Er det usunn tankegang?

[Spiteful]

Jeg har hatt det helt forferdelig de siste 2 årene, og livet mitt før det har heller aldri vært lett. Uten at jeg orker å gå inn på det, for det blir da vanvittig mye skriving, og lesing for dere, så kan jeg fortelle at jeg er utmattet og tom for energi.

Jeg vil gråte, men jeg er helt tom. Jeg ønsker hele tiden å få en dødelig sykdom, eller havne i en ulykke. Jeg har vanskeligheter med hukommelse, og konsentrasjonen blir bare verre og verre. Motivasjon vet jeg ikke lenger hva er en gang. Kan ikke huske sist jeg var motivert for noe...

Ensomheten og følelsen av at ingen egentlig ønsker å ha meg i livet sitt gnager langt inn i hjerterota hver eneste dag. Når jeg går av bussen i byen for å sette meg på skolebussen, må jeg åle meg forbi en haug med mennesker, og jeg føler alltid at hundre øyne knivstikker meg i nakken, og det samme når jeg går i gangene på skolen. Ingen liker meg, alle syns jeg ser stygg ut, og at jeg er snål... Er jeg for selvsentrert som bryr meg så ille om hva andre syns om meg?

Jeg er en person som ikke vil dømme folk, men alle mennesker jeg ser, dømmer jeg på en eller annen måte, forså å deretter kjefte meg selv huden full, fordi det er en uting å dømme folk man ikke kjenner. Ikke nok med det så kjefter jeg meg selv huden full når jeg ser mennesker jeg ikke liker, fordi de har gjort gale ting mot meg. For hvilken rett har jeg til å ikke like andre mennesker?

Jeg føler meg så naiv, men samtidig så vanvittig paranoid!

Jeg føler meg så utrolig dum, og så lite opplyst. Jeg føler mine meninger bare er idiotiske... Jeg vil leve et liv hvor penger er min siste bekymring, gjøre foreldrene mine stolte og få meg en høy utdanning, men herregud jeg klarer ikke gjøre noe på skolen. Jeg har sittet i 3 dager og prøvd å øve til en prøve, men jeg har ikke engang startet og prøven er på onsdag! Når folk forklarer meg ting klarer jeg ikke forstå hva de mener, og jeg klarer heller ikke å snakke ordentlig lenger. Før hadde jeg null problemer med å snakke, men nå stammer jeg og glemmer ord og babler i vei uten at det jeg sier gir mening. 

Jeg har utsatt å i det hele tatt starte på å kjøre bil i 2 år nå, fordi jeg er redd for at mine foreldre og min kjørelærer kommer til å bli oppgitt av hvor vanskelig jeg har for å kjøre. Tenk om jeg ikke består teorien? Tenk om jeg ikke består oppkjøring? Noen ganger lurer jeg på om jeg kommer til å klare å bestå livet... Hadde egentlig vært veldig deilig å bare gi opp og begynt å drikke og drive med dop og bare være helt uansvarlige og drite i livet mitt. Men jeg kan ikke. Jeg kan ikke tillate meg selv å ende opp slik.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Sitter her og gråter. Det er så mange tanker som svirrer rundt i hodet mitt. Jeg føler noe er galt med meg, men samtidig føler jeg at jeg bare overdriver. Jeg overanalyserer. Jeg tenker for mye. Og til å være en som tenker mye, så er jeg egentlig jævlig dum. 

Helt ærlig, det eneste som holder meg i gang er å være overtroisk. Det eneste som holder meg i gang, og som har holdt meg i gang de to siste årene, er kismet (''Alt skjer for en grunn'' eller ''What will be, will be''). Hver jævla gang jeg får opp håpet og livet slår tilbake midt i trynet med en hammer, så tenker jeg bare at alt vil ordne seg, for det finnes en plan for meg, og den planen vil bli oppfylt så lenge jeg ikke gir opp håpet. Håp er det eneste jeg har igjen... Tenk det... Jeg tror på noe som ikke er bevist å eksistere... Herregud så utrolig dum og naiv jeg er, men jeg må være så dum og naiv for å holde det gående. For å ikke kollapse er jeg nødt til å tenke at alt i livet mitt skjer for en grunn, og selvom jeg ikke vet hva slags grunn, så vil alt ordne seg for meg til slutt. Forhåpentligvis...

