Å ha ansvar for eksens liv

[AnonymBruker]

Etter fire års samliv gjorde jeg det slutt med min samboer før sommeren. Han har taklet bruddet svært dårlig, og ble klinisk deprimert etter jeg flyttet ut. Han sliter med selvmordstanker og er suicidal. Han har oppsøkt psykolog etter min oppfordring, og skal begynne på antidepressiva.

Jeg har forsøkt å bryte kontakten med ham, fordi forholdet vårt ikke var så bra, men i tillegg er han enda mer sjalusi og eiesyk etter jeg forlot ham. Han sier at han ikke kommer til å overleve det hvis jeg finner meg en ny kjæreste, eller hvis jeg kysser en annen. Jeg føler meg kvalt hver gang han tar kontakt, og jeg sliter med dårlig samvittighet og nervøsitet for om jeg får en telefon fordi han har hengt seg. Jeg har sagt jeg trenger avstand, men han tar stadig kontakt med meg, i form av enten invitasjoner til date eller lange meldinger om hvor trist han er. Og jeg har ikke hjerte til å blokkere ham, fordi jeg en gang var veldig glad i ham, og det gjør meg vondt at han nå sliter.

Samtidig har jeg kjeftet på ham for å legge ansvaret over på meg, og for at han i det hele tatt forteller meg at "jeg savner deg sånn, nå har jeg ikke lyst til å leve mer". Jeg lever livet mitt, og jeg har jo datet andre, men dette har jeg ikke og kommer jeg ikke til å fortelle ham. Jeg er redd jeg får hans liv på min samvittighet, og jeg er redd for hva han kan finne på (Kanskje han tar meg ned med seg). Det er utrolig slitsomt, og jeg har fra før en hektisk hverdag med studier og jobb, samtidig som jeg må ta meg tid til å svare og trøste ham. Det går utover min egen psyke å stadig måtte hjelpe en deprimert person, når jeg egentlig ikke har lyst til å ha noe kontakt.

Av og til lar jeg være å svare på meldingene hans, men da har jeg konstant dårlig samvittighet i ettertid. Jeg er redd for å trå feil, si noe feil eller ikke svare, og at det skal føre til at han tar livet sitt. Han var oppegående da vi var kjærester, men han hadde ingen venner, så jeg var og er egentlig alt han hadde. Han har en jobb han trives i, så jeg forstår egentlig ikke helt hvorfor det er så problematisk å være uten meg.

 

Har noen vært i en lignende situasjon? Hvordan ble det løst? Har noen tips og råd til meg?

 

Anonymkode: 3eacb...80d

[AnonymBruker]

Kanskje ikke så mange gode konkrete råd, men en bekymringsmelding til rette instans kan vel være på sin plass. Man bør ikke som privatperson være ansvarlig for en annens liv, for det første fordi man kan gå til grunne selv, for det andre er det også for hans del - alvorlig psykisk sykdom må behandles profesjonelt. 

Anonymkode: 3168b...70a

[AnonymBruker]

Tror jeg hadde tatt kontakt med hans nærmeste pårørende, så kunne de sørget for at han fikk hjelp!

Anonymkode: 567cd...326

[AnonymBruker]

Jeg ringte faren til eksen min når han dreiv på slik. Det ordnet seg fint etter det. Det føltes litt råttent å sladre til pappaen til en voksen mann, men jeg tror det var det beste for alle parter.

Anonymkode: 2b987...b25

[AnonymBruker]

Alle større politihus har en familiekoordinator som skal jobbe med blant annet denne problematikken. 

Det er ikke ditt ansvar, uansett hva han måtte finne på for å skade seg selv. Det er derimot ditt ansvarmå ivareta deg og ditt liv. Nå har du prøvd å bryte med han, da får du og handle deretter og bbytte telefonnumer, eller blokkere han på alt av elektroniske dippedutter. Dog bør du være klar over at det er når et endelig brudd finner sted, slike personligheter som du beskriver, blir "desperate" med fare for å skade den de tror de elsker. Så kontakt politiet og ta vare på deg selv. 

