Daten har kreftdiagnose, og distanserer seg fra meg

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg har datet en fantastisk mann i omtrent 5 måneder. Han har en kreftsvulst som ikke går an å operere, da risikoen er altfor høy. Han vet ikke hvor lenge han har igjen å leve, fordi legene jobber med å vedlikeholde hans helsetilstand. Men det kan være alt fra 7 år til 20-30 år, alt avhengig av nye medisiner og behandlingsmetoder. SYkdommen kan bli forverret, og de siste årene blir han mest sannsynlig pleietrengende. Han var ganske optimistisk da vi begynte å date, og tok initiativ. Ville ha en kjæreste. Vi snakket veldig mye sammen, og alt gikk greit. Jeg fikk ikke vite om denne diagnosen før etter 3 uker etter vi begynte å date. Jeg ville fortsette å date han, for jeg mener kjærligheten vinner over alt. Om vi har noen år sammen, så blir det fine år, gode minner. 

Plutselig hadde svulsten forverret hans helsetilstand, og alt svartnet for han. Han ville plutselig ikke ha kjæreste mer. Begynte å distansere seg fra meg helt plutselig. Jeg har fortalt at jeg gjerne vil videre med han, og gå gjennom alt dette med han og jeg vet hva det innebærer. Men han vil ikke at jeg skal ende opp som enke en dag, barnløs og såret. Uansett hva jeg sier, så virker det som han har bestemt seg. Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive følelsene, enn at det er fryktelig tungt. Det er tyngre å vite om hvilke smerter han går gjennom, men jeg ikke kan gjøre noen ting. Bare stå utenfor å se. Tenke på hvor tøft og vondt han har det. Jeg har også lest at mennesker med kreftdiagnose har depresjon og selvmordstanker. Jeg tørr derfor ikke å si noe mer, eller gjøre noe mer. Men jeg har det veldig vondt. Det er en sorg. Ikke direkte kjærlighetssorg. Vi hadde det toppers sammen på onsdag, snakket og koste oss. Så plutselig snudde alt seg innen 30 minutter. 

Jeg ser også at han gjør alt for å late som om det aldri har skjedd noe mellom oss. At vi fra start av egetlig ikke datet, men bare ble beskjente. Selv om vi i datingsmånedene gjorde kjæreste ting. Jeg får så vondt! Er det noen som har opplevd lignende? Hva skal man gjøre i en slik situasjon? Dette er ikke noe jeg kommer over som om det var en ``vanlig`` kjærlighetssorg. Han har allerede involvert meg i sykdommen sin, nå vil han plutselig ikke ha mer kontakt, vil ikke at jeg skal bry meg. Men jeg er jo et menneske. Jeg har et hjerte. Jeg har følelser. Jeg har empati. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, eller tenke

Anonymkode: a4304...cf9

[AnonymBruker]

Du kan ikke gjøre så mye annet enn å respektere valget hans, selv om det sikkert gjør vondt for deg. Det kan også hende han ikke har lyst til å være kjæresten din, uavhengig av kreftsykdommen. Dere har tross alt bare datet, og alt i alt er det vel mer vanlig at dating ender på den måten enn at folk lever happily ever after. Han liker deg sikkert godt, men kanskje ikke på den måten at han har lyst til å gjøre deg til sentrum av sitt liv for den tiden han har igjen. Hvis du allikevel har lyst til å være der for ham og ha ham i livet ditt, tror jeg du i så fall må belage deg på å kun være en platonisk venn. Det vil kanskje gjøre ting litt mindre komplisert også.

Anonymkode: 170b7...3d1

[AnonymBruker]

Er svulsten i hjernen?

Anonymkode: 25930...b32

[Solstråle1984]

Ja, det er en svulst i hjernen. Han er derfor døende, men legene har sagt levetid på 7 til 20-30 år, alt avhengig av svulstens utvikling og behandlingsmetode. 