Måtte bare få ut disse tankene, lufte de litt. Jeg har ingen å snakke med, ingen jeg stoler på. Har i flere måneder nå ventet på at begeret skal renne over... Og i natt tror jeg jeg kommer til å få et sammenbrudd, så dette blir helt sikkert en lang natt med mye stille gråting inn i puta...

[AnonymBruker]

Det står ingenting i HI om psykolog? Tror det er en veldig lur ting å starte med for deg. Gå til fastlegen og få henvisning. 

Anonymkode: 34386...93f

[Spiteful]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det står ingenting i HI om psykolog? Tror det er en veldig lur ting å starte med for deg. Gå til fastlegen og få henvisning. 

Anonymkode: 34386...93f

Du har rett i at psykolog kan være en lur ting, men jeg føler liksom ikke for å dra til psykolog, eller fastlegen... Jeg syns det virker så utrolig ubehagelig at et fremmed menneske skal sitte å se meg i øynene mens jeg skal fortelle om hvordan jeg har det, for selv jeg vet ikke hvordan jeg har det. Usikkerheten og problemene mine kommer fra barndommen, helt ned i barnehagealderen... Føler psykolog bare hadde sett på meg som en tapt sak...

[AnonymBruker]

25 minutter siden, Spiteful skrev:

Du har rett i at psykolog kan være en lur ting, men jeg føler liksom ikke for å dra til psykolog, eller fastlegen... Jeg syns det virker så utrolig ubehagelig at et fremmed menneske skal sitte å se meg i øynene mens jeg skal fortelle om hvordan jeg har det, for selv jeg vet ikke hvordan jeg har det. Usikkerheten og problemene mine kommer fra barndommen, helt ned i barnehagealderen... Føler psykolog bare hadde sett på meg som en tapt sak...

Nei, det er en følelse du har. Psykologer er til for å hjelpe. Og en god psykolog vil ikke dømme. Du spør om dette høres ut som en usunn tankegang. Jeg vil si ja, med stor J. Du skulle hatt noen til å hjelpe deg for lengst. Og kanskje er det ting du må nøste i sammen med en som kan håndtere dette på en adekvat måte (les: en psykolog). Du er verdt det! Ta tak allerede nå! Dra til legen din og fortell akkurat det du skriver her, eller vis det. Ta i mot hjelpen og ta kontroll på eget liv ❤️

Anonymkode: 6ea92...c44

[Gjest Jessica]

Du virker som en person med god selvinnsikt ❤ Den energien du nå bruker på å undertrykke deg selv kan du også bruke på å løfte deg selv opp. Du er verdt det ❤

[AnonymBruker]

Du virker som et veldig reflektert og voksent menneske, og i tillegg tror jeg du er veldig intelligent. Bare ved å lese innlegget ditt ser jeg at du er et menneske med stor verdi og mye å lære andre, og jeg kjenner deg ikke engang.

En annen ting du skal vite er at mange, flere enn man skulle tro, går rundt med slike tanker og følelser som deg. Du er ikke alene, selv om du føler deg alene. Jeg vet også hvordan det føles, alt fra å konstant kjefte på seg selv for alt mulig til å ønske seg en dødelig sykdom for å kunne slippe å forholde seg til livet.

Det første du skal gjøre er å snakke med fastlegen. Depresjoner er så vanlig at du ikke er den første som kommer dit og har vanskelig for å forklare hvordan du egentlig har det. Men en lege har kompetanse for å hjelpe deg til å finne ut hva du kan gjøre videre. Kanskje hjelper det å snakke med en psykolog, kanskje hjelper det å prøve antidepressiva, det er slike ting legen hjelper deg med å finne ut av.

Du fortjener hjelp selv om det føles håpløst akkurat nå. Det kan bli bedre, ta det fra noen som mange ganger har befunnet seg på det mørkeste stedet et menneske kan befinne seg på - og kommet seg opp igjen.

