitert til mine foreldre uten at vi blir invitert begge to. Jeg snakker jo med min mor alene på telefonen osv, men spørsmålet her er om det er legitimt å be om at bare sønnen skal tilbringe tid med mor og mors nye ektefelle ukentlig, etter at sønn og samboer har sagt at det syns de virker sårt og ekskluderende? Hadde jeg tilbrakt timesvis i uken med min far, og sagt han hadde et stort behov for alenetid med meg, og det måtte jeg oppfylle, så tror jeg mannen min hadde blitt irritert og følt seg ekskludert også.
Her snakker ts om sin sønn, sitt behov for alenetid, sin tilfredsstillende rolle som mor og at hun ikke ønsker en rolle som svigermor/bestemor. Men denne samboeren er der, hun er et familiemedlem. De velger man ikke, de inkluderer man.

Anonymkode: 041a3...fdd

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tilfredsstillende nok å være mor? Du er på ingen måte først og fremst mor i dag. Du er ektefelle, og mor, svigermor og et familiemedlem til alle. Hun er din svigerdatter. I din familie. Morsrollen trumfer ingen av disse, tvert i mot. Din sønn er først og fremst seg selv, så samboer, sønn av deg er han kun som et hvilken som helst voksent menneske. Du vet ingen ting om hvilke tanker han har om barn eller hva han bør oppleve. Blir han far er han først og fremst far, i ca 20 år. Da kan du få en viktig bestemorsrolle, eller ikke. Uansett vil du aldri mer være din sønns aller nærmeste. Aldri. Blir det slutt mellom han og samboer, er det bare et tidsspørsmål før han finner en annen, eller han velger bort å ha en livsledsager, eller han vil alltid ha et savn etter en. Men du vil aldri fylle den rollen.

Som svar på hovedspørsmålet ditt: Ja, du må alltid invitere med svigerdatter når du inviterer, og særlig fordi sønnen selv og hun ber deg om det. Sønn kan selvsagt komme alene hvis han har behov for det, men det er ikke noe du kan styre.

Anonymkode: 041a3...fdd

For et krasst svar! For det første så vil alltid en foreldrer ha en helt spesiell plass i en sønn eller datters liv. Det er et livsvarig bånd. Det er ikke slik at man automatisk skal skyves vekk til fordel for partner/samboer/kjæreste. Det går faktisk an å eksistere sammen. Og svigermoren her skriver jo ingenting om at hun forventer å være den aller nærmeste. Det er det du og flere med deg her som automatisk antar. Også svigerdatter og sønn må ta sin del av ansvaret for at den nye familiekonstellasjonen skal fungere, det er ikke bare svigermor sitt ansvar. Har svigerdatter sosiale antenner nok, så hadde hun kanskje forstått at hun kommer inn i en familie som ny. Og kommet svigermor litt i møte på at hun ikke vil ha besøk av henne hele tiden. Kan da ikke være så vanskelig å forstå?

Anonymkode: ec753...cd6

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

For et krasst svar! For det første så vil alltid en foreldrer ha en helt spesiell plass i en sønn eller datters liv. Det er et livsvarig bånd. Det er ikke slik at man automatisk skal skyves vekk til fordel for partner/samboer/kjæreste. Det går faktisk an å eksistere sammen. Og svigermoren her skriver jo ingenting om at hun forventer å være den aller nærmeste. Det er det du og flere med deg her som automatisk antar. Også svigerdatter og sønn må ta sin del av ansvaret for at den nye familiekonstellasjonen skal fungere, det er ikke bare svigermor sitt ansvar. Har svigerdatter sosiale antenner nok, så hadde hun kanskje forstått at hun kommer inn i en familie som ny. Og kommet svigermor litt i møte på at hun ikke vil ha besøk av henne hele tiden. Kan da ikke være så vanskelig å forstå?