[AnonymBruker]

Hvis dette er en beskjed han akkurat har fått er det vel ikke så rart at han gikk i kjelleren. Han trenger vel litt tid på seg til å akseptere dette. Jeg ville ventet og sett det hele an. Kanskje spurt om dere sammen skulle snakket med kreftsykepleieren eller psykologen hans.  

Anonymkode: 98602...f20

[AnonymBruker]

https://kreftforeningen.no/vare-tilbud/kreftlinjen-spor-fagfolk-om-rad/

Anonymkode: d03b9...c6f

[Solstråle1984]

Takk for svar og for linken! 

Han har visst om dette lenge. Livet har gått opp og ned, men det er først nå i det siste han har merket en redusert allmenntilstand. Og da ble alt plutselig mørkt. Jeg får vel bare prøve å komme meg videre på et vis. Det er uansett en vanskelig situasjon. Om det hadde vært en venn, en beskjent eller hvem som helst i min beskjentskap.. vet man at noen man skjenner lider, og har en sykdom som fører til redusert levealder, så blir man trist. Det er menneskelig tenker jeg. Jeg føler både på en vanlig sorg, og plutselig litt kjærlighetssorg også. Det er kanskje først nå det har virkelig gått inn på meg. 

[minister-mio]

4 timer siden, Solstråle1984 skrev:

Ja, det er en svulst i hjernen. Han er derfor døende, men legene har sagt levetid på 7 til 20-30 år, alt avhengig av svulstens utvikling og behandlingsmetode. 

Hvis du ikke har noe i mot at jeg spør, var du der da de sa han kunne leve i sju år til 20-30?

[Solstråle1984]

18 minutter siden, minister-mio skrev:

Hvis du ikke har noe i mot at jeg spør, var du der da de sa han kunne leve i sju år til 20-30?

Nei, jeg har ikke noe i mot det! Nei, jeg var ikke der. Som sagt har han visst om dette en stund, og har vært singel i noen år nå, nettopp pga sykdommen og de hindringer det fører med. Men så ble han optimistisk og ville prøve. For det kan jo hende han faktisk lever 20-30 år til, men han vet med sikkerhet at det ikke er veldig mye lenger enn 55 år. Om han lever så lenge, så blir de siste årene som nevnt sengeliggende og pleietrengende. 

[AnonymBruker]

Trist å høre TS. Virker som om du ønsker å være der for han, og vær det hvis du kan. Men vil han ikke så må du jo også tenke på deg selv, til syvende og sist er det jo hans valg om han vil støte deg fra seg eller ikke. Ville ikke gitt han helt opp ennå siden det høres ut som han opplever en forverring av tilstanden, men gi det litt tid. Hvor lenge du vil vente vet bare du, man skal selvsagt ta vare på seg selv også. 

Om han har fått mulig livslengde på 20 år til, så er det godt mulig at det blir lengere enn det eller at man evt. kan kurere. Det har skjedd mye innen kreftmedisin de siste 20 årene, og vil skje ganske mye de 10-20 neste årene også. Kanskje har man kurert det innen da, så håper han holder ut  

Anonymkode: 5822e...396

[Gjest star123]

Ikke gi opp ts, han har nok en depresjons periode. kjemp for kjærligheten. vis han hvor fantastisk du er og ikke bry deg om det han sier nå. reiser dere fra hverandre nå kommer dere bare til og tenke på hva vis....resten av livet deres. hvem vet kanskje skjebnen er at dere er ment for hverandre, sette en liten gutt eller jente til verden 

[Solstråle1984]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Trist å høre TS. Virker som om du ønsker å være der for han, og vær det hvis du kan. Men vil han ikke så må du jo også tenke på deg selv, til syvende og sist er det jo hans valg om han vil støte deg fra seg eller ikke. Ville ikke gitt han helt opp ennå siden det høres ut som han opplever en forverring av tilstanden, men gi det litt tid. Hvor lenge du vil vente vet bare du, man skal selvsagt ta vare på seg selv også. 

