Hvor normalt er dette?

[AnonymBruker]

Jeg er en dagdrømmer! Veldig mye av tiden min bruker jeg på å late som om jeg lever et annet liv. At jeg er penere, at jeg har kjæreste, har drømmejobben, mange venner, at jeg er vellykket. Jeg prater mye med meg selv når jeg er alene, jeg later som om jeg har samtaler med andre personer og når jeg er alene kan jeg ha disse samtalene høyt. Hadde noen videoovervåket meg hadde det nok sett ganske rart ut

Jeg bruker mye tid på å analysere og forandre tidligere opplevelser og samtaler jeg har hatt. Endrer deltajer til min fordel.

Det fine med dette er at jeg aldri kjeder meg. Jeg har et rikt indre liv. Det som er negativt er at det ytre livet mitt er ganske begrenset. Jeg har et ikke-eksisterende sosialt liv og gjør generelt svært lite. Når jeg tenker på hvordan livet mitt egentlig er så blir jeg ganske lei meg. Men så tar det ikke så veldig lang tid før jeg lever meg inn i drømmeverdenen igjen.

Jeg er fullstendig klar over hva som er virkelig og ikke. Jeg har fått tilbakemelding på at jeg av og til kan virke noe fjern og lite til stede, det er forsåvidt sant, det er noe jeg gjør for å "fjerne" meg selv fra ubehagelige situasjoner.

Jeg lurer på hvor normalt dette er? Om det er jeg som er rar, eller om det er noe som de fleste gjør.

Anonymkode: 4abe7...647

[Cuntzilla]

Tror det er ganske normalt jeg, selv gjør jeg jo alt fra å redde kattunger fra brennende hus til å vinne Nobelpriser i både dag- og nattdrømmer. Det er jo ganske avslappende og kan gjøre en i godt humør, i stedet for å ligge og kverne på noe negativt når man skal legge seg så kan man hente frem en eller annen fantasi som får deg til å gli inn i drømmeland med et smil. 

Bruker det ikke for å fjerne meg fra ubehagelige situasjoner (annet enn som nevnt, å bruke det som distraksjon på kvelden når jeg har så høyt stressnivå at jeg sliter med å sove), jeg er jo til stede i de situasjonene jeg er i. Og jeg synes også det er en smule negativt å tenke tilbake på hva man skulle eller kunne gjort der og da, de beste dagdrømmene er å drømme litt rundt noe som skal skje frem i tid som man gleder seg til. Sånn sett hadde jeg hatt mindre dagdrømmer om jeg hadde hatt et ikke-eksisterende sosialt liv f.eks., kan ikke leve på det indre livet alene. Mine dagdrømmer og mitt faktiske liv går litt hånd i hånd. Ikke den vinne-Nobelpris-biten av det altså, men at jeg kan drømme om hva som skal skje på en ferie jeg skal på eller bare en fest til helgen eller date med han jeg holder på med.

[AnonymBruker]

Har det slik selv i perioder. Den ene perioden var på 9 år. For å være helt ærlig så føles det ganske jævlig å ha brukt hele ungdomstiden på å drømme seg vekk istede for å tenke på meg selv og finne ut hvem JEG er, og lære meg å takle og sette pris på virkeligheten.

Godt mulig det er positivt i små doser, å være litt dagdrømmer, men siden du spør her tenker jeg du kanskje selv føler at det er et problem eller ikke helt sunt?

Anonymkode: 9b81e...b1d

[Gjest Hold the door]

-

Endret 12. mai 2017 av Hold the door

[Gjest *kokos*]

Jeg har det akkurat sånn som deg, bruker masse tid på dagdrøming. I noen perioder tar det litt overhånd, dvs at dagdrømmings frister mer enn å være sammen med ekte mennesker, men da prøver jeg å roe ned litt.

Jeg tror det er viktig å ikke la drømmeverdenen bli den permanent foretruktne virkeligheten din.

[AnonymBruker]

Sånn er jeg også. Vet ikke om det er akkurat det du har, men jeg har maladaptive daydreaming. 

Anonymkode: 3be2a...6ab