Anonymkode: 3bad8...868

[Gjest Timaras]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Etter fire års samliv gjorde jeg det slutt med min samboer før sommeren. Han har taklet bruddet svært dårlig, og ble klinisk deprimert etter jeg flyttet ut. Han sliter med selvmordstanker og er suicidal. Han har oppsøkt psykolog etter min oppfordring, og skal begynne på antidepressiva.

Jeg har forsøkt å bryte kontakten med ham, fordi forholdet vårt ikke var så bra, men i tillegg er han enda mer sjalusi og eiesyk etter jeg forlot ham. Han sier at han ikke kommer til å overleve det hvis jeg finner meg en ny kjæreste, eller hvis jeg kysser en annen. Jeg føler meg kvalt hver gang han tar kontakt, og jeg sliter med dårlig samvittighet og nervøsitet for om jeg får en telefon fordi han har hengt seg. Jeg har sagt jeg trenger avstand, men han tar stadig kontakt med meg, i form av enten invitasjoner til date eller lange meldinger om hvor trist han er. Og jeg har ikke hjerte til å blokkere ham, fordi jeg en gang var veldig glad i ham, og det gjør meg vondt at han nå sliter.

Samtidig har jeg kjeftet på ham for å legge ansvaret over på meg, og for at han i det hele tatt forteller meg at "jeg savner deg sånn, nå har jeg ikke lyst til å leve mer". Jeg lever livet mitt, og jeg har jo datet andre, men dette har jeg ikke og kommer jeg ikke til å fortelle ham. Jeg er redd jeg får hans liv på min samvittighet, og jeg er redd for hva han kan finne på (Kanskje han tar meg ned med seg). Det er utrolig slitsomt, og jeg har fra før en hektisk hverdag med studier og jobb, samtidig som jeg må ta meg tid til å svare og trøste ham. Det går utover min egen psyke å stadig måtte hjelpe en deprimert person, når jeg egentlig ikke har lyst til å ha noe kontakt.

Av og til lar jeg være å svare på meldingene hans, men da har jeg konstant dårlig samvittighet i ettertid. Jeg er redd for å trå feil, si noe feil eller ikke svare, og at det skal føre til at han tar livet sitt. Han var oppegående da vi var kjærester, men han hadde ingen venner, så jeg var og er egentlig alt han hadde. Han har en jobb han trives i, så jeg forstår egentlig ikke helt hvorfor det er så problematisk å være uten meg.

 

Har noen vært i en lignende situasjon? Hvordan ble det løst? Har noen tips og råd til meg?

 

Anonymkode: 3eacb...80d

Ja mye kjent her.

Har fått munnkurv. Så kan ikke skrive så mye. 

Ta vare på deg selv.  Vet hva du går gjennom.

Endret 14. november 2016 av Jaikkesant

[Ulla Ullsokk]

Jeg har også vært der, men han maste ikke, heldigvis!

Du må ikke ta ansvar for han! Du forteller det til foreldrene hans og så kutter du kontakten helt! Sånn der kan du ikke fortsette! Du må passe på deg selv, han har ansvaret for seg! Du har gjort det du kan for han, akkurat som jeg gjorde for min. Min eks hang seg. Jeg følte og føler null skyld! Takk og lov!

[RoH]

Er ikke mitt ansvar? Om jeg kommer til en bilulykke er det mitt ansvar og hjelpe deg om jeg kan? Om et barn har kommet bort fra foreldrene sine er det mitt ansvar og hjelpe det om jeg finner det? Er det mitt ansvar og betale skatt? Jævlig lett og toe sine hender å definere at mitt ansvar er ført og fremst er meg selv, men blir ikke da verden et helt jævlig sted? Jeg personlig er fullstendig uenig i dette. Jeg har alltid et ansvar, dette stopper aldri. Høres ut som om kjæresten din gjennom 4 år faktisk har sterke bånd til deg. Mulig han kommer seg gjennom det, men det tar tid. 