Anonymkode: 33543...064

[Spiteful]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nei, det er en følelse du har. Psykologer er til for å hjelpe. Og en god psykolog vil ikke dømme. Du spør om dette høres ut som en usunn tankegang. Jeg vil si ja, med stor J. Du skulle hatt noen til å hjelpe deg for lengst. Og kanskje er det ting du må nøste i sammen med en som kan håndtere dette på en adekvat måte (les: en psykolog). Du er verdt det! Ta tak allerede nå! Dra til legen din og fortell akkurat det du skriver her, eller vis det. Ta i mot hjelpen og ta kontroll på eget liv ❤️

Anonymkode: 6ea92...c44

Jeg prøvde å ringe fastlegen idag. Jeg slo nummeret og det eneste som manglet var å trykke  på ''ring'' knappen, men jeg fikk meg bare ikke til å gjøre det... Jeg har så lyst til å kontrollere livet mitt, men jeg er så redd.... Jeg vet ikke for hva, men dypt inne sitter det en frykt i meg... 

Takk for gode ord <3

17 timer siden, Jessica skrev:

Du virker som en person med god selvinnsikt ❤ Den energien du nå bruker på å undertrykke deg selv kan du også bruke på å løfte deg selv opp. Du er verdt det ❤

Tusen takk for gode ord, du aner ikke hvor mye det betyr for meg. Jeg prøver selvsagt hele tiden å være positiv, men jeg klarer ikke være fornøyd med meg selv. Jeg har ingenting å være fornøyd over. Jeg føler meg egoistisk hvis jeg blir fornøyd med noe jeg gjør, så jeg tør ikke innrømme det for meg selv en gang... 

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du virker som et veldig reflektert og voksent menneske, og i tillegg tror jeg du er veldig intelligent. Bare ved å lese innlegget ditt ser jeg at du er et menneske med stor verdi og mye å lære andre, og jeg kjenner deg ikke engang.

En annen ting du skal vite er at mange, flere enn man skulle tro, går rundt med slike tanker og følelser som deg. Du er ikke alene, selv om du føler deg alene. Jeg vet også hvordan det føles, alt fra å konstant kjefte på seg selv for alt mulig til å ønske seg en dødelig sykdom for å kunne slippe å forholde seg til livet.

Det første du skal gjøre er å snakke med fastlegen. Depresjoner er så vanlig at du ikke er den første som kommer dit og har vanskelig for å forklare hvordan du egentlig har det. Men en lege har kompetanse for å hjelpe deg til å finne ut hva du kan gjøre videre. Kanskje hjelper det å snakke med en psykolog, kanskje hjelper det å prøve antidepressiva, det er slike ting legen hjelper deg med å finne ut av.

Du fortjener hjelp selv om det føles håpløst akkurat nå. Det kan bli bedre, ta det fra noen som mange ganger har befunnet seg på det mørkeste stedet et menneske kan befinne seg på - og kommet seg opp igjen.

Anonymkode: 33543...064

Tusen hjertelig takk for svar. Det betyr så utrolig mye! Trist at du også har vært gjennom lignende, men er utrolig godt å høre at du kom deg opp igjen. 

Du snakker om depresjon... Er det virkelig depresjon jeg har? Jeg har søkt her og der på nettet, men jeg kjenner meg lite igjen i ''symptomene'' som blir listet opp. Og jeg har dager hvor jeg kan være utrolig glad og ha det gøy... Er jeg fortsatt deprimert, selv om jeg kan le? Jeg føler jeg ikke har depresjon.. Hver gang jeg tenker på det så føler jeg at jeg er oppmerksomhets syk... Det kan være grunnen til at jeg ikke klarer å få meg til å ringe fastlegen... Tenk om jeg bare innbiller meg alt?