Anonymkode: ec753...cd6

Det er ikke vanskelig å forstå. Men en svigermor må invitere begge, så er det opp til dem å takke ja eller nei til invitasjon. Det er helt naturlig at sønnen av og til er alene hos sine foreldre, av og til kan sambo ikke, av og til vil hun ikke, av og til vil han kanskje ikke ha henne med  Det er ikke naturlig at foreldrene ber han om å komme alene ukentlig, og regelrett sier de har et behov for at svigerdatter ikke er med. Særlig ikke etter at sønn og svigerdatter har reager negativt på det.

Anonymkode: 041a3...fdd

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nei,dette er ikke selvmotsigende. Mulig jeg tok for gitt at dere skjønte hva jeg mente hele veien, men tydeligvis ikke. Alenetid er inkludert mannen min,ja. Han er min ektefelle ved lov, og en av mine nærmeste her i livet. Vi har vært et par i 12 år. Jeg har vel kanskje både noe i mot min sønns samboer, men samtidig ikke. Hun har ikke gjort noe som galt eller slik,så derfor ønsker jeg ikke å bli uvenn med henne eller å lage noe konflikt. Samtidig er det vel slik at det ikke er alle mennesker man har kjemi med, og jeg har aldri hatt kjemi med mennesker som har lignende personlighet som min sønns samboer. TS

Anonymkode: c37f8...0c2

Du glemmer en ting. Din sønns samboer er hans nærmeste, i hans liv.  Hvordan tror du det er for han å oppleve at hans nærmeste stadig blir utelatt? 

Anonymkode: ada5b...91e

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er ikke vanskelig å forstå. Men en svigermor må invitere begge, så er det opp til dem å takke ja eller nei til invitasjon. Det er helt naturlig at sønnen av og til er alene hos sine foreldre, av og til kan sambo ikke, av og til vil hun ikke, av og til vil han kanskje ikke ha henne med  Det er ikke naturlig at foreldrene ber han om å komme alene ukentlig, og regelrett sier de har et behov for at svigerdatter ikke er med. Særlig ikke etter at sønn og svigerdatter har reager negativt på det.

Anonymkode: 041a3...fdd

Både enig og uenig i det du skriver. Er enig i at det ikke er naturlig å ukentlig invitere og da spesifisere at han må komme alene. Og som du skriver, spesielt siden sønn også reagerer negativt på det. 

Men jeg er litt usikker på hva som ligger i en "invitasjon" her. Er det egentlig å formelt? Og enveis? Tenker at en formell invitasjon til noe så konkret som en familiemiddag bør inkludere alle. Men man kan jo ha en uformell avtale med sønn at han stikker innom en dag. Trenger ikke å ta med seg samboer da for eksempel. Men her må sønnen være litt mer tydelig. Hva er det han vil? Synes ikke en svigermor må invitere begge alltid. Jeg har hatt ulike svigermødre. Og deres behov for min deltagelse har variert ut fra nærhet til sønn. Har absolutt ikke tatt det personlig om svigermor og mannen finner på noe uten at det involverer meg. Snakker riktignok ikke ukentlig her, men allikevel. Vi er ikke i slekt, og jeg føler ikke at svigerfamilien er min familie på samme måte som min egen er det. 

Anonymkode: ec753...cd6

[Kontormus]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Selvfølgelig kan en sønn være like nær sin mor som en datter, men neppe nærmere sin mor enn sin samboer. Jeg har da ikke alenetid med min mor og far en gang  i uka, og verken jeg eller hun har da BEHOV for det? Vi har behov for å snakkes og møtes av og til, men gjerne med min mann tilstede? Og vi/jeg blir aldri invitert til mine foreldre uten at vi blir invitert begge to. Jeg snakker jo med min mor alene på telefonen osv, men spørsmålet her er om det er legitimt å be om at bare sønnen skal tilbringe tid med mor og mors nye ektefelle ukentlig, etter at sønn og samboer har sagt at det syns de virker sårt og ekskluderende? Hadde jeg tilbrakt timesvis i uken med min far, og sagt han hadde et stort behov for alenetid med meg, og det måtte jeg oppfylle, så tror jeg mannen min hadde blitt irritert og følt seg ekskludert også.
Her snakker ts om sin sønn, sitt behov for alenetid, sin tilfredsstillende rolle som mor og at hun ikke ønsker en rolle som svigermor/bestemor. Men denne samboeren er der, hun er et familiemedlem. De velger man ikke, de inkluderer man.