Om han har fått mulig livslengde på 20 år til, så er det godt mulig at det blir lengere enn det eller at man evt. kan kurere. Det har skjedd mye innen kreftmedisin de siste 20 årene, og vil skje ganske mye de 10-20 neste årene også. Kanskje har man kurert det innen da, så håper han holder ut  

Anonymkode: 5822e...396

[Solstråle1984]

 

Tusen takk for støttende ord, det betyr ufattelig mye for meg i denne fasen som jeg er i nå. Jeg har ikke gitt han opp, men jeg tar ikke noe kontakt med han. Jeg vil gi han tid. Det er ingen vits i å presse han for mye. Når man vet når man kommer til å dø, så gjør det veldig mye med en person. Det går i bølger tenker jeg. Noen ganger er man optimistisk, andre ganger er man helt nede i kjelleren. Jeg ser at han lever livet gjennom sosiale medier, er ute og fester og har det godt slik det fremkommer på bilder. Men personlig har jeg vært mye med han, og vet at sykdommen preger han veldig. Sosiale medier er jo bare et redskap der man viser at man har det bra.

Jeg venter så lenge jeg kan. For jeg mener at kjærligheten vinner! Men jeg har det veldig tungt når han ikke vil slippe meg inn, ikke vil at jeg skal se at han er i smerter når han har smerter. Bare det å vite at han lider gjør meg veldig vondt. Jeg ser også at forskningen går framover, så framtiden kan være lys. Men han må se det selv. Det er flere par som har klart det .. om de ikke har mange år sammen, så har de det i hvertfall fint med hverandre den tiden det varer. Jeg forstår at han ikke vil såre meg, ikke vil at jeg skal bli igjen alene, ikke vil at jeg skal pleie han når den tid kommer. Men dette er noe jeg har valgt selv. Igjen, tusen takk for de støttende ordene dere kommer med. Det betyr veldig mye for meg!!! Jeg får prøve å komme meg gjennom dagene, og håper at han innser at jeg faktisk virkelig vil involvere meg i hans liv. Jeg bryr meg ikke om hvor lenge han har igjen. For jeg vet at den dagen han eventuelt forlater meg, så står jeg igjen med gode minner og kjærlighet. 

[Eneri]

For en vond situasjon, både for ham og deg. Jeg har ikke noen erfaring med dette eller et godt råd, men jeg vil dele en tanke.  Hvis sykdommen nå er forverret slik at den går ut over allmenntilstanden på en merkbar måte, kan det hende at han må/ vil spare all sin energi til kampen han står overfor. Kanskje er det ikke rom for å bruke energi på å bygge opp et forhold. Dette betyr ikke at han plutselig ikke liker deg lengre,  men at fullt helsefokus gir lite plass til annet. Så syns han kanskje det er tungt å ikke kunne 'by på' en lys framtidige barn, drømmer, reiser fordi alt er usikkert. Jobb tar nok også sitt av energidosen. 

Klem til deg, iallefall! 

[Dr. A. Kula]

TS, en vanskelig situasjon, for deg og ganske sikkert også for han.

Du er flink på å sette ord på tanker og følelser her i tråden. Jeg vil foreslå for deg å skrive etgodt gammeldags håndskrevet brev der du forteller ham hva du har på hjerte og hvordan du føler det. Gi han tid til å lese, det er ikke sikkert han orker lese med en gang gan får det, og jeg vil anta at du har mye på hjertet, så dekan ta tid (og krefter) å komme gjennom alt. Men han vil nok lese det.

Om han er i en slags sorgsituasjon pga sykdommen (og tvangstanker om å avvise deg), så kan en av konsekvensenevære.at man ikke orker å ta eget initiativ. Jeg foreslår derfor at du i brevet skriver at du vil besøke han på et gitt tidspunkt 3-4 uker frem.i tid, og fortelle han at du da vil gå igjen umiddelbart om det er det han ønsker. Han kan nemlig være ute av stand til å selv tå kontakt, så derfor er det viktig at du selv legger til denne muligheten, men gir han kontroll på den.

Lykke til for dere begge.

.