[Liss-Lina]

Du må bare blokkere han. Det er slutt mellom dere, han spiller på din samvittighet, Hvis han elsket deg ville han ikke utsette deg for "ansvar". Han er en voksen mann, be han søke profesjonell hjelp. Så lenge du stadig tar i mot meldinger fra han og evt svarer vil ikke dette ta slutt,

[Ulla Ullsokk]

På 16.11.2016 den 9.34, RoH skrev:

Er ikke mitt ansvar? Om jeg kommer til en bilulykke er det mitt ansvar og hjelpe deg om jeg kan? Om et barn har kommet bort fra foreldrene sine er det mitt ansvar og hjelpe det om jeg finner det? Er det mitt ansvar og betale skatt? Jævlig lett og toe sine hender å definere at mitt ansvar er ført og fremst er meg selv, men blir ikke da verden et helt jævlig sted? Jeg personlig er fullstendig uenig i dette. Jeg har alltid et ansvar, dette stopper aldri. Høres ut som om kjæresten din gjennom 4 år faktisk har sterke bånd til deg. Mulig han kommer seg gjennom det, men det tar tid. 

Du har aldri levd med noen som er suicidal, ikke sant? Du kan bare gjøre det du kan gjøre, resten må de klare selv! Jeg holdt liv i min eks i årevis, men jeg kunne ikke ofre mitt eget liv lenger. Verden blir ikke et bedre sted om folk går i døden for hverandre! Det er faktisk grenser for hvor langt man skal tøye ansvart sitt. Heldig for deg at du er helt fjern på dette, men da bør du heller ikke rette pekefinger!

[Rosaboble15]

På 16.11.2016 den 9.34, RoH skrev:

Er ikke mitt ansvar? Om jeg kommer til en bilulykke er det mitt ansvar og hjelpe deg om jeg kan? Om et barn har kommet bort fra foreldrene sine er det mitt ansvar og hjelpe det om jeg finner det? Er det mitt ansvar og betale skatt? Jævlig lett og toe sine hender å definere at mitt ansvar er ført og fremst er meg selv, men blir ikke da verden et helt jævlig sted? Jeg personlig er fullstendig uenig i dette. Jeg har alltid et ansvar, dette stopper aldri. Høres ut som om kjæresten din gjennom 4 år faktisk har sterke bånd til deg. Mulig han kommer seg gjennom det, men det tar tid. 

Dette blir helt feil sammenligninger i denne sammenhengen. De aller fleste ville stoppet å hjulpet ved en bilulykke, det ville de ikke ha gjort dersom det innebar at de skulle gi opp livet sitt for de som hadde vært i ulykken. 

Jeg vet ikke om du noensinne har vært i et forhold med noen som truer med selvmord om man forlater dem, men det har jeg. Til slutt var jeg på randen av selvmord selv. Å skulle gå på akkord med seg selv hele tiden, for et annet menneskes skyld, er ikke sunt for noen, og det er heller ikke noe man burde forvente.

Når jeg tok valget om å kutte ham ut helt, var det ikke bare for min egen del, men også for at familien min skulle få tilbake sin datter/søster/tante og vennene mine sin venninne. I tillegg var jeg også overbevist om at det ville være det beste for eksen også i lengden, selv om han ikke så det selv. 

(Han lever forresten i beste velgående).

Til TS; Jeg løste situasjonen ved å kontakte hjelpeapparatet og familien hans, før jeg blokkerte ham og kuttet all kontakt. Jeg anbefaler deg å gjøre det samme, slik at du slipper å slite med dette alene. Hans psykiske helse er ikke og skal ikke være ditt ansvar, nå er det deg selv du må ta vare på.

[RoH]

4 timer siden, Ulla Ullsokk skrev:

Du har aldri levd med noen som er suicidal, ikke sant? Du kan bare gjøre det du kan gjøre, resten må de klare selv! Jeg holdt liv i min eks i årevis, men jeg kunne ikke ofre mitt eget liv lenger. Verden blir ikke et bedre sted om folk går i døden for hverandre! Det er faktisk grenser for hvor langt man skal tøye ansvart sitt. Heldig for deg at du er helt fjern på dette, men da bør du heller ikke rette pekefinger!