Anonymkode: 041a3...fdd

Selvsagt avhenger situasjonen av frekvensen og hyppigheten av slike besøk. Likeledes hvordan budskapet legges frem. Jeg tror alle mødre er nærme sine barn, også de som er mødre til gutter. Denne sammenblandingen av roller henger ikke på greip, man vil ikke, eller ønsker ikke fylle rollen en partner gjør.

I dette tilfellet ble det litt feil at "alenetiden" inkluderer hennes nye mann, og at det kun er én person som ekskluderes. Det samme at dette er ønskelig skal skje hver uke. Og i tillegg til at begrunnelsen er så vag. Jeg tror det er vanlig for mødre å strekke seg langt for å skape et godt forhold til sine barns partnere, i motsetning til svigerdøtrene tatt alle svigermorstrådene i betrakning.

Men sånn generelt er det ikke så rart at mødre har ønske om å snakke med sine barn en gang i blandt uten at det er personer til stede som kan påvirke samtalen.

[AnonymBruker]

Det kalles ikke alenetid når det er hele familien unntatt én, som dere ikke liker så godt. Og jeg skjønner jo at du ikke ønsker barnebarn før sønnen din har funnet den rette (for deg).

Hva skjer om de får barn nå? Vil du ønske å invitere barna også da, uten "svigerdatteren" din? Eller vil du utelate disse også og fortsatt kun be sønnen din til disse alenetid-besøkene?

Anonymkode: 9a019...63a

[Hactar]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nei,dette er ikke selvmotsigende. Mulig jeg tok for gitt at dere skjønte hva jeg mente hele veien, men tydeligvis ikke. Alenetid er inkludert mannen min,ja. Han er min ektefelle ved lov, og en av mine nærmeste her i livet. Vi har vært et par i 12 år. Jeg har vel kanskje både noe i mot min sønns samboer, men samtidig ikke. Hun har ikke gjort noe som galt eller slik,så derfor ønsker jeg ikke å bli uvenn med henne eller å lage noe konflikt. Samtidig er det vel slik at det ikke er alle mennesker man har kjemi med, og jeg har aldri hatt kjemi med mennesker som har lignende personlighet som min sønns samboer. TS

Anonymkode: c37f8...0c2

 

Så mannen din er selvskreven deltager i familiebesøkene fordi dere er gift ved lov og har vært sammen i tolv år? Hva skal til for at svigerdatter skal bli en del av familien? De har vært sammen i 5 år. Må hun vente 5 år til? 7 år? Må de gifte seg? Få barn?

Du kan rasjonalisere det så mye du vil, men faktum er at din sønn og din svigerdatter reagerer på at han blir invitert alene. Hva vil du gjøre med det? Hvis du skal fortsette å insistere på hyppige familiebesøk uten henne, risikerer du å skade ditt forhold til din sønn, heller enn å styrke det.

Hvis du ikke klarer å ha medfølelse for din svigerdatter, kan du fokusere på å spille kortene dine riktig. Jeg aner et håp om at din sønn skal finne en annen dame, men inntil videre må du anta at svigerdatter er kommet for å bli. Hvordan opprettholder du best fortroligheten til din sønn? Med ukentlig alenetid der han sitter med en flau smak i munnen, eller ved å respektere hans ønske om at du skal ta pent imot hans samboer? En dag sier han kanskje nei til å komme, og da har du plutselig null alenetid med ham, i stedet for at du kunne hatt alenetid dann og vann når det passet alle parter.