[AnonymBruker]

17 timer siden, Jessica skrev:

Du virker som en person med god selvinnsikt ❤ Den energien du nå bruker på å undertrykke deg selv kan du også bruke på å løfte deg selv opp. Du er verdt det ❤

Det er da vel ingen som gjør ikke det, jeg skjønner ikke hvor du har det i fra. Hvorfor skulle man ønske det? Her har man det kjempe bra, og ting er virkelig bra. Hvorfor man for sitt eget ego må sette seg til og syntes synd på folk og ta en slik rolle der man opptrer som en slags bestemor, deretter for å behandle folk som om man ikke vet hva man er best for en selv. Så folk vet ikke om man har det bra eller ikke?

Dette er jo ditt synspunkt på ting, og den tankegangen er veldig snever så jeg ser ingen vits å diskutere med deg.

Anonymkode: 08741...d93

[Spiteful]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er da vel ingen som gjør ikke det, jeg skjønner ikke hvor du har det i fra. Hvorfor skulle man ønske det? Her har man det kjempe bra, og ting er virkelig bra. Hvorfor man for sitt eget ego må sette seg til og syntes synd på folk og ta en slik rolle der man opptrer som en slags bestemor, deretter for å behandle folk som om man ikke vet hva man er best for en selv. Så folk vet ikke om man har det bra eller ikke?

Dette er jo ditt synspunkt på ting, og den tankegangen er veldig snever så jeg ser ingen vits å diskutere med deg.

Anonymkode: 08741...d93

Kan jeg spørre hva du mener med dette? Jeg forsto ikke helt innlegget ditt. Var det rettet mot meg eller AB som du siterte?

[Gjest Raindrops]

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver, og ja, du kan være deprimert selv om du ler både høyt og lenge. Selv går jeg til psykolog, og jeg kjenner godt igjen tanken om at jeg kanskje bare er oppmerksomhetssyk, at jeg skaper alt rotet i hodet selv, at jeg ikke fortjener hjelp osv. Dette er helt vanlige tanker, men ikke tanker du trenger å høre på. 

Dessuten trenger du ikke å være deprimert for å gå til psykolog, det holder lenge at du synes hverdagen og tankene du sitter med er vanskelig å håndtere på egenhånd. Det kan være skummelt å spørre om hjelp, men jeg tror ikke du vil angre på det, bare på at du ikke spurte tidligere. Du skal ikke trenge å ha det på denne måten  

[Spiteful]

5 minutter siden, Raindrops skrev:

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver, og ja, du kan være deprimert selv om du ler både høyt og lenge. Selv går jeg til psykolog, og jeg kjenner godt igjen tanken om at jeg kanskje bare er oppmerksomhetssyk, at jeg skaper alt rotet i hodet selv, at jeg ikke fortjener hjelp osv. Dette er helt vanlige tanker, men ikke tanker du trenger å høre på. 

Dessuten trenger du ikke å være deprimert for å gå til psykolog, det holder lenge at du synes hverdagen og tankene du sitter med er vanskelig å håndtere på egenhånd. Det kan være skummelt å spørre om hjelp, men jeg tror ikke du vil angre på det, bare på at du ikke spurte tidligere. Du skal ikke trenge å ha det på denne måten  

Trist å høre at du kjenner deg igjen. Ingen fortjener å ha denne tankegangen jeg har nå... Men godt du drar til psykolog da <3

Takk for at du svarte meg. Kan jeg spørre om det koster noe penger å dra til psykolog? Jeg er bare 18 år, og jeg vil ikke at mine foreldre skal vite om dette (orker ikke mas), men personlig har jeg ikke noe penger. 

[Gjest Raindrops]

Akkurat nå, Spiteful skrev:

Trist å høre at du kjenner deg igjen. Ingen fortjener å ha denne tankegangen jeg har nå... Men godt du drar til psykolog da <3

Takk for at du svarte meg. Kan jeg spørre om det koster noe penger å dra til psykolog? Jeg er bare 18 år, og jeg vil ikke at mine foreldre skal vite om dette (orker ikke mas), men personlig har jeg ikke noe penger. 

Det vet jeg dessverre lite om, min psykolog er gratis men det er litt andre omstendigheter enn det vanligvis er. Håper noen kan gi deg et godt svar på det. Hvis du går på skole så har de kanskje et lavterskeltilbud? 