Litt hersketeknikk ute og går her i dag. Du vet ikke en dritt om meg. Du har heler ikke forutsetning for  slå fast hva slags erfaringer jeg har. Jeg mener helt seriøst at det er noe fundamentalt på tryne at folk ikke klarer og oppføre, den bruk og kast mentaliteten folk fremviser i dag er fullstendig på trynet. I min bekjenskapkrets er det vel seks eller syv menn som har tatt livet av seg siste 20 åra, ingen kvinner. I 4 av tilfellene var dette første året etter og ha blitt dumpa på mer eller mindre fornuftige grunner. Så jeg mener nok jeg har all rett til å uttale meg. Når du velger å ta del i andre mennesker liv stopper ikke ansvaret fordi en velger å gå ut døra. Om du vet med deg selv at du har prøvd alt og ikke fikk det til har jeg all sympati. 

[AnonymBruker]

4 timer siden, Rosaboble15 skrev:

Dette blir helt feil sammenligninger i denne sammenhengen. De aller fleste ville stoppet å hjulpet ved en bilulykke, det ville de ikke ha gjort dersom det innebar at de skulle gi opp livet sitt for de som hadde vært i ulykken. 

Jeg vet ikke om du noensinne har vært i et forhold med noen som truer med selvmord om man forlater dem, men det har jeg. Til slutt var jeg på randen av selvmord selv. Å skulle gå på akkord med seg selv hele tiden, for et annet menneskes skyld, er ikke sunt for noen, og det er heller ikke noe man burde forvente.

Når jeg tok valget om å kutte ham ut helt, var det ikke bare for min egen del, men også for at familien min skulle få tilbake sin datter/søster/tante og vennene mine sin venninne. I tillegg var jeg også overbevist om at det ville være det beste for eksen også i lengden, selv om han ikke så det selv. 

(Han lever forresten i beste velgående).

Til TS; Jeg løste situasjonen ved å kontakte hjelpeapparatet og familien hans, før jeg blokkerte ham og kuttet all kontakt. Jeg anbefaler deg å gjøre det samme, slik at du slipper å slite med dette alene. Hans psykiske helse er ikke og skal ikke være ditt ansvar, nå er det deg selv du må ta vare på.

Amen. Å true med å ta livet av seg hvis partneren går fra en er faktisk en form for psykisk terror og kontroll. Jeg hadde også en som truet med det for mange Herrens år siden. Gjett hva? Han er også fortsatt i live! Og gift med en flott dame, som passer mye bedre sammen med han enn meg, barn har de også fått.

Til ts:Det er ikke ditt ansvar å holde eksen i livet. Koble inn hjelpeapparatet hvis det trengs heller. Dessuten er som regel ikke selvmordsfare overhengende så lenge de ikke har konkrete planer. Veldig ofte bare tomme trussler.

Anonymkode: eb20d...8a5

[AnonymBruker]

Hvordan man takler bruddet varierer.  Det er også en tidskrevende prosess for begge. 
Noen nedgraderer forholdet ved å inngå avtale om vennskap.  Men hvis bruddet var så dårlig, så anbefales det ikke - ifølge eksperter.   Jeg er usikker om dette med ham dreier seg om deg eller forholdet.  Men bare et tap og frykt for å leve alene en stund.  Man må kunne ta vare på gode minner og velge for å gå videre med livet.  
Livet er lærdom, vi alle lærer mye. 
Det er viktig å ta vare på deg, stå for valget ditt - synes jeg. 
Du må kanskje finne noe forandring, flytte til annen by, eller begynne å studere - ny jobb. En slik avstand vil kurere ham fort.