[Solstråle1984]

28 minutter siden, Dr. A. Kula skrev:

TS, en vanskelig situasjon, for deg og ganske sikkert også for han.

Du er flink på å sette ord på tanker og følelser her i tråden. Jeg vil foreslå for deg å skrive etgodt gammeldags håndskrevet brev der du forteller ham hva du har på hjerte og hvordan du føler det. Gi han tid til å lese, det er ikke sikkert han orker lese med en gang gan får det, og jeg vil anta at du har mye på hjertet, så dekan ta tid (og krefter) å komme gjennom alt. Men han vil nok lese det.

Om han er i en slags sorgsituasjon pga sykdommen (og tvangstanker om å avvise deg), så kan en av konsekvensenevære.at man ikke orker å ta eget initiativ. Jeg foreslår derfor at du i brevet skriver at du vil besøke han på et gitt tidspunkt 3-4 uker frem.i tid, og fortelle han at du da vil gå igjen umiddelbart om det er det han ønsker. Han kan nemlig være ute av stand til å selv tå kontakt, så derfor er det viktig at du selv legger til denne muligheten, men gir han kontroll på den.

Lykke til for dere begge.

.

Takk for råd. Jeg har tenkt på å skrive en lang meld til han tidligere, men er redd jeg virker for impåsliten. Sist samtale jeg hadde med han, avviste han meg ganske så direkte. Men allikevel, ville vi treffe hverandre, og skulle gjøre det et par uker tilbake. Jeg var da usikker på om han sa han ville treffe meg bare for å være hyggelig, eller om han virkelig mente det. Dagen kom, jeg hørte ingenting fra han, så da dukket jeg selvfølgelig ikke opp. For han hadde jo fått merkbar redusert allmentilstand, og da er det ikke riktig av meg å presse meg innpå. Om som dere sier, denne sorgsituasjonen hans tar energi fra han, så jeg er usikker på om jeg vil belaste han noe mer. Han vet noe om hva jeg føler, og hva jeg vil. Jeg har sagt mye av det jeg kan si, så jeg venter bare på at han skal tenke litt på det jeg har sagt, og kanskje ombestemme seg. Noen ganger har jeg prøvd å sette meg inn i hans situasjon, og tenkt at hvis jeg er døende, så vil jeg så klart ikke såre noen andre. Ikke vil jeg dra de med meg i en smertefull situasjon heller. Men jeg mener at alle mennesker som lever, vil dø en dag. Forskjellen er at vi andre ikke vet når døden inntreffer, mens han vet. Og det er ikke nok grunnlag for å frata han livskvalitet, eller behovet for kjærliget på lik linje som oss andre. Jeg lider av å tenke på at han lar sykdommen hindre han å leve det livet han fortjener. Men på en annen side, så handler det om å respektere det valget han har tatt for seg selv. Jeg har aldri vært i denne situasjonen før nå, så jeg vet ikke hva jeg skal tenke. Jeg følger bare magefølelsen min, og den sier at jeg liker han, og vil gjerne fortsette reisen med han. Om det innebærer mye tårer, smerter og sorg i senere tid, så får det bare være. Jeg vil fortsatt være med han. Kunne ønske han hadde tenkt litt på at det faktisk er tyngre for meg å måtte stå utenfor å se, men jeg klandrer han ikke for noen ting. For jeg vet det er ganske tungt for han også. Dette er helt forferdlig. 

[Solstråle1984]

1 time siden, Eneri skrev:

For en vond situasjon, både for ham og deg. Jeg har ikke noen erfaring med dette eller et godt råd, men jeg vil dele en tanke.  Hvis sykdommen nå er forverret slik at den går ut over allmenntilstanden på en merkbar måte, kan det hende at han må/ vil spare all sin energi til kampen han står overfor. Kanskje er det ikke rom for å bruke energi på å bygge opp et forhold. Dette betyr ikke at han plutselig ikke liker deg lengre,  men at fullt helsefokus gir lite plass til annet. Så syns han kanskje det er tungt å ikke kunne 'by på' en lys framtidige barn, drømmer, reiser fordi alt er usikkert. Jobb tar nok også sitt av energidosen. 