[Spiteful]

Akkurat nå, Raindrops skrev:

Det vet jeg dessverre lite om, min psykolog er gratis men det er litt andre omstendigheter enn det vanligvis er. Håper noen kan gi deg et godt svar på det. Hvis du går på skole så har de kanskje et lavterskeltilbud? 

For øyeblikket går jeg på videregående. Vi har jo helsesøster, og jeg tror vi har lege og psykolog også (kan huske å ha lest det på skolens nettside), men jeg vil liksom holde dette utenfor skolen. Vil helst ikke at noen skal vite at jeg går til helsesøster eller lignende liksom... Tusen takk likevel!

[AnonymBruker]

19 timer siden, Spiteful skrev:

Du har rett i at psykolog kan være en lur ting, men jeg føler liksom ikke for å dra til psykolog, eller fastlegen... Jeg syns det virker så utrolig ubehagelig at et fremmed menneske skal sitte å se meg i øynene mens jeg skal fortelle om hvordan jeg har det, for selv jeg vet ikke hvordan jeg har det. Usikkerheten og problemene mine kommer fra barndommen, helt ned i barnehagealderen... Føler psykolog bare hadde sett på meg som en tapt sak...

Tror du det er sånn psykoger får jobb eller tjener penger??  Du er garantert ikke den eneste som HAF hatt det kjipt, og om alle hadde vært en tapt sak hadde ikke psykologene hatt jobb. Så den tankegangen kan du bare legge fra deg! Mener ikke å være frekk altså, prøver bare å prente inn litt rasjonalitet

Anonymkode: 85cae...fe3

[AnonymBruker]

29 minutter siden, Spiteful skrev:

Du snakker om depresjon... Er det virkelig depresjon jeg har? Jeg har søkt her og der på nettet, men jeg kjenner meg lite igjen i ''symptomene'' som blir listet opp. Og jeg har dager hvor jeg kan være utrolig glad og ha det gøy... Er jeg fortsatt deprimert, selv om jeg kan le? Jeg føler jeg ikke har depresjon.. Hver gang jeg tenker på det så føler jeg at jeg er oppmerksomhets syk... Det kan være grunnen til at jeg ikke klarer å få meg til å ringe fastlegen... Tenk om jeg bare innbiller meg alt?

Og du; du er 100% deprimert.

Anonymkode: 85cae...fe3

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skrev og har vel vært mer eller mindre klar over fra jeg var ung at jeg sliter litt med både angst og depresjon.Har likevel hatt et litt sånn syn som det virker som du har iblandt- at det er jo bare det og det.. og jeg også har egentlig visst litt av årsaken til ting er som de er. Jeg hadde jobb før og klarte meg bra men så har jeg kommet i en fase jeg ikke har jobb og klarer liksom ikke komme videre..Ergo- jeg må oppsøke lege.Ikke lyst- for det er ikke den jeg har lyst prate om alt med egentlig men kommet til et punkt hvor jeg må få hjelp..nå gjelder det også økonomi. Jeg er bikket 40, så gått lang tid..Og også klart å skjule ting godt for andre personer i livet -bortsett fra de aller nærmeste. Har igjen å bestille time- og jeg gruer meg.. Men da jeg leser om andre som også har det litt sånn så er jeg kanskje ikke så "rar" likevel.. Vi er flere "reflekterte raringer"!😉😊 Lykke til videre

Anonymkode: 5c439...bf8

[Spiteful]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tror du det er sånn psykoger får jobb eller tjener penger??  Du er garantert ikke den eneste som HAF hatt det kjipt, og om alle hadde vært en tapt sak hadde ikke psykologene hatt jobb. Så den tankegangen kan du bare legge fra deg! Mener ikke å være frekk altså, prøver bare å prente inn litt rasjonalitet

Anonymkode: 85cae...fe3

Du er ikke frekk, jeg skjønner hva du mener. Men føler at når selv ikke jeg vet hva jeg vil og hva jeg egentlig tenker, hvordan kan en psykolog da? Jeg vet ikke engang egentlig hva jeg ville med dette emnet jeg lagde... Var det for å få oppmerksomhet? For å få veiledning? Eller bare fordi jeg måtte få ut alt...? Føler alt er så utrolig surrete...