 

Anonymkode: cd348...2b9

[AnonymBruker]

http://www.webpsykologen.no/artikler/hverdagspsykologi/aa-baere-nag-kan-vaere-spikeren-i-kista-for-et-parforhold-betydningen-av-tilgivelse/

Anonymkode: cd348...2b9

[Sh999]

På 14. november 2016 den 12.14, AnonymBruker skrev:

Etter fire års samliv gjorde jeg det slutt med min samboer før sommeren. Han har taklet bruddet svært dårlig, og ble klinisk deprimert etter jeg flyttet ut. Han sliter med selvmordstanker og er suicidal. Han har oppsøkt psykolog etter min oppfordring, og skal begynne på antidepressiva.

Jeg har forsøkt å bryte kontakten med ham, fordi forholdet vårt ikke var så bra, men i tillegg er han enda mer sjalusi og eiesyk etter jeg forlot ham. Han sier at han ikke kommer til å overleve det hvis jeg finner meg en ny kjæreste, eller hvis jeg kysser en annen. Jeg føler meg kvalt hver gang han tar kontakt, og jeg sliter med dårlig samvittighet og nervøsitet for om jeg får en telefon fordi han har hengt seg. Jeg har sagt jeg trenger avstand, men han tar stadig kontakt med meg, i form av enten invitasjoner til date eller lange meldinger om hvor trist han er. Og jeg har ikke hjerte til å blokkere ham, fordi jeg en gang var veldig glad i ham, og det gjør meg vondt at han nå sliter.

Samtidig har jeg kjeftet på ham for å legge ansvaret over på meg, og for at han i det hele tatt forteller meg at "jeg savner deg sånn, nå har jeg ikke lyst til å leve mer". Jeg lever livet mitt, og jeg har jo datet andre, men dette har jeg ikke og kommer jeg ikke til å fortelle ham. Jeg er redd jeg får hans liv på min samvittighet, og jeg er redd for hva han kan finne på (Kanskje han tar meg ned med seg). Det er utrolig slitsomt, og jeg har fra før en hektisk hverdag med studier og jobb, samtidig som jeg må ta meg tid til å svare og trøste ham. Det går utover min egen psyke å stadig måtte hjelpe en deprimert person, når jeg egentlig ikke har lyst til å ha noe kontakt.

Av og til lar jeg være å svare på meldingene hans, men da har jeg konstant dårlig samvittighet i ettertid. Jeg er redd for å trå feil, si noe feil eller ikke svare, og at det skal føre til at han tar livet sitt. Han var oppegående da vi var kjærester, men han hadde ingen venner, så jeg var og er egentlig alt han hadde. Han har en jobb han trives i, så jeg forstår egentlig ikke helt hvorfor det er så problematisk å være uten meg.

 

Har noen vært i en lignende situasjon? Hvordan ble det løst? Har noen tips og råd til meg?

 

Anonymkode: 3eacb...80d

Han må ta ansvar for eget liv og egen lykke, du kan ikke være medisinen hans. 

[wahaj]

Var i samme situasjon da jeg gikk fra min eks. det ente med at han tok livet sitt, for han kunne ikke leve uten meg.

Han slet meg så ut at jeg selv var på randen. så en periode følte jeg det var han eller meg. jeg gjorde det jeg kunne for å hjelpe han. hadde kontakt med familien hans, prøvde å få han lagt inn ect. men til syvende og sist var det kun hans valg. jeg kunne ikke gjøre mer.

Man må rett og slett bare innse det selv, at man ikke får gjort noe mer. og som regel går det bra . men skulle det ende med verste utfall så er det ikke din feil. selvsagt vil du ha dårlig samvittighet og føle at du kunne og burde gjort mer, men det er ikke riktig.

Bryt kontakt, det vil bli lettere etterhvert. lykke til!

