Titania - Me, myself and the voices in my head

[Titania]

Jeg er så sliten av at psyken ikke klarer stabilisere seg og at ingen ting skal til for at depresjonen hopper frem og skriker TADA! 😔

[Titania]

Det er kjipt å savne noen så mye at det gjør vondt, og samtidig vite at man nok aldri kommer til å ha kontakt igjen. 
 

Det blir mørkere, kaldere, og høsten kommer fort, og med det også depresjon, og det at det er begynt å skje litt ting som trigger, setter opp farten for mørke tanker og at ingenting skal til for å trigge dritt igjen. Og jeg er utslitt fra før… 

[Titania]

Jævla savn og kræsj. Gå bort, jeg vil ikke ha det 🙃

[Titania]

Jeg er sliten av å være sliten, og av å ikke klare «lade» 😑 

[Titania]

Jeg syns verden er en vanskelig plass. 

En ting er at depresjonen har fått «herje» så lenge uten å finne noe vei vekk, så den preger veldig hvem jeg er blitt. Det er vanskelig å se positivt på ting, fordi alt går til helevete uansett. Kanskje ikke idag, men garantert i morgen. Og det er heller ikke ting jeg går og tenker på hele tiden. Jeg har vært positiv, har forsøkt å endre på stort sett alt jeg har klart å endre på i livet, og ting blir ikke bedre. Som svenskene sier «gör om, gör rätt». Men det blir aldri rett. Og de eneste gledene er konsertene, som er kjipe fordi jeg er der alene og tømmer kontoen og litt til. Men de er verdt det allikevel. 

Jeg har sluttet å håpe på at det blir bedre, og orker ikke kjempe noe særlig. Det er nok å holde ut dagene. Jobb, hjem, sove, lage mat og få tiden til å gå frem til leggetid - og repeat. 

Men jeg syns ikke folk jeg har kontakt med gjør ting enklere heller. Jeg vet jeg er negativ, men forsøker ikke spy det rundt over alt, og er stort sett positiv når jeg treffer folk, med mindre dagen er skikkelig ræva. Men jeg klarer ikke juge på ting når det «forventes» at jeg skal svare at alt er fint og flott, når det virkelig ikke er det. 

Og jeg vet jeg er heldig som har tak over hodet, mat på bordet og en jobb jeg liker. 

Men det sårer allikevel når jeg får den at «du bor i Norge, du har ikke noe å være misfornøyd med». Jeg opplever ikke mestring, og går i en konstant motbakke som ikke slaker ut. Jeg skulle ønske jeg kunne bytte plass med noen som ligger 6 fot under, som ikke burde vært der - fordi de garantert hadde utnyttet sin tid på kloden bedre enn jeg gjør, og på sett og vis ønsker å gjøre. 

Er ikke det kjipe nok følelser, uten at andre skal gi meg dårlig samvittighet for at jeg ikke føler meg «over the top» takknemlig for å bo her jeg bor? 

[Sola de]

Er av og til vanskelig å se positivt på ting, om ting er vanskelig. Jeg kan med hånda på hjertet si at jeg aldri en eneste gang har oppfattet deg som negativ. Du er alltid positiv synes jeg. Er så mange fine ting ved deg. Du er jo superkreativ! Så vanvittig flink med både håndarbeid og alt sånt  

Om du har en dag hvor du føler verden raser sammen, så synes jeg du skal ha lov til å gi uttrykk for det. Man skal ikke gå rundt å måtte bære ting inni seg. Om ting helvete og noen spør om hvordan det går, så skal du kunne si at det kanskje er litt vanskelig, selv om det kanskje forventes at man bare skal si ting er bra. Hvorfor spørre om man ikke kan tåle et skikkelig svar tenker jeg.

Ja, vi som bor i dette landet er mye heldigere på mange måter enn andre, fra andre steder i verden, men det betyr ikke at ikke tilværelsen kan være vanskelig  for oss også. Livet handler ikke bare om å ha et sted å bo, jobb, osv. Er så mye mer mellom bladene i en bok om ens liv. Opp og nedturer. Alt vi opplever påvirker oss på ene eller andre måten.

Jeg synes du er en flott dame. Du har en like stor plass på denne jorda som alle oss andre. Du er like verdifull.

[Titania]

Sola de skrev (5 timer siden):

Er av og til vanskelig å se positivt på ting, om ting er vanskelig. Jeg kan med hånda på hjertet si at jeg aldri en eneste gang har oppfattet deg som negativ. Du er alltid positiv synes jeg. Er så mange fine ting ved deg. Du er jo superkreativ! Så vanvittig flink med både håndarbeid og alt sånt  

Om du har en dag hvor du føler verden raser sammen, så synes jeg du skal ha lov til å gi uttrykk for det. Man skal ikke gå rundt å måtte bære ting inni seg. Om ting helvete og noen spør om hvordan det går, så skal du kunne si at det kanskje er litt vanskelig, selv om det kanskje forventes at man bare skal si ting er bra. Hvorfor spørre om man ikke kan tåle et skikkelig svar tenker jeg.

Ja, vi som bor i dette landet er mye heldigere på mange måter enn andre, fra andre steder i verden, men det betyr ikke at ikke tilværelsen kan være vanskelig  for oss også. Livet handler ikke bare om å ha et sted å bo, jobb, osv. Er så mye mer mellom bladene i en bok om ens liv. Opp og nedturer. Alt vi opplever påvirker oss på ene eller andre måten.

Jeg synes du er en flott dame. Du har en like stor plass på denne jorda som alle oss andre. Du er like verdifull.

