Meg, min sønn og samboer

[AnonymBruker]

Det er så mye jeg lurer på. Er det meg det er noe galt med, begynner jeg å bli usikker.. Eller har jeg god grunn til å reagere på dette.. Jeg prøver å være kortfattet og konkret. 

Jeg har en sønn på 5. En nydelig gutt med masse godhet og omsorg. Jeg og sønnen min var alene de første 3 årene. Barnefar var ikke tilstede, klarte ikke være pappa trur jeg.. Og det var jo irriterende, hjærteskjærende og alt på engang.. Det var tungt å plutselig være helt alene, men det gikk seg til:) og vi hadde en fin og nær tid jeg og guttungen.

I ettertid har vi snakket mye om dette. Nå har han samvær med guttungen annenhver helg, og det har gått veldig bra for oss alle:) og spesielt sønnen min.. Han er kjempe stolt av pappaen sin:) 

Jeg traff en mann for 1,5 år siden jeg falt pladask for. 

Jeg visste hvem han og familien var siden dette er ei litta bygd. De har alltid vært de som har vært fattige eller ble mobbet på skolen. Men det er ikke noe å henge seg opp i? Tenkte jeg.. 

Kjæresten min er kunstner, og lever av det. Og det virket som han hadde det på stell. Som kunstner selv forstår jeg at det er sjeldent noe man blir rik av, men å få inn litt penger å leve av skjønte han måtte til! Skulle det bli for trange kår skulle han få en vanlig jobb. 

Sønnen min og han kom Ok overens. Det var ikke noe umiddelbar kjemi mellom de og har heller ikke vært noe annet enn helt greit. Sambo klarer ikke å gi han en klem uten å tulle. Det er ikke noe nærhet der.. 

Poff!!! 1,5 år senere.. Sambo har ikke fått seg jobb. Han skylder på kommunen, mennesker rundt han, ja hele verden for at han det slik han har det. Inntekten hans har alltid vært liten. Nå er den lavere. Og jeg har sett med tiden at det er mye prek og lite som blir gjort. Han er på jobb en dag i uken. Det virket som siden han alltid har hatt lite penger kan han vel fortsette i den gata...... 

I begynnelsen tenkte jeg. Jaja, det dukket nok opp noe. Da kan jo han hjelpe til litt mer i heimen frem til det! Han får gå på nav hvis det er krise. Og krise ble det, men han ville ikke gå på nav.. Han gjør ingenting hvis jeg ikke spør han. Og det gjelder alt fra å stå opp sammens med oss om morgenen til å vaske klær. 

Det hadde vært godt om han kunne tatt en sjau hjemme for å gjøre meg glad? Eller ta med sønnen min ut å gjøre noe sammen bare de to? 

Jeg jobber på en bensinstasjon. Jeg betaler husleie, strøm, TV, Internett, bil og barnehage. Jeg føler meg fortsatt som alenemor, bortsett fra nå har jeg en i huset som blander seg inn i alt jeg gjør feil. Han retter på sønnen min kronisk føler jeg! Og kronisk passer jeg på at ting går rettferdig for seg. 

Han påpeker ting sønn min gjør feil hele tiden. Jeg snakker til han og forsvarer sønn min. Det blir bedre i noen dager, men så er det pån igjen. Sitt sånn, ikke sitt sånn, ikke lek med katten sånn, du må slå av iPad øya dine, det er bare babyer som gjør sånn.. Kjøleskap døra er ødelagt for at du gjør sånn.. Osv. 

Nå har det å være konsekvent blitt hans største heldagsjobb. 

 

Det er ikke sånn jeg vil ha det.. Jeg er redd jeg ødelegger hyggen i huset ved å ha han her.. 

 

Anonymkode: 00dce...080

[AnonymBruker]

Det er ingen ting å lure på slik du beskriver det her. Hiv ham ut. Det hadde vært noe svært galt med deg hvis du ikke hadde reagert på dette.

Anonymkode: 3f675...4d8

[Mallis]

Hadde aldri godtatt å ha det sånn i hjemmet! Og kan tenke meg at den negative tonen han har til sønnen din, ikke er noe sønnen din liker heller? 

 

[GammelKaktus]

Dump han. 

[Gjest MadameDeRosa]

Her forsørger du en som forpester dagliglivet og økonomien deres. Kast han ut, for din og din sønns skyld! Det vil bli bedre uten en parasitt som han der.

[AnonymBruker]

Kast Kunstneren på dør, sier jeg. 

Anonymkode: fe7ae...5d6

[LittleBabyBlue]

Gratulerer, du har blitt tobarnsmor. Nei, man skal ikke dømme folk på familien, men nå har han bevist at han ikke evner å jobbe, men vil helst drive dank. Problemet her er todelt. 

1. Vil du ha en mann i huset som rakker ned på sønnen din, når han kunne ha bidratt til å skape en velfungerende ung mann? Sånn som saken er lærer han sønnen din bare en ting, man kan gå hjemme og gjøre ingenting.

2. Vil du være den eneste som drar lasset, både hjemme og økonomisk?

[AnonymBruker]

Det at han ikke skaffer seg jobb er en ting. Men at sønnen din må bo med noen som kritiserer han hele dagen er ikke sunt.
Om du ønsker å fortsatt være sammen med han, så burde du ihvertfall gå tilbake til særbo til han skjerper seg.

Anonymkode: ae7a9...773

[AnonymBruker]

Legger til: Jeg tenker mest på din sønn, å vokse opp under konstant kritikk kan gi mange "senskader". 

Som mor hadde jeg aldri godtatt at min kjæreste/samboer behandlet barna mine dårlig, eller ikke at de ikke BIDRO i hus, hjem og økonomi på en generell basis. 

Anonymkode: fe7ae...5d6

[AnonymBruker]

Kast ut sønnen din, det er mannen som skal komme først.

Anonymkode: 96822...7c4

[Myrthel]

Her sier vel svaret seg selv. Be han flytte ut. Om du ønsker å avslutte forholdet, kan du/dere ta stilling til etterhvert. Flytter en voksen person inn i husholdningen din, MÅ det føre til at dere får det enklere økonomisk (siden du ikke har overflod). Forholdet til sønnen din er viktig. Dette her kan ødelegge for han resten av livet.

Du må ikke sitte å vurdere hva du skal gjøre. Du må handle nå! Forklar at du ikke kan fø han, og at du ikke godtar hvordan han behandler sønnen din. Gi han en kort frist på å flytte. Ønsker du ikke å avslutte forholdet, kan du forklare han at du vil fortsette et forhold, men bo hver for dere.