AnonymBruker Skrevet 13. november 2016 #1 Skrevet 13. november 2016 Værsåsnill ikke steng tråden min, jeg er ikke i fare for å ta mitt eget liv, jeg trenger bare litt hjelp fra utenforstående for å klare å se lyspunktene i livet igjen. Jeg rakk ikke åpne øyene idag før jeg kjente på kroppen at det er en tung dag, jeg klarer ikke helt sette ord på hva eksakt det er, men jeg føler alt går imot meg for tiden. Jeg er 24 år, ingen samboer, ingen barn, ingen fast jobb derav dårlig økonomi (masse regninger, gjeld), død far, alkoholisert mor, kjærlighetssorg på det 2 året.. Det er så mye negativt at det veier ikke opp for det positive, mine tantebarn og mine flotte venner. Jeg er godt likt og sjeldent alene og ensom.. Men ensom alikavell. Vet ikke hvordan jeg skal forklare det men jeg føler meg så mislykket i livet. Skjønner ikke hvorfor jeg skal fortsette å leve, om livet skal fortsette i denne retninga. Dere vil sikkert si at jeg bare må ta meg sammen å få ei utdanning, få orden på livet mitt selv men det er veldig vanskelig for meg, jeg føler jeg ikke har en grunn for å gjøre det. Har aller mest lyst til å stappe meg full i rivotril å leve på en evig rus. Kan noen gi meg noen råd? Anonymkode: cdd0a...5a2
AnonymBruker Skrevet 13. november 2016 #2 Skrevet 13. november 2016 Hvis man ikke fortsetter å leve får man aldri oppleve at det faktisk går over og at ting blir bra. Skjønner at ting er kjipt nå, men det blir bedre, det kan jeg love deg. Grunnen til å få deg en utdanning er å få et bedre liv. Så enkelt er det. Anonymkode: fe9a8...3ee
AnonymBruker Skrevet 13. november 2016 #3 Skrevet 13. november 2016 Når man har nådd bånnen, er det bare en vei å gå - og det er oppover. Bak skyene er himmelen alltid blå. Det er vanskelig å se lyspunkt når alt føles svart. Men om du tenker deg grundig om, så har du alltids noe å være takknemlig for. Hver dag bør du skrive en ting i en liten bok, ting du har vært glad for i dag. Det kan være noe så enkelt som at solen skinte. Eller at noen smilte til deg på bussen. Så skal du lese gjennom alt dette de dagene du har det som verst. Man har alltid noe å være takknemlig for. Og det hjelper ikke å sitte og syns synd på seg selv. Tro meg, jeg har opplevd verre enn verst, men likevel har jeg klart å holde livsmotet oppe. Sett deg ned og tenk på hva du kan gjøre for å få livet bedre. Hvor kan du søke hjelp? Å gi opp hjelper i alle fall ikke. Av motgang blir man sterk. Bruke erfaringen i det du har opplevd nå, som lærdom, du kan være en støtte for andre, har du tenkt på det? Ikke gi opp, livet blir bedre, du må bare tro på det! Anonymkode: d5bc2...53c
AnonymBruker Skrevet 13. november 2016 #4 Skrevet 13. november 2016 Og du er bare 24 år! Jeg traff drømmemannen da jeg var 27, 30 år gifta vi oss og kjøpte hus, så fikk vi barn det ordna seg for meg og. en venninne av meg var over 40 da hun traff drømmemannen og fikk barn... ordna seg Jobb hadde hun da men... Anonymkode: d5bc2...53c
AnonymBruker Skrevet 13. november 2016 #5 Skrevet 13. november 2016 Ting blir bedre. Det er verdt å leve for å få mulighet til å se hvor fint livet kan bli. Sist vinter var jeg langt nede, og tenkte at jeg like gjerne kunne dø, for jeg hadde ikke noe å leve videre for. Nå, ikke et år senere, har jeg en jobb jeg elsker, en kjæreste som jeg kan se for meg en framtid sammen med og et fornyet forhold til en gammel bestevenn. Det jeg måtte gjøre var å søke hjelp. Først hjelp fra helsevesenet for å komme ut depresjonen, så hjelp fra nav til å komme tilbake i jobb, så hjelp fra psykologen til å komme gjennom hos nav. Samtidig klarte jeg å få kontakt med min gamle venn og faktisk snakke ærlig om det jeg slet med. Du bør også søke hjelp. Det er så lett å bli gående rundt i det samme depressive tankemønsteret, men det er sinnsykt vanskelig å komme seg ut av det på egenhånd. Anonymkode: 4a8dc...7e0 1
AnonymBruker Skrevet 13. november 2016 #6 Skrevet 13. november 2016 2 timer siden, AnonymBruker skrev: Jeg er 24 år, ingen samboer, ingen barn, ingen fast jobb derav dårlig økonomi (masse regninger, gjeld), død far, alkoholisert mor, kjærlighetssorg på det 2 året.. Begynn med det mest håndfaste og praktiske her: utdanning og jobb. Få på plass dette her enten du nå trenger eller ikke trenger utdanning for å få en jobb du kan trives med. Død far, alkoholisert mor og kjærlighetssorg får du ikke endret er bortkastet tid å prøve å endre på. Samboer og barn, henger sammen, men verden vil bedraes. Har du jobb og er tilsynelatende velfungerende er du mer attraktiv, så ikke tenk på det enda. Det ordner seg gjerne av seg selv når du har laget en illusjon om at du har ting på stell. Anonymkode: f2610...02c
Sulosi Skrevet 13. november 2016 #7 Skrevet 13. november 2016 Kjære trådstarter, Vi ønsker ikke å vurdere og tolke ordbruk når det kommer til vanskelige livssituasjoner hvor vi opplever at man befinner seg i en sårbar tilstand, og det er umulig for oss å vite hva den enkelte legger i ordene som brukes. Vi kan ikke vite om det er en generell følelse av å ville dø - i den forstand at man er nedbrutt og sliten, og ønsker å slippe - eller om det involverer en tanke om selvmord hvor man ønsker å utføre enhandling som fører til døden for den som utfører det. Vi ønsker på ingen måte å tabubelegge de følelsene du har, men vi må stenge denne tråden med bakgrunn i det ovennevnte, samt at vi ikke har mulighet til å overvåke tråden din og vite hva slags kompetanse som ligger bak svarene du vil få. Du kan lese mer om hvorfor vi har denne regelen her. Hvis du sliter med slike tanker vil vi oppfordre deg til å ta kontakt med din fastlege/lege for samtale eller henvisning videre. Hvis du opplever at situasjonen er akutt, oppfordrer vi deg å kontakt med legevakt på tlf 16117 eller ringe nødnummer 113. Alternative kan du også ta kontakt med en hjelpetelefon hvor du vil treffe mennesker du kan prate med, som ønsker å hjelpe deg og som kan gi råd i den situasjonen du er i. Mental Helse: 116 123 Røde Kors: 800 33 321 Kirkens SOS: 22 40 00 40 Med vennlig hilsen Sulosi, mod.
Fremhevede innlegg