[Ulla Ullsokk]

11 timer siden, RoH skrev:

Litt hersketeknikk ute og går her i dag. Du vet ikke en dritt om meg. Du har heler ikke forutsetning for  slå fast hva slags erfaringer jeg har. Jeg mener helt seriøst at det er noe fundamentalt på tryne at folk ikke klarer og oppføre, den bruk og kast mentaliteten folk fremviser i dag er fullstendig på trynet. I min bekjenskapkrets er det vel seks eller syv menn som har tatt livet av seg siste 20 åra, ingen kvinner. I 4 av tilfellene var dette første året etter og ha blitt dumpa på mer eller mindre fornuftige grunner. Så jeg mener nok jeg har all rett til å uttale meg. Når du velger å ta del i andre mennesker liv stopper ikke ansvaret fordi en velger å gå ut døra. Om du vet med deg selv at du har prøvd alt og ikke fikk det til har jeg all sympati. 

Totalt uenig! Mener du at disse kvinnene ikke burde gått fra disse mennene som begikk selvmord? At det var deres ansvar????? 

[AnonymBruker]

Var der i ungdomsårene... han bodde hjemme, truet med selvmord hver gang vi kranglet.
Tok meg lang tid å komme meg bort, og da ville han fortsatt ha kontakt daglig, nektet meg møte andre gutter, ville ikke jeg skulle ta buss fra skolen i tilfelle jeg prata med gutter etc. det ble ti ganger verre etter forholdet tok slutt...
 Når jeg prøvde trekke meg mer unna, så kom kompisene hans å kjeftet på meg.
Jeg måtte blokkere både han og alle kompisene hans fullstendig, og foreldrene mine måtte hjelpe meg med det.
Det endte med at han ble innlagt fordi foreldrene hans mistenkte selvmordsforsøk.

For min del: Over 10 år senere er jeg fortsatt meget skeptisk til menn som har depresjoner, og kan ikke involvere meg med dem... Jeg er livredd for å bli fanget på samme måte igjen, å jeg er livredd for å føle at jeg har ansvar for om noen skal velge å leve eller dø.
Etter 5 år tok han kontakt igjen, for å beklage, å takke meg. Hadde ikke jeg blokkert han, så hadde han heller neppe fått hjelpen til å faktisk bli frisk.
 
Du må ta kontakt med pårørende, å fortelle dem at det er slutt, og at han trenger noen andre til å følge med. Du kan ikke ta den jobben. Det er ikke sunt for noen av dere...
Om dem ikke kan hjelpe, så ta kontakt med Kirkens SOS, dem har ett lavterskel telefontilbud for selvmordsforebygging, dem kan muligens gi deg litt mer svar på hva du kan gjøre.

Anonymkode: 71ab5...d7e

[RoH]

5 minutter siden, Ulla Ullsokk skrev:

Totalt uenig! Mener du at disse kvinnene ikke burde gått fra disse mennene som begikk selvmord? At det var deres ansvar????? 

Det har du full rett til og være. Jeg kan bare svare for mine verdier, for meg er det å kunne stole på de nærmeste vektet svært høyt. Det menneske jeg setter nærmest er kona mi, deretter barn, eks. som jeg har barn med, nære venner osv. utover. Å bli forlatt av din beste venn, livsledsager, en du har delt dine mest intime øyeblikk, dine innerste tanker og dine beste stunder med er tøft for mennesker med sterke bindinger. Dette vet jeg fordi jeg har både bidratt til brudd i langvarig forhold og selv blitt "forlatt". I vår del av verden er kvinnen som velger og gå i 3 av 4 tilfeller. Menn er strek overrepresentert i  alle selvmordsstatistikker. Den individuelle forskjellen mennesker har til å binde seg varierer sterkt avhengig av oppvekst og samfunnsnormer.

Når det er sagt er det nok en rekke forhold som er svært destruktive og skadlige for den ene eller begge, At enkelte av disse forholdene begrenser ansvaret til den som velger å gå har jeg sympati og forståelse for. Av de jeg kjente som har tatt livet av seg aner jeg virkelig ikke nok om bakenforliggende årsaker til å kunne gi et godt svar. Jeg syns bare det er for jævlig når et barn mister sinn far eller en mor eller far mister sitt barn. Menneskelivet er skjørt og kort.

Jeg beklager din situasjon om det er riktig som du beskriver over, og jeg tror faktisk at du føler ansvar selv om du ikke kunne gjort mer.