Takk! ❤️

[Titania]

Og jeg må lære meg å slutte stole på litt nye bekjentskaper jeg tror er bra folk 🙃

[Titania]

Det «rare», tunge og vonde på hvordan ting snur. 

For nøyaktig ett år siden traff jeg igjen en person som ble borte fra livet tre år før. Jeg kan føle på bekymringen over hvordan møtet kom til å bli, og følelsen da all nervøsiteten forsvant fordi tonen og alt var som sist. Og ikke minst gleden over det. 
 

Det ble den største oppturen på lenge, og som det gikk an å leve på en stund også - og kontakten fortsatte en stund til.

Så ordla jeg meg dumt, og det ble stille. Og jeg vet så godt at dette er typisk felle jeg går i, og hvordan livet mitt er «ment» til å være. De jeg setter mest pris på, blir borte - alltid. 
 

Det gjør vondt, og idag har vært en ekstra kjip og ensom dag. 
 

Jeg savner deg 😔

[Titania]

I'm in a state where I just coexist with my depression

[Titania]

Det spelar ingen roll
om Du håller mig hårt
Ingen kommer att
minnas om 100 år

[Frøkenfryden]

[Titania]

Har blitt kjent med en som gir litt sommerfugler i magen om dagen, og tror det er gjensidig 🥰

Men samtidig velger jeg å ikke forvente noen ting. 
 

Men liker sommerfuglene 😁

[Titania]

Er det mulig å finne en løsning der man kan bytte ut skruer og mutre som ikke fungerer som de skal i hodet/å få de til å passe bedre...? 

Jeg er sliten av humør som er topp eller bunn (som en lysbryter, enten av eller på), å ikke håndtere ting som "alle andre" fikser helt fint, og ikke minst og kunne være i en sosial situasjon uten å konstant overtenke om jeg har gjort/sagt noe feil som gjør at folk endrer adferd, eller gå i kjelleren fordi hodet kverner på unødvendig piss det finner ut at skal ødelegge meg enda litt mer. 

 

Og ikke minst, kan jeg ikke få lov å ha det greit i en litt lenger periode enn en uke eller to før det blir ukontrollert grining og meltdowns? Vær så snill? 

 

[Titania]

Jeg skulle ønske jeg ikke ble så fort knyttet til noen folk som jeg blir. 

It fucks up every time.

 

 

[Titania]

Jeg er trist fordi jeg skal hjem i morgen, selv om det skal bli godt å komme hjem til et sted uten slitsom hund. 

Jeg er trist fordi pappa er på jobb og ikke er her. Han har vært sliten de dagene han var hjemme, så vi har snakket om minimalt, men kjipt å bare få 2-3 dager når jeg først er her.

Jeg er trist, skuffet og frustrert fordi jeg på sett og vis er ghostet av en person jeg satt pris på. Jeg får svar om jeg sender melding, men ingen lyd utenom det. Så da er jeg stille også. 
 

Og jeg er skuffet over meg selv fordi jeg har laget meg en usunn vane, i et desperat forsøk på å klare slappe av litt. 
 

Og jeg er så jævla møkk lei av å være alene stort sett hele tiden. 

[Titania]

Jeg tåler at hodet fucker til hverdagen, for det er jeg vant til. På ingen måte noe jeg trives med eller noe, men frem til det skjer noe magisk og det dukker opp noe løsning er det bare noe jeg må leve med. 
 

Det som ikke er fullt så lett, er når jeg ikke får til å sove heller 😑

[Titania]

Hodet tuller det til og gjør ting større enn de er, eller burde være. Selv om jeg anerkjenner følelsene, og lar de være der, så føles noe av det "feil" å føle, på en måte.

Også overtenker jeg det litt ekstra slik at det blir en litt større suppe av kaos. Og alt bare pga bursdag.

Jeg er både litt skuffet og lei meg for at pappa ikke kom oppover til bursdagen min. Han har all grunn til å ha "gyldig fravær", da både hunden og hans helse ikke har vært på topp de siste månedene (hunden blir alltid med oppover, han blir bilsyk og det er 40 mil hver vei, i tillegg til andre ting som har vært i det siste). Og da jeg snakket med pappa på søndag, fikk jeg dårlig samvittighet for følelsen av skuffelse, fordi det var ikke vanskelig å høre at pappa virkelig ville komme oppover. 

Mamma er et kapittel for seg selv. Vi snakker greit sammen og alt slik, men vi har allikevel ikke en god relasjon, etter min mening. Det ligger for mye bak til at jeg blir bestevenn med henne med det første. Hun skulle også komme, men avlyste med unnskyldningen at hun var sååååå dårlig på alle måter. Merkelig hvordan hun da nesten ryddet hele huset mens jeg snakket med henne på telefon. Men hun kommer kanskje til lørdag da. Tror det var greia - lørdager er lettere fordi bussene går litt tidligere. Men da kunne hun heller sagt det da vi avtalte når hun skulle komme. 

Også er jeg ganske så sikker på at venninna mi har glemt bursdagen. Hun har ofte mer enn nok med seg og sitt, og jeg klandrer henne ikke på noen måte. Men jeg er litt skuffet over å ikke høre noe allikevel. Også er det ikke noe jeg vil ta opp heller, - for det er jo bare en tulleting.

Men av en eller annen grunn er det noe som trigger ensomhetsfølelsen jeg jo sliter ganske hardt med fra før. Typen hennes husket det, men jeg har jo mer kontakt med han enn henne, nesten. Det hadde betydd mer fra henne, liksom.