OCD/ tvangstanker, noen som har det?

[Michellla]

Da jeg ble gravid med mitt første barn begynte det med at jeg ble opptatt av alt som kunne skade barnet. Jeg vasket hendene mine om igjen og om igjen. Dersom jeg var egentlig ferdig å vaske hendene gikk jeg tilbake til vasken og såpet inn på nytt og vasket gjentagende ganger. Jeg ble bare verre og verre. Tilslutt så begynte jeg å vaske ansiktet mitt og, om igjen og om igjen slik at jeg ble sår i huden i ansiktet. Det forverret seg med at jeg begyne å bli hysterisk over hva jeg puttet i meg av mat. Jeg begynte å være redd at noe galt lå i maten . Så på maten når jeg spiste. Ble hysterisk for at jeg kunne tråkke på sprøytespisser.. ( tiltross for at det ikke var fare for at det lå på bakken i områdene jeg gikk). Begynte å tenke så mye på det at jeg plutselig mistet hukommelsen, og så begynte jeg å tenke: Hjelp , tråkket jeg på en sprøytespiss? Hjelpppp , og så begynte jeg å tenke at jeg kunne jo ha gjort det selv om jeg innerst inne visste at det var meg som bare var stresset og at det var i tankene mine det lå. Jeg fikk opp hele tiden bilder iblant av hva jeg tenkte på og ble grepet av panikk.

Da graviditeten var over så var det en lettelse for meg. Jeg kunne endelig spise normalt igjen. Håndvasken ble bedre og bedre, og jeg ble mer normal der. Men så kom redselen for at noe kunne skje barnet. Jeg begynte å få tanker om at tenk om jeg egentlig var et ondt menneske å kunne skade / drepe mitt eget barn. Tenk om jeg mistet hukommelsen av all tenkingen min og gjorde mitt barn noe. Tenk om jeg en natt gikk i søvne og skadet mitt eget barn i søvne... Spurte meg selv igjen og igjen om jeg var et vondt menneske eller om jeg var alvorlig sinnslidende. Jeg gjorde alle tiltak for å ha kniver, og skarpe ting unna barna. Dersom jeg ble for stresset i hodet av alle tankene så ble det slik at jeg overlot barna til barnas far og ba han passe på dem mens jeg fikk koblet tankene bort for jeg ble bedre dersom jeg stresset ned. Han forklarte meg at han trodde at jeg led av tvangstanker. 

Nå er barna i slutten av tenårene og nesten voksen. Jeg har aldri drøftet dette med en lege, men jeg har slitt med det. Jeg jobber full stilling, men har jeg en vanskelig periode: ble dumpet i starten av året av en mann som jeg var sammen med, og da ble jeg bare verre igjen. Jeg var ganske bra lenge. Men nå går jeg igjen rundt kronisk med tvangstanker. Og tenker på alt galt som kan skje med dem jeg er glad i, og hvor redd jeg er for å miste de, og går rundt å tenker det om igjen og om igjen og blir stresset av det. Hjernen begynner å prate med seg selv oppi der. Mens jeg går rundt å er livredd for alt galt som kan skje. Altså det jeg spesiellt er redd for er hva galt som kan skje med dem jeg elsker, og ikke meg selv. Men dem jeg elsker. 

Noen som har hatt tvangstanker og blitt frisk av det? Noen som vet litt om det? 

 

 

Endret 29. oktober 2016 av Michellla

[AnonymBruker]

Mye av det du skriver kjenner jeg meg igjen i  det med sprøyte spisser. og skade mitt barn. burde nok snakket med legen men er redd for og bli dømt miste mulighet til å se mitt barn

Anonymkode: 62a9e...e7a

[AnonymBruker]

Jeg har vært til behandling å det har vært veldig effektivt. det var helt jævlig under behandling men nå er det mye bedre. jeg hadde tvangstanker om å knivstakke barna mine, symetri (alt må stå på riktig plass, og flytter ting bare millimeter helt til det står «riktig », har 3 barn fra 0-3år å går å rydder etter dem hele tiden for kan ikke ha rot noe sted, vasker mange timer om dagen for redd for bakterier, skifter på barna med en gang de kommer fra barnehagen osv, tar ikke på ting ute som håndtak  gelender og generelt ting, vasker henda mange ganger om dagen med klorin, alt må være partall for liker ikke oddetall, radio f.eks må være på 10 osv, tråkker ikke på ruter på bakken eller streker for da ka barna mine dø. har mye mer men ikke tid til å skrive. som sagt så er jeg akkurat ferdig med behandling å livet har blitt mye enklere