Klem til deg, iallefall! 

Ja, sykdommen er veldig aggresiv. Den kan ta livet av han om han ikke følger de daglige rutinene slik legen har foreskrevet. Det er mye han må holde styr på, og det er mye han må gå gjennom hver dag. Jeg, og deg, og de som ikke har hatt denne sykdommen, har erfaring eller opplevd dette, har vanskelig for å si noe som helst. For vi vil aldri forstå hvis ikke vi selv er i situasjonen. Og jeg er helt enig med deg, for det var faktisk slik at han plutselig ble verre, og det var da han plutselig valgte å avslutte og distansere seg fra meg. Jeg står igjen og skjønner ingenitng. Jeg tror at han startet denne relasjonen med meg for 5 måneder siden, fordi han da hadde en stabil allmenhelse. Men sykdom er ikke noe han kan kontrollere. Svikter noe i kroppen, så skjer det mye med en person mentalt. Det som er ganske utfordrende for meg, er at jeg må late som om jeg har det bra. Han vet at jeg bryr meg, men på en annen side, så er det nedverdigende på han om jeg skal synes synd i han. Så jeg prøver så godt jeg kan å leve normalt, slik at han ikke får dårlig samvittighet for at jeg er trist over den situasjonen han er i. Bare det er veldig tungt. Jeg gråter hver dag, opptil flere ganger. Og har det veldig vondt. Det gjør fysisk vondt i hjertet. Og med sykdommen, så er det som du sier; framtiden er usikker, mulighet for å etablere familie og få barn er liten. Men jeg trenger ikke å få barn, jeg trenger ikke å leve et normalt parforhold slik som alle andre. Jeg trenger å være med han, jeg trenger å støtte han, og jeg trenger å gå gjennom dette med han, for det er det jeg selv ønsker. Jeg håper noen finner en kur for denne sykdommen. Ingen mennesker fortjener å gå gjennom slikt! 

Klem tilbake til deg  Takk for fine ord, og støtte! 

[Dr. A. Kula]

Jeg tror du desverre kan ha gjort et feil valg når du valgte å ikke se ham fordi du ikke hadde hørt noe fra han først.

Jeg har selv vært i en sorgsituasjon der tid og rom og initiativ ikke fantes (dødsfall, ikke partner). Man er ikke en gang i stand til å formidle ønsker eller behov, fordi man vet ikke selv hva de er. Men man forstår den godhet andre viser når de uoppfordret bringer en ferdig middag til oss på døren. De vet vi ikke orker besøk, så de leverer og går. Punktum.

Man vet ikke alltid sitt eget beste, og orker slettes ikke ta den telefonen for å spørre/gi beskjed. Derfor må du være på initiativ siden, men du må selvsagt også være veldig tydelig på at du gjør som han vil. Om han ikke orker besøk, gå uten å protester, men si at du sjekker innom om noen dager/en uke. Prøv noen ganger, han kan nemlig være dårlig og ikke orke besøk. Slike besøk uten å besøke er også en måte å vise den omtanken du gir han.

Prøv flere ganger, men gi alltid beskjed og kontrollen til han. Om han faktisk ikke er interessert i deg, så gi han muligheten til å vise deg det. Du må da ikke ødelegge deg selv ved å fortsette å gå etter en som virkelig ikke vil ha deg. Men skriv det brevet først!

[Solstråle1984]

18 timer siden, Dr. A. Kula skrev:

Jeg tror du desverre kan ha gjort et feil valg når du valgte å ikke se ham fordi du ikke hadde hørt noe fra han først.

Jeg har selv vært i en sorgsituasjon der tid og rom og initiativ ikke fantes (dødsfall, ikke partner). Man er ikke en gang i stand til å formidle ønsker eller behov, fordi man vet ikke selv hva de er. Men man forstår den godhet andre viser når de uoppfordret bringer en ferdig middag til oss på døren. De vet vi ikke orker besøk, så de leverer og går. Punktum.