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Og du; du er 100% deprimert.

Anonymkode: 85cae...fe3

Det var det jeg var redd for... Det er selvsagt ikke noe skam i være deprimert, men jeg føler meg så utrolig unødvendig svak... Før i tiden var det da ingen som var deprimerte og som gikk til psykolog, ikke i min familie iallefall... Hvorfor må jeg være den som er blitt som jeg er blitt...

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skrev og har vel vært mer eller mindre klar over fra jeg var ung at jeg sliter litt med både angst og depresjon.Har likevel hatt et litt sånn syn som det virker som du har iblandt- at det er jo bare det og det.. og jeg også har egentlig visst litt av årsaken til ting er som de er. Jeg hadde jobb før og klarte meg bra men så har jeg kommet i en fase jeg ikke har jobb og klarer liksom ikke komme videre..Ergo- jeg må oppsøke lege.Ikke lyst- for det er ikke den jeg har lyst prate om alt med egentlig men kommet til et punkt hvor jeg må få hjelp..nå gjelder det også økonomi. Jeg er bikket 40, så gått lang tid..Og også klart å skjule ting godt for andre personer i livet -bortsett fra de aller nærmeste. Har igjen å bestille time- og jeg gruer meg.. Men da jeg leser om andre som også har det litt sånn så er jeg kanskje ikke så "rar" likevel.. Vi er flere "reflekterte raringer"!😉😊 Lykke til videre

Anonymkode: 5c439...bf8

Takk for svar. Trist å lese at du kjenner deg igjen i kaoset jeg forteller om. Tusen takk igjen, og lykke til du også<3

 

[Spiteful]

Dytter

[AnonymBruker]

Du trenger hjelp, og det er lurt å få hjelp så tidlig som mulig. Prøv å ringe fastlegen flere ganger, en gang vil du klare det. Hvis du tar med det du har skrevet her til legen slipper du å snakke så mye, og det vil gjøre det lettere for legen å henvise deg videre.

Hos psykologen må du betale en egenandel, men du vil etterhvert få frikort. I år er frikortgrensa på litt over 2000kr, det betyr at man ikke trenger å betale mer enn det i egenandel hos lege og psykolog i løpet av hele året.

 

Jeg har selv slitt mye av livet med å passe inn, og det ble verre etter puberteten. Jeg slet mye med ensomhet, lavt selvbilde, tanker om at jeg like gjerne kunne ta selvmord, og en følelse av at ingen så meg. Jeg kom meg gjennom videregående, men da jeg flyttet ut for å studere raknet ting, og jeg droppet ut og holdt meg stort sett hjemme på hybelen som jeg kun forlot når jeg absolutt måtte, eller når jeg prøvde å flykte fra situasjonen ved å gå. Slik levde jeg i flere år, til jeg en vinterdag gikk til jeg ikke kunne gå mer, og så skadet meg selv når jeg kom hjem. Den hendelsen skremte meg, og etter å ha snakket litt med ei på nettet som insisterte på at jeg skulle ringe til legen klarte jeg endelig å søke hjelp. Jeg fikk så klart hjelp, og etter bare et halvt år er jeg ute i jobb (50%). Problemet mitt viste seg å være en kombinasjon av sosial angst og unnvikende personlighet, en kombo som førte til at jeg aldri fikk hjelp til å lære å håndtere angsten.

Fordi jeg ventet så lenge med å oppsøke hjelp har dette kostet meg mye. Jeg mistet flere år av livet mitt. Jeg har mistet kontakt med de fleste vennene mine. Jeg mistet evnen til å jobbe eller studere 100%. Jeg har mistet kreativiteten min. Jeg har mistet mye av gleden ved å gå tur. Hadde jeg søkt hjelp da jeg var 18 hadde prisen vært mye lavere. 

Anonymkode: 1550c...4ae