livet etter døden...

[Gjest lost datter (26)]

Jeg sørger over pappa som døde brått av kreft for litt over et år siden. I det siste har sorgen blitt så sterk at jeg har blitt helt tullerusk. Jeg bestilte alle journaler fra sykehuset, og fikk dem i posten i dag. Bare for å se sykdomsforløpet med egne øyne tror jeg.

Jeg kjenner ingen som har mistet et så nært familiemedlem/venn som jeg kan snakke med uten at de skal bli brydd. Jeg kjenner på døden som et tabu, og sliter med voldsomt dårlig samvittighet. Føler jeg kunne ha vært mer oppmerksom og oppdaget kreften tidligere. For han døde bare en knapp måned etter det ble oppdaget - men kreften hadde nok vært der lenge da..?

Tenkte kanskje noen her hadde noen ord om hvordan de har taklet døden og hvordan de lever videre...

PS: vennligst ingen religiøse innlegg

[Arkana]

Jeg er også 26 år, og mistet min Pappa i påsken i år. Han døde veldig plutselig, et helt uventet hjerteinfarkt mens han var på hytta med broren min. På en måte har det vært veldig godt å slippe å se ham syk og dø (noe jeg alltid har vært redd for) og slippe å vite at han hadde det vondt den siste tiden og lå og bekymret seg for oss og at han skulle forlate oss. På den andre siden er det vondt å ikke kunne si farvel, det er et sjokk. Å våkne en morgen og få vite at en av de du elsker høyere enn noe annet ikke er der mer. Livet snur, på ett lite sekund.

Jeg kjenner heller ingen som har mistet noen (annet enn besteforeldre da, men jeg føler ikke det er det samme). Og nå når det har gått så "lang" tid føler jeg meg litt brydd når jeg kjenner tårene presser på, eller et behov for å si at jeg savner ham. Bortsett fra min beste venninne er det ingen som spør hvordan jeg har det.

Å leve videre var ikke så vanskelig som jeg trodde. Jeg har ikke bodd hjemme siden jeg var 19 og hjemstedet mitt er i Nord-Norge mens jeg bor i Oslo, så jeg er ikke vant til å se foreldrene mine mer enn noen ganger i året. Og det at Pappa på den måten ikke var en del av hverdagen gjorde det lettere å komme videre. Hver minste lille hverdagssyssel trenger ikke minne meg på ham. Jeg tar en dag av gangen, gjør det jeg pleier. Jeg tenker på ham hver eneste dag og gruer meg til første jul sammen.

Ikke ha dårlig samvittighet pga faren din. Det er ingenting du kunne ha gjort, det er ikke din oppgave å se om han var syk eller ikke. Jeg tror ikke han hadde ønsket at du skulle bruke energien din på dårlig samvittighet, istedet ville han nok heller at du skulle minnes den gode tiden og tenke at du har vært heldig som har kjent en så flott Pappa. Skyldfølelse fører ikke til noe godt.

[Gjest Klara Mu]

Heisan

Kjenner meg godt igjen i det dere forteller. Pappa døde helt plutselig i begynnelsen av januar i år. Juleting og tang var enda ikke ryddet bort. Tidlig på morgenen ringte mamma til meg - bor et annet sted i landet - og fortalte at noe forferdelig hadde skjedd med pappa. Han hadde på natta bare segnet om på gulvet etter at de hadde vært på besøk hos slekt. Legene mente han var død før han traff gulvet. Når en bor et annet sted, og får en slik beskjed går du totalt inn i sjokk. En tror ikke at det er mulig. En handler nærmest i blinde for å organisere for å komme seg hjem. I mitt tilfelle fikk jeg siste plass på flyet, og rakk akkurat å få være med å se han sammen med familien. Det var godt - for i ettertid å vite at han faktisk er død.

I tida før begravelsen og etter er en enda så sjokket at alt føles som en døs, men det kommer en tid etter dette også. I mitt tilfelle dro jeg tilbake på jobb 2 uker etter dødsfallet. I begynnelsen er alle oppmerksomme, men etter hvert glemmer de deg. Det er i tillegg vanskelig å bo på et sted der folk ikke kjenner til deg og ikke vet din bakgrunn.

Når jeg kommer til hjemstedet opplever jeg at mine nærmeste har kommet så mye lengre enn meg i bearbeidelsen av sorgen. De har fått snakket seg i mellom - og er ikke interessert i å snakke om det med meg. Andre på hjemplassen glemmer en også - for jeg bor jo en annen plass.

Trodde egentlig at jeg hadde kommet over den største sorgen, men i høst har alt kommet tilbake. Gråter for den minste ting, og tenker mye på episoder og ting som kunne vært gjort annerledes.

Pappa og jeg var veldig like i temperamentet, og hadde store diskusjoner. Dette sliter jeg mye med i dag. For innerst inne var jeg glad i han, men angrer sånn på at jeg aldri fikk sagt det til han.

Minnene er der, men sorgen tar noen ganger lengre tid enn det en i utgangspunktet trodde.

[Arkana]

Klara Mu: Kjenner meg igjen i det du skriver. Jeg bor selv på en annen kant av landet enn foreldrene mine og dette skjedde i påsken hvor vi i tillegg var hos min samboers foreldre. Pappa døde på kvelden og Mamma mente jeg skulle få sove i fred og så ringte hun meg på morgenen. Å være hos svigers da var ikke helt det jeg ønsket akkurat da. Vi kjørte tilbake til Oslo rett etterpå og så fløy jeg hjem dagen etter. Jeg rakk ikke å se ham før obduksjonen, men jeg fikk se ham etterpå. Det var godt å få det gjort, selv om han så helt annerledes ut nå, det var liksom ikke ham. Jeg var tilbake på jobb 2 uker etter jeg også. Ingen visste at Pappa var borte, men det gjorde ingenting.

