Oppvekstvilkår og voksenlivet

[AnonymBruker]

Jeg trenger å lufte noen tanker. 

En god venninne av meg har nylig fortalt meg om sin oppvekst, og jeg sitter igjen med en del tanker og spørsmål. Jeg skal forsøke å forklare bakgrunnen så kortfattet som mulig. 

Hun vokste opp med begge foreldre og to yngre søsken. Foreldrene hadde ikke et godt forhold, og hverdagen var preget av høylytt krangel mellom foreldrene. Spesielt var det faren som kjeftet/kritiserte hennes mor for alt mulig, f.eks. at middagen ikke var klar til riktig klokkeslett, at en dør mellom kjøkken og gangen stod åpen, at det var sandkorn i yttergangen, at kona var lat og tilsvarende. Videre mobbet faren alle barna sine. Han lo av dem når de slo seg under lek, f.eks. dersom de slo seg når de klatret i trær, syklet eller annen aktivitet. Han var aldri fornøyd med skoleprestasjonene deres, og sammenliknet alltid deres resultat med de andre i klassen. Han kritiserte også barna, for utseende, skoleprestasjoner, at de var aktive (ute i aktivitet), men også for at de ikke var aktive (f.eks. ute), for at de bråkte, for at de ikke pustet høyt nok når de var i nærheten av han (han påstod visstnok at de holdt pusten når de var rundt han, og han mente at det var naturlig at de pustet på en slik måte at han kunne høre det). Faren fortalte alle barna at de aldri kom til å bli noe som helst, at de kom til å mislykkes med alt de ville forsøke på. Videre ble alle barna fortalt at de aldri måtte finne på å skaffe seg sin egen familie (få barn, få partner), og ingen av barna har vært i noe seriøst forhold. Min venninne har ikke latt noen av sine potensielle kjæreste fått møte foreldrene.  

De siste årene av barndommen og ungdomstiden isolerte alle søsknene seg. De holdt seg på rommene sine eller holdt seg ute når de hadde mulighet til det. De var ikke sammen med foreldrene i stua og andre fellesområder i hjemmet, med unntak av at de spiste måltider sammen. Dette gjorde barna bevisst, fordi de forsøkte å unnslippe den evige kritiseringen/kjeftingen fra faren. 

Faren har vært voldelig mot alle barna da de var små (klapset dem, truet med å slå dem, sparket dem bort etter gulvet), og også mot kona. Slått henne i ansiktet, dyttet hodet hennes mot vindu/vegg. 

Foreldrene ble etter hvert skilt. Barna har i dag liten eller ingen kontakt med noen av foreldrene. Min venninne forklarer at han føler at store deler av barndommen og spesielt ungdomstiden hennes ble ødelagt av forholdene hjemme. Hun forteller at hun kan "høre" sin fars stemme, og da får hun med det samme en vond klump i magen, hun blir nervøs og kjenner seg som ti år igjen. For meg kan det minne om PTSD eller noe sånt? Også de andre søsknene har visst nok samme opplevelser. 

Min venninne virker å være preget av barndommen, selv om hun tilsynelatende klarer seg bra i dag. Hun har tydeligvis et behov for å få luftet det som skjedde under barndommen og ungdomstida med noen, og jeg er glad for at hun åpnet seg for meg. Jeg føler likevel at hun ville hatt godt av å prate med noen profesjonelle. Burde jeg foreslå det? Eller kan det tenkes at det holder for henne at hun fikk fortalt dette til meg? 

Og så tenker jeg også på faren hennes. Hva slags far er det som driver på slik han skal ha gjort? Som åpenbart ikke liker barna sine. 

Det ble et langt innlegg likevel, men er det noen her som har vært borti noe liknende. Hvordan skal jeg støtte min venninne? Bør jeg tilby henne å prate mer med meg om dette, eller vente og se om hun vil ta det opp selv? 

Anonymkode: d760d...c4a

[AnonymBruker]

Ja, be henne ta det med en profesjonell samtalepartner. Det er en uting å bruke venner som terapeuter.

Anonymkode: 786ce...5ab

[AnonymBruker]

Jeg føler ikke at hun bruker meg som en terapeut. 

Anonymkode: d760d...c4a

[AnonymBruker]

Så fint for henne at hun endelig åpner seg, og så legger du hele storyen ut på Internet, det var følsomt gjort av deg. PTSD er mer alvorlig enn det du beskriver.

Anonymkode: 9e009...3cc

[AnonymBruker]

Det faller deg ikke inn at den er anonymisert? 

Har du erfaring med PTSD? 

Anonymkode: d760d...c4a

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Det faller deg ikke inn at den er anonymisert? 

Har du erfaring med PTSD? 

Anonymkode: d760d...c4a

Ja, har erfaring med det. Tenker dog at det skal en litt merkelig mentalitet til for å skrive fiktive historier, med høyt detaljnivå, som liksom skal virke ekte og så pretendere at det er helt normalt.

Anonymkode: 9e009...3cc

[AnonymBruker]

Det er flere måter å anonymisere på. Detaljer kan være med, som er nokså like det aktuelle, uten å måtte utlevere noen som helst. Dersom du kun skal avspore, kan du kanskje slutte å kommentere? 

Greit, da er det ikke PTSD som fører til ubehag ved tanke på farens stemme osv. Det er godt å vite. Da har hun kanskje bare vonde minner som kommer fram fra tid til annen. 