Man vet ikke alltid sitt eget beste, og orker slettes ikke ta den telefonen for å spørre/gi beskjed. Derfor må du være på initiativ siden, men du må selvsagt også være veldig tydelig på at du gjør som han vil. Om han ikke orker besøk, gå uten å protester, men si at du sjekker innom om noen dager/en uke. Prøv noen ganger, han kan nemlig være dårlig og ikke orke besøk. Slike besøk uten å besøke er også en måte å vise den omtanken du gir han.

Prøv flere ganger, men gi alltid beskjed og kontrollen til han. Om han faktisk ikke er interessert i deg, så gi han muligheten til å vise deg det. Du må da ikke ødelegge deg selv ved å fortsette å gå etter en som virkelig ikke vil ha deg. Men skriv det brevet først!

Hmm, det er bare det at situasjonen er litt mer avansert. Jeg skriver ikke alt i detalj, for han svarte meg ikke på de to sist meldingene. Og da mener jeg at dt er et hint jeg må ta. Tidligere svarte han på meld innen svært raskt tid. Det er vanskelig å vite hva jeg kan, eller ikke kan gjøre. Jeg vil ikke at han skal bruke unødvendig energi på meg. Og jeg vil heller virker for masete, da dette kan utløse mer irritasjon hos han. Jeg har derfor bare valgt å være stille, la han få den tiden han trenger. Jeg synes det er rart at vi gikk fra å være så nære, til å plutselig ikke snakke mer sammen. Det var ofte han som tok initiativ, var kjærlig og omtenksom. Det skal også sies at han er blitt dårligere, noe som fører til at han har fått de tankene om å distansere fra meg, men han er ikke blitt så dårlig at han ikke fungerer i dagliglivet. Han jobber fortsatt, er sosial og lever livet. Jeg tror bare det at når han ble dårligere enn det han har vært, at han mister motet, og ikke tenker så mye framtid. Det å bære på en døende sykdom i seg selv er ikke lett. 

Og som du sier; en sorgreaksjon gjør at han kanskje ikke vet hva han vil, ikke vet hva han skal tenke eller gjøre. Da er det bedre at jeg gir han tid til å rydde opp i kaoset. Jo mer jeg maser, jo mer kaos blir det i hodet hans, og da hjelper det kanskje ikke. Jeg tror han får veldig mye støtte og hjelp fra sine venner, så der vil jeg ikke blande meg inn. Ikke minst, har han også familie. Derfor valgte jeg å bare respektere han. Han sa han ville fortsette å ha kontakt, men hvorfor han ble stille, vet jeg ikke. Kanskje det er fordi han virkelig ikke er interessert i meg lenger? Når jeg tenker på dette konstant, så blir jo alt bare negativt. Men hvis det er tilfellet, så blir det altfor feil av meg å mase meg til. 

Jeg blir også veldig sliten i hodet. Jeg tenker, og drømmer om han. Så mulig jeg også trenger litt ro for å tenke mer klart, og vite hva jeg bør gjøre framover. Dette er en svært avansert og vanskelig. Hjelper lite når jeg ikke føler at jeg skjenner han såppass til å si noe eller gjøre noe. Hvert steg jeg tar må være gjennomtenk, ellers kan situasjonen bli enda verre enn det den er i dag. Det siste jeg vil han skal gjøre er å slette meg totalt fra sosiale medier, for da mister jeg siste mulighet til å ha noe som helst med han å gjøre. Det vil jeg ikke  

[Dr. A. Kula]

@Solstråle1984

Jeg påberoper meg ikke å sitte med noen fasit. Slike ting er vanskelige, og vil være ulik fra person til person. Jeg har stor forståelse for din fortvilelse og frustrasjon. Alt man gjør, eller vurderer blir feil - for noen.

Jeg står likevel på rådet om å skrive ned i et brev hvordan du føler i situasjonen. Du er flink å beskrive tankene dine, så det skal du få til.

 

Dr. A. Kula