[Carrot]

 

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Syns det er litt bemerkelsesverdig at alle automatisk antar at jeg har lyst på barnebarn og bruker dette mot meg. Jeg er faktisk i en alder hvor jeg syns småbarn er veldig slitsomme,og noe jeg ikke hadde orket å sitte med alene (dvs.sitte barnevakt). For min del har jeg ikke noe behov for å bli bestemor,det er tilfredsstillende nok å være mor. Jeg tror heller ikke min sønn en gang har tenkt tanken på barn enda, han må tross alt leve og oppleve litt før den tiden eventuelt kommer. TS

Anonymkode: c37f8...0c2

 

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nei,dette er ikke selvmotsigende. Mulig jeg tok for gitt at dere skjønte hva jeg mente hele veien, men tydeligvis ikke. Alenetid er inkludert mannen min,ja. Han er min ektefelle ved lov, og en av mine nærmeste her i livet. Vi har vært et par i 12 år. Jeg har vel kanskje både noe i mot min sønns samboer, men samtidig ikke. Hun har ikke gjort noe som galt eller slik,så derfor ønsker jeg ikke å bli uvenn med henne eller å lage noe konflikt. Samtidig er det vel slik at det ikke er alle mennesker man har kjemi med, og jeg har aldri hatt kjemi med mennesker som har lignende personlighet som min sønns samboer. TS

Anonymkode: c37f8...0c2

Hvem som er "ens nærmeste" varierer - det er ikke alle som ser sin partner som ens "nærmeste" men når jeg tolker noe av det du skriver TS om din mann, tolker jeg det slik at han er din nærmeste i ett av svarene dine, og jeg tenker derfor at du meget vel vet at for din sønn er samboeren viktig.

Når det er sagt er jeg kjempeglad du svarer i denne tråden, og at du er så direkte fordi det viser deg som du er og hva du tenker. Det blir enklere å skjønne hva du vil ha frem, selv om vi som leser kanskje er uenig med deg.

Jeg syns for eksempel det er rart at du finner morsrollen tilfredsstillende når barna er over 20 fordi det gjør meg usikker på hvilken rolle du mener du skal ha som mor i livet til en voksen som selv skal skape seg et liv. Samtidig lurer jeg på om din påvirkning kan være grunnen for at din ene sønn ikke har en kjæreste (som du vet om) fordi han ser hvordan du er mot brorens kjæreste og ønsker unngå slike problemer.. Og så lurer jeg på hvordan du reagerer om sønnen din kommer og sier hanskal bli fra, om det er en "gratulerer - det blir koselig" eller en "nei, nå har du ødelagt livet ditt, du skulle jo oppleve verden" holdning som skinner gjennom hos deg - hva tror du selv? 

Du og din partner har vært et par i 12 år, du refererer til han som "ektefelle ved lov" som jeg reagerer på, min ektefelle er min kjære, mannen i mitt liv, min parter in crime, den jeg deler seng med - men han er aldri "min ektefelle ved lov" - det oppfattes som veldig hardt og kaldt for min del å beskrive en livsledsager med de ordene. 

Når du nevner kjemi som vesentlig for at du skal like noen, tror jeg du vil få problemer med at din sønn skal finne en partner som ligner deg - de færreste gjør det, de ser ikke etter mamma`n sin når de leter etter kjæreste og sengevenn - jeg bare sier det.. 

 

Endret 17. november 2016 av Carrot

[Gjest Mattie16]

Dette er sikkert litt på siden av temaet, men føler mange har fokus på det å ha kjemi med noen. Selvfølgelig liker man noen bedre enn andre, men for min del skal det nå litt til før jeg misliker noen. Folk kan være så ulik meg som bare det, men dersom de ikke er direkte frekke eller uhøflige mot meg, så klarer jeg nå fint å omgås de fleste. Jeg ser virkelig ikke helt problemet. Er folk veldig kravstor her i landet til hvem man skal omgås og hvem som er "god nok" til å inkluderes? Lurer nesten på om det et et litt norsk fenomen. Vi har mye familie i et annet europeisk land, og der inkluderes kreti og pleti på det som er av besøk osv. Der får man heller "kjeft" hvis man ikke vil invitere noen, el lurer på hvorfor den og den er tilstede.