Anonymkode: d760d...c4a

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er flere måter å anonymisere på. Detaljer kan være med, som er nokså like det aktuelle, uten å måtte utlevere noen som helst. Dersom du kun skal avspore, kan du kanskje slutte å kommentere? 

Greit, da er det ikke PTSD som fører til ubehag ved tanke på farens stemme osv. Det er godt å vite. Da har hun kanskje bare vonde minner som kommer fram fra tid til annen. 

Anonymkode: d760d...c4a

Du kunne spurt din gode venninne om disse tingene, istedenfor å sette deg ned å skrive om hennes smertefulle barndom og oppvekst i offentligheten på Internet. Du hadde ikke lenge vært en venninne av meg, heldigvis har jeg mer oppegående folk som venner. 

Anonymkode: 9e009...3cc

[AnonymBruker]

Ok, du får fortsette å avspore. 

Og så får jeg gjenta til det kjedsommelige, det er flere måter å anonymisere på. Ta det helt med ro. Det er ingen som vil kjenne seg igjen i denne historien, med unntak av undertegnende. 

 

 

Anonymkode: d760d...c4a

[AnonymBruker]

Det er veldig flott at hun har åpnet seg om det og du virker som en god venn! Om hun har behov for å prate med noen profesjonelle vet vel hun best selv, men en tøff oppvekst som hun virker å ha hatt så hadde det sikkert vært greit å fått bearbeidet den. Hvis hun har vonde minner og "hører" stemmen til faren år etterpå så har hun det sikkert ikke så godt selv om det virker som ting går bra på overflaten. Men som sagt så er det hun som vet selv hva hun har behov for. Kjenner til noen som har hatt en liknende oppvekst og der var det snakk om kompleks ptsd, men slikt kan en behandler som jobber med ptsd/c-ptsd noe om. 

Anonymkode: a5949...bc6

[AnonymBruker]

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ok, du får fortsette å avspore. 

Og så får jeg gjenta til det kjedsommelige, det er flere måter å anonymisere på. Ta det helt med ro. Det er ingen som vil kjenne seg igjen i denne historien, med unntak av undertegnende. 

 

 

Anonymkode: d760d...c4a

Hei TS! Føler du får unødvendig mye pes her.

Jeg har hatt en barndom/oppvekst omtrent identisk med det du beskriver. Jeg har i perioder også hatt det litt som henne, at jeg har kikket meg over skulderen og hatt høyt stressnivå fordi jeg har en tendens til å automatisk gå inn i den "redd for pappa"-modusen som jeg levde i gjennom så mange år.

Jeg har det fint nå. Det er vanskelig å gi noen veldig gode råd i og med at alle har det så ulikt, men for meg har det hjulpet å snakke med venner, men også å snakke med søsknene mine om det. Da har jeg noen ganger fått opp øynene for andre forståelser av det som skjedde, og samtidig kjent en trygghet i at det virkelig var slik jeg husker, og at det er riktig av meg ¨i dag ikke ha noe kontakt med min far.

Det mest terapeutiske for meg har vært å snakke med min mor om det. Det har løst opp mye bitterhet for at hun ikke trakk oss ut av situasjonen tidligere, og ikke forsvarte oss. Jeg har fått høre henne side av historien, og selv om jeg ikke respekterer det, har det hjulpet meg å forstå.

Det har også hjulpet meg å få egen partner som behandler meg særdeles godt, og kjenne på at vi bryter mønsteret for vårt vedkommende. Mitt favorittsitat (som desverre er fra Dr.Phill... ) er "You`ve got to raise above your raising". 

Du som venn kan nok ikke gjøre så mye mer enn å snakke med henne om det - når hun ønsker det selv - og om jeg kan gi ett råd: ikke synes for synd på henne. Det kan være tungt å ha en slik oppvekst i bagasjen og bli møtt med bekymringer og sympati som om man aldri kan bli et helt og friskt og fungerende menneske som voksen. De aller fleste som meg og henne er smertelig klar over at vi har forhøyet risiko for alt fra depresjon til å bli voldsutøvere selv, og vi har ofte stort behov for å bli sett på som vanlige mennesker som har noe vondt i bagasjen - og ikke ødelagte voksne - hvis det gir mening? 

Uansett TS - du høres ut som en verdifull venn.

Anonymkode: d102b...91d

[AnonymBruker]

Siden du er en så ærlig og god venninne, så kan du jo vise dette innlegget ditt til din gode venninne, som har vist deg sin tillit, så får du høre hennes tanker om de spørsmålene du har om henne. 

Kunne ikke ramlet meg inn å snu meg fra en venninne som har utlevert seg til meg, for så å skrive på internet om hennes personlige problemer, for at nå har jeg noen spørsmål...wtf!

Anonymkode: 9e009...3cc

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Siden du er en så ærlig og god venninne, så kan du jo vise dette innlegget ditt til din gode venninne, som har vist deg sin tillit, så får du høre hennes tanker om de spørsmålene du har om henne. 

Kunne ikke ramlet meg inn å snu meg fra en venninne som har utlevert seg til meg, for så å skrive på internet om hennes personlige problemer, for at nå har jeg noen spørsmål...wtf!

Anonymkode: 9e009...3cc

Her var du igjen. Jeg får gjenta meg igjen, igjen og igjen. Det er ingen som kommer til å kjenne igjen historien, med unntak av undertegnede. Kanskje du kan bruke dine små grå til å forsøke å forstå hvorfor jeg kan påstå det. 

Anonymkode: d760d...c4a