Anonymkode: 1a32a...90c

[Michellla]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Mye av det du skriver kjenner jeg meg igjen i  det med sprøyte spisser. og skade mitt barn. burde nok snakket med legen men er redd for og bli dømt miste mulighet til å se mitt barn

Anonymkode: 62a9e...e7a

Jeg tror det er mer normalt enn man kan tro

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har vært til behandling å det har vært veldig effektivt. det var helt jævlig under behandling men nå er det mye bedre. jeg hadde tvangstanker om å knivstakke barna mine, symetri (alt må stå på riktig plass, og flytter ting bare millimeter helt til det står «riktig », har 3 barn fra 0-3år å går å rydder etter dem hele tiden for kan ikke ha rot noe sted, vasker mange timer om dagen for redd for bakterier, skifter på barna med en gang de kommer fra barnehagen osv, tar ikke på ting ute som håndtak  gelender og generelt ting, vasker henda mange ganger om dagen med klorin, alt må være partall for liker ikke oddetall, radio f.eks må være på 10 osv, tråkker ikke på ruter på bakken eller streker for da ka barna mine dø. har mye mer men ikke tid til å skrive. som sagt så er jeg akkurat ferdig med behandling å livet har blitt mye enklere

Anonymkode: 1a32a...90c

 

åhh det har jeg og: jeg må passe på hvordan jeg tråkker fordi barna mine kan dø om jeg ikke går forsiktig. For plutselig så kan jeg i et uoppmerksomt øyeblikk tråkke eller skade barnet dersom jeg ikke følger med hvor jeg går. Dette har jeg selv om barna gjerne er på ferie i London med faren og langt unna meg. Jeg må hele tiden tenke over stegene hvor jeg går osv. Jeg har vært bedre i perioder men jeg er veldig ille der ennå.

Gleder og positive ting gjør at jeg har bra perioder iblant. Men dersom jeg sliter med noe vanskelig så blir jeg bare helt lamslått av OCDen i perioder. Men viktig å vite hva vi lider av, slik at vi er obs på det og gjerne kan bli bedre. 

 

 

Endret 30. oktober 2016 av Michellla

[AnonymBruker]

Jeg som fortalte om meg selv over her. jeg hadde eksponeringsterapi. som sagt det var helt jævlig men nå er det så si borte. det hender en sjeldent gang at jeg tenker ting er møkkete eller at jeg tenker at jeg skal dytte noen ned trapper osv men har lært meg teknikker for å takle angsten. anbefaler deg å kontakte fastlege så du får henvisning til dps. jeg er i 20årene å hatt dette lenge, var veldig glad for å få snakket med legen om det

Anonymkode: 1a32a...90c

[Michellla]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg som fortalte om meg selv over her. jeg hadde eksponeringsterapi. som sagt det var helt jævlig men nå er det så si borte. det hender en sjeldent gang at jeg tenker ting er møkkete eller at jeg tenker at jeg skal dytte noen ned trapper osv men har lært meg teknikker for å takle angsten. anbefaler deg å kontakte fastlege så du får henvisning til dps. jeg er i 20årene å hatt dette lenge, var veldig glad for å få snakket med legen om det

Anonymkode: 1a32a...90c

Det er veldig plagsomt og det preger hverdagen min. Jeg går konstant rundt og er livredd for å miste barna mine. Mulig fordi jeg er singel og redd for å være alene. Jeg har blitt veldig såret i letingen på kjærligheten, og det gjør meg verre. Men jeg må slutte å gå rundt å være så engstelig hele tiden. Får jeg bort angsten for alt som kan gå galt og alt som kan skje, og samtidig gir litt faen i menn som dumper meg hele tiden, så tror jeg at det skal bedre seg. Det kan ramme meg så hardt i perioder at jeg isolerer meg på fritiden. Det kan ikke fortsette sånn, så jeg bør vel prate med legen min om at jeg har så angst for alt galt som kan skje hele tiden om dette fortsetter. Det som er plagsomt er at jeg i perioder alltid må tenke hvor jeg setter foten når jeg går. Konsentrasjonen blir i høykant. Og man blir sliten av det. 

Tror tvangstanker rammer ganske mange. Det sies at mange holder det skjult. Og det sies at alle normale mennesker har hatt litt av det en eller annen gang i blant. Men noen er bare sterkere rammet.