Du nevner at de som er hjemme har kommet lengre i sorgprosessen og ikke har samme behov for å snakke som deg. Det har jeg heldigvis ikke opplevd. Vi snakker mye når jeg er hjemme og jeg merker også stor forskjell på meg og broren min i forhold til Mamma. Det er naturlig nok et større tap når man mister en ektefelle enn en forelder. Jeg tør ikke engang tenke på hvor forferdelig det må være for henne, hun er fremdeles sykemeldt nå snart 8 mnd senere.

Som deg har det vært en hard høst. Sommeren gikk jeg mer rundt som en zombie, og så begynte studiene og det ble veldig hektisk. Men jeg merker nå, når semesteret er over og jeg kan slappe av at følelsene kommer tilbake. Og også fordi julen nærmer seg og vi er en så sammenknyttet familie at en jul uten Pappa er helt utenkelig.

Det er godt å kunne skrive av seg slike tanker og følelser her på KG.

[Gjest Gjest2]

Jeg kjenner meg også godt igjen i mye av det som skrives her.. Jeg mistet mamma for litt over ett år siden, og syns fortsatt det er tungt. Stort sett går det jo greit, men så har jeg enkelte dager / stunder hvor alt er bare vondt.. Noen ganger syns jeg fortsatt det er uvirkelig at mamma aldri skal komme tilbake. Nesten mer nå enn i begynnelsen.. Og så er jeg bekymret for pappa.. Som sitter igjen alene..

Dere som bor langt unna "hjemme" - har dere mye dårlig samvittighet overfor den som sitter igjen? Jeg bor ganske nær pappa (ca 5 mil), men tenker at jeg aldri vil klare å flytte langt unna ham. (Har en samboer som er nordfra..)

[Gjest Besøkende]

Hei! For de aller fleste, også medisinere, er det nær sagt umulig å se at noen har kreft. Unntaket er kreft som oppstår i hud på et sted som er synlig for de som omgås vedkommende. Slik kreft (den ondartede sorten) har visse karakteristika som gjør at den kan gjenkjennes. Likefullt så forutsettes det at observatøren har et godt utviklet klinisk blikk, eller et øye som er "trenet opp" til å se akkurat dette. Svært mange kreftformer oppstår dessuten i hulrom inne i kroppen og uten at de registreres av sensoriske nerver (nerver som gir smertesignaler etc). Mange steder inne i kroppen så finnes det ikke nerver som registrerer smerteimpulser. Typisk for menn er også at de undertrykker smerte, eller de tenker som så at "det går sikkert over". Det første legebesøket skjer ofte såpass sent i sykdomsforløpet at det kan ta lengre tid å bli frisk enn hva som gjelder for kvinner. Når det gjelder enkelte kreftformer så kan jo dette bli fatalt. Det er helt unødvendig at du føler skyld for ikke å ha oppdaget noe. Jeg forstår at du kan føle det slik, men det er altså ikke riktig at du skal bebreide deg selv for noe slik. Jeg synes heller at du skal minnes din far, både på godt og vondt. Du kan ta med din far i det du foretar deg fremover i livet gjennom å gjøre de valg som du vet at din far ville verdsatt høyt. Din far ville deg bare godt. Om han "følger med deg" fra et eller annet ståsted som vi ikke kjenner, så ville han likt å se at ditt liv går videre, at du kan oppleve glede i hverdagen og at du "tar ham med på råd" mentalt når du gjør dine veivalg. Ta godt vare på de verdier som du vet at din far har brakt frem i deg, og bring dem videre. I det kan du beholde mye av din far i deg og dine handlinger og tanker i hverdagen. Slutt å bebreide deg selv for at du ikke så hva som skjedde! Selv de som har spesialisert seg på kreft og alt som hører dertil er blinde inntil det foreligger et fysisk bevis i form av et prøvesvar, eller et annet vitenskapelig funn. Gled deg over alle minnene, og la minnene prege din fremtid. Da kan du oppleve din far i lang tid frem! Ha gode dager!

[MunichMachine]

Jeg kjenner meg også igjen her. Satt med min far 23 timer på dødsleie, han døde med morfindrypp i ryggen,

Jeg var "nummen" i flere måneder, men så var det en god venn av meg som fikk meg "ut av det" med sanne ord og gode meninger.

Hun sa at far ikke ville se meg sørge slik jeg gjorde, jeg var jo bare en skygge av meg selv da. Far ville at jeg skulle huske de episoder som ga meg kjærligheten tilbake til hans gode minne.

Detter er hva jeg tror min far ville at jeg skulle huske og minnes :

Jeg har levd her

Gjort så godt jeg har kunnet

Ingen har elsket deg slik som jeg har gjort

Jeg er ikke her lenger

Men i mitt fravær er det ingen som gråter

Min kjærlighet skal ikke omvandles til sorg

Jeg gikk ut av livet

Smerter gjorde det uutholdelig å være til

Nå sover jeg godt hvis din sorg slukker

Livet skal gå videre

Gjør ditt aller beste

Til minne om meg og for deg selv

[Gjest gjest1]

Til Munich Machine

Diktet ditt var utrolig vakkert, det traff meg rett i hjertet.

Har opplevd noe av det samme som deg, mistet moren min for et år siden i kreft. Jeg er fortsatt litt nummen jeg, orker faktisk ikke å skrive så mye om det akkurat nå.

Men jeg sender en varm tanke til trådstarter og dere andre som har svart her, og konstaterer at det er flere enn meg som har hatt det tungt de siste årene. Man blir lett egosentrisk når man sørger over den personen som har stått en nærmest hele livet, ihvertfall har